Tanken om barn..

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er 23 år, har hatt fast jobb i 5 år, tak over hodet og jeg og samboer har vært sammen i 4 år. 
Det siste året har vi snakket om barn, og jeg har følt meg for ung til å få barn. Misforstå meg rett når jeg sier det, jeg vet det er mange som har fått barn fra 16-års alderen og oppover, så det er ikke vondt ment mot de som har det. Men det er det jeg selv har følt på.
I de senere månedene har jeg tenkt enda mer på det, og gradvis endret mening - det eneste som stopper det er tanken på alderen min.

Samboer har hintet frempå at han kunne tenkt seg å begynne prøvingen i juni, da vil jeg være 24 år når barnet er født.
Jeg er ikke redd for graviditeten og det som hører med, jeg er redd for hva familien min vil si. Min mor har snakket mye om at jeg bør vente til jeg er 28 år før jeg begynner å prøve, søsteren min mener derimot at jeg bør vente til jeg er godt opp i 30-årene før jeg prøver. Søsteren min er dog i slutten av 30-årene og barnløs (skal sies at hun prøver).

Så til det jeg da lurer på, deres mening om dette. Mulig dere synes jeg er helt på bærtur fordi jeg skriver det her, MEN
Hva synes dere om alderen, har det noe å si? Vi har det vi trenger, fast jobb, tak over hodet og gode forhold til en fremtidig mini. 

Anonymkode: a024e...75f

[Horge]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Søsteren min er dog i slutten av 30-årene og barnløs (skal sies at hun prøver).

Akkurat dette er vel i hvert fall et argument for ikke å drøye for lenge...

[AnonymBruker]

Du er tydeligvis altfor ung siden du vektlegger hva mor og søster mener om saken. Bare slutt å diskutere slike ting med dem. Ellers spiller jo alderen din ingen rolle. 23 hadde vært altfor ungt for meg, men det er jo også helt uvesentlig for deg. 

Anonymkode: b3ce1...b2c

[AnonymBruker]

Det er ikke "mange" som får barn fra 16-årsalderen og oppover.

Det er en mellomting mellom det å være 23 og det å vente til slutten av tredveårene. Moren min mener vel at du skal ha fått ting på plass før du begynner å tenke på barn, og det er jeg enig med henne i.

Når jeg sier "ting på plass" mener jeg ikke fast jobb osv. Det økonomiske løser seg som regel. Jeg mener å ha landet mht. modenhet. De fleste forandrer seg ekstremt mye i løpet av tyveårene, og de fleste tilbringer ikke resten av livet med kjæresten de traff da de var 19. Kanskje er du ikke sammen med din nåværende samboer når du er 28 (mest sannsynlig) og man skylder fremtidige barn stabilitet.

Anonymkode: 69229...225

[AnonymBruker]

Det er du og samboeren din som må finne ut om det passer med barn nå eller om dere vil vente, ikke moren eller søsteren din. Selvsagt kan du ta rådene deres og vurdere det, men til slutt er det du selv som må bestemme. Om du føler det er for tidlig, så er det for tidlig. At dere føler dere har alt på plass er veldig bra, men det haster ikke å få barn selv om ting er på plass. Nå vet du at kjæresten din er klar, så da må du kjenne på og tenke etter om du er klar selv også. Man trenger ikke gi opp på alle sine ønsker for livet bare fordi man får barn, men om det er ting du/dere sammen ønsker å oppleve og gjøre så er det mye lettere når dere bare har dere selv å tenke på. 

Anonymkode: 5006d...927

[AnonymBruker]

Jeg var 26 når min ble født. Jeg må innrømme å si at om heg var deg, ville jeg ventet. Hele livet vendes om og du endrer deg som person. Alt dreier seg om barna og de vil alltid komme først. 

Du bør være ferdig med deg selv og gjøre alt du ønsker før du får barn. Jeg synes i ettertid at jeg kunne ventet et par år til. 

Så lenge det ikke ligger sykdom til som gjør det vanskelig (endometriose etc) Så har du tid

Anonymkode: 1638e...405

[Majott]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er 23 år, har hatt fast jobb i 5 år, tak over hodet og jeg og samboer har vært sammen i 4 år. 
Det siste året har vi snakket om barn, og jeg har følt meg for ung til å få barn. Misforstå meg rett når jeg sier det, jeg vet det er mange som har fått barn fra 16-års alderen og oppover, så det er ikke vondt ment mot de som har det. Men det er det jeg selv har følt på.
I de senere månedene har jeg tenkt enda mer på det, og gradvis endret mening - det eneste som stopper det er tanken på alderen min.

