Hvordan kan noen leve videre etter å mistet sitt barn?

[AnonymBruker]

Ser på en dokumentar som heter Thank you for playing. Lille gutten er kreftsyk og dør på slutten.. Har sett den før og nå begynner jeg å grine😭 Nydelig gutt med en herlig latter ♡ Verden er så sykt urettferdig.. Små barn skal ikke bli syk og dø. 

Jeg er alenemor til to og mine barn er livet mitt. Hvis de dør før meg, dør jo en del av meg..Hvordan overlever noen noe sånt? 

Anonymkode: 10008...a5d

[AnonymBruker]

Man må bare overleve, hvis ikke dør man. Tøft er det, men alternativet er ikke noe bedre. 

Anonymkode: fdbb0...57c

[AnonymBruker]

Ikke gå rundt å tenk på hva som skjer og hvordan du reagerer om barna dør før deg. Slapp av! 

Anonymkode: f2573...add

[AnonymBruker]

Men du, TS... Les overskriften din og innlegget ditt igjen. 

Også tenk på det slaget i magen til de som har mistet et barn og jobbet seg gjennom det verste sjokket. 

Det høres ut som du synes man er dårlige mennesker eller ikke elsket barnet sitt høyt nok om man ikke kaster seg i barnets grav. 

Det er helt grusomt naivt og slemt skrevet, i hvertfall med overskriften i fokus. 

Fy skam. 

Anonymkode: 90a3c...873

[Kontormus]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du, TS... Les overskriften din og innlegget ditt igjen. 

Også tenk på det slaget i magen til de som har mistet et barn og jobbet seg gjennom det verste sjokket. 

Det høres ut som du synes man er dårlige mennesker eller ikke elsket barnet sitt høyt nok om man ikke kaster seg i barnets grav. 

Det er helt grusomt naivt og slemt skrevet, i hvertfall med overskriften i fokus. 

Fy skam. 

Anonymkode: 90a3c...873

Vet du, dette spørsmålet tror jeg alle som opplever dette stiller seg selv. Og det er slett ikke "fy skam", men heller anerkjennende for de som føler at de ikke lenger har noe å leve for. Sorg går i faser, sorgen for tap av barn går nok aldri over, men de finner en måte og fortsette livet.

[SesameStreet]

Jeg har en onkel som opplevde å miste sine to barn i en bilulykke. Han låste seg selv inne i leiligheten med spritflaskene. Døde ti år senere. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du, TS... Les overskriften din og innlegget ditt igjen. 

Også tenk på det slaget i magen til de som har mistet et barn og jobbet seg gjennom det verste sjokket. 

Det høres ut som du synes man er dårlige mennesker eller ikke elsket barnet sitt høyt nok om man ikke kaster seg i barnets grav. 

Det er helt grusomt naivt og slemt skrevet, i hvertfall med overskriften i fokus. 

Fy skam. 

Anonymkode: 90a3c...873

Eh nei. Det var et oppriktig spørsmål. JEG klarer ikke innse hvordan MITT liv skulle gått videre uten mine elskede barn. Mens de foreldrene som har mistet sine barn og klart det, innser det derimot. Jeg har ikke mistet mine barn og kan aldri sette meg inn i den sorgen det må være, men jeg bare forstår ikke hvordan en klarer gå videre (selv om de fleste gjør det, da sorg vil avta og gå i bølgedaler). Så dette var ikke slemt ment, selv om du valgte å oppfatte det slik. Jeg har stor respekt for tøffe familier som klarer seg videre etter et sånt tap..  

Anonymkode: 10008...a5d

[Ymra]

Uten at jeg har slike erfaringer selv, tror jeg nøkkelen er i det siste innlegget ditt TS - man er helt ute av stand til å forestille seg noe slikt før man ulykkelig nok havner i den situasjonen selv. Jeg tror ikke det er noe man på noen måte kan tenke seg til, sette seg inn i eller på noen måte forstå, uten å være der selv.

Helt uten sammenligning forøvrig, husker jeg at jeg ikkje kunne forstå hvordan venner som mistet venner veldig tidlig(som tenåringer og i starten av 20-åra), men så var jeg plutselig i den situasjonen selv. Da handlet det om at jeg fant noen krefter jeg ikke kunne forutse at jeg hadde.

