Flashbacks av min egen oppvekst.

[AnonymBruker]

Jeg er en dame på 30 år som ikke har hatt en så bra start på livet. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen fordi jeg var så stille og har i voksen alder fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, som er noe jeg tydeligvis har slitt med siden jeg var liten. Lærerne stusset på meg allerede i 2.klasse og jeg ble innkalt til en oppservering hos BUP. Der hadde den som oppserverte meg sagt at jeg kanskje hang litt etter, men at dette kom til å gå seg til og at jeg kom til å blomstre. Det ble ikke noen videre oppfølging og jeg holdt kjeft om mobbingen hjemme, fordi jeg skammet meg. Men foreldrene mine må ha merket at noe ikke stemte, i 8.klasse sleit jeg i en periode på hvertfall et halvt år med spisevegring og var nede på 36 kg og noe med 14 i BMI. De tok meg ikke med til lege. Når jeg var 14 år begynte jeg med selvskading, de tok meg heller ikke med til lege pga dette og når jeg skulle til legen pga noe annet så husker jeg mamma sa: jeg håper ikke legen ser kutta dine.

Mamma slet med overvekt da jeg vokste opp og det virket som hun tok sin frustrasjon utover meg. Jeg husker da jeg var 15 år gammel, normalvektig på 54 kg ( 1.63 høy ) og mamma så meg naken på badet. Hånlig sa hun: «Ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut. Du kan ikke sammenligne deg med meg fordi jeg er gammel». En annen gang tok hun meg i magen og sa: «Se på alt dette fettet. Syntes du selv at det er fint». Fortelling gjort kort: jeg utviklet spiseforstyrrelser igjen og slet med det i 4 år. 

Pappa var heller ikke snill mot meg i tenårene. Han var konstant ute etter å ta meg. Jeg skulle være til sengs 22:00 ( var da 15 år ), men kom meg ikke i seng før en halvtime etterpå fordi jeg ikke fikk kjæresten min til å gå ( han stod og pratet og pratet i utgangsdøren før han skulle gå ). Dette resulterte i at pappa ga meg en lang tale om at jeg var så ubrukelig og at jeg ikke kom til å bli noe i livet. Han ble så voldsom i kommentarene at til og med mamma måtte bryte inn og si nå holder det. Dette var slik han pleide å snakke til meg stort sett i alle tenårene. Det virket som han følte avsky for meg og jeg begynte i mitt stille sinn og lure på om jeg egentlig var et resultat at utroskap og at han ikke egentlig var min far. På en måte ga det meg trøst å tenke på at jeg kanskje hadde en virkelig pappa der ute som aldri ville ha behandlet meg sånn og en «forklaring» på avskyen han følte, det at jeg kanskje minte han på mammas utroskap. I perioder kalte jeg pappa ved fornavn. Forholdet vårt var iskaldt. 

Ved tre anledninger slo han meg. Første gang det skjedde var fordi jeg hadde glemt å slå av lyden på mobilen og den pep 22:30 om kvelden. Da kom han inn og slo meg hardt i ryggen. Jeg husker jeg gråt meg selv i søvn. Jeg var bare 15 år. Da jeg fortalte mamma dette neste dag så svarte hun bare: Det er ikke rart at han slår deg slik som du oppfører deg. 

Som 18 åring endte et forhold jeg var i med vold. Jeg kom hjem gråtkvalt og fortalte mamma dette, da hun fortalte det videre til pappa så svarte han bare hånlig: Hu fikk jo ikke blåveis, så da er det ikke så farlig.. 

