La barna flytte til far?

[AnonymBruker]

Jeg har blitt svært syk de siste årene, og ser ut som jeg bare blir sykere. Jeg er alene med 2 barn, og barna er ca en helg i måneden hos far. Han bor ca 1,5 time unna. Jeg har spurt om far har mulighet for å flytte hit, vet han kan få samme stilling i samme firma her. Men han vil ikke flytte. For meg så er hver eneste dag med barna en kamp. Far har foreslått at de kan flytte til han. Men da må barna flytte fra venner og alt, og jeg er så usikker. Og jeg vil jo virkelig ikke at barna flytter. Men en dag har jeg ikke noe valg lenger.

Lurer på om det er andre, som har vært i lignende situasjon? Og hva gjorde dere?

Anonymkode: 9d33f...022

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Hvis det er til det beste for barna, så ville jeg gjort det. Du kan evt flytte etter i en leilighet eller noe hvis du vil bo i nærheten av ungene 

Anonymkode: 95045...c83

[AnonymBruker]

Jeg ville flytta med barna nærmere far og fått en samværsordning som er mer fordelaktig for dere alle. Barna kan få nye venner, de er tilpasningsdyktige sånn sett. De er mer avhengige av stabile omsorgspersoner rundt seg, det er hva dere må prioritere, spesielt om du vet formen vil bli dårligere etter hvert som årene går.

Anonymkode: f2493...fc6

[AnonymBruker]

Familie er viktigere enn venner, også for barna. De får nye venner raskt. Foreslår at både du og barna flytter nærmere faren, og at dere kan få til en samværsordning som er bedre for deg og barna. Kanskje kan 50/50 fungere? Da får du hvilt mer, men får samtidig del i hverdagen til ungene.

Anonymkode: 5fe1b...bfa

[AnonymBruker]

Hva sier barna til dette? Hvor gamle er de? 

Anonymkode: 8cecf...187

[Gjest GoldenLioness]

Enig med de over. Hadde flytter med barna nærmere far.

[AnonymBruker]

Jeg flytter ikke til der hvor far bor. Jeg bodde der i flere år, og trivdes virkelig ikke. Far lovte i alle år, at vi skulle flytte, men utsatte det hele tiden. De få vennene og det livet jeg har her, trenger jeg. Der vil jeg ikke ha en eneste venn, aldri noen å møte. Jeg kunne ha flyttet midt i mellom oss, men som sagt far er ikke villig til å flytte noen steder. Ikke 30 min unna engang. 

Barna er ikke informert om dette, da jeg ikke ønsker dette. Ene barnet sliter veldig med det sosiale også, og har nå klart å få en fin gruppe med venner i klassen. Men nye venner klarer ikke barnet å få. Er nå 11 år gammel. Så er veldig bekymret for om det barnet vil klare seg. Er og veldig engstelig, forsiktig, rolig og redd for å gjøre noe galt. Det barnet er gutt, så da er jo de egenskapene noe det er lett å erte barnet for. Men på hele trinnet her, er midt barn godt akseptert, ingen som er slemme mot han, og han har sine venner.

Men jeg skal og ta kontakt med kommunen, og høre om det er noe hjelp jeg kan få av de.

Anonymkode: 9d33f...022

[Gjest GoldenLioness]

Hvor mye avlastning trenger du for å ha nok energi til å overleve? Kanskje avlastningsfamilie kan være noe?

[AnonymBruker]

Hei ts, nå vet ikke jeg hva slags sykdom du strever med. men hvis det er en psykisk sykdom kan familieavdelingen på Modum Bad være et alternativ. De tilbyr også familiebehandling til aleneforeldre med barn. Fokuset er på å styrke den voksne sine ressurser og fungering.  Finne ut hvordan dere skal kunne fungere bedre sammen som familie. Og hvordan du som forelder skal kunne fungere bedre i foreldrerollen. Har du ikke en psykisk diagnose ville jeg likevel tatt kontakt, for mange som lever med mye belastning over tid blir nedslitt og utbrent/deprimert. 

 

Anonymkode: f49ad...c30

[Millimani]

On 7.2.2018 at 2:40 PM, AnonymBruker said:

Jeg flytter ikke til der hvor far bor. Jeg bodde der i flere år, og trivdes virkelig ikke. Far lovte i alle år, at vi skulle flytte, men utsatte det hele tiden. De få vennene og det livet jeg har her, trenger jeg. Der vil jeg ikke ha en eneste venn, aldri noen å møte. Jeg kunne ha flyttet midt i mellom oss, men som sagt far er ikke villig til å flytte noen steder. Ikke 30 min unna engang. 

Barna er ikke informert om dette, da jeg ikke ønsker dette. Ene barnet sliter veldig med det sosiale også, og har nå klart å få en fin gruppe med venner i klassen. Men nye venner klarer ikke barnet å få. Er nå 11 år gammel. Så er veldig bekymret for om det barnet vil klare seg. Er og veldig engstelig, forsiktig, rolig og redd for å gjøre noe galt. Det barnet er gutt, så da er jo de egenskapene noe det er lett å erte barnet for. Men på hele trinnet her, er midt barn godt akseptert, ingen som er slemme mot han, og han har sine venner.

Men jeg skal og ta kontakt med kommunen, og høre om det er noe hjelp jeg kan få av de.

Anonymkode: 9d33f...022

Hvorfor ønsker du ikke å informere barna om planene dine? Eller er det du mener at du ikke ønsker at de skal flytte?

Hvis det blir til at de flytter til far så bør de forberedes godt, og det må ikke komme altfor brått på dem. Ved bytting til ny skole er det viktig at lærerne (logisk nok) - og elevene i klassen, informeres litt om den nye som kommer og som har spesielle behov i ryggsekken. Da er det lettere for klassen å ta imot den nye som kommer, og inkludere den nye i fellesskapet. 

Jeg vet ikke hvordan syk du er da du ikke skriver det, og jeg forventer ikke at du skal fortelle det heller. Du skriver også at en dag har du ikke noe valg lenger. Når jeg leser de ordene tenker jeg at det må være godt for barna dine å flytte til far nå, og ikke den dagen du "ikke har noe valg lenger". Barna har kanskje fått venner hos far selv om de ikke er der så ofte. Hvis ikke så kan skolen, far og andre hjelpe til med det.

Han bor bare halvannen time unna, det er ikke så langt. Verre for dem som har to hele dager med bil eller to timer med fly for å besøke den av foreldrene de ikke bor hos. 

[AnonymBruker]

Hva om far for en periode tok barna hver helg? Så fikk du disse dagene og hvile på hver uke? Er det utsikter til bedring for deg om du får avlastning?

Anonymkode: 610a7...923