Min vanskelige sønn!!

[GrønnNellik68]

Dette kommer til å bli langt men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre.

oppsummering: 

vært alene med mine to barn alene siden 2009. 

Jenta er 11 og gutten 9

Far har aldri vist gutten oppmerksomhet. Gutten har da vist dårlig adferd for å få sin fars oppmerksomhet.

hele siden skole start hatt problemer med og innordne seg andre barn. 

Får bestandig skylden

har hatt 5-6 bekymringsmeldinger på far til gutten. Prøvd å få til samarbeid med far igjennom bv. Far stilte aldri opp på det vi ble enig om på møte med bv og helse søster.

 

vi ble henvist til bup våren 2017. Utredet for ADHD noe han ikke har gudskjelov.

siden fjor vår har vi hatt samarbeidsmøte med bup, bv, helsesøster og lærere 1 gang per mnd.

i fjor høst ble ting værre. I oktober ble jeg oppringt, fikk besøk hjem omtrent hver kveld i 1 måned hvor gutten min hadde fått til problemer. Min gutt blir fort sint og begynte å ty til vold mot andre som forsvar når han kun har fått kjeft av andre foreldre.

han har opplevd mange foreldre komme hjem til oss for å fortelle hvor umulig han er.

en gang ble han utestengt hos en i klassen sin av moren hans og de andre han var sammen med slapp inn.

nå i januar har det blitt enda værre på skole og hjemme. Han er nedtrykt og snakker både på skole og hjemme om at han ikke ønsker å leve lenger fordi han er slem. Hver dag på skolen er det konflikter som ender med at han slår. Dermed får han også skylden. Læreren hans ble sykmeldt før jul og henne likte han og stolte på. Hun har enda ikke kommet tilbake noe som har ført at det har blitt værre for han.

jeg har prøvd å snakke med han mange ganger men det ender med at han blir sint og nå er han ikke mottagelig i det heletatt.

skolen er nå hjelpeløs. De skyver ting over på meg men har vært i kontakt med alt som er for å få hjelp men så langt har ikke mye skjedd. Han har klippe kort til rektor som ringer meg omtrent daglig for å informere om dagens tumulter. Han har stukket av fra skolen en gang sammen med den ene kompisen han hadde som han så ble nektet å leke med av den andre guttens mor.

jeg føler meg veldig alene vi bor i ei bygd med 700 mennesker og alle i min gutts klasses foreldre er i mot oss. Det er kun 1 skole så det går ikke å bytte. Dattera mi trives veldig godt og flytte er heller ikke noe alternativ.

hva kan jeg gjøre? Trenger råd fra mødre i samme situasjon som har fått hjelp.

føler alt ansvar hviler på meg men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har hatt møte med andre foreldre for å forklare litt om gutten min og hans liv både 2 og tre ganger. Funker ikke. Nå skjønner jeg at foreldrene har blitt enig seg i mellom å stenge han ute. Dette gjør at han har blitt enda værre.

 

jeg når ikke inn til gutten og ikke inn til de andre foreldrene. 

 

Ja uff ble langt😔

 

 

 

[Gjest Blondie65]

Uff da. Stakkars deg og stakkars gutten.

Forslag: hva med å se problemet fra motsatt ende: håndter depresjonen hans ved å få han til psykolog. Det er en eller annen form for adferdsproblemer her, så kanskje denne psykologen kan snakke om det å ty til vold og utagering fremfor å kommunisere verbalt?

[AnonymBruker]

Er det noe han føler han mestrer da?

han havner jo kun i situasjoner der han ender opp med å bli et problem. 

Tenker ham kunne hatt godt av å ha et annet miljø ( bondegård, ridning, trening osv) som ga han litt mestringsfølelse innimellom ? 

Bare en tanke...