Jeg har hatt et dårlig forhold til begge mine foreldre. Forholdet er bra idag, men jeg skjønner fortsatt ikke deres behandling av meg som tenåring. Det var først i begynnelsen av 20 årene det begynte å bli litt bedre, da jeg fortalte at jeg hadde blitt mobbet hele oppveksten. Jeg tror de hàr dårlig samvittighet, 

Det som irriterterer meg idag er hvordan de reagerer på at jeg snakker offentlig og åpent om mobbingen. Jeg forteller ikke om hvordan de behandlet meg, men flere stusser jo over hvor foreldrene mine var. At de ikke så tegna til at noe vàr galt. De så det jo, men ville ikke gjøre noe med det. Mamma sa her om dagen at hun syntes det er ekkelt at jeg snakker så åpent om mobbingen, fordi det setter søkelys mot dem og hvorfor de ikke gjorde noe. Da hu sa det så vekte det mange flashbacks i meg ( jeg har post traumatisk stress ) og jeg kom på mange dårlige minner fra hvordan de behandlet meg. En del av meg blir sint, for jeg vil at de skal stå for at de så tegn, burde ha gjort noe, men ikke gjorde det, men istedenfor behandlet meg dårlig begge to. Jeg har også fått vite som voksen at pappa bedro mamma da jeg var tenåring og det virker som om frustrasjonen over dette gikk utover meg. Skjønn det den som kan, jeg bare prøver å finne ut hvorfor de behandlet meg som de gjorde. 

En del av meg er veldig bitter. Jeg vil at de skal stå for det de har gjort. 

 

Anonymkode: dbb2f...7a4

[AnonymBruker]

Kjenner du besteforeldrene dine? Det første som slår meg er at de selv kan ha vokst opp med foreldre som klandret dem for normale imperfeksjoner, hånet dem og mente at de fortjente dårlig behandling, og at de har viderebragt mangelen på grunnleggende respekt og omsorg til både forholdet sitt til hverandre og til deg. Folk som har blitt behandlet som verdiløse i oppveksten finner ikke alltid et godt selvbilde og gode relasjoner til de nærmeste i voksen alder. Det du opplevde er omsorgssvikt og psykisk vold, og jeg tror at din far har opplevd det samme fra viktige personer i sin oppvekst. I stedet for å ta avstand fra det som du har, har han blitt lik.

Anonymkode: 25b8b...228

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner du besteforeldrene dine? Det første som slår meg er at de selv kan ha vokst opp med foreldre som klandret dem for normale imperfeksjoner, hånet dem og mente at de fortjente dårlig behandling, og at de har viderebragt mangelen på grunnleggende respekt og omsorg til både forholdet sitt til hverandre og til deg. Folk som har blitt behandlet som verdiløse i oppveksten finner ikke alltid et godt selvbilde og gode relasjoner til de nærmeste i voksen alder. Det du opplevde er omsorgssvikt og psykisk vold, og jeg tror at din far har opplevd det samme fra viktige personer i sin oppvekst. I stedet for å ta avstand fra det som du har, har han blitt lik.

Anonymkode: 25b8b...228

Moren til pappa var veldig stygg i munn vet jeg. Med mamma vet jeg at faren hennes ikke viste så mye følelser. Så ja, du sier noe der.

Ts 

Anonymkode: dbb2f...7a4

[AnonymBruker]

Hvis de igjen påpeker at de ikke liker at du risikerer at de får søkelyset rettet mot seg så må du jo bare si at sånn er det jo bare, gjort er gjort. Og hvis de ikke liker det så får de gjøre et forsøk på å rette det opp igjen. 

Anonymkode: c9329...170

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Moren til pappa var veldig stygg i munn vet jeg. Med mamma vet jeg at faren hennes ikke viste så mye følelser. Så ja, du sier noe der.

Ts 

Anonymkode: dbb2f...7a4

Det man sier til barnet, blir barnets indre stemme, sies det. Jeg tror han lærte at han var verdiløs av sin mor, og at avskyen du følte mot deg også reflekterer hvordan han ser på seg selv. 

Ingen med et sunt forhold til seg selv og andre gir en tirade om at en tenåring som kommer en halvtime sent i seng en dag er ubrukelig og aldri vil bli til noe, eller tyr til vold for bagateller som en episode med en uønsket mobiltone.

Anonymkode: 25b8b...228

[Ulla Ullsokk]

Å, fikk lyst til å gi deg en klem! 

For noen svake krek av noen "foreldre"! Selvsagt liker de ikke at folk ser hvor udugelige de var, men gjett hva! De VAR udugelige og ødela utrolig mye for deg, når de skulle vært din trygge base! 

