Samvære med far, ikke stemor.

[AnonymBruker]

Nå har jeg endelig tatt mot til meg og forklart min samboer at barna hans er hos oss for å være med han, ikke med meg! Han har nok en gang sagt ja til å ha barna en kveld han ikke er hjemme og ikke kommer til å være hjemme før langt etter leggetid. Etter tre år der jeg har vært hjemme med barna på kvelden mens han har vært på sine aktiviteter (kompiskvelder og trening, minumum 3 kvelder for uka) har jeg fått nok. Til og med dager barna egentlig skulle vært hos mor har han sagt ja til at barna kan komme mens han selv er borte.

Og nå har helvettet brutt ut. Jeg er den store stygge ulven som hater ungene hans.... Jeg orker snart ikke mer! Jeg har egne barn å ta vare på også, og disse anklagene om å ikke like barna hans tærer på psyken. 

Er jeg virkelig så fæl som han framstiller meg? Jeg føler meg som hans private barnevakt, som han forventer skal stille opp uten å stille spørsmålstegn. Det har jeg gjort i 3 år nå, men nå har jeg fått nok! Men hva skal man gjøre når mannen ikke greier å prate om dette uten å framstille meg som ei hurpe?! 

Anonymkode: 0b39e...d20

[AnonymBruker]

Stå på TS! Du har helt rett! Barna er der for han, ikke for deg. Selvsagt skal du også omgås dem og være en del av familien, men det er primært han barna er der for. Er barnas mor klar over dette? Du virker aldeles ikke fæl, du har et godt poeng. Du er ikke hans barnevakt, og det er ikke deg barna ønsker samvær med (primært). 

Anonymkode: 8f02e...ca6

[AnonymBruker]

Fortalte situasjonen din til mannen min. Han ble lettere sjokkert og syns han oppførte seg som en dust. Jeg må si meg enig i han. Det handler jo ikke om at du ikke liker barna hans, men at han burde stille opp når han faktisk har samvær og være pappa! 

Anonymkode: 7ab02...1e6

[AnonymBruker]

Ts her.. 

Jeg er helt på gråten jeg nå. Han er så sint på meg. Og det hagler med anklager om at jeg «ikke tåler tryne» til barna hans.. Noe som ikke er et tema i min verden en gang... Han VIL misforstå, og ber meg komme med mine synspunkter for igjen å gå løs på meg verbalt med anklager som er helt absurde.

Barnas mor er klar over situasjonen, men sier selv at hun ikke bryr seg om hvordan vi løser hverdagen. Selv om mange av disse «løsningen» vi har er for å gjøre hennes hverdag enklere. Som f.eks i denne situasjonen hvor far sa ja til at barnet kom, fordi mor ikke «gadd» (hun hadde sikkert en bedre unnskylding) å hente barnet etter en aktivitet som ligger LITT nærmere vårt hjem, enn hennes. Det er snakk om 8 minutter kjøring i mellom hjemmene.

 

Anonymkode: 0b39e...d20

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke ett urimelig krav å forvente at han skal være sammen med barna sine. At han tilegner deg meninger du ikke har og krangler er vel for å gi deg dårlig samvittighet i håp om at du skal endre mening, eller for han han vet at han svikter å lar det gå ut over deg. Kan jo også kanskje være at han bare er av typen som ikke bryr seg om kvalitetstid med egne barn, men heller ikke ønsker å betale mer i avdrag. Så da er en partner som fungerer som barnepike en god idé. Men håper for barna og deg at det ikke er det siste.