Samboer har hintet frempå at han kunne tenkt seg å begynne prøvingen i juni, da vil jeg være 24 år når barnet er født.
Jeg er ikke redd for graviditeten og det som hører med, jeg er redd for hva familien min vil si. Min mor har snakket mye om at jeg bør vente til jeg er 28 år før jeg begynner å prøve, søsteren min mener derimot at jeg bør vente til jeg er godt opp i 30-årene før jeg prøver. Søsteren min er dog i slutten av 30-årene og barnløs (skal sies at hun prøver).

Så til det jeg da lurer på, deres mening om dette. Mulig dere synes jeg er helt på bærtur fordi jeg skriver det her, MEN
Hva synes dere om alderen, har det noe å si? Vi har det vi trenger, fast jobb, tak over hodet og gode forhold til en fremtidig mini. 

Anonymkode: a024e...75f

Vil du egentlig ha barn? Er det noe du drømmer om? Hvis ikke, så avlys alt om barneplaner.

 

[AnonymBruker]

Det er deg og kjæresten din som er de viktigste her. Når dere vil ha barn og føler dere klar for det. Andre vil alltid ha meninger, men det er dere dette gjelder. Hvis dere vil ha barn, er det ingen grunner her til at dere ikke kan starte nå. Om dere selv ønsker det. 

Anonymkode: c3a90...d18

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er deg og kjæresten din som er de viktigste her. Når dere vil ha barn og føler dere klar for det. Andre vil alltid ha meninger, men det er dere dette gjelder. Hvis dere vil ha barn, er det ingen grunner her til at dere ikke kan starte nå. Om dere selv ønsker det. 

Anonymkode: c3a90...d18

Og deres fremtidige barn. Det er kanskje den aller viktigste personen her.

Anonymkode: 69229...225

[Gjest fruktfest]

Du kjenner deg selv og samboeren din best. Er dette noe dere ønsker, kan, og er klare for, så ikke la andres meninger hindre dere i å få barn 😊

[AnonymBruker]

Ville ventet. Jeg var i slutten av 20-årene men tenker nå at det også var for tidlig. Du får ikke gjort så mye for eget velvære de første årene. Vi fikk barn kjapt ut i forholdet, og savnet etter mer tid sammen er stort. Ferier og egentid er ikke innen rekkevidde for i si det slik.

Det er en stor glede å få barn, men du verden så slitsomt det er! 

Anonymkode: 22111...fc3

[AnonymBruker]

Vi begynte å prøve da jeg var 23. Babyen kom da jeg var 27. Det er ikke bare å bestemme seg for å få barn. Du vet aldri hvor lang tid det tar. Å vente til man er langt oppi 30-årene er galskap.

Anonymkode: d41db...e67

[våren14]

Har selv ikke så lett for å få disse barna, er jo ikke lett å si om det skyldes alder (er 35 nå) eller om det hadde vært samme for ti år siden... men nærliggende å tro at alder påvirker. Snart har jeg to døtre og et av mine råd når de blir eldre vil være å ikke vente like lenge med barn hvis ting ellers ligger tilrette for å få barn. Syns man skal ha ting på stell først, fast jobb eller studier som vil føre ut i arbeid, helst kjøpt et sted å bo og ikke minst så må man jo også ha funnet mannen man ønsker å få barn med... sistnevnte tok tid for min del. Allikevel ville jeg rådet til å ikke avvente dersom man føler ting er på plass. Tror vi er skapt for å få barn i 20-åra ikke i 30-åra helt ærlig. Men viktigst av alt er det å vente til du selv føler deg klar for ansvaret, for livet blir aldri det samme. 

[Gjest GoldenLioness]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er 23 år, har hatt fast jobb i 5 år, tak over hodet og jeg og samboer har vært sammen i 4 år. 
Det siste året har vi snakket om barn, og jeg har følt meg for ung til å få barn. Misforstå meg rett når jeg sier det, jeg vet det er mange som har fått barn fra 16-års alderen og oppover, så det er ikke vondt ment mot de som har det. Men det er det jeg selv har følt på.
I de senere månedene har jeg tenkt enda mer på det, og gradvis endret mening - det eneste som stopper det er tanken på alderen min.

Samboer har hintet frempå at han kunne tenkt seg å begynne prøvingen i juni, da vil jeg være 24 år når barnet er født.
Jeg er ikke redd for graviditeten og det som hører med, jeg er redd for hva familien min vil si. Min mor har snakket mye om at jeg bør vente til jeg er 28 år før jeg begynner å prøve, søsteren min mener derimot at jeg bør vente til jeg er godt opp i 30-årene før jeg prøver. Søsteren min er dog i slutten av 30-årene og barnløs (skal sies at hun prøver).

