Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg har nettopp begynt på sykepleierutdanning. Dette var drømmen siden jeg likte tanken på alle arbeidsoppgaver en sykepleier har.

Problemet er at jeg innser at sjenansen min står i veien for dette, som vanlig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller tenke :( 

 

1. Jeg er sjenert og har alltid vært det. De siste årene så har jeg virkelig blitt mer utadvendt men det er noe jeg fortsatt sliter med i visse situasjoner. F.eks. på forrige vakt på sykehjemmet så skulle jeg stelle en pasient med en sykepleier som har hatt dette yrket i 30 + år, og jeg ble så nervøs for hva hun tenker om meg. Alt bare forsvant i hodet mitt. Gjennom hele vakten så klarte jeg ikke å slutte å oppføre meg så unaturlig. Dette skjer ikke når jeg er med andre kollegaer. Hvordan skal jeg klare å komme meg gjennom praksis, både sykehjem og sykehus, hvis det er sånn jeg reagerer i en stelle situasjon? 

2. Jeg er heller ikke flink til å si ifra om ting. Her om dagen så skulle jeg mate en pasient og pasienten lå ganske langt nede i sengen. Jeg tenkte selv at personen burde ligge høyere opp, men tenkte at det gikk greit da vedkommende sa at de satt greit. Så kommer sykepleieren inn og utroper "huff, så langt nede du ligger, jeg tror ikke at du ligger så godt der." Også gir hun medisiner og forsvinner. Jeg er altså så usikker på meg selv og stoler ikke på hva jeg mener. Jeg burde ha gått til sykepleieren og bedt henne om å ghjelpe meg med å få pasienten lenger opp i sengen, men jeg turte ikke å gjøre det. Jeg var redd jeg tok feil og jeg ville ikke være plagsom. Jeg er ikke flink til å snakke for meg hvis noen spør hvorfor jeg har gjort noe sånn, jeg er ikke flink til å forsvare meg hvis noen kjefter på meg. 

Det eneste positivet er at jeg er flink med pasientene ellers og de liker meg godt. Det er bare denne usikkerheten som tar knekken på selvtilliten min og jeg...vet ikke. :(

Er det virkelig noe vits i å fortsette å studere dette her? Finnes det noen der ute som har vært som meg, men som har forbedret seg?  

 

Anonymkode: 1d403...c2f

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Kjenner med igjen i dine ord, men studerer ikke sykepleien da. Men har funnet selv at jeg finner meg selv etter jeg får trening. Om sykepleier er noe du brenner for å bli, ikke la dette bli en stopper for deg. 

I den jobben jeg har nå opplever jeg lignende som du skriver. Blit satt ut av de som er "gamle" og kan alt. Sier ikke alltid i fra om ting, veldig usikker på meg selv. MEN er blitt bedre. Er blitt tryggere i arbeidet og det kommer seg. Det kommer til å bli en vane sak.

Men det absoltt viktigste med et arbeid (og utdannelse) er at du ønsker det! Virkelig, er dette din "passion", ikke slutt. Du kan komme deg videre. Får du fast jobb vil du finne deg et hjem der, bli vandt med folkene og alt slikt :) 

Men om du virkelig ikke liker sykepleien, da er det mest anbefalt å slutte. Ikke tving deg gjennom noe bare for å fulføre. Det er til slutt deg som må arbeide med dette :)

Anonymkode: e9804...4f7

Skrevet

Kanskje du trenger mer tid på å bli trygg, og kanskje kommer tryggheten etterhvert under utdanningen :) Du må ta deg sammen og stole på deg selv om du skal kunne utvikle deg til å bli tryggere. 

Anonymkode: cebf8...ba1

Skrevet

Hvor langt er du kommet i utdanningen? Det tenker jeg er litt avgjørende for min respons. Er du på første året er det ganske naturlig, og tryggheten kommer gjerne etter hvert. Jeg tar lærerutdanning, og privat kan jeg være ganske tilbakeholden og oppfattes som litt sjenert. I klasserommet "tar jeg på den profesjonelle hatten" og er mye mer trygg på meg selv, men det er ikke noe som kom umiddelbart, det er noe jeg har måttet trene opp.

Anonymkode: cf75f...8df

Skrevet
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor langt er du kommet i utdanningen? Det tenker jeg er litt avgjørende for min respons. Er du på første året er det ganske naturlig, og tryggheten kommer gjerne etter hvert. Jeg tar lærerutdanning, og privat kan jeg være ganske tilbakeholden og oppfattes som litt sjenert. I klasserommet "tar jeg på den profesjonelle hatten" og er mye mer trygg på meg selv, men det er ikke noe som kom umiddelbart, det er noe jeg har måttet trene opp.