Jeg liker min stemor godt, og hun har vært i familien siden vi var små, men når vi kom til besøk så var det jo mest for å være sammen med pappa. I begynnelsen lente han seg for mye på stemor og besteforeldre å prioriterte jobb og fotballtrening. Hjemme satt vi følte oss uprioritert og litt glemt. Tipper hun følte seg sikkert som en barnevakt også, og forholdet til henne ble også litt anspent siden hun måtte takle triste jenter,såre følelser og skuffelser. Hun gjorde sitt beste, men hun var ikke vant til barn og vi ville ha tid med pappa. Det endte med at vi gråt til mamma og farmor, og ikke ville til han, da fikk han først øynene opp. Han kunne ikke trappe ned på alt med en gang. Men vi kunne velge å være med han på jobb og gjøre lekser når han jobbet. Og vil lekte for oss selv eller være balljenter når han var på trening, helt til han lærte å balansere alt bedre. Det var bare noen måneder, dere har hatt det slik i 3 år. Jeg føler med dere.

Men grunnen for jeg delte min opplevelse, blir han å ta det mer på alvor om du allierer deg med hans foreldre eller barnas mor. Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor de skal komme til dere om han selv ikke er hjemme. At ikke andre i familien har reagert på prioriteringen hans er sjokkerende. Han burde huske at barna er hans ansvar, ikke ditt alene.

Anonymkode: acdec...583

[AnonymBruker]

Har du skrevet om denne situasjonen her inne før?

Jeg synes mannen din er urimelig som blir sint på deg siden du ikke vil/ønsker å være barnevakt for hans barn når han og barnemor er ute på livet.

Anonymkode: 3e659...4fb

[xinnia]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.. 

Jeg er helt på gråten jeg nå. Han er så sint på meg. Og det hagler med anklager om at jeg «ikke tåler tryne» til barna hans.. Noe som ikke er et tema i min verden en gang... Han VIL misforstå, og ber meg komme med mine synspunkter for igjen å gå løs på meg verbalt med anklager som er helt absurde.

Barnas mor er klar over situasjonen, men sier selv at hun ikke bryr seg om hvordan vi løser hverdagen. Selv om mange av disse «løsningen» vi har er for å gjøre hennes hverdag enklere. Som f.eks i denne situasjonen hvor far sa ja til at barnet kom, fordi mor ikke «gadd» (hun hadde sikkert en bedre unnskylding) å hente barnet etter en aktivitet som ligger LITT nærmere vårt hjem, enn hennes. Det er snakk om 8 minutter kjøring i mellom hjemmene.

 

Anonymkode: 0b39e...d20

Hvorfor skal hun bry som om hva dere gjør? Hun gjør jo det rette og spør faren til barna- at han er en stor dust å ikke hører med deg først, eller enda bedre,  tar ansvar for sine egne barn kan ikke hun lastes for. 

Her må du bare være hard, ikke la han knekke deg. Hadde helt klart bare tatt med meg snippveska og gått, ( eller kastet hans på døra) 

[Jordbæra]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.. 

Jeg er helt på gråten jeg nå. Han er så sint på meg. Og det hagler med anklager om at jeg «ikke tåler tryne» til barna hans.. Noe som ikke er et tema i min verden en gang... Han VIL misforstå, og ber meg komme med mine synspunkter for igjen å gå løs på meg verbalt med anklager som er helt absurde.

Barnas mor er klar over situasjonen, men sier selv at hun ikke bryr seg om hvordan vi løser hverdagen. Selv om mange av disse «løsningen» vi har er for å gjøre hennes hverdag enklere. Som f.eks i denne situasjonen hvor far sa ja til at barnet kom, fordi mor ikke «gadd» (hun hadde sikkert en bedre unnskylding) å hente barnet etter en aktivitet som ligger LITT nærmere vårt hjem, enn hennes. Det er snakk om 8 minutter kjøring i mellom hjemmene.

 

Anonymkode: 0b39e...d20

Ham tar det som kritikk og går i forsvar. Du må bare stå gjennom dette sinnet så han skjønner at du ikke lar deg overkjøre 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, samtidig nå som du se reaksjonen til mannen din - var det verd det?

du sier selv at du har egne barn. Du må likevel passe på dem. Er så ekstra plagsomt å da passe hans ekstra engang innimellom? Dere er jo en felles familie nå.

choose your battles. Var å passe andre barn samtidig som dine så ille, at det MÅ fikses? Han blir ikke å forstå.