Selvsagt skal du få snakke om mobbingen! Du skal ikke ta hensyn til DEM, som aldri tok hensyn til deg og sviktet deg istedet!

Jeg skjønner ikke at du klarer å ha et godt forhold til dem, all ære til deg for det! De fortjener det virkelig ikke!

Håper du klarer å heve deg over barndommen og blomste som voksen! Det er isåfall din egen styrke og noe du klarer på tross av, ikke på grunn av, foreldrene dine.

[AnonymBruker]

På 10.2.2018 den 0.22, Ulla Ullsokk skrev:

Å, fikk lyst til å gi deg en klem! 

For noen svake krek av noen "foreldre"! Selvsagt liker de ikke at folk ser hvor udugelige de var, men gjett hva! De VAR udugelige og ødela utrolig mye for deg, når de skulle vært din trygge base! 

Selvsagt skal du få snakke om mobbingen! Du skal ikke ta hensyn til DEM, som aldri tok hensyn til deg og sviktet deg istedet!

Jeg skjønner ikke at du klarer å ha et godt forhold til dem, all ære til deg for det! De fortjener det virkelig ikke!

Håper du klarer å heve deg over barndommen og blomste som voksen! Det er isåfall din egen styrke og noe du klarer på tross av, ikke på grunn av, foreldrene dine.

Må bare arrestere deg på en ting du sier her;

Det er ingen ære i å ha et godt forhold til foreldre som har mishandlet en, det er en skade.

Man vokser opp og lærer seg at slik det er hjemme, slik er verden, det er hva man kan forvente. Og som barn er man forpliktet til å støtte opp om det, det er en grunnleggende lærdom som kan ta et helt liv å fjerne seg fra.

Og selv om trådstarter er kommet langt med selve tankeprosessen, har hun eller han ikke enda med på den følelsesmessige prosessen; Det naturlige er å løsrive seg fra og frigjøre seg fra mennesker som mishandler. 

Jeg er litt eldre enn deg, trådstarter, og det var da jeg var på din alder at jeg omsider begynte prosessen med løsrivelse. Jeg håper dette vil skje deg også. Man kan godt føle at "sånn ville aldri jeg oppført meg". Men selv om man forstår hva som er galt, og lover at man ikke skal gjøre som foreldrene, så er man ikke ferdig med prosessen ut. Man må lære alternativer.

Anonymkode: 1eb8b...375

[Ulla Ullsokk]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må bare arrestere deg på en ting du sier her;

Det er ingen ære i å ha et godt forhold til foreldre som har mishandlet en, det er en skade.

Man vokser opp og lærer seg at slik det er hjemme, slik er verden, det er hva man kan forvente. Og som barn er man forpliktet til å støtte opp om det, det er en grunnleggende lærdom som kan ta et helt liv å fjerne seg fra.

Og selv om trådstarter er kommet langt med selve tankeprosessen, har hun eller han ikke enda med på den følelsesmessige prosessen; Det naturlige er å løsrive seg fra og frigjøre seg fra mennesker som mishandler. 

Jeg er litt eldre enn deg, trådstarter, og det var da jeg var på din alder at jeg omsider begynte prosessen med løsrivelse. Jeg håper dette vil skje deg også. Man kan godt føle at "sånn ville aldri jeg oppført meg". Men selv om man forstår hva som er galt, og lover at man ikke skal gjøre som foreldrene, så er man ikke ferdig med prosessen ut. Man må lære alternativer.

Anonymkode: 1eb8b...375

Jeg er jo enig, jeg hadde kuttet kontakten! Synes hun er raus som ikke har gjort det, men at det er lurt å være raus i denne situasjonen synes jeg ikke.

