Dagens lille innrømmelse...

[Titania]

Embla Othea skrev (4 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si men jeg ønsker deg masse god bedring! 

Takk 🙂

[Ciaran og Ciara]

Embla Othea skrev (1 minutt siden):

♥️♥️

[Ciaran og Ciara]

Titania skrev (8 minutter siden):

Sånnsett har jeg trappet ned en måneds tid - gikk jo aldri på stor dose heller, men gått på halv en god stund lenger enn legen mente, fordi jeg ikke følte å stoppe var en lur løsning helt enda da.
 

Tok den siste halve forrige tirsdag, og har siden søndag hatt kræsjer i tide og utide, og idag er en større kræsjdag. Av noe så enkelt og «teit» som å stå opp for meg selv og si til en person at «idag må jeg tenke på meg selv».
 

Tankekjøret jeg slet mest med da jeg begynte på de er heldigvis ikke så ille. Men idag blir nok hele ettermiddagen og kvelden i senga. Skrubbsulten, men er hverken energi eller gidd til å lage noe mat, og har ikke råd til å bestille noe 🙃

[Entern]

Titania skrev (33 minutter siden):

Sånnsett har jeg trappet ned en måneds tid - gikk jo aldri på stor dose heller, men gått på halv en god stund lenger enn legen mente, fordi jeg ikke følte å stoppe var en lur løsning helt enda da.
 

Tok den siste halve forrige tirsdag, og har siden søndag hatt kræsjer i tide og utide, og idag er en større kræsjdag. Av noe så enkelt og «teit» som å stå opp for meg selv og si til en person at «idag må jeg tenke på meg selv».
 

Tankekjøret jeg slet mest med da jeg begynte på de er heldigvis ikke så ille. Men idag blir nok hele ettermiddagen og kvelden i senga. Skrubbsulten, men er hverken energi eller gidd til å lage noe mat, og har ikke råd til å bestille noe 🙃

Har gått på antidepressiva i flere år sjøl. Skjønner det er vanskelig. Har også ofte hatt dager der jeg ikke orket å spise.

[Embla Othea]

Entern skrev (12 minutter siden):

Har gått på antidepressiva i flere år sjøl. Skjønner det er vanskelig. Har også ofte hatt dager der jeg ikke orket å spise.

[Entern]

Embla Othea skrev (Akkurat nå):

Det verste med depresjon er å ikke orke å gjøre noe 😑

[Embla Othea]

Entern skrev (Akkurat nå):

Det verste med depresjon er å ikke orke å gjøre noe 😑

Jeg vet. 😶

Jeg har fått flere depressive symptomer den siste tiden og det er helt jævlig av å være så fanget av fortvilelse og håpløshet at man rett og slett blir kvalm. 

[Titania]

Entern skrev (13 minutter siden):

Har gått på antidepressiva i flere år sjøl. Skjønner det er vanskelig. Har også ofte hatt dager der jeg ikke orket å spise.

Jeg har bare gått siden starten av september, så ikke så lenge. Men vektoppgang på 15kg på 3 mnd, og stadig økende - samtidig som en følelse av mestring rundt noen av problemene gjorde at jeg heller vil forsøke av og håpe det går seg til. Men merker jo godt at de har dempet depresjonen og alt teit som trigger. For depresjonen i seg selv er jo tilbake for fullt, alt er meningsløst og teit, og bussen kunne godt mistet kontroll på morgenen og truffet meg på busstoppet liksom. Men det er alt som trigger grining som sliter meg ut. At alt ting er kjipt er liksom blitt en standard/fasit for livet 

[Entern]

Titania skrev (1 minutt siden):

Jeg har bare gått siden starten av september, så ikke så lenge. Men vektoppgang på 15kg på 3 mnd, og stadig økende - samtidig som en følelse av mestring rundt noen av problemene gjorde at jeg heller vil forsøke av og håpe det går seg til. Men merker jo godt at de har dempet depresjonen og alt teit som trigger. For depresjonen i seg selv er jo tilbake for fullt, alt er meningsløst og teit, og bussen kunne godt mistet kontroll på morgenen og truffet meg på busstoppet liksom. Men det er alt som trigger grining som sliter meg ut. At alt ting er kjipt er liksom blitt en standard/fasit for livet 

15 kg er mye 😑 men depresjon og angst er verre 😑

Å bli trigget er fælt, jeg fikk innimellom panikkangst husker jeg 😳

[Entern]

Embla Othea skrev (6 minutter siden):

Jeg vet. 😶

Jeg har fått flere depressive symptomer den siste tiden og det er helt jævlig av å være så fanget av fortvilelse og håpløshet at man rett og slett blir kvalm. 