Anonymkode: 30e5e...bc3

[AnonymBruker]

Jeg tenker han har godt av å bytte miljø og begynne på en ny skole for å få en ny sjanse. Du sier det ikke er noen skole i nærheten, men det bør jo være en annen skole som han kan bytte til selv om det er et stykke unna? Han bør i så fall få snakke med en psykolog først og få hjelp til sinnemestring og effektive teknikker for å ikke utøve vold når han blir hissig, og være enig i hvordan man bør og ikke bør reagere om det skal ha noe effekt. Det er syns at han opplever utestenging, men samtidig kan jeg godt forstå at andre elver og foreldre ikke ønsker å ha noe å gjøre med et barn som til stadighet slår. Jeg opplevde selv som barn at vi skulle akseptere den voldelig elevens oppførsel, og ble slått og truet på skolen i over ett år før noen slo i bordet og ga beskjed om at nok er nok, og den voldelige eleven må strammes inn. Jeg sov dårlig, grudde meg til å gå på skolen, orket ikke spise og brukte utrolig mye krefter på å unngå slag, spart, kloring og verbal utskjellelse. På bakgrunn av det må jeg helt ærlig si at jeg forstår de foreldrene som setter strek for sine barn og samvær med din sønn, selv om jeg også forstår at det oppleves fælt for han og deg. Men ingen barn skal måtte tåle vold, uansett årsak. Har ikke BUP noen han kan få snakke med selv om han ikke har en diagnose?

Anonymkode: 15e17...6f5

[tingeling]

Stor klem til dere begge!

Det er nok ingen enkel løsning på dette, men det virker som at han får kjeft overalt (og det er jo naturlig når man slår andre), men at det han mest av alt trenger nå er å bli fortalt at han er elsket og at du liker ham for den han er, og at han blir satt i situasjoner han mestrer. Kanskje dere også kan øve på vanskelig situasjoner med rollespill hjemme, slik at han blir mer trygg på hva han faktisk kan gjøre? Ofte er det jo slik at barn synes det er fryktelig gøy å erte på seg de barna som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt. Et annet tips er å avslutte hver dag foran baderomsspeilet, sammen, og at dere begge sier tre fine ting; en ting om dagen som har vært og to ting om ham. Vær konkret, ikke bare si «du er snill», men si «når du hjalp meg med posene i dag ble jeg veldig glad siden jeg forsto at du så at de var tunge for meg». 

Og så ville jeg prøvd å finne en aktivitet som han kan lykkes i, gjerne i et annet miljø enn det han vanligvis er i. 

Håper at det ordner seg for dere! 

[AnonymBruker]

Barn er ikke vanskelige, de har det vanskelig. Det tror jeg det er mange som trenger hjelp til å innse. Jeg kommer selv fra et hjem hvor en av mine foreldre rett og slett forlot meg og ikke ville ha kontakt. Det ødela mye for meg i barndommen, og når jeg leser det du skriver om han, er det som å lese om meg selv som barn. Hjelp skolen til å fokusere på det han mestrer, og bruke det i situasjoner hvor ting pleier å ende dårlig, og psykolog. Jeg tror også du bør snakke med han om hans far. Det barn ikke vet, har de vondt av (selvom vi voksne ofte tenker det er motsatt).

Anonymkode: 0f5eb...89e

[alltidgladsyndrom]

Har vært i vanskelig situasjon selv med mine barn. Min gutt hadde det også forferdelig, pga forholdet til sin far. Psykisk vold...

Jeg etablerte kontakt med familiesenteret i kommunen.  Der fikk han ei å prate med. De henviste senere til BUP. Han har ingen diagnose, han hadde det bare vanskelig. Familievernkontoret har også hjulpet. God dialog med lærer slik at de og møter gutten med trygge rammer og mye varme❤

2 knalltøffe år med MYE varme, kjærlighet og forståelse. Sammen med mye foreldreveiledning slik jeg kunne møte han best mulig på det vonde, i tillegg til hyppige samtaler for gutten min, har gjort underverker.  Han er natt og dag fra den tiden. I dag har vi nesten en konfliktfri hverdag. Men er jeg sliten og ikke møter hans ønsker med forståelsr, så blir det fort surt. Så her er det mye feks