[AnonymBruker]

På 9.2.2018 den 22.53, AnonymBruker skrev:

Jeg er en dame på 30 år som ikke har hatt en så bra start på livet. Ble mobbet hele barne og ungdomsskolen fordi jeg var så stille og har i voksen alder fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, som er noe jeg tydeligvis har slitt med siden jeg var liten. Lærerne stusset på meg allerede i 2.klasse og jeg ble innkalt til en oppservering hos BUP. Der hadde den som oppserverte meg sagt at jeg kanskje hang litt etter, men at dette kom til å gå seg til og at jeg kom til å blomstre. Det ble ikke noen videre oppfølging og jeg holdt kjeft om mobbingen hjemme, fordi jeg skammet meg. Men foreldrene mine må ha merket at noe ikke stemte, i 8.klasse sleit jeg i en periode på hvertfall et halvt år med spisevegring og var nede på 36 kg og noe med 14 i BMI. De tok meg ikke med til lege. Når jeg var 14 år begynte jeg med selvskading, de tok meg heller ikke med til lege pga dette og når jeg skulle til legen pga noe annet så husker jeg mamma sa: jeg håper ikke legen ser kutta dine.

Mamma slet med overvekt da jeg vokste opp og det virket som hun tok sin frustrasjon utover meg. Jeg husker da jeg var 15 år gammel, normalvektig på 54 kg ( 1.63 høy ) og mamma så meg naken på badet. Hånlig sa hun: «Ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut. Du kan ikke sammenligne deg med meg fordi jeg er gammel». En annen gang tok hun meg i magen og sa: «Se på alt dette fettet. Syntes du selv at det er fint». Fortelling gjort kort: jeg utviklet spiseforstyrrelser igjen og slet med det i 4 år. 

Pappa var heller ikke snill mot meg i tenårene. Han var konstant ute etter å ta meg. Jeg skulle være til sengs 22:00 ( var da 15 år ), men kom meg ikke i seng før en halvtime etterpå fordi jeg ikke fikk kjæresten min til å gå ( han stod og pratet og pratet i utgangsdøren før han skulle gå ). Dette resulterte i at pappa ga meg en lang tale om at jeg var så ubrukelig og at jeg ikke kom til å bli noe i livet. Han ble så voldsom i kommentarene at til og med mamma måtte bryte inn og si nå holder det. Dette var slik han pleide å snakke til meg stort sett i alle tenårene. Det virket som han følte avsky for meg og jeg begynte i mitt stille sinn og lure på om jeg egentlig var et resultat at utroskap og at han ikke egentlig var min far. På en måte ga det meg trøst å tenke på at jeg kanskje hadde en virkelig pappa der ute som aldri ville ha behandlet meg sånn og en «forklaring» på avskyen han følte, det at jeg kanskje minte han på mammas utroskap. I perioder kalte jeg pappa ved fornavn. Forholdet vårt var iskaldt. 

Ved tre anledninger slo han meg. Første gang det skjedde var fordi jeg hadde glemt å slå av lyden på mobilen og den pep 22:30 om kvelden. Da kom han inn og slo meg hardt i ryggen. Jeg husker jeg gråt meg selv i søvn. Jeg var bare 15 år. Da jeg fortalte mamma dette neste dag så svarte hun bare: Det er ikke rart at han slår deg slik som du oppfører deg. 

Som 18 åring endte et forhold jeg var i med vold. Jeg kom hjem gråtkvalt og fortalte mamma dette, da hun fortalte det videre til pappa så svarte han bare hånlig: Hu fikk jo ikke blåveis, så da er det ikke så farlig.. 

Jeg har hatt et dårlig forhold til begge mine foreldre. Forholdet er bra idag, men jeg skjønner fortsatt ikke deres behandling av meg som tenåring. Det var først i begynnelsen av 20 årene det begynte å bli litt bedre, da jeg fortalte at jeg hadde blitt mobbet hele oppveksten. Jeg tror de hàr dårlig samvittighet, 