Anonymkode: cf75f...8df

1. året. Jeg har jo jobbet litt som pleieassistent så føler at jeg burde ha blitt tryggere på meg selv nå.  

Anonymkode: 1d403...c2f

Skrevet (endret)

Akkurat dette med trygghet kommer med erfaring. Jeg begynte på sykepleien i høst, men hadde før det jobbet i helsesektoren i ca. ett og et halvt år. Når jeg fikk min første jobb i helsesektoren var jeg fryktelig distré av meg, og også fryktelig usikker på alt og alle, og følte at alt jeg gjorde var feil, at kollegene mine syntes jeg var dum og treig, og at pasientene mine mislikte meg og syntes jeg var ubrukelig. Skjedde vel et par ganger i begynnelsen at jeg satt med en klump i halsen mellom slagene:fnise: Innen jeg begynte på sykepleien og hadde i overkant av ett års erfaring på ryggen, så var jeg mye tryggere på meg selv, faktisk ikke bare i yrkessammenheng, men også i samhandling med andre mennesker på det private plan. Men det tok nærmere ett år med selvstendig jobbing på arbeidsplassen og gjennomsnittlig tre vakter i uka, før jeg følte meg skikkelig trygg på meg selv. Nå er jeg i praksis, og jeg spør veilederne mine om alt, stiller spørsmål ved når og hvor og hvordan og hvorfor, observerer hvordan de arbeider, hvordan hver enkelt pasient ønsker at ting skal bli gjort, stiller meg kritisk hvis de utfører prosedyre på en måte som er stikk i strid med fks. alt av hygieniske prinsipper, osv. En av veilederne mine sa til meg på min første dag at de vanskeligste studentene å ha med seg i praksis, er de som ikke spør, fordi det da blir 10x vanskeligere for de å veilede og evaluere på en god og rettferdig måte. Så ikke vær redd for å spørre!

Jeg tenker at siden pasientene liker deg, så har du et godt utgangspunkt, og som sagt så tror jeg nok at tryggheten kommer med mer erfaring; noen er naturlig trygge på slikt, andre trenger litt mer tid. Jeg er av typen som aktivt måtte jobbe masse med seg selv for å bli trygg, men herregud så deilig det var når jeg innså at det hadde lønnet seg! Ville ikke droppet ut hvis jeg var deg :) Ønsker deg masse lykke til!

Endret av vscare
  • Liker 1
Skrevet

Syntes du har fått mye kjipe svar her. Om du ellers trives med oppgaver du vil få som sykepleier- kjør på! Dette klarer du. Skritt for skritt, tør å ta plass og bygge opp selvtilliten. Du er tidlig i studieløpet, de fleste føler seg lost første året uansett hvilket studie det er. Tryggheten kommer med mer kunnskap, og om du i tillegg har et fokus på å jobbe med deg selv løser dette seg fint. Du er bra nok og jeg tror på deg!

Anonymkode: 4b31d...705

  • Liker 2
Skrevet

Kjenner meg igjen. Faglig selvtillit øker mer med tiden når man får mer erfaring. Så bare hold ut :) 

Anonymkode: 7cafa...922

Skrevet

Tråden er ryddet for personangrep.
/lillesky (mod)

Skrevet
11 timer siden, vscare skrev:

Akkurat dette med trygghet kommer med erfaring. Jeg begynte på sykepleien i høst, men hadde før det jobbet i helsesektoren i ca. ett og et halvt år. Når jeg fikk min første jobb i helsesektoren var jeg fryktelig distré av meg, og også fryktelig usikker på alt og alle, og følte at alt jeg gjorde var feil, at kollegene mine syntes jeg var dum og treig, og at pasientene mine mislikte meg og syntes jeg var ubrukelig. Skjedde vel et par ganger i begynnelsen at jeg satt med en klump i halsen mellom slagene:fnise: Innen jeg begynte på sykepleien og hadde i overkant av ett års erfaring på ryggen, så var jeg mye tryggere på meg selv, faktisk ikke bare i yrkessammenheng, men også i samhandling med andre mennesker på det private plan. Men det tok nærmere ett år med selvstendig jobbing på arbeidsplassen og gjennomsnittlig tre vakter i uka, før jeg følte meg skikkelig trygg på meg selv. Nå er jeg i praksis, og jeg spør veilederne mine om alt, stiller spørsmål ved når og hvor og hvordan og hvorfor, observerer hvordan de arbeider, hvordan hver enkelt pasient ønsker at ting skal bli gjort, stiller meg kritisk hvis de utfører prosedyre på en måte som er stikk i strid med fks. alt av hygieniske prinsipper, osv. En av veilederne mine sa til meg på min første dag at de vanskeligste studentene å ha med seg i praksis, er de som ikke spør, fordi det da blir 10x vanskeligere for de å veilede og evaluere på en god og rettferdig måte. Så ikke vær redd for å spørre!

