Så ekstremt dårlig selvtillit

[AnonymBruker]

Jeg sliter. Føler meg så liten og usynlig. Som et null. Når jeg passerer folk på gata, svinger de ikke en millimeter unna. De durer rett frem. Som om jeg ikke var der. Merker det hver dag. Folk kan begynne å snakke mens jeg er midt i en setning. Hva skal jeg gjøre, slik kan jeg ikke ha det!

Anonymkode: 88774...cb7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter. Føler meg så liten og usynlig. Som et null. Når jeg passerer folk på gata, svinger de ikke en millimeter unna. De durer rett frem. Som om jeg ikke var der. Merker det hver dag. Folk kan begynne å snakke mens jeg er midt i en setning. Hva skal jeg gjøre, slik kan jeg ikke ha det!

Anonymkode: 88774...cb7

Ta plass! Du har like mye rett på å være her som alle andre!

Anonymkode: 35e1c...f72

[Kvinne87Rogaland]

Som en venninne sa til meg: Hvis du ser på deg selv som en femtilapp vil andre også se den verdien og behandle deg deretter. Dersom du ser på deg selv som en tusenlapp, vil det reflekteres i de rundt deg.

Det handler om utstråling, trygghet og oppførsel.

Si det til deg selv hverdag: jeg er en tusenlapp! Løft hodet, se på de som går forbi. Møt blikket til de du prater med. Hold ryggen rak. Det er bare øvelse 😊. Til slutt tror du på det selv (fordi det er sant). Det er faktisk noe i "fake it until you make it".

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Som en venninne sa til meg: Hvis du ser på deg selv som en femtilapp vil andre også se den verdien og behandle deg deretter. Dersom du ser på deg selv som en tusenlapp, vil det reflekteres i de rundt deg.

Det handler om utstråling, trygghet og oppførsel.

Si det til deg selv hverdag: jeg er en tusenlapp! Løft hodet, se på de som går forbi. Møt blikket til de du prater med. Hold ryggen rak. Det er bare øvelse 😊. Til slutt tror du på det selv (fordi det er sant). Det er faktisk noe i "fake it until you make it".

Takk. Må jobbe med holdningen ja. Men lettere sagt enn gjort. Har opplevd mye vondt som liten, men idag har jeg et liv ned mann og barn, alt er på plass. God økonomi og en mann som respekterer meg. Likevel slites jeg periodevis i stykker av lav selvfølelse. Ts

Anonymkode: 88774...cb7

[i så fall]

Det er sånn mange mennesker er. Tenker på seg selv og tar ikke hensyn til andre. Ikke flytt deg neste gang du går forbi noen, bump borti dem om du må. Skjønner at dette ikke er lett hvis du har veldig dårlig selvtillit, men prøv i allfall å tenke på at du har like mye rett og like mye verdi som absolutt alle andre.

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg sliter. Føler meg så liten og usynlig. Som et null. Når jeg passerer folk på gata, svinger de ikke en millimeter unna. De durer rett frem. Som om jeg ikke var der. Merker det hver dag. Folk kan begynne å snakke mens jeg er midt i en setning. Hva skal jeg gjøre, slik kan jeg ikke ha det!

Anonymkode: 88774...cb7

Slik har jeg det hver dag, og jeg holder fremdeles en stabil fulltidsjobb. Under mer eller mindre tvang fra sjefen ble jeg pliktet til å gå på lunsj med kollegene, men jeg har aldri noe å bidra med i diskusjonene. Holder ut allikevel. Føler meg usynlig, men det går greit, liksom. Og er sikker på at de snakker om hvor rar jeg er de dagene jeg tar hjemmekontor. Men det går liksom greit. Jeg kan ha det slik, fordi jeg har en jobb og det ikke går ut over meg selv personlig. At folk avbryter meg er en vanesak fra studietiden som har sluttet å bry meg, men det også tok sin tid. 

Anonymkode: 71fbf...d50

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik har jeg det hver dag, og jeg holder fremdeles en stabil fulltidsjobb. Under mer eller mindre tvang fra sjefen ble jeg pliktet til å gå på lunsj med kollegene, men jeg har aldri noe å bidra med i diskusjonene. Holder ut allikevel. Føler meg usynlig, men det går greit, liksom. Og er sikker på at de snakker om hvor rar jeg er de dagene jeg tar hjemmekontor. Men det går liksom greit. Jeg kan ha det slik, fordi jeg har en jobb og det ikke går ut over meg selv personlig. At folk avbryter meg er en vanesak fra studietiden som har sluttet å bry meg, men det også tok sin tid. 

Anonymkode: 71fbf...d50

Leit å høre. Man skal ikke ha det sånn. Hadde du en tøff barndom? Det hadde jeg. Overgrep bl.a.

Jeg er også i fulltidsjobb... Har etterhvert fått endel ansvar på jobb, og merker at kollegene respekterer meg for den jeg er. Fordi jeg gjør en god jobb og har høy arbeidsmoral. Men lunch er ikke så enkelt for meg heller, vi har kontorfellesskap med mange. Jeg blir litt grå mus der. 

Følelsen av å være et null, sitter hardt. Har du jobbet med selvfølelsen din? Ts

Anonymkode: 88774...cb7

[AnonymBruker]

Ler meg like skakk av disse "det er bare å ta seg sammen!" uttalelsene. Hvor er empatien for at livet går i bølgedaler? Ofte er det ikke å bare ta seg sammen, en tøff barndom må jobbes med bit for bit, og det er ikke mulig å ha det konstant bra med seg selv.

Anonymkode: a27a3...1d5