Det som irriterterer meg idag er hvordan de reagerer på at jeg snakker offentlig og åpent om mobbingen. Jeg forteller ikke om hvordan de behandlet meg, men flere stusser jo over hvor foreldrene mine var. At de ikke så tegna til at noe vàr galt. De så det jo, men ville ikke gjøre noe med det. Mamma sa her om dagen at hun syntes det er ekkelt at jeg snakker så åpent om mobbingen, fordi det setter søkelys mot dem og hvorfor de ikke gjorde noe. Da hu sa det så vekte det mange flashbacks i meg ( jeg har post traumatisk stress ) og jeg kom på mange dårlige minner fra hvordan de behandlet meg. En del av meg blir sint, for jeg vil at de skal stå for at de så tegn, burde ha gjort noe, men ikke gjorde det, men istedenfor behandlet meg dårlig begge to. Jeg har også fått vite som voksen at pappa bedro mamma da jeg var tenåring og det virker som om frustrasjonen over dette gikk utover meg. Skjønn det den som kan, jeg bare prøver å finne ut hvorfor de behandlet meg som de gjorde. 

En del av meg er veldig bitter. Jeg vil at de skal stå for det de har gjort. 

 

Anonymkode: dbb2f...7a4

TS, dette var leit. Veldig fint at du forteller om det offentlig! 👍🏻👏🏻

Har dine foreldre såkalt høyere utdannelse? 

Anonymkode: b4ef9...85b

[AnonymBruker]

Huff, har selv hatt helt elendige foreldre som har gitt meg så lav selvtillit.

Min mor har alltid kritisert meg, og må være den mest negative personen jeg vet om. Min far har slått meg og truet meg i oppveksten.

Er ingenting i veien med at du snakker om mobbingen. Hadde de faktisk brydd seg om deg, så hadde de oppmuntret deg til å gjøre ting som du sterkt står for selv. 

Foreldrene dine har nok mange problemer som de sliter med selv. Og derfor er det så gøy for slike mennesker at når de får barn, kan de bruke barna som et søppel for deres egen DRITT. Så slipper de å se inn i seg selv. 

Anonymkode: 19401...44a

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Er plaget av flashbacks selv, og er nok preget for livet på flere områder.

Har et bedre forhold til foreldrene mine idag. Litt bittert, de kunne heller ha oppført seg slik når jeg trengte det mest som barn. Hverdagene var preget av frykt og kjeft. Og ting ble gjort mot meg som man havner i fengsel for.

Jeg prøver å glemme alt det vonde, for vil jo så gjerne ha gode foreldre. Litt hyklerisk, hadde noen fortalt meg att de haddd opplevd det jeg har opplevd hadde jeg bedt vedkommende om å kutte de ut. Kanskje anmeldt.

 

Anonymkode: 3efc7...cda

[AnonymBruker]

En klem til deg TS 

Jeg klarer ikke helt å forstå at du  fikser å ha kontakt med foreldrene dine. De sviktet deg jo på det groveste. Får helt vondt av å lese det du skriver. 

At du snakker om mobbingen er veldig flott. Du skal ikke føle på kommentarene fra foreldrene dine, det høres ut som de er veldig opptatt av å framstå plettfrie utad.. Men det må ikke du bry deg om.

Opplevde mye stygt fra min egen mor i barndommen. Hun tok livet sitt da jeg var 17 og jeg slapp derfor å ha noe med henne å gjøre noe mer. Jeg hadde aldri klart å ha kontakt med henne i voksen alder og planen min var egentlig å flytte langt vekk da jeg var ferdig på videregående. Hun var uansett typen som aldri hadde stått til rette for det hun hadde gjort. 

Det er jo noe med å få den unnskyldningen og anerkjennelsen man fortjener. 

Anonymkode: 2d8af...d35

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS, dette var leit. Veldig fint at du forteller om det offentlig! 👍🏻👏🏻

Har dine foreldre såkalt høyere utdannelse? 

Anonymkode: b4ef9...85b

Selv om folk har høyere utdannelse og kanskje til og med kommer fra de bedrestilte lag av folket, er det ikke slik at alle er kjølige, prestisjeopphengte klatrere som forakter sine barn. 

Nå synes jeg du er fordomsfull.

Anonymkode: 5e71d...cc7

[AnonymBruker]

Først vil jeg jo bare si at hele historien her er hårreisende, og du har jo blitt utsatt for psykisk og fysisk vold av foreldrene dine - i tillegg til dette med mobbingen.