Kanskje handler det ikke om at man direkte innser hvordan man kommer seg videre, men heller at man klarer å overleve en dag om gangen og så innser man kanskje hvordan man har klart å komme seg et stykke videre etter måneder og år...

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du, TS... Les overskriften din og innlegget ditt igjen. 

Også tenk på det slaget i magen til de som har mistet et barn og jobbet seg gjennom det verste sjokket. 

Det høres ut som du synes man er dårlige mennesker eller ikke elsket barnet sitt høyt nok om man ikke kaster seg i barnets grav. 

Det er helt grusomt naivt og slemt skrevet, i hvertfall med overskriften i fokus. 

Fy skam. 

Anonymkode: 90a3c...873

TAKK for at noen sier dette!!

Opplevde selv å miste mitt barn i sykdom for 6 år siden, og ja; sånne spørsmål får meg til å føle meg som en dårlig mor som fortsatt lever. Noe av det som plaget meg var nettopp følelsen av å ikke sørge nok. Hver gang noen sa «Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å holde deg oppe» «jeg tror ikke jeg hadde klart å være så sterk som deg, jeg hadde bare falt sammen» eller  noe lignende, følte jeg bare at de sa jeg sørger feil som enda lever og at jeg ikke elsker barnet mitt høyt nok. HVER gang noe sånt ble/blir sagt blir jeg satt tilbake og må kjempe mot smerten og sorgen på nytt.

Anonymkode: 1f55a...4aa

[AnonymBruker]

Når man har mistet et barn, mistet noen i det hele tatt, kommer man seg videre ved å være tilstede i det som står igjen, det som er rundt en her og nå. Det er noe man må øve seg på.

Anonymkode: ac9c4...af7

[emilie123]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men du, TS... Les overskriften din og innlegget ditt igjen. 

Også tenk på det slaget i magen til de som har mistet et barn og jobbet seg gjennom det verste sjokket. 

Det høres ut som du synes man er dårlige mennesker eller ikke elsket barnet sitt høyt nok om man ikke kaster seg i barnets grav. 

Det er helt grusomt naivt og slemt skrevet, i hvertfall med overskriften i fokus. 

Fy skam. 

Anonymkode: 90a3c...873

Er så lei av at noen forteller folk at de må skamme seg, særlig når det ikke er noe å skamme seg for.

Selv tolket jeg det annerledes. Antagelig slik som ts mente. Det går an å lese litt mer før en bruser med fjærene...

[AnonymBruker]

Det er vel noe som bare må gå fordi en ikke har noe alternativ. Det skjedde med en bekjent fra barndommen. Hun kunne jo ikke gå og grave seg ned, hun måtte ta vare på sine andre barn, og leve for sin mann og sin nære familie. 

Anonymkode: 2fe2f...a8b

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TAKK for at noen sier dette!!

Opplevde selv å miste mitt barn i sykdom for 6 år siden, og ja; sånne spørsmål får meg til å føle meg som en dårlig mor som fortsatt lever. Noe av det som plaget meg var nettopp følelsen av å ikke sørge nok. Hver gang noen sa «Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å holde deg oppe» «jeg tror ikke jeg hadde klart å være så sterk som deg, jeg hadde bare falt sammen» eller  noe lignende, følte jeg bare at de sa jeg sørger feil som enda lever og at jeg ikke elsker barnet mitt høyt nok. HVER gang noe sånt ble/blir sagt blir jeg satt tilbake og må kjempe mot smerten og sorgen på nytt.

Anonymkode: 1f55a...4aa

Med en slik holdning er du vel på leting etter å bli såret og fornærmet. Sykt.

Folk er vel bare imponert over hvor sterk du er, og synes at de selv ikke er like sterke. Du burde ta det som et kompliment.

