Dyp, gjennomgripende ensomhetsfølelse

[AnonymBruker]

Uansett hvor jeg er og hvem jeg er med så sliter jeg med denne følelsen av å være på utsiden av alt og alle. Jeg kan ha det bra og morsomt, til og med, men denne følelsen er der allikevel. Er det sånn for dere andre ensomme også? At det ikke handler om å ikke ha noen å være med, men en tilsynelatende kronisk følelse av distanse til andre mennesker som følger deg uansett hva. Som om det er umulig å danne følelsesmessige bånd til andre.

Anonymkode: 59a4e...f42

[Gjest padawan]

Velkommen til klubben.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, padawan skrev:

Velkommen til klubben.

:-)

Har du alltid hatt det sånn, og gjelder det familie også?

Anonymkode: 59a4e...f42

[AnonymBruker]

 

2 hours ago, AnonymBruker said:

At det ikke handler om å ikke ha noen å være med, men en tilsynelatende kronisk følelse av distanse til andre mennesker som følger deg uansett hva. 

Anonymkode: 59a4e...f42

Har du aldri følt at du har hatt venner/kjæreste/osv uansett hvor  mye andre har prøvd å være det for deg?

Anonymkode: 2125f...610

[AnonymBruker]

http://www.webpsykologen.no/video/de-som-ikke-takler-naere-relasjoner/

Anonymkode: 78d8a...3a4

[Gjest padawan]

Omtrent så lenge jeg kan huske. 

 

Kan vi ta fortsettelsen på PM? Har ikke så lyst til å ta så mye mer detaljer på et åpent forum.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, padawan skrev:

Omtrent så lenge jeg kan huske. 

 

Kan vi ta fortsettelsen på PM? Har ikke så lyst til å ta så mye mer detaljer på et åpent forum.

Det blir litt vanskelig fordi jeg vil helst være helt anonym her og ikke avsløre mitt brukernavn. Jeg håper det er i orden.  Det er selvfølgelig greit at du ikke svarer videre med detaljer her, det har jeg full forståelse for. Takk for det du svarte.

Anonymkode: 59a4e...f42

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har du aldri følt at du har hatt venner/kjæreste/osv uansett hvor  mye andre har prøvd å være det for deg?

Anonymkode: 2125f...610

Nei, egentlig ikke.

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

http://www.webpsykologen.no/video/de-som-ikke-takler-naere-relasjoner/

Anonymkode: 78d8a...3a4

Takk, jeg skal lese.

Anonymkode: 59a4e...f42

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Og jeg har hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Jeg kan ha det fint med venner, jeg kan le og glede meg, men når vennene går, eller jeg drar hjem er det som at ... ja, som at det forsvinner. Som at alt de er for meg kan de kun være hvis de er til stede der og da. Når jeg har en kjæreste og ligger inntil ham kommer han ikke nær nok, for det er som det er noe galt inni meg. 

Jeg kan omringe meg med mennesker og får en helt rar avstandsfølelse, jeg er så langt borte. "Alle andre" tar del i noe, i fellesskapet, mens jeg står et sted på utsiden og forstår ikke. 

Det er forferdelig vondt. Også fordi jeg føler at ingen andre forstår. Men kanskje du forstår? Kanskje det er andre som har det sånn? Jeg tror ikke noen av mine venner, som jo mener vi er nære venner, ville forstått dette hvis jeg forklarte det. At jeg kan vise en sånn nærhet til dem, og glede ved å være sammen med dem når jeg alltid føler meg SÅ alene i verden. Dette får meg til å tenke en del på at jeg ikke orker å være til. Men jeg går i terapi, og håpet er at med årene vil jeg etter hvert kunne kjenne en tilknytning til andre mennesker, en som sitter når de drar og jeg er alene. En følelse av å være elsket og at noen er der for meg, selv om de ikke er tilstede der jeg er akkurat da. Og en tilknytning til verden. At jeg også er en del av fellesskapet. 

Vet ikke om det var noe sånt av svar du ønsket deg?

Anonymkode: 94744...750

[bortebra]

Jeg har følt det du beskriver i perioder, men ikke kronisk. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det også sånn. Har aldri hatt en ordentlig bestevenn, aldri følt at jeg elsket klæresten på ordentlig og føler meg ofte utenfor i sosiale settinger. Nå er jeg singel og lurer på om jeg noen gang vil finne en jeg klarer å elske. Tviler vel helst på det.

Anonymkode: 693ab...e04

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har det også sånn. Har aldri hatt en ordentlig bestevenn, aldri følt at jeg elsket klæresten på ordentlig og føler meg ofte utenfor i sosiale settinger. Nå er jeg singel og lurer på om jeg noen gang vil finne en jeg klarer å elske. Tviler vel helst på det.

Anonymkode: 693ab...e04

Den linken som ble postet over her var faktisk ganske god. Den var ganske nyttig å lese. (Jeg svarte over her.) Jeg så også videoen, starter skikkelig etter ca. et halvt minutt. Der sier psykologen noe om at man gjerne ikke kan elske uten å ha blitt elsket først. Og at man har en tendens til å finne bevis på at ingen kan elske en og at de en omgir seg med ikke kan elske en. Dette kjente jeg meg veldig igjen i. Jeg skrev jo over her at jeg har venner, men jeg føler jo stadig at jeg ikke har det. Jeg sier alltid "jeg har ingen venner, alle hater meg". Men dette er gjerne mer tanker og følelser jeg har og ikke noe som er sant. Jeg prøver etter oppfordring fra fastlegen min å ikke høre så mye på hva jeg tenker og føler for det er veldig mye feil oppi der. 

Anonymkode: 94744...750