Men:

Når det gjelder å omtale dette offentlig(jeg antar du mener til flere enn nære venner) - så har du ikke vært reflektert nok over konsekvensene.

Det er åpenbart noe familie vil motsette seg, og du har ikke forstått dette på forhånd. Du virker heller ikke å ha tenkt nøye gjennom hvordan dette kan påvirke deg.

Du vil aldri møte noen med faglig innsikt i dette som oppfordrer til offentlig omtale om man ikke har gjennomgått terapi, og er helt avklart med situasjonen. Og, om man ikke kan akseptere de følger det for de i nær familie.

Du må akseptere at foreldrene dine jo var, og er i en annen liga enn «gjorde noen feil her og der» - og dette handler ikke om din fars utroskap. Dette handler om at de er dysfunksjonelle som mennesker. Begge to.

Jeg synes faktisk du skal ta et skritt tilbake, og se hva hele situasjonen gjør med deg. 

Du får flashbacks som du sier - og det er også en situasjon du ikke helt har refleksjon på; selvsagt vil ikke foreldrene dine synes noe om dette. Om du skal fortsette å ha kontakt med dem så må du bare akseptere det - dette kommer aldri til å endre seg slik du ønsker. De kommer sannsynligvis aldri til å be om tilgivelse på den måten du trenger. Det er ikke noe å bruke livet sitt på å vente på.

Bitterheten din vil alltid være der, inntil du velger å ta grep for å minske den. Det betyr ikke tilgivelse ovenfor dem, men at du aksepterer at de er slik og at du aldri vil få det du ønsker av dem.

Du bør bruke tiden din på terapi, ikke på å eksponere deg selv og dine traumer offentlig. Når du er helt ferdig og avklart med terapi, og kjenner at du har et balansert forhold til dette - da kan du være så offentlig du bare orker.

Dette skader deg som du ser, og du må velge hva som er viktigst: at alle får høre gjentatte ganger hvor jævlige de var, eller om du skal ta vare på deg selv oppi dette.

Du er 30 år - det er tid for å komme seg videre. 

Nå har du lært at du ikke kommer noen vei med dem, og det er på tide å akseptere dette. Eller, du kan sitte igjen i offerrollen livet ut og være evig i en negativ sirkel.

Jeg har en kjip oppevkst selv, og kommer aldri til å tilgi foreldrene mine for situasjonen. Men jeg har valgt å benytte terapi, og bare akseptere at sånn var det - og jeg skal gjøre alt for å minimere skadene av det. Ett søsken av meg har litt samme behov som deg; mye selveksponering og fokus på situasjonen/seg selv og bitterhet. Hun er 47 år og står på stedet hvil, og kommer sikkert til å gjøre det livet ut. Hun vil ha det sånn, og har aldri oppsøkt terapi med mål om å komme seg videre.

 

Anonymkode: 4c01a...00a

[AnonymBruker]

TS her.

Idag konfronterte jeg moren min med oppveksten, jeg gråt, mens hu satt der iskald og ikke ville vedkjenne seg noenting. Sa til og med «så alt er vår skyld»? 

Jeg sitter her helt tom for ord. 

Anonymkode: dbb2f...7a4

[AnonymBruker]

Jeg har selv en forelder jeg kuttet IT i voksen alder,som også var kjølig i konfrontasjoner, har det mye bedre nå.om du velger dette du også vil jeg anbefale en psykolog gjennom prosessen,så du får ut all frustrasjon til,og gode venner 💗ønsker deg alt godt.du er tøff,det hører jeg 👍💓💓

Anonymkode: 0814e...b26

[AnonymBruker]

Prøvde å få moren min til å innrømme sine feil jeg og. Endte med at hun ødela min kontakt med familien på hennes side. Samt at hun snudde ryggen til meg. Også legger hun ut om at jeg er psykisk syk til Gud og hverman. 

Tror at om moren min hadde innrømmet alt hun har gjort galt så hadde hun ikke orket å leve med seg selv. Så derfor er det lettere å legge skyld på meg enn å ta ansvar for egne handlinger. 