Jeg tenker at siden pasientene liker deg, så har du et godt utgangspunkt, og som sagt så tror jeg nok at tryggheten kommer med mer erfaring; noen er naturlig trygge på slikt, andre trenger litt mer tid. Jeg er av typen som aktivt måtte jobbe masse med seg selv for å bli trygg, men herregud så deilig det var når jeg innså at det hadde lønnet seg! Ville ikke droppet ut hvis jeg var deg :) Ønsker deg masse lykke til!

Ja,stå på 

Anonymkode: 12373...ffa

Skrevet

Jeg tenker at det kan bli farlig i jobben om du ikke tørr si fra om ting som kan vise seg å være viktige. I noen tilfeller kan det også være at en annen sykepleier tar feil og du må stå på ditt, og om du ikke gjør det kan det i verste fall føre til død hos pasient. 

Anonymkode: 7012d...eb7

Skrevet

Det er en danningsprosess å gå et profesjonsstudie, og derfor er det meningen at du underveis forandrer seg, som du sier du har gjort. Du går bare 1. Året, og du kommer til å endre deg mye mer jo lengre du kommer i utdanningen din. Jeg slet litt med de første praksisene og det med å si ifra, men det ble bedre etterhvert. Så lenge du har empati, viser forståelse og ønsker det beste for pasientene, så går det seg til over tid. Jeg begynte å snakke med en veileder på studiet mitt om dette og fikk så mye godt ut av det! Anbefaler deg å gjøre det samme. 

Anonymkode: 02ffc...8db

Skrevet
22 hours ago, AnonymBruker said:

1. året. Jeg har jo jobbet litt som pleieassistent så føler at jeg burde ha blitt tryggere på meg selv nå.  

Anonymkode: 1d403...c2f

Burde jo ha lest at det stod du akkurat har startet. Vet du, det er helt naturlig å være litt usikker i starten. Det er viktig å innse at du har praksis for å lære, og ikke for å vise fram det du kan. Våg å stille spørsmål og be om hjelp, du har veldig mye igjen for det. Med større faglig kompetanse og erfaring kommer normalt sett den tryggheten man trenger i jobben. Man vokser på en måte inn i en rolle. Så lenge du trives med oppgavene sykepleieryrket innebærer er det ingen grunn til å gi seg, tenker jeg.

Anonymkode: cf75f...8df

Skrevet

På vid Bergen ?

Anonymkode: dfbf4...ad8

Skrevet
På 7.2.2018 den 2.19, AnonymBruker skrev:

På vid Bergen ?

Anonymkode: dfbf4...ad8

Nei. Jeg vil ikke røpe hvor jeg går, men kan utelukke VID Bergen. 

 

På 5.2.2018 den 22.07, AnonymBruker skrev:

Burde jo ha lest at det stod du akkurat har startet. Vet du, det er helt naturlig å være litt usikker i starten. Det er viktig å innse at du har praksis for å lære, og ikke for å vise fram det du kan. Våg å stille spørsmål og be om hjelp, du har veldig mye igjen for det. Med større faglig kompetanse og erfaring kommer normalt sett den tryggheten man trenger i jobben. Man vokser på en måte inn i en rolle. Så lenge du trives med oppgavene sykepleieryrket innebærer er det ingen grunn til å gi seg, tenker jeg.

Anonymkode: cf75f...8df

Jeg glemte å skrive i hovedinnlegget at jeg ikke har startet i praksis ennå. Disse erfaringene jeg har kommer fra arbeidsplassen min, men jeg jobber innmari hardt til å bli mer selvsikker før jeg skal ut i praksis. :baby: Skal følge rådene dere har kommet med og håper at tryggheten kommer etterhvert. 

På 5.2.2018 den 22.00, AnonymBruker skrev:

Det er en danningsprosess å gå et profesjonsstudie, og derfor er det meningen at du underveis forandrer seg, som du sier du har gjort. Du går bare 1. Året, og du kommer til å endre deg mye mer jo lengre du kommer i utdanningen din. Jeg slet litt med de første praksisene og det med å si ifra, men det ble bedre etterhvert. Så lenge du har empati, viser forståelse og ønsker det beste for pasientene, så går det seg til over tid. Jeg begynte å snakke med en veileder på studiet mitt om dette og fikk så mye godt ut av det! Anbefaler deg å gjøre det samme. 

Anonymkode: 02ffc...8db

Gikk du også sykepleie da? Ja, kanskje jeg bør ta en prat med en veileder om mine bekymringer og høre hva slags erfaringer de har med studenter som meg selv. At jeg turte å ta steget og søke en slik jobb, det anser jeg som en stor seier. Jeg må bare tenke at praksis er for å lære og at student rollen er noe annet en rollen man får når man er i reelt arbeid. 

