Egentid med småbarn.

[AnonymBruker]

Jeg var ute 6 uker etter at min baby var fødd

Anonymkode: 45dbe...e21

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ute 6 uker etter at min baby var fødd

Anonymkode: 45dbe...e21

Gratulerer! Premie kommer i posten.

Til TS: som barnløs har jeg stor forståelse for at det er vanskelig med både tid og overskudd når man har småbarn. Men prøv å vær litt kreativ, inviter dem hjem til deg etter at barna har lagt seg, gå tur med dem mens du triller minstemann og pappan er hjemme med den eldste og så videre. Og om det går lengre perioder hvor du ikke orker å møtes send et livstegn på melding, snap eller lignende for å holde kontakten. Gode venner tåler at det går perioder uten mye kontakt.

Anonymkode: 521aa...08f

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg overdrev kanskje litt når jeg skrev 2 år, men da føler jeg søvnen til de minste begynner å bli lettere ( jeg produserer ikke barn som sover natten gjennom eller som sovner av seg selv. Her er søvn en vitenskap det er vanskelig å knekke av og til) 

Jeg har ingen problemer med å la far være hjemme med barna, er tvert i mot. Det som jeg gruer meg til er å selv måtte være hjemme med de (ser for meg skrekkscenario med hyling og null søvn hele kvelden/natten jeg er alene, og det har jeg ikke overskudd til)

Men etter å ha lest svarene her så skjønner jeg at jeg må ta meg en tur ut snart :-)

Ts

Anonymkode: 7a022...ee1

Du er redd for å være hjemme alene med dine egne to barn? What? Hva skjer om mannen din havner på sykehuset? Kjære vene, kom deg ut, og lemp mannen din ut en gang i uka også. Dere har virkelig ikke godt av et slikt liv. Snakk om å være uselvstendig..!

Anonymkode: 9d071...476

[Gjest N-Nøff]

Hvorfor i all verden kan de ikke komme på en kveldsprat hjemme hos deg da? då er du jo hjemme og de får sett deg.. frem til du orker å dra ut.

[AnonymBruker]

Jeg er småbarnsmor og har en mann som er kaptein og derfor mye borte på jobb. Når han er på jobb og det er snakk om venninnekvelder så inviterer jeg dem hjem til meg. Da kommer de etter barnas leggetid. Det funker fint. Når mannen er hjemme er jeg jo mye friere til å dra ut. Det er sunt å komme seg litt ut og treffe venner. Tror nok det er viktig å prioritere dette innimellom selv om man er sliten. 

Anonymkode: 4562b...b8d

[Gjest Lilleprinsesse]

Jeg hadde ei bestevenninne som har 2 små barn, en på 2 år og en på 8 uker. Mannen jobber veldig mye og bestevenninna mi var da mye hjemme. De har heller ikke fått barnehageplass til den største enda, så hun går hjemme med begge to. Jeg har ingen ekte barn, kun et fosterbarn. Men jeg har full forståelse for at man ikke orker eller har muligheten til å henge så mye ute. Før jeg fikk fosterbarn på fulltid så dro jeg mye til bestevenninna mi og hjalp hun med den største. Vi pleide vennskapet vårt på den måten. Dro til hun 2-3 ganger i uken, hjalp med oppvasken, klessvask og passet ungen mens hun tok seg et langt bad. Vi lagde mat sammen, mens barnet lå og lekte/sov også spiste vi middag sammen. Pratet og skravlet og hadde det jækla koselig, mens vi byttet på og ta ungen. Hun var alltid så sliten når jeg kom og innimellom gråt hun i det jeg kom inn døren, men så glad når jeg dro. For meg så gjør ekte venner sånt. Hendte også at jeg tok med ungen ut på trilletur i 2-3 timer inni mellom. Dessverre var det jeg som ble glemt, når hun svarte på meldingen min 2 måneder senere enn når jeg sendte den så følte jeg meg veldig brukt. Fikk en melding nå nylig etter over 1 år uten kontakt, om jeg ikke ville komme en tur til henne og gjøre som vi gjorde før. Jeg gadd ikke å svare en gang.

[AnonymBruker]

Kjære TS. Nå er tråden full av tibarnsmødre med kolikk som alle arrangerte enorme vennefester bare tre dager etter fødselen. Så noen tobarnsmødre-latsekker får ta ansvaret med å svare deg også. Jeg har altså to barn på ca. 4 og 1 år. Er normalt introvert/ekstrovert, det koster meg litt å dra ut, men jeg synes som regel det er veldig hyggelig når jeg får det til.