Til og med min søster som også ble slått og så mamma slå meg og et søsken til, til og med hun tror at jeg finner på alt. Mamma er veldig manipulerende. Så et år var jeg med min søster til mamma og først da så hun hvordan mamma behandlet meg. Mamma har i mange år forsøkt å behandle søster bra slik at de kan skylde på at jeg finner på alt. Men da søster hørte hvordan hun pratet til meg gikk det nok opp et lys for henne. Kunne bare ønske flere i familien fikk opp øynene også. 

Det man må gjøre er å jobbe med seg selv før psykisk syke mennesker vil ikke bli bedre med mindre de innser det helt selv.

Anonymkode: 686de...74d

[Lil swisha sweet]

Foreldrene dine er søppel, de burde gi deg en dyp og oppriktig unnskyldning og innse hva de har gjort. De burde legge seg HELT flate.

Dette er sykt drøyt og helt klart mishandling av barn. 

 

Skjønner at du har en tilknytning til foreldrene dine som til tider kan være god, men fortiden vil alltid ligge i bakgrunnen å skurre og det er det bare foreldrene dine som kan fikse ved å legge seg helt flate.

Alt annet vil nok bare bli en belastning for deg i lengden. Hadde absolutt ikke orket å ha kontakt med dem hvis jeg var deg.

Ingen fortjener å bli behandlet slik.

 

Morra di syntes det er ekkelt at du prater om fakta som skjedde?

Fy faen as det er drøyt, morra di som ga deg spiseforstyrrelser.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Lil swisha sweet skrev:

Foreldrene dine er søppel, de burde gi deg en dyp og oppriktig unnskyldning og innse hva de har gjort. De burde legge seg HELT flate.

Dette er sykt drøyt og helt klart mishandling av barn. 

 

Skjønner at du har en tilknytning til foreldrene dine som til tider kan være god, men fortiden vil alltid ligge i bakgrunnen å skurre og det er det bare foreldrene dine som kan fikse ved å legge seg helt flate.

Alt annet vil nok bare bli en belastning for deg i lengden. Hadde absolutt ikke orket å ha kontakt med dem hvis jeg var deg.

Ingen fortjener å bli behandlet slik.

 

Morra di syntes det er ekkelt at du prater om fakta som skjedde?

Fy faen as det er drøyt, morra di som ga deg spiseforstyrrelser.

Akkurat det er vanligere enn man tror.

Anonymkode: 686de...74d

[duplexx]

Jeg tenner du gjør alt riktig. Du er enormt sterk og jeg respekterer deg veldig!!

Du skal bare ta ting i ditt tempo tenker jeg nå. Og de skal snakke så mye du vil om mobbingen!! Det er også helt ok at søkelyset rettes mot foreldrene dine - de har skyld å bære her.

At du enda er såret og bitter er også ok. Det er en sorgprosess man skal gjennom og det skal lande flere ganger på flere lag før man kjenner at man er kommet til «terms» med situasjonen sin. Kanskje tar det deg en stund å virkelig forstå hvor skadet foreldrene dine er, å akseptere at de har valgt dette standpunktet og der blir de. Men du skal ikke kimse av prosessen du er i, men være veldig stolt over at du står så sterkt i den.

Du vil kanskje gå mange runder med skuffelse og svik, men det må du nok gjennom dersom det ikke har kommet før.

Det kan være en ide å finne noen å snakke med, som vil backe deg på dette.

Det finnes ingen rett eller galt her. Du MÅ ikke ha kontakt med foreldrene dine, og du MÅ sikkert kutte dem ut. Om du finner ting ved relasjonen deres som faktisk gir deg noe er det lov å glede seg over det og holde fast ved det. Det betyr ikke st du godtar alt de har gjort, men at du kan se det lille som evnt. er og glede deg over det. Så lenge du beskytter deg selv og tar vare på deg selv skal du gjøre det som er godt for deg.

Å senke forventningene kan dog være lurt å få til, for de vil nok ikke klare å møte deg der du trenger dem... ❤️

Endret 9. april 2018 av duplexx