[Embla Othea]

Entern skrev (Akkurat nå):

15 kg er mye 😑 men depresjon og angst er verre 😑

Å bli trigget er fælt, jeg fikk innimellom panikkangst husker jeg 😳

[Titania]

Entern skrev (28 minutter siden):

15 kg er mye 😑 men depresjon og angst er verre 😑

Å bli trigget er fælt, jeg fikk innimellom panikkangst husker jeg 😳

Jeg får sjelden angstanfall, heldigvis - men hatt noen runder med panikkangst, og det er lite hyggelig. 

Jeg merker jo at når depresjonen har herjet litt for lenge før noe ble gjort, så har den påvirket veldig mye mer enn den burde få. Men men, det kan jo være det blir bedre etterhvert. Men jeg føler meg som en helt annen person enn jeg var for litt over ett år siden.

Det jeg sliter mest med er når jeg blir trigget. For det trigger da gråting som jeg først forstår hvor kommer fra, for da er det jo en årsak av noe slag.

Problemet er dager som idag. Jeg vet jo den første triggeren. Det smalt etter samtale med problempersonen i går, og da han ringte meg etter jobb idag så visste jeg at det hadde trigget kjempesmell på slutten av samtalen, fordi han tror jeg er dum, eller noe sånt. Det er det samme hver gang, han kommer med en dårlig unnskyldning for å være "snill", jeg vet hva som er på gang. Så jeg sendte melding og skrev at jeg ikke trodde det var så lurt - i et forsøk på å ta bittelitt vare på meg selv. Poff, grining. Det roet seg, men siden da har jeg enten grått eller sovet, og nå forstår jeg ikke hva som griningen kommer av. Som jeg vet at også trigger mer grining. Jej. 

[Ciaran og Ciara]

Entern skrev (1 time siden):

Har gått på antidepressiva i flere år sjøl. Skjønner det er vanskelig. Har også ofte hatt dager der jeg ikke orket å spise.

Cassidy Tvillingene har gått på antidepressiva siden vi var 14 år gamle, og vi har også hatt mange sånne dager der vi ikke orket å spise.

[Ciaran og Ciara]

Entern skrev (1 time siden):

Har gått på antidepressiva i flere år sjøl. Skjønner det er vanskelig. Har også ofte hatt dager der jeg ikke orket å spise.

[Ciaran og Ciara]

Titania skrev (19 minutter siden):

Jeg får sjelden angstanfall, heldigvis - men hatt noen runder med panikkangst, og det er lite hyggelig. 

Jeg merker jo at når depresjonen har herjet litt for lenge før noe ble gjort, så har den påvirket veldig mye mer enn den burde få. Men men, det kan jo være det blir bedre etterhvert. Men jeg føler meg som en helt annen person enn jeg var for litt over ett år siden.

Det jeg sliter mest med er når jeg blir trigget. For det trigger da gråting som jeg først forstår hvor kommer fra, for da er det jo en årsak av noe slag.

Problemet er dager som idag. Jeg vet jo den første triggeren. Det smalt etter samtale med problempersonen i går, og da han ringte meg etter jobb idag så visste jeg at det hadde trigget kjempesmell på slutten av samtalen, fordi han tror jeg er dum, eller noe sånt. Det er det samme hver gang, han kommer med en dårlig unnskyldning for å være "snill", jeg vet hva som er på gang. Så jeg sendte melding og skrev at jeg ikke trodde det var så lurt - i et forsøk på å ta bittelitt vare på meg selv. Poff, grining. Det roet seg, men siden da har jeg enten grått eller sovet, og nå forstår jeg ikke hva som griningen kommer av. Som jeg vet at også trigger mer grining. Jej. 