Anonymkode: 6a6e6...2d2

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg endelig tatt mot til meg og forklart min samboer at barna hans er hos oss for å være med han, ikke med meg! Han har nok en gang sagt ja til å ha barna en kveld han ikke er hjemme og ikke kommer til å være hjemme før langt etter leggetid. Etter tre år der jeg har vært hjemme med barna på kvelden mens han har vært på sine aktiviteter (kompiskvelder og trening, minumum 3 kvelder for uka) har jeg fått nok. Til og med dager barna egentlig skulle vært hos mor har han sagt ja til at barna kan komme mens han selv er borte.

Og nå har helvettet brutt ut. Jeg er den store stygge ulven som hater ungene hans.... Jeg orker snart ikke mer! Jeg har egne barn å ta vare på også, og disse anklagene om å ikke like barna hans tærer på psyken. 

Er jeg virkelig så fæl som han framstiller meg? Jeg føler meg som hans private barnevakt, som han forventer skal stille opp uten å stille spørsmålstegn. Det har jeg gjort i 3 år nå, men nå har jeg fått nok! Men hva skal man gjøre når mannen ikke greier å prate om dette uten å framstille meg som ei hurpe?! 

Anonymkode: 0b39e...d20

Du er jo alt for dørmatte...du bør bo i din her bolig og la far ta seg av sine egne barn 100% bare han! 

 

 

 

Anonymkode: 72405...0fc

[AnonymBruker]

Fy faen! Når skal mannfolk slutte å bruke dama som barnevakt. Uansett om det er barnets mor de er sammen med eller ny dame. Ikke rart damene løper sin vei og vil heller være single enn å leve som en barnevakt resten av livet. 

Anonymkode: f24bc...248

[AnonymBruker]

Det at han blir sinna er en strategi han bruker for få viljen sin. Klikk i vinkel h ver gang samboer kommer med legitime spørsmål og samboer syntes det blir såpass ubehagelig at hun kryper tilbake på sin plass, og fortsetter å være barnepike. Hvis han ikke gidder å være med barna sine får han ansette en nanny. 

Du må sette deg i respekt.  Ikke la ham vrenge ordene dine. Hold fokus i diskusjonen.  Ikke la ham få lov til å distrahere temaet ved å komme med usakligheter. Når han kommer med beskyldninger går du ikke inn i en diskusjon om det men sier "nei det er ikke det jeg sier "så fortsetter du på det som er kjernen.  Han gjør dette for at du skal miste fokus og det funker jo fordi du blir opprørt og prøver hardnakket å forklare ham at det ikke er sant at du ikke liker ungene. Slapp av, han vet dette like godt som du men han sier dette for å deg vekk ifra fokuset på ham og flytter det på deg. Vips så krangler dere om alt annet og du fortsetter å passe barna hans. Det er en skikkelig stygg og umoden herske teknikk. 

Personlig hadde jeg ikke giddet å kjempe for noen som er slik. Det er nå han viser sitt sanne jeg.  Hadde flyttet. Så kommer det nok snart en ny en inn skal du se. Slike menn klarer seg sjeldent alene. 

Anonymkode: d3da5...5cb

[AnonymBruker]

Du skriver du har egne barn. Bor de hos dere permanent? Er sambo noen ganger alene med dine barn? Isåfall burde jo du også takle å være alene med hans barn..

 

Anonymkode: 0a4c9...4d5

[MissPierce]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg, samtidig nå som du se reaksjonen til mannen din - var det verd det?

du sier selv at du har egne barn. Du må likevel passe på dem. Er så ekstra plagsomt å da passe hans ekstra engang innimellom? Dere er jo en felles familie nå.

choose your battles. Var å passe andre barn samtidig som dine så ille, at det MÅ fikses? Han blir ikke å forstå.