Så til det jeg da lurer på, deres mening om dette. Mulig dere synes jeg er helt på bærtur fordi jeg skriver det her, MEN
Hva synes dere om alderen, har det noe å si? Vi har det vi trenger, fast jobb, tak over hodet og gode forhold til en fremtidig mini. 

Anonymkode: a024e...75f

Det er bare dere som kan avgjøre om dere er klar til å blir foreldre. Ikke noe verken familie eller vi betyr noe.

Men er dere klar til å gi opp mye av friheten dere har i dag? Spontanitet og fritid vil måtte nedprioriteres kraftig. Jeg personlig ville ventet og pleiet forholdet først. Reist på ferier som ikke er barnevennlig, opplevd alt som ikke krever ansvar. Gutteturer og egentid er en av tingene mannen din må måtte ofre.

Svangerskapet kan bli tøft. Barseltiden BLIR tøff. Lite søvn der en må regne med at en sjeldent får mer enn et par timer søvn om gangen. Barnet kan få kolikk eller kreve at en MÅ bysse eller trille for å klare å sovne. Melkespreng og brystbetennelse kan oppstå. Dagene blir lange og slitsomme til tider og du kommer til å føle deg sliten på et nytt nivå.

Det er da utrolig viktig at dere er på bølgelengde om at det å være hjemme i permisjon IKKE er en ferie. At han er forelder på lik linje med deg og at han må regne med at han ikke kan komme hjem og slappe av eller gå på trening når han kommer hjem fra jobb, men hjelpe med husarbeid og ta over baby sånn at du kan hvile og hente deg inn. 

Helgene må han prioritere på deg og baby da helgene er tiden for deg å få sovet ut og samlet krefter. Da er det han som må trå til og ta seg av mye av babyen. Og dere er hovedsakelig husbundet på kveldene. 

Rundt 4 mnd vil baby skjønne mer forskjell på natt og dag og den begynner også å få mareritt. Det kan blir store utfordringer med søvn og baby gjennomgår første av flere utviklingssprang der den hver gang vil utfordre og tester grenser. Søvnrutinene pleier også og å ryke noen uker hver hvert sprang(anbefaler deg å lese deg opp om de forskjellige fasene og hva de innbærer for mange kan få sjokk over at unge plutselig endrer atferd)

Dette er realiteten av å bli foreldre.

Når det er sagt så er det å bli mamma det beste som har skjedd meg. Jeg har i det store og hele hatt en enkel baby som hovedsakelig var rolig og sov mye, men han krevde MYE nærhet og vi måtte samsove til han var 8 mnd. Jeg har også en mann som på lik linje med meg tok ansvar og skiftet like mye bleier og trådde til når jeg trengte å sove, men bare det å dusje kunne være en utfordring til tider da mannen ikke klarte å roe ned baby første tiden fordi han han var så ekstremt knyttet til meg. Det gikk seg til med tiden, men første året, selv om pappa var der hele tiden og baby kjente han godt, så var det som oftest kun jeg som roe han. Jeg kunne ikke være lenge borte før rundt året. Da tolererte han at jeg var borte noen timer.

Men å få barn gir absolutt mye glede og det har vært en fantastisk reise. Det å se han vokse opp, utvikle seg og hvordan personligheten hans stadig blir mer og mer fremtredende. Du trodde du visste hva kjærlighet innebærer, men det åpner seg en helt ny verden av følelser når du har barnet ditt i armene dine.

Jeg personlig har blitt et bedre menneske og har vokst masse på å bli mamma. Samme med mannen min. 

Men man kan også utvikle svangerskap og fødselsdepresjon, noe som kan være steintøft både for deg, baby og ikke minst forholdet. Noen sliter med omstillingen av det å ha en baby. Boblen braste fordi ingenting ble som de forventet. De ser rundt seg og ser andre mødre som bare smile og er så stolt og harmonisk med babyen sin, men en selv føler at en drukner og ikke kommer seg ovenpå. 

Jeg skriver dette fordi det er en ting å tenke seg det å ha en baby og en helt annen ting å ha sin egen. Hvert barn og hver mor og far er forskjellige og det er viktig at du er realistisk om hvilken forventinger du har til det å bli mor og hvordan det vil påvirke deg, mannen og samboer.

Om du er forberedt på alt dette og er sikker på at dette er en realitet du er klar for så kjør på. Men om dere ser på det med rosa boble briller og ser for dere den søte familien som smiler, ler og ser ut som et amerikansk glansbilde så tenk dere om litt til. Det er mye mer enn søte bilder og videoer på sosiale medier som mange foreldre ikke viser