[Fighter83]

Titania skrev (7 timer siden):

Sånnsett har jeg trappet ned en måneds tid - gikk jo aldri på stor dose heller, men gått på halv en god stund lenger enn legen mente, fordi jeg ikke følte å stoppe var en lur løsning helt enda da.
 

Tok den siste halve forrige tirsdag, og har siden søndag hatt kræsjer i tide og utide, og idag er en større kræsjdag. Av noe så enkelt og «teit» som å stå opp for meg selv og si til en person at «idag må jeg tenke på meg selv».
 

Tankekjøret jeg slet mest med da jeg begynte på de er heldigvis ikke så ille. Men idag blir nok hele ettermiddagen og kvelden i senga. Skrubbsulten, men er hverken energi eller gidd til å lage noe mat, og har ikke råd til å bestille noe 🙃

Å ha behov for medisiner for å takle hverdagen er dritt!

Har selv gått av og på cipralex siden jeg ble mamma. Jeg må bruke sinnsykt laaaang tid på nedtrapping😬 Flere mnd på å gå bare fra 2,5 mg daglig til 0 tbl pr uke. Og på vinteren passer det absolutt aldri å kutte ut pga endringer ang mørketid mm så da er det bare å fortsette til våren og varmen er tilbake gitt + at hverdagen må være stabil og trygg å leve i. Hjalp veldig å se at jeg hadde god effekt med tbl hver 3 dag eller 2 ganger i uka også. Jeg har visst et gen som gjør at medisinen hoper seg opp og blir brutt ned veldig treigt så 2,5 mg hos meg er nok mer som 10-20 mg hos andre normale. Så derfor tar ting lang tid ang nedtrapping også men fordelen er at jeg kan smått vende meg tilbake til å takle følerigreiene som er voldsomme og gjør at man kjenner mer mestring på å takle hverdagen med opp og nedturer. 

Og JA! Det absolutt verste synes jeg er å ikke orke noe når man er deprimert!! Jeg har kjent litt smått på angst og uro rundt suicidalhet men har heldigvis blitt raskt bedre og opplever mestring noe som gjør det mye lettere å bare holde ut litt.

Å tenke forebygging heletiden er slitsomt!! men en veldig viktig del av å kjenne seg selv og kunne håndtere hverdagen. Her er vi alle ulike dessverre. 

Endret 27. januar 2023 av Fighter83

[Ciaran og Ciara]

Fighter83 skrev (1 minutt siden):

Har gått av og på cipralex siden jeg ble mamma. Jeg må bruke sinnsykt laaaang tid på nedtrapping😬 Flere mnd på å gå bare fra 2,5 mg daglig til 0 tbl pr uke. Og på vinteren passer det absolutt aldri å kutte ut pga endringer ang mørketid mm så da er det bare å fortsette til våren og varmen er tilbake gitt + at hverdagen må være stabil og trygg å leve i. Hjalp veldig å se at jeg hadde god effekt med tbl hver 3 dag eller 2 ganger i uka også. Jeg har visst et gen som gjør at medisinen hoper seg opp og blir brutt ned veldig treigt så 2,5 mg hos meg er nok mer som 10-20 mg hos andre normale. Så derfor tar ting lang tid ang nedtrapping også men fordelen er at jeg kan smått vende meg tilbake til å takle følerigreiene som er voldsomme og gjør at man kjenner mer mestring på å takle hverdagen med opp og nedturer. 

Og JA! Det absolutt verste synes jeg er å ikke orke noe når man er deprimert!! Jeg har kjent litt smått på angst og uro rundt suicidalhet men har heldigvis blitt raskt bedre og opplever mestring noe som gjør det mye lettere å bare holde ut litt.

Å tenke forebygging heletiden er slitsomt!! men en veldig viktig del av å kjenne seg selv og kunne håndtere hverdagen. Her er vi alle ulike dessverre. 

[Gjest Cid]

Titania skrev (7 timer siden):

Sånnsett har jeg trappet ned en måneds tid - gikk jo aldri på stor dose heller, men gått på halv en god stund lenger enn legen mente, fordi jeg ikke følte å stoppe var en lur løsning helt enda da.
 