"åh!❤ jeg skjønner såååå godt at du vil spille spill med 16 års grense. Å det handler ikke om at du gjør noe galt. Det handler kun om grenser. Å jeg skjønner det gjør deg sint å frustrert....bla bla". Møte med varme og forståelse. Da holder min gutt roen. Vet ikke om det hjelper hos deg.  Men det funker så utrolig bra her at jeg måtte bare fortelle hva vi gjør🙈

[AnonymBruker]

Regner med han har en aktivitetsplan på skolen? Hvis ikke, krev at du får det. Får du ikke, klag til fylkesmannen. Har du og den ikke fungerer, klag til fylkesmannen.

Anonymkode: 565d4...036

[AnonymBruker]

Får dere ikke oppfølging med BUP til tross for at han ikke har ADHD? Det kan virke som han har godt av å snakke med noen som kan være hans støtte i dette her (utenom deg selvsagt). 

Har han noen positive ting i livet sitt, fritidsaktiviteter? Hobbyer han driver med alene? Aktiviteter dere gjør sammen som familie? 

Kanskje du skal få hjelp til hvordan du skal snakke med ham, og hvis han ikke snakker skikkelig med deg, men det kun blir krangler er det derfor nyttig med en annen voksenperson han kan få trygghet til. Jeg tenker det er viktig at du forteller ham at du bryr deg om ham, og er veldig glad i ham, og har veldig lyst til å hjelpe ham med å få det bedre. At du er tydelig på at du bryr deg. Alt du gjør tyder jo på det, men det kan være viktig å få det SAGT, så han hører og vet. Kan være lett at man tenker at man bare er en pest og en plage for absolutt alle, og det er skummelt når man tenker at man ikke vil leve mer. 

Hvorfor kan dere ikke flytte? Om foreldrene har bestemt seg for at ingen av barna får leke med ham så er han jo dømt til å være isolert, og det er noe de færreste tåler, voksne som barn. 

Anonymkode: 6abfb...bd1

[minister-mio]

Hvis han har tanker om å ikke leve mer bør du ta det alvorlig. Snakk med kontakten på bup eller fastlegen

[AnonymBruker]

Veldig mange barn gir seg selv roller. For å lett vite hvordan de skal takle forskjellige situasjoner. Noen har kanskje tatt på seg rollen som den søte, som bestandig er søt og snill, noen andre har kanskje den tullete rollen som bestandig lager ablegøyer og tøyser. Andre som din sønn har satt seg selv i en bølle rolle.

Dette er noe de gjør selv som følge av hva som har fungert for dem tidligere, og det holder på den rollen. Det hjelper de å utforme personlighetene sine etterhvert som de blir eldre. Rollen er trygg for de, for da vet de bestandig hvordan de kan håndtere forskjellige situasjoner. - Det hjelper å slå når jeg blir stressa. Da lar folk meg være i fred. 

De fleste barn er nok klar over dette uten å helt forstå det selv. Og å bryte ut av en destruktiv rolle er vanskelig. Spesielt i en situasjon som din sønn, da alle forventer at han skal være en bølle og behandler han deretter. Han får ingen sjanse til å bytte rolle. Den er forventet av han og han kjenner den. 

Både gutten og jeg vil tippe du også kunne hatt godt av å prate med noen som kan hjelpe dere med disse problemene. Første steg er fastlegen. Be om henvisning eller anbefaling til en barnepsykolog. Ring helsestasjonen og be om informasjon om støttekontakter og avlastningshjem i din kommune. Det er ingen skam å få hjelp og avlastning.

Både du og din sønn trenger plass til å puste. Og for din sønn å kunne tilbringe tid med noen som ikke har forventninger til at han er en bølle vil være som solskinn etter en lang regnbyge. 

