Flashbacks av min egen oppvekst.

[AnonymBruker]

På ‎09‎.‎02‎.‎2018 den 22.53, AnonymBruker skrev:

Jeg er en dame på 30 år som ikke har hatt en så bra start på livet. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen fordi jeg var så stille og har i voksen alder fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, som er noe jeg tydeligvis har slitt med siden jeg var liten. Lærerne stusset på meg allerede i 2.klasse og jeg ble innkalt til en oppservering hos BUP. Der hadde den som oppserverte meg sagt at jeg kanskje hang litt etter, men at dette kom til å gå seg til og at jeg kom til å blomstre. Det ble ikke noen videre oppfølging og jeg holdt kjeft om mobbingen hjemme, fordi jeg skammet meg. Men foreldrene mine må ha merket at noe ikke stemte, i 8.klasse sleit jeg i en periode på hvertfall et halvt år med spisevegring og var nede på 36 kg og noe med 14 i BMI. De tok meg ikke med til lege. Når jeg var 14 år begynte jeg med selvskading, de tok meg heller ikke med til lege pga dette og når jeg skulle til legen pga noe annet så husker jeg mamma sa: jeg håper ikke legen ser kutta dine.

Mamma slet med overvekt da jeg vokste opp og det virket som hun tok sin frustrasjon utover meg. Jeg husker da jeg var 15 år gammel, normalvektig på 54 kg ( 1.63 høy ) og mamma så meg naken på badet. Hånlig sa hun: «Ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut. Du kan ikke sammenligne deg med meg fordi jeg er gammel». En annen gang tok hun meg i magen og sa: «Se på alt dette fettet. Syntes du selv at det er fint». Fortelling gjort kort: jeg utviklet spiseforstyrrelser igjen og slet med det i 4 år. 

Pappa var heller ikke snill mot meg i tenårene. Han var konstant ute etter å ta meg. Jeg skulle være til sengs 22:00 ( var da 15 år ), men kom meg ikke i seng før en halvtime etterpå fordi jeg ikke fikk kjæresten min til å gå ( han stod og pratet og pratet i utgangsdøren før han skulle gå ). Dette resulterte i at pappa ga meg en lang tale om at jeg var så ubrukelig og at jeg ikke kom til å bli noe i livet. Han ble så voldsom i kommentarene at til og med mamma måtte bryte inn og si nå holder det. Dette var slik han pleide å snakke til meg stort sett i alle tenårene. Det virket som han følte avsky for meg og jeg begynte i mitt stille sinn og lure på om jeg egentlig var et resultat at utroskap og at han ikke egentlig var min far. På en måte ga det meg trøst å tenke på at jeg kanskje hadde en virkelig pappa der ute som aldri ville ha behandlet meg sånn og en «forklaring» på avskyen han følte, det at jeg kanskje minte han på mammas utroskap. I perioder kalte jeg pappa ved fornavn. Forholdet vårt var iskaldt. 

Ved tre anledninger slo han meg. Første gang det skjedde var fordi jeg hadde glemt å slå av lyden på mobilen og den pep 22:30 om kvelden. Da kom han inn og slo meg hardt i ryggen. Jeg husker jeg gråt meg selv i søvn. Jeg var bare 15 år. Da jeg fortalte mamma dette neste dag så svarte hun bare: Det er ikke rart at han slår deg slik som du oppfører deg. 

Som 18 åring endte et forhold jeg var i med vold. Jeg kom hjem gråtkvalt og fortalte mamma dette, da hun fortalte det videre til pappa så svarte han bare hånlig: Hu fikk jo ikke blåveis, så da er det ikke så farlig.. 

Jeg har hatt et dårlig forhold til begge mine foreldre. Forholdet er bra idag, men jeg skjønner fortsatt ikke deres behandling av meg som tenåring. Det var først i begynnelsen av 20 årene det begynte å bli litt bedre, da jeg fortalte at jeg hadde blitt mobbet hele oppveksten. Jeg tror de hàr dårlig samvittighet, 

Det som irriterterer meg idag er hvordan de reagerer på at jeg snakker offentlig og åpent om mobbingen. Jeg forteller ikke om hvordan de behandlet meg, men flere stusser jo over hvor foreldrene mine var. At de ikke så tegna til at noe vàr galt. De så det jo, men ville ikke gjøre noe med det. Mamma sa her om dagen at hun syntes det er ekkelt at jeg snakker så åpent om mobbingen, fordi det setter søkelys mot dem og hvorfor de ikke gjorde noe. Da hu sa det så vekte det mange flashbacks i meg ( jeg har post traumatisk stress ) og jeg kom på mange dårlige minner fra hvordan de behandlet meg. En del av meg blir sint, for jeg vil at de skal stå for at de så tegn, burde ha gjort noe, men ikke gjorde det, men istedenfor behandlet meg dårlig begge to. Jeg har også fått vite som voksen at pappa bedro mamma da jeg var tenåring og det virker som om frustrasjonen over dette gikk utover meg. Skjønn det den som kan, jeg bare prøver å finne ut hvorfor de behandlet meg som de gjorde. 