Det er 4 måneder etter fødselen, og med mindre du er veldig aktiv og ekstrovert skjønner jeg veldig godt at tanken virker slitsom. Jeg har hatt unger som i den alderen ligger limt til brystet mitt hele kvelden uansett. Dette vil forandre seg. Etter hvert vil det bli lettere å håndtere to barn på en gang, det virker jo helt umulig i begynnelsen, så endrer det seg. Du blir mer vant, og ungene blir større.

Så mitt svar: Det vil ordne seg. Klart du skal komme deg ut en gang i blant, men ikke stress livet av deg. Og i motsetning til folk på kvinneguiden er vi helt sikkert mange som trengte litt mer tid før vi fant plass til masse vennekvelder. Selv drar jeg ut på kvelden (alene) noen timer ca. en gang i måneden "fast", og ellers når det er noe spesielt. Ellers er jeg på jobb eller med familie. Overnattingsting har jeg verken lyst eller kapasitet til nå. 

Folk er forskjellige. Finn en balanse som funker for deg - og lykke til!

Anonymkode: 6760a...6ce

[Zienna]

Unntakstilstand fram til 2 år..?  Min erfaring er at den varer mye lenger. 

Vi leide barnevakt for å komme oss ut i blant, men ikke før barna var over 1 år.  De kjente barnevakten godt.  Ble heller ikke lenge ute, for vi visste at det var en dag dagen etter også. 

Og vi ba venner hjem til oss.  Ble det sent og lite søvn, så gjorde vi det beste ut av det - sammen

 

[Gjest Sisti]

Inntil minsten er litt større (lenge før to, da...), kan du ikke invitere venninner på for eksempel ost og vin hos deg? La mannen ha hovedansvaret for barna, men du er tilgjengelig for minsten når det er behov for amming? 

Vi har bare ett barn, men vi har hatt mange vellykkede vennekvelder hjemme hos oss, med barnløse folk. før vi fikk barn var vi ofte på tilsvarende kvelder hos folk med flere barn. Man kan faktisk være sosial innenfor husets fire vegger innimellom!

[AnonymBruker]

På ‎26‎.‎01‎.‎2018 den 22.06, AnonymBruker skrev:

Jeg var 35 år, hadde 4 barn + hund, og mannen pendlet og var borte mand-tors kveld, hver eneste uke i 4 år. 3 eldste skulle på aktiviteter etter skole, samt foreldresamtale, lekser, handling, vennebesøk osv. I tillegg bor vi avsides til, og må kjøre uansett hvor vi skal. Jeg var i full jobb fra minste var 11 mnd. Minste sov ikke mer enn 5 timer om natta, og jeg slet veldig! Likevel fant jeg tid til å være sosial en fredag eller lørdag i mnd. Null barnepass i denne tiden. Dette reddet meg fra å gå fra forstanden. Da fikk jeg sove "dagen derpå" og følte jeg eide livet etter en slik natt   Så å være alene med 2 barn 1 kveld, høres ut som barnemat for meg  Og det bør du klare. Du går ut en kveld, han går ut en annen kveld  Det går bedre enn du tror. 

Anonymkode: d6320...1f8

Nesten prikk lik situasjon her, bortsett fra at jeg sover ekstremt dårlig og alltid våkner grytidlig om morgenen selv om det er "min tur" til å sove. Så for meg var det i de mest intense årene helt uaktuelt å bruke noe særlig tid på å være sosial. Ikke fordi jeg ikke ville eller fordi jeg ikke turte å la mannen være alene med barna eller alene med barna selv, men fordi det ikke var energi igjen. Å slippe å være tvangssosial reddet meg fra å gå fra forstanden, for selv om det er aldri så deilig å lufte seg litt hadde prisen likevel blitt for høy. Folk er forskjellige.

Hvis det er et savn å gå ut, TS, bør du kanskje utfordre deg selv på det litt før minstebarnet er to år. Ellers er det som nevnt mange ganger i tråden et alternativ å invitere folk hjem, eller finne på andre ting på andre tider av døgnet, med eller uten barn. Jeg tror det viktigste er at venner ikke føler seg glemt og tilsidesatt. Klarer du ikke løse situasjonen akkurat nå, kan du med fordel forklare dem hvordan situasjonen er, så de vet det. Da har man ofte større forståelse.

Anonymkode: 9a014...b17

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse at småbarnsforeldre er veldig bundet opp eller slitne. Det kan være andre ting som skjer i livet til folk også, som ekstremt mye jobbing, syke slektninger osv. 

Ekte venner venter, er min mening. 

Anonymkode: 41934...54a