Anonymkode: 5d27f...79b

[GrønnNellik68]

Hei alle samnen

takk for mange flotte svar.

beklager sent svar.

men jeg og barna fikk tilbud om vinterferie i noe som heter ferie for alle gjennom røde kors. Så vi har hatt noen flotte fine dager sammen.

der var sønnen min en helt annen gutt. Der ble vi kjent med helt nye mennesker. Ingen problemer med min sønn der. Han ble godtatt fra første stund. Jente som ble vel i overkant forelsket i han. Noe han høfflig takket nei til men han fortsatte å hjelpe jenta med ting og tang😄

han fikk skryt av de i røde kors som også var der i fjor da vi var der. Av at sønnen min hadde forandret seg til det bedre fra i fjor. 

 

Så kom jeg på jobb i går og første som ringer er rektor om at vi må ha møte på mandag kl 9. Det sønnen min skal komme sammen med meg og at han ikke skal inn i klasse rommet til de andre før etter 2 timer. I mellom tiden skal helse søster prøve å prate med og høre hvordan har det. Tviler på han gidder å prate fordi barnevernet kommer på onsdag for å prate med ham før vi skal på fellesmøte med bv, bup, skole og helsesøster. I tillegg skal det være foreldremøte på kvelden der også min sønn blir samtaleemne. Kjenner jeg gruer meg til alt. Har bedt om å få med meg noen på møte mandag jeg kjenner ikke klarer å sitte der alene.

på tur hjem fra vinterferie fortalte gutten min litt om hvordan han ser ting. Han hadde ønsket det var overvåknings kamera i skolegården slik at folk fikk se hva som skjedde. 

Han skjønte ikke når rektor snakket om nulltoleranse for mobbing når rektor sier jeg er en mobber og en som er slem til andre elever om ikke det var mobbing? Jo svarte jeg det er mobbing. 

Han fortalte at han kviet seg for å snakke med voksne fordi han fikk så vondt inni seg at han ville begynne å gråte og det vil han ikke. 

Han hadde gitt opp å si fra til voksne fordi han da ble kalt sladrehank av de andre og voksne hører aldri på hva han sier. Det som fungerer for han er at når noen plager meg gir jeg dem en advarsel om å slutte å plage. Hører de ikke etter sier han så smeller det.

jeg har vært i kontakt med både barnevern og bup for å få litt akutt hjelp men det ser ut til å være vanskelig å få til noe. 

Vi skulle få tilbud om å få pmto i korte trekk var det en person som skulle komne hjem til oss 1 gang i uka og hjelpe til hjemme og på skolen. Dette var igjennom bufetat men vi fikk avslag da de ikke hadde dette tilbudet i vårt område.

bup mente de hadde ett sinne mestrings kurs de kalte BAF gruppe i nabo kommunen men der var det fullt og ikke noe kurs før i oktober 2018. 

Gutten snakket om at han var så lei av at ingen ville høre på han ikke en gang jeg. Jeg må innrømme jeg vet ikke hva jeg skal tro. 

Har skjønt at jeg må ta et valg og det er å begynne å tro på hva gutten sier når han sier noe. 

Tror jeg også kommer til å ta opp saken med fylkesmannen for å få noen utenforstående til skolen å se på saken.

jeg ønsker også å få ppt på banen for å observere hvert friminutt hva som egentlig som skjer som gjør gutten min så sint. Er det virkelig bare hans feil eller ligger det mere bak som ikke blir sett.

 

han og søstera fortalte om en annen historie de hadde valgt og ikke fortelle til meg. En dag på vei hjem fra skole mine barn hadde en bak dem ropt ****er en drittsekk. Gutten min hadde spurt hva han hadde kalt han og igjen hadde denne gutten sagt at han er en drittsekk. Endte med at gutten min fløy på han i sinne. Dette kan søstera bekrefte er sant.

 

jeg er oppgitt og frustrert men gir ikke opp. 