En del av meg er veldig bitter. Jeg vil at de skal stå for det de har gjort. 

 

Anonymkode: dbb2f...7a4

Kjære vene, du har hatt en utrolig vond oppvekst! Du kan nok ha vært sjenert som barn, men unnvikende personlighetsforstyrrelse har nok heller oppstått som følge av mobbing hjemme og på skolen. Det er ikke noe man fødes med.

Anonymkode: 64c4d...a96

[AnonymBruker]

På 17.2.2018 den 18.12, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg jo bare si at hele historien her er hårreisende, og du har jo blitt utsatt for psykisk og fysisk vold av foreldrene dine - i tillegg til dette med mobbingen.

Men:

Når det gjelder å omtale dette offentlig(jeg antar du mener til flere enn nære venner) - så har du ikke vært reflektert nok over konsekvensene.

Det er åpenbart noe familie vil motsette seg, og du har ikke forstått dette på forhånd. Du virker heller ikke å ha tenkt nøye gjennom hvordan dette kan påvirke deg.

Du vil aldri møte noen med faglig innsikt i dette som oppfordrer til offentlig omtale om man ikke har gjennomgått terapi, og er helt avklart med situasjonen. Og, om man ikke kan akseptere de følger det for de i nær familie.

Du må akseptere at foreldrene dine jo var, og er i en annen liga enn «gjorde noen feil her og der» - og dette handler ikke om din fars utroskap. Dette handler om at de er dysfunksjonelle som mennesker. Begge to.

Jeg synes faktisk du skal ta et skritt tilbake, og se hva hele situasjonen gjør med deg. 

Du får flashbacks som du sier - og det er også en situasjon du ikke helt har refleksjon på; selvsagt vil ikke foreldrene dine synes noe om dette. Om du skal fortsette å ha kontakt med dem så må du bare akseptere det - dette kommer aldri til å endre seg slik du ønsker. De kommer sannsynligvis aldri til å be om tilgivelse på den måten du trenger. Det er ikke noe å bruke livet sitt på å vente på.

Bitterheten din vil alltid være der, inntil du velger å ta grep for å minske den. Det betyr ikke tilgivelse ovenfor dem, men at du aksepterer at de er slik og at du aldri vil få det du ønsker av dem.

Du bør bruke tiden din på terapi, ikke på å eksponere deg selv og dine traumer offentlig. Når du er helt ferdig og avklart med terapi, og kjenner at du har et balansert forhold til dette - da kan du være så offentlig du bare orker.

Dette skader deg som du ser, og du må velge hva som er viktigst: at alle får høre gjentatte ganger hvor jævlige de var, eller om du skal ta vare på deg selv oppi dette.

Du er 30 år - det er tid for å komme seg videre. 

Nå har du lært at du ikke kommer noen vei med dem, og det er på tide å akseptere dette. Eller, du kan sitte igjen i offerrollen livet ut og være evig i en negativ sirkel.

Jeg har en kjip oppevkst selv, og kommer aldri til å tilgi foreldrene mine for situasjonen. Men jeg har valgt å benytte terapi, og bare akseptere at sånn var det - og jeg skal gjøre alt for å minimere skadene av det. Ett søsken av meg har litt samme behov som deg; mye selveksponering og fokus på situasjonen/seg selv og bitterhet. Hun er 47 år og står på stedet hvil, og kommer sikkert til å gjøre det livet ut. Hun vil ha det sånn, og har aldri oppsøkt terapi med mål om å komme seg videre.

 

Anonymkode: 4c01a...00a

Varm klem fra meg.Du er god nok 💜Det er moren din som er"syk" her.

Anonymkode: 0814e...b26

[AnonymBruker]

Ts her.

Nå viser det seg dessverre at jeg blir straffet økonomisk også pga oppveksten. Jeg får ikke innvilget ung ufør fordi det ikke finnes noen dokumenter på problemene mine i oppveksten. Jeg er derfor på minstesats på ufør...

Advokaten min råder meg til å søke om oppreisning for tapt barndom som følge av omsorgssvikt.

Anonymkode: fd279...1cf