Min vanskelige sønn!!

[Gjest Blondie65]

Hvis en drittunge viser fingeren til gutten din hver gang dere kjører motorcross, ja da tar du dette opp med foreldrene. 

Forøvrig: hva med å bytte skole på gutten og la din datter være der hun trives? Her må du nok tenke nytt for å hjelpe din sønn.

[GrønnNellik68]

Takk for svar. Ja vi har prøvd å ta det opp med moren til han som rekte finger det var samme mor som slapp alle guttene inn hjem til seg bortsett fra min sønn som fikk beskjed om å gå hjem. Hun kom også hjem hit en fredag kveld for å fortelle hvor fæl min sønn er og at hennes sønn ikke likte seg på skolen pga min sønn. Hun gikk også direkte til rektor med saken. I tillegg sitter hun i barnevernet her. Der får man si man har fått rett dame på rett plass. Jeg tåler ikje trynet på den familien etter dette. Vi har skoler i andre kommuner rundt oss så kanskje det blir løsningen. Nå er jo min sønn stemplet som mobber så det kan vel hende han må bytte skole allikevel. Vi får se hvordan det går.

[AnonymBruker]

Min sønn var også vanskelig. Han lærte sent å snakke rent, og allerede i barnehagen reagerte han derfor fysisk istedenfor dialog. Han fant på mye tull, i barnehagen, hjemme og etterhvert på skolen. Jeg følte at jeg forklarte og kjeftet, kjeftet og forklarte, og det var ufattelig slitsomt med alle møter om hans oppførsel, og sårt at andre så på ham som et problem. Jeg var også alene, og følte at dette tok alle mine krefter. Lunten min var derfor ganske kort etterhvert, og det ble mye kjefting. Hvorfor kunne han ikke bare oppføre seg slik som sine to søsken, og som andre barn? 

Jeg søkte også hjelp overalt, og det store gjennombruddet fikk vi da jeg deltok på KOS kurs. Jeg lærte da å se gjennom oppførselen hans, og forstå hva han trenger. At han ikke valgte å være vanskelig, men hadde det vanskelig. 

Jeg satte meg et mål om å fortelle ham at han var en god gutt, og at jeg elsker ham minst 5 ganger daglig. Da trakk jeg ham gjerne inntil meg, og fortalte hvilken flott gutt han er, og at jeg er veldig glad i ham, og stolt av ham. Ved hver minste anledning, der han gjorde noe bra ga jeg ros. 

I starten talte jeg, for å være ærlig, og det var mange ganger jeg hadde lyst til å kjefte, men tok meg i det, og ga ham heller en god klem. 

Det som skjedde først var at mitt fokus på alt som var bra med ham gjorde noe med meg selv. Jeg begynte å se alt som var bra med ham tydeligere og tydeligere. Jeg sluttet med å tenke på ham som vanskelig og årsaken til så mye styr, men følte sterkere og sterkere at han var en god gutt, som bare trengte meg ekstra, fordi en del ting var vanskelig for ham. Klemmer og skryt ble stadig mer ektefølt. Det tok ikke lang tid engang. Knapt en uke. 

Det som så skjedde var at han ble lettere å ha med å gjøre. Han likte skryt og kos bedre enn kjeft, selvfølgelig, og når jeg istedenfor å kjefte tok ham i armene, og sa at jeg forstod at noe var dumt, så kjente jeg hvordan den lille kroppen gikk fra hard og sint til myk i armene mine. Og når han hadde roet seg i armene mine kunne han også fortelle hva som var dumt. Hvorfor han hadde blitt sinna. 

Oftest var det en god grunn til at han hadde blitt frustrert og sinna, og når jeg møtte ham med kos og forståelse, så løste vi gjerne folkene. Der jeg tidligere kjeftet, og mer eller mindre gikk ut fra at han var den som hadde gjort noe galt, fordi han reagerte sterkest og mest høylytt, så fikk jeg da forståelse for hva som hadde ført til utbruddet. Ofte var det da søsken, søskenbarn eller andre som faktisk hadde gjort noe galt, og som fortjente tilsnakk, selv om de så helt uskyldige ut. 

Dette at han ble møtt med forståelse, og en mor som lyttet heller enn å kjefte, og at han ikke straks ble syndebukk, fordi han reagerte sterkest, det gjorde underverker med gutten. Han fikk en trygghet og ro i seg. Han fikk tillit til at jeg lyttet, og at hans oppfatning av ting betydde noe. 

Jeg kan ikke si annet enn at det fremdeles var mye armer og bein, og lyd i gutten, men vi fikk en god dialog, og han følte at jeg tok ham på alvor, og ga forståelse og trøst. Det gjorde at han også lyttet når han fikk tilsnakk, når han faktisk hadde gjort noe galt. Han følte ikke lenger at han fikk kjeft uansett. 

Jeg ser du peker på både far, skole, andre barn og foreldre, men mitt beste tips er at du begynner med deg selv, og ditt forhold og din dialog med gutten. Alle endringer begynner best innenfra. Jeg begynte med meg selv, og endringene spredte seg da utover. Det er ofte lettere å skylde på andre, og på omstendigheter, enn å innrømme at man selv er en del av problemet, men når barna våre sliter, så er det vi foreldre som står nærmest. Det er derfor oss det må starte med. Alt annet er ringvirkninger. Alle barn kommer til verden med ulike forutsetninger, og det ligger mye i hendene på oss foreldre å få det beste ut av barna, ut fra de forutsetninger de har. 

Forståelse ovenfor andre er også viktig. Jeg og gutten min har snakket mye om at for å få gode venner må man være en god venn. Du reagerer sterkt på at en gutt viser fingeren til din sønn, så selvfølgelig reagerer andre, både barn og foreldre, på at din sønn slår og er ufin. Det ville du også ha gjort, dersom situasjonen var omvendt. 

Handlinger får konsekvenser, både positive og negative. Jeg vil derfor råde deg til å ta tak der du kan ta tak, i deg og gutten, og ikke skylde på andre omstendigheter eller mennesker. Det hjelper gutten så lite. 

Barn velger ikke å være vanskelig, de har det vanskelig, og som mor er du den nærmeste til å gi ham den styrken han trenger til å endre seg, men da må du endre deg først. 

Tro meg, det er så verdt det! I dag har jeg en glad og trygg gutt, som har venner, og som fungerer fint på skolen, og i alle sammenhenger. 

PS! KOS kurset er virkelig å anbefale. Hør med BV. Det var ikke de som hadde kurset, men jeg fikk tipset fra dem. Det handler om å se hvilke behov barnet har, og å møte dem i det. Det reddet oss. 

Anonymkode: 90fbb...822