 

[AnonymBruker]

Oppsummert : 

de andre ungene har funnet ut at din sønn har et temperament av en annen verden, og at det bare er å trykke litt på knappene hans, så smeller han og blir voldelig. Når han var på ferie m unger som ikke har denne erfaringen gikk det altså bedre...

Det er nok desverre ikke slik at man skal hå igjennom livet og bare forvente at andre skal slutte å provosere en. Sier ikke at det er korrekt oppførsel av andre unger å trigge han, men sinnemestringskurs høres utrolig lurt ut. Han må nemmelig lære seg at det er opp til ham hvordan han skal reagere på ting. Hvis han blir voldelig, som det høres ut, er det jo utrolig alvorlig den dagen han blir stor og sterk.... 

Anonymkode: 30e5e...bc3

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at man hele tiden skal gå og bite i seg provokasjoner fra andre, men samtidig må gutten lære seg teknikker for å stoppe impulsen med å slå. Det er den som slår som får skylden, selv om det var dårlig gjort av de som provoserer. Det er like ille å være den som er passiv aggressiv og provoserer, men det syns dessverre ikke så godt. Og gutten din er bare 9 år, så det er vanskelig å styre impulsen med å slå når de andre går på hele tiden. Jeg skjønner gutten din veldig godt, men allikevel er det han som må trenes i å gå sin vei framfor å slå. 

Lærere og rektor må bli oppmerksom på at de andre provoserer gutten din og at han gir advarsler før han slår. Så dette blir at både gutten din og de andre må korrigeres ift oppførsel. 

Det er veldig bra at gutten din åpnet seg for deg, og jeg skjønner han godt at han ikke har lyst til å si noe fordi han da er er redd for å begynne å gråte.

Jeg håper dere får den hjelpen dere trenger og hvis det ikke bedrer seg så hadde jeg nok sett på muligheter for å bytte skole. 

Anonymkode: 5cdcc...e9a

[Harlekin]

Det høres ut som feil fra begge sider. Selvsagt er det ikke greit å slå, men det er heller ikke greit å provosere andre med vilje for å få frem en reaksjon. Dette bør skolen ta tak i. Jeg tipper at om gutten din hadde fått være i fred, ville han blitt en annen gutt og lært seg å kontrollere seg selv bedre. 

Vi hadde litt samme problem med vår jente, nå 8. Hun er et følelsesmenneske som lett ble sint hvis hun følte seg urettferdig behandlet (det er ikke sikkert hun faktisk alltid ble urettferdig behandlet, men hun følte det sånn). Da kunne hun få raserianfall og begynne å gråte. Dette fant noen av klassekameratene hennes ut av, og så begynte de å terge henne for å få henne til å bli sint. Dette synes vi ikke var greit, selv om vår datter selvsagt var ansvarlig for egen reaksjon. Vi ga beskjed om dette til skolen, og de lovet å overvåke situasjonene og stoppe dem før det gikk for lang. Dette virket til stor grad, nå er det mye mindre terging, vår datter er bedre venner med de andre, og hun er blitt mye flinkere til å kontrollere seg selv. 

Jeg ville tatt opp dette når du nå skal i møte med skolen. Fortell hvordan gutten din "blomstret" når han fikk være seg selv i fred. Håper det går bra  

[Gjest Blondie65]

Jeg blir så sint på vegne av din stakkars sønn. Og glad for at han åpnet seg for deg.

Her må skolen ta tak - ikke fordi alt er deres feil, men fordi de ikke evner å se at de har et mobbeproblem på skolen. De ser kun eksplosjonen når den skjer, ikke lunten som blir tent i forkant. Jeg mener selvsagt ikke at det er rett av din sønn å ekplodere med voldsbruk, men det får da faktisk være grenser for hva han skal finne seg i fra infame klassekamerater. Hvor langt er de villige til å trekke han, dersom han lærer sinnemestring? De vet jo at han har triggere, så hvordan skal han noen gang komme ut av dette mønsteret dersom "plageåndene" får holde på uforstyrret?

