"Felles økonomi"?

[AnonymBruker]

Vi har vært gift en del år, ingen felles barn (kommer heller ikke til å få, vi er forbi det). Gjennom årene har vi vært i ulike situasjoner - begge i jobb, en syk, den andre syk, den ene student, den andre gjeldsslave osv. Vi hadde ulikt utgangspunkt da vi startet sammen, men stort sett samme emosjonelle verdier rundt familie og verdiskaping, som i at når man velger å dele et liv sammen så deler vi livet på godt og vondt. Regner ut felles utgifter per år, deler på antall måneder og deretter på to - gode og onde dager. Virker enkelt. Fikk kontrakt og testamente, hverandre i fokus.

Over tid har det vist seg ikke å være så enkelt. Den ene hadde 250 000 mer i egenkapital, for eksempel, og kjøpte familiebil (pga barn, utflyttet nå). Den andre hadde massiv gjeldsbyrde, men tjener forsåvidt bedre, samtidig som differansen gikk til gjeld og egen fritid, i tillegg til å påvirke den totale kredittverdigheten så vi fikk dårlige lånebetingelser (lån + topplån med fastrente + topplån 2 med høyere rente...) etc etc etc.

Vi har vel endt opp med å tenke litt ulikt likevel. I teorien at vi deler alt og alt er felles, men med ganske ulikt syn på forbruk (skal den som har all gjelda fra før, selv om inntekten isolert sett er større, virkelig unne seg så mye hele tiden, mens den andre sparer mtp fremtiden og opplever "dårlig råd"?) og på hvem som bidrar mest. Et regnestykke er større enn kroner og øre, f.eks. alle ulempene med gjeld som tynger felles husholdning, ansvaret hjemme og med familie osv, mens den andres høyere inntekt skal liksom kompensere for gjeld, selv om den "ekstra" inntekten går til vedkommendes egen fritid (snus, alkohol, venneturer, hobby) og ikke felles.

Burde vi dele på et vis som handler om jus og økonomi, og ikke verdier? Mener oppriktig at et regnskap er større enn tall i et samliv som strekker seg over ulike livsfaser. Med endringer i renter, arbeidsmarked og andre ting, hvordan deler man for å ta høyde for "gode og onde dager"? Deler man med et felles verdisett, eller med kroner og øre?

Selv om den ene (som ved starten stilte med egenkapitalen og bilen og fast jobb) for øyeblikket har lavere inntekt pga sykdom (ikke helt uten kobling til den anstrengte økonomien...), skal den som har størst inntekt på papiret føle seg som forsørger? To voksne i et samliv som begge tenker er for lang tid, fortrinnsvis livet ut. Hva er mest rettferdig?

 

Anonymkode: ae02b...519

[ajarRun]

Mest rettferdig er jo at den som tjener så lite skaffer seg en bedre jobb isteden for å klage.

[AnonymBruker]

På 2/24/2018 den 11.14, abrasiveRefraction skrev:

Mest rettferdig er jo at den som tjener så lite skaffer seg en bedre jobb isteden for å klage.

Hilsen mann, som tydeligvis ville vært helt komfortabel med å bli reddet ut av økonomisk uføre av en partner som hadde både EK og fast jobb, uten tanke for andre konsekvenser...

Anonymkode: ae02b...519

[AnonymBruker]

Har man egne barn ser jeg på det som en selvfølge at det er de som blir tatt i betraktning. 

Anonymkode: 6e72a...d0d

[regine]

Felles ökonomi - eller felles ökonomisk tankegang om du vil, er for meg at begge sitter igjen med omtrent like mye til eget forbruk. I peroder når den ene har mer så må den også trekke en större del av det felles lasset. I et langt samliv vil dette oftest jevne seg ut - fordi livet erfaringsmessig går opp og ned. Dersom det blir sånn at A hjelper B når B tjener mindre (sykdom/arbeidsledighet el) mens hvis situasjonen snur, så forventer B at h*ns midler fortsatt bare er til eget bruk, så har man ikke noe fellesskap. Og da er A rett og slett lurt og bör ta opp dette og få til en annen fordeling, som rimer mer med fellesskapstanken. 

Vi har ikke felles ökonomi på den måten at alt mitt er ditt. Men vi deler jo og passer på at begge har nok, Da han tjente mer så tok han en större del av utgiftene, mens når det nå er jeg som tjener mer, så gjör jeg det. Og det har vi grunn ikke snakket så mye om en gang, det bare er sånn. Jeg har mine kontoer og mine sparepenger og han har sitt, men siden vi er gift vil vi uansett måtte dele det som er opparbeidet i löpet av ekteskapet om det skulle bli brudd. Det er også noe det ikke virker som en del tar innover seg - om du sitter på «dine» penger og spare og gnikker og nekter å dele med den andre - blir det brudd så får den andre uansett en del av det. Vel og merke når man er gift, andre regler gjelder for samboere.