Anonymkode: 0042d...ae8

[AnonymBruker]

Vel. Det er sikkert ulikt for alle, folk sørger ulikt og takler ting ulikt. Vi mistet et søsken i kreft, det var jævlig. Det er ikke noe du kommer over, det blir aldri greit. Og mamma, hun... det er noe som preger deg for livet. Sånn er det bare. Høres sprøtt ut, (og det er ikke for å nedvurdere hvor vondt det er å miste barn i ulykker) men jeg tror det er verre å miste i kreft/annen langvarig sykdom enn andre mer plutselige måter som ulykker etc., kreft er seigpining. Du håper i det lengste, du satser absolutt alt på at barnet skal bli friskt, setter alt på vent, selv om det egentlig ikke er en dritt du kan gjøre fra eller til. Noe sånt roter til hele verdenssynet ditt. I ettertid har hun slitt mye med skyldfølelse og anger, for at de ikke gjorde nok, at ikke de oppdaget det tidligere så kanskje det hadde gått annerledes, for at de forsømte oss andre barna. Og MYE sinne mot Gud og mot allslags forbanna kvakksalvere og skadedyr som kravler frem for å utnytte sårbare mennesker i en situasjon hvor noen er døende.

Joda, man overlever. Men ikke hele deg lever videre.

Anonymkode: b6fe1...4c7

[ViljaH]

Mange må bare ta seg sammen hver dag fordi de har flere barn å ta seg av. Så finner de en rytme og ny hverdag etterhvert, mens de bærer med seg rå sorg som etterhvert går over til arr. Det går jo aldri over, men de klarer å gå på jobb, ha sosial omgang, le igjen. Men det tar tid å bearbeide slik intens sorg selvsagt. Det er mange som får et nytt barn, for å bringe nytt liv og glede inn i hjemmet. Ikke som erstatning, men fordi de vil ha et liv med glade barn rundt seg.

Det vanskeligste tror jeg er hvis man mister sitt eneste barn/alle sine barn. Da kan det bli tungt å reise seg og finne mening i tilværelsen. Spesielt å fortsette mye som før, noe må endres. Flytte til sør-amerika og starte barnehjem f.eks.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men du, TS... Les overskriften din og innlegget ditt igjen. 

Også tenk på det slaget i magen til de som har mistet et barn og jobbet seg gjennom det verste sjokket. 

Det høres ut som du synes man er dårlige mennesker eller ikke elsket barnet sitt høyt nok om man ikke kaster seg i barnets grav. 

Det er helt grusomt naivt og slemt skrevet, i hvertfall med overskriften i fokus. 

Fy skam. 

Anonymkode: 90a3c...873

Her overdriver du noe jævlig. Det er da tydelig at ts ikke mener noe vondt med innlegget sitt! Hun forstår det ikke fordi hun ikke har opplevd det selv, det er helt normalt. 

Anonymkode: 52c04...561

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel noe som bare må gå fordi en ikke har noe alternativ. Det skjedde med en bekjent fra barndommen. Hun kunne jo ikke gå og grave seg ned, hun måtte ta vare på sine andre barn, og leve for sin mann og sin nære familie. 

Anonymkode: 2fe2f...a8b

Klart, man "må" vel ta seg sammen om man har flere barn. Selv har jeg ingen mann å leve for, og jeg vil påstå mine egne barn er viktigere enn min nære familie (foreldre, søsken osv). Men kan se den ja..😊 

Anonymkode: 10008...a5d

[AnonymBruker]

Som andre her skriver har man ikke noe valg, spesielt når det er andre mennesker i ens liv som trenger deg. Jeg tenker at jeg tar selvmord om mitt barn dør, siden barnet er enebarn. Med den kommentaren mener jeg ikke at de som lever videre er dårlige mennesker, tvert imot, både med tanke på seg selv og de man etterlater. 

Anonymkode: 3f958...f79

[AnonymBruker]

Det skjønner ikke jeg heller. Om mannen døde? Ja. Men barn er en så sterk kjærlighet, så annerledes. 

Anonymkode: 57be0...338

[AnonymBruker]

Fy fader, min største skrekk er å miste barna mine. Jeg TROR verden min ville rast og aldri kommet meg igjen.

Jeg har ei venninne som mistet sitt eget barn til selvmord. Det går knapt en dag uten at hun vurderer å følge etter. Jeg håper aldri hun gjør noe overilt, men jeg blir ikke så altfor overrasket om hun gjør det heller.

Hun får hjelp, men jeg er veldig redd for henne likevel.

 

Anonymkode: 42de7...5fb