Jeg håper virkelig at din sønn får støtte fra noen utenfor skolen. Hvis ikke det skjer snart, ville jeg ha flyttet til et annet sted for å starte med blanke ark.

[AnonymBruker]

Det virker som gutten din bare spiller rollen han har fått tildelt - den vanskelige gutten. 

Du ser på ham som vanskelig, skolen ser på han som vanskelig, bup og helsesøster ser på han som vanskelig. Vi voksne overfører våre holdninger til barna. 

Hva er guttens styrker? Det skriver du ingenting om. Hadde jeg vært mor til gutten din, ville jeg ha flyttet han bort fra miljøet som har en negativ holdning til ham. Det vil kreve altfor mye av gutten å forandre negative holdninger til alle som er rundt ham. Du skriver at det er en umulighet å flytte..hvorfor det..? 

Anonymkode: d739c...e7e

[Biloba]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er guttens styrker? Det skriver du ingenting om. Hadde jeg vært mor til gutten din, ville jeg ha flyttet han bort fra miljøet som har en negativ holdning til ham. Det vil kreve altfor mye av gutten å forandre negative holdninger til alle som er rundt ham. Du skriver at det er en umulighet å flytte..hvorfor det..? 

Anonymkode: d739c...e7e

Enig. Ting har gått så langt at miljøet rundt ham er forgiftet. Det blir nesten umulig å bryte en så etablert ond sirkel for en liten gutt. Han trenger å få gode erfaringer med andre barn og gjøre aktiviteter som gir ham god selvtillit. Der han er nå, får han ikke en sjanse hos noen.

Og det virker ikke som om skole mm har så mye mer å komme med enn å sladre til mor? I stedet for å ta tak, sette inn folk, skape mulighet for gode situasjoner i små grupper som 2-3 barn og 1 voksen, spille på guttens ressurser.

Ting haster når et barn har selvmordstanker. 

[GrønnNellik68]

Hei takk for svar. Grunnen til at jeg ikke ønsker å flytte er at vi flyttet hit for 1 år siden. Det er innenfor samme kommune. Søstera til gutten min går på samme skole og har det kjempebra med sin klasse som hun har vært sammen med siden barnehagen. Jeg ønsker ikke å rive henne opp med roten. Hadde hun også mistrivdes så hadde det vært enklere.

Guttens styrke er at han er smart og interessert i å vite mye. F. Eks historien til røde kors da vi var på ferie noe de andre  barna var null interessert. På sommer kjører han motorcross og det har vært gull verd. Det får vi til og med støtte til å holde på med fordi det er så viktig for han. Men han snakker om at han ikke vil kjøre hvis 1 gutt i klassen er der som driver å rette finger til han vær gang han kjører forbi han. På vinteren har vi ikke  noe som interesserer han. Bortsett fra snøscooter og fisking . 

Han er veldig glad i hunder.

på mandag er vi igjen innkalt til rektor for det som skjedde før vinterferien. Da skal helsesøster prøve å høre hvordan han har det. Jeg har spurt ei som jobber som psykriatisk sykepleier om å bli meg som støtte jeg kjenner jeg klarer ikke dette alene.

har også sendt mld til fylkesmannen om at min gutt ikke har det trygt og godt på skolen. Ønsker noen utenfor til å se på dette. 

Wish me luck😊

[AnonymBruker]

vet Ikke om dere bor på landet eller ikke, men tenker umiddelbart at denne gutten hadde hatt godt av å ha kontakt med dyr!

Vet overhode ikke hvordan det organiseres, men min far som driver gård har oppigjennom hatt gutter som din på besøk en gang i uka der de har fått jobbe med gårdsarbeid, vært med og melket kyr og kjørt traktor osv. Han har et eget lag med slike gutter som behøver et fristed...

slenger bare dette ut, og aner jo ikke om det er noe som lar seg gjøre der dere bor, men høres utvsom han behøver et fristed.

lykke til!

du er flink som står i stormen 😘

Anonymkode: 30e5e...bc3