Tok den siste halve forrige tirsdag, og har siden søndag hatt kræsjer i tide og utide, og idag er en større kræsjdag. Av noe så enkelt og «teit» som å stå opp for meg selv og si til en person at «idag må jeg tenke på meg selv».
 

Tankekjøret jeg slet mest med da jeg begynte på de er heldigvis ikke så ille. Men idag blir nok hele ettermiddagen og kvelden i senga. Skrubbsulten, men er hverken energi eller gidd til å lage noe mat, og har ikke råd til å bestille noe 🙃

Jeg har gått på i 10 år og når jeg har prøvd å slutte så føler jeg meg bare dritt så jeg bestemte meg for å bare fortsette med det livet ut, en tablett om dagen for å føle seg bra er ikke noe styr synes jeg 

[Titania]

Fighter83 skrev (3 timer siden):

Å ha behov for medisiner for å takle hverdagen er dritt!

Har selv gått av og på cipralex siden jeg ble mamma. Jeg må bruke sinnsykt laaaang tid på nedtrapping😬 Flere mnd på å gå bare fra 2,5 mg daglig til 0 tbl pr uke. Og på vinteren passer det absolutt aldri å kutte ut pga endringer ang mørketid mm så da er det bare å fortsette til våren og varmen er tilbake gitt + at hverdagen må være stabil og trygg å leve i. Hjalp veldig å se at jeg hadde god effekt med tbl hver 3 dag eller 2 ganger i uka også. Jeg har visst et gen som gjør at medisinen hoper seg opp og blir brutt ned veldig treigt så 2,5 mg hos meg er nok mer som 10-20 mg hos andre normale. Så derfor tar ting lang tid ang nedtrapping også men fordelen er at jeg kan smått vende meg tilbake til å takle følerigreiene som er voldsomme og gjør at man kjenner mer mestring på å takle hverdagen med opp og nedturer. 

Og JA! Det absolutt verste synes jeg er å ikke orke noe når man er deprimert!! Jeg har kjent litt smått på angst og uro rundt suicidalhet men har heldigvis blitt raskt bedre og opplever mestring noe som gjør det mye lettere å bare holde ut litt.

Å tenke forebygging heletiden er slitsomt!! men en veldig viktig del av å kjenne seg selv og kunne håndtere hverdagen. Her er vi alle ulike dessverre. 

De følerigreiene har i prinsipp vært borte hos meg når ting har stått på i det siste hos meg, så jeg har liksom følt meg klar til å droppe pillene, fordi jeg virkelig ikke trenger bivirkningene som fører til vektoppgangen - er svær nok fra før, trenger ikke 15kg til da som kommer av følelsen av ekstremsult og mer vann i kroppen. Vet det finnes andre å prøve, men gått på cipralex selv og det har jo funket. Men samtidig er det jo bare å hoppe på igjen om det virkelig ikke funker. Og skal til psykologen til uka, så da kan jeg jo diskutere det med henne igjen 😊

Jeg er heldigvis ikke direkte suicidal, hadde jeg vært det hadde jeg gjort noe for lenge siden. Men både på og av cipralexen er jeg så lei alt at jeg fint kunne blitt «skikkelig» påkjørt av noe, eller fått en meteor i hodet eller andre teite ting. Men jeg har ett eller annet irriterende i meg som ikke klarer gi opp, så da er det jo bare å bite tennene sammen da

[Titania]

Cid skrev (3 timer siden):

Jeg har gått på i 10 år og når jeg har prøvd å slutte så føler jeg meg bare dritt så jeg bestemte meg for å bare fortsette med det livet ut, en tablett om dagen for å føle seg bra er ikke noe styr synes jeg 

Jeg for min del vil forsøke fikse de utfordringene som kan løses for å slippe spise piller som gir en så ubegrenset apetitt at det er til å klikke av. Det er ikke lett å slutte å spise når du på en side er mett, men på en annen side har en så ekstrem følelse av sult at det føles som man kan svime av av matmangel - når man vet det ikke er tilfellet.