På 5.2.2018 den 10.40, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det kan bli farlig i jobben om du ikke tørr si fra om ting som kan vise seg å være viktige. I noen tilfeller kan det også være at en annen sykepleier tar feil og du må stå på ditt, og om du ikke gjør det kan det i verste fall føre til død hos pasient. 

Anonymkode: 7012d...eb7

Enig. Jeg er ganske usikker som person og den selvtilliten kommer ikke med mindre jeg kjenner at jeg mestrer jobben. På jobb så får jeg ikke tilbakemelding om jeg er dårlig eller flink, så for noen som meg så går jeg rundt og grubler om jeg er flink nok. Men i praksis så skal jeg be om tilbakemelding ofte slik at jeg kan føle meg tryggere. Jeg jobber med saken...

På 4.2.2018 den 23.21, AnonymBruker skrev:

Syntes du har fått mye kjipe svar her. Om du ellers trives med oppgaver du vil få som sykepleier- kjør på! Dette klarer du. Skritt for skritt, tør å ta plass og bygge opp selvtilliten. Du er tidlig i studieløpet, de fleste føler seg lost første året uansett hvilket studie det er. Tryggheten kommer med mer kunnskap, og om du i tillegg har et fokus på å jobbe med deg selv løser dette seg fint. Du er bra nok og jeg tror på deg!

Anonymkode: 4b31d...705

Ja, trives veldig. Det er vanskelig når man ser medstudenter som virker så flinke og har masse selvtillit. Jeg prøver nå å ha nye mål for hver gang jeg jobber og håper at det medfører økt mestringsfølelse :)

På 4.2.2018 den 23.11, vscare skrev:

Akkurat dette med trygghet kommer med erfaring. Jeg begynte på sykepleien i høst, men hadde før det jobbet i helsesektoren i ca. ett og et halvt år. Når jeg fikk min første jobb i helsesektoren var jeg fryktelig distré av meg, og også fryktelig usikker på alt og alle, og følte at alt jeg gjorde var feil, at kollegene mine syntes jeg var dum og treig, og at pasientene mine mislikte meg og syntes jeg var ubrukelig. Skjedde vel et par ganger i begynnelsen at jeg satt med en klump i halsen mellom slagene:fnise: Innen jeg begynte på sykepleien og hadde i overkant av ett års erfaring på ryggen, så var jeg mye tryggere på meg selv, faktisk ikke bare i yrkessammenheng, men også i samhandling med andre mennesker på det private plan. Men det tok nærmere ett år med selvstendig jobbing på arbeidsplassen og gjennomsnittlig tre vakter i uka, før jeg følte meg skikkelig trygg på meg selv. Nå er jeg i praksis, og jeg spør veilederne mine om alt, stiller spørsmål ved når og hvor og hvordan og hvorfor, observerer hvordan de arbeider, hvordan hver enkelt pasient ønsker at ting skal bli gjort, stiller meg kritisk hvis de utfører prosedyre på en måte som er stikk i strid med fks. alt av hygieniske prinsipper, osv. En av veilederne mine sa til meg på min første dag at de vanskeligste studentene å ha med seg i praksis, er de som ikke spør, fordi det da blir 10x vanskeligere for de å veilede og evaluere på en god og rettferdig måte. Så ikke vær redd for å spørre!

Jeg tenker at siden pasientene liker deg, så har du et godt utgangspunkt, og som sagt så tror jeg nok at tryggheten kommer med mer erfaring; noen er naturlig trygge på slikt, andre trenger litt mer tid. Jeg er av typen som aktivt måtte jobbe masse med seg selv for å bli trygg, men herregud så deilig det var når jeg innså at det hadde lønnet seg! Ville ikke droppet ut hvis jeg var deg :) Ønsker deg masse lykke til!

Takk for et langt svar :klem: Jeg er også i samme situasjon; jeg har ca. et halvt år med arbeidserfaring (kun som tilkallingsvikar) og det er nok grunnen til at jeg er så hard mot meg selv. Jeg burde liksom begynt å bli trygg i f.eks. tomannsstell (det er liksom ikke veldig vanskelig heller). Jeg bryr meg FOR mye om hva andre syntes om meg og er en perfeksjonist, så når jeg føler at ingen ting går som det skal, så ødelegger det selvtilliten min bit for bit. 

Jeg skal gjøre som du sier; stille spørsmål og vise interesse hele tiden. 

Har du noen tips...på hvordan jeg skal slutte å bli nervøs når jeg er i tomannsstell? :ac: Jeg vet jo hva som må gjøres, men jeg blir helt blank for en eller annen grunn... 

Anonymkode: 1d403...c2f

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...