Anonymkode: 6a6e6...2d2

Hvorfor skal hun måtte stå på pinne for han, og passe de flere ganger i uken? Passer han hennes barn når han har sine egne, sånn at hun får dratt noen sted? 

Nei, stå opp for deg selv TS!! 

Endret 1. februar 2018 av MissPierce

[AnonymBruker]

Du ts, kan du ikke sende han link til denne tråden, og be han lese?

 

Han er jo så urimelig som man får det, at noen godtar voksne babyer uten oppdragelse (han altså) er utenfor min fatteevne. For en stakkarslig egoist! Han må da for svarte ta annsvar for egne barn, og være hjemme med dem mere enn deg! Herregud altså. 

 

Anonymkode: c9a35...67b

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg har ett barn fra et tidligere forhold og vi har ett felles. Han har aldri alene med mitt barn, med mindre jeg er opptatt med vår felles. F. Eks at jeg er på helsestasjonene med yngste og jeg ikke rekker å hente mitt særkullsbarn i barnehagen. Det har skjedd én gang. 

Ja, jeg er hjemme med mine barn også. Det gjør meg ingenting om hans barn også er her med oss. Men han tar det som en selvfølge! Han tilbyr seg sjeldent å ha alle barna alene en kveld slik at jeg kan dra ut. Og når han først gjør det, må det være på hans premisser, type han oppfordrer meg til å delta på sammen type trening som han driver meg, selv om jeg er interessert i en annen type trening. Vanskelig å forklare akkurat denne væremåten hans...

Vi har særkullsbarna 50/50.

Anonymkode: 0b39e...d20

[AnonymBruker]

synes at barnefar absolutt burde sette pris på det samværet han har, og heller legge flest mulig aktiviteter utenom/etter at barna har lagt seg. noen ganger vil jo dette være umulig, og det er helt ok slik jeg ser det.
MEN; du er en del av denne "utvidede" familien, og for barna skal det ikke skille noen rolle hvem de er med, så lengde de har det bra. 

Anonymkode: 00480...8d8

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du ts, kan du ikke sende han link til denne tråden, og be han lese?

 

Han er jo så urimelig som man får det, at noen godtar voksne babyer uten oppdragelse (han altså) er utenfor min fatteevne. For en stakkarslig egoist! Han må da for svarte ta annsvar for egne barn, og være hjemme med dem mere enn deg! Herregud altså. 

 

Anonymkode: c9a35...67b

Skulle ønske jeg hadde turt å vise han dette.. Men han hadde kommet til å hånflire av det og sagt at dere var en gjeng med idioter...

 

ts

Anonymkode: 0b39e...d20

[AnonymBruker]

Jeg kommer sikkert til å bli skutt nå, men jeg reagerte på "Jeg har egne barn å ta vare på". Hva så? Du er vel voksen nok til å klare å ta vare på flere barn enn "dine egne". Faktisk er det en veldig ødeleggende måte å tenke på. 

Anonymkode: 1af9a...265

[Zienna]

At denne ordningen har pågått i 3 år gjør det selvfølgelig vanskeligere å få endret på.  På høy tid at du endelig setter krav til ham som far.  Nå gjelder det å være sterk og stå løpet ut. 
Han spiller på din samvittighet når han beskylder deg for ikke å like barna hans i denne diskusjonen.  Men mest av alt forsøker han å dreie diskusjonen mot DEG og din rolle i familien.  Slik håper han på at du skal gå inn i lange forklaringer om at " det slett ikke er sant at du ikke liker barna hans" osv. osv.  Gjør alt du kan for å unngå at diskusjonen tar den veien!

Du skal selvfølgelig ikke godta at han gjør avtaler som gjør at du blir sittende barnevakt - uten å ha spurt deg først!  Det er respektløst.