Foreldre med pf

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ganske sikker på at min far har narsissistisk personlighetsforstyrrelse (jeg har selv en del trekk men ikke nok til å få diagnosen (nesten nok) og disse trekkene har jeg arvet av han, men han er bare mer "ekstrem". Jeg er med andre ord nesten "narsissist", og han har disse trekkene i større grad enn meg, pluss flere av dem. Min psykolog er for så vidt ikke uenig med meg i min vurdering av han, og han har møtt faren min) Jeg har som resultat av dette selv fått narsissistiske trekk, og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. (Psykologer/psykiatere mener nå i hvert fall at min oppvekst, og da primært min fars oppdragelse som innebar vold, manipulasjon og kritikk av alt jeg gjorde som barn resulterte i EUPF) 

Anonymkode: 27917...f67

Jeg må spørre da jeg selv har ustabil pf. Jeg har enorme mengder empati, sympati og kjærlighet som en del av ustabil pf, har du? Kræsjer lidelsene dine på noen måte? 

Litt som at sinnet mitt kræsjer med det jeg nevnte. 

Anonymkode: 49e68...446

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må spørre da jeg selv har ustabil pf. Jeg har enorme mengder empati, sympati og kjærlighet som en del av ustabil pf, har du? Kræsjer lidelsene dine på noen måte? 

Litt som at sinnet mitt kræsjer med det jeg nevnte. 

Anonymkode: 49e68...446

Nja, kanskje litt. Men samtidig så blander disse trekkene seg "godt" inn i ustabil pf. Jeg kan virkelig elske noen, men jeg kan fint (uten å få dårlig samvittighet) manipulere dem slik at de gjør det jeg ønsker. Når jeg hater noen er jeg absolutt helt forferdelig. Som regel fungerer det slik at EUPF gjør meg sint/får meg til å hate noen, så gjør jeg ting jeg senere angrer på, og i stedet for å beklage for dette så gir jeg dem dårlig samvittighet for det jeg har gjort, slik at de ikke forblir sure på meg/forlater meg. Jeg bryr meg fint lite om andres følelser, og kan såre andre uten problemer til tross for at jeg selv vet at jeg sannsynligvis hadde grått i flere timer hvis noen hadde gjort det mot meg. Noe som kræsjer litt er vel at EUPF gjør meg veldig usikker på meg selv, mens narsissisten i meg får meg til å tenke at jeg LIKEVEL er bedre enn alle andre. Føler aldri sympati, jeg kan vite at noen har blitt såret av noe jeg har gjort, men jeg mangler evne til å bry meg. Jeg er dog ganske ung (20-årene) og håper jo at jeg kan endre dette. 

Anonymkode: 27917...f67

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nja, kanskje litt. Men samtidig så blander disse trekkene seg "godt" inn i ustabil pf. Jeg kan virkelig elske noen, men jeg kan fint (uten å få dårlig samvittighet) manipulere dem slik at de gjør det jeg ønsker. Når jeg hater noen er jeg absolutt helt forferdelig. Som regel fungerer det slik at EUPF gjør meg sint/får meg til å hate noen, så gjør jeg ting jeg senere angrer på, og i stedet for å beklage for dette så gir jeg dem dårlig samvittighet for det jeg har gjort, slik at de ikke forblir sure på meg/forlater meg. Jeg bryr meg fint lite om andres følelser, og kan såre andre uten problemer til tross for at jeg selv vet at jeg sannsynligvis hadde grått i flere timer hvis noen hadde gjort det mot meg. Noe som kræsjer litt er vel at EUPF gjør meg veldig usikker på meg selv, mens narsissisten i meg får meg til å tenke at jeg LIKEVEL er bedre enn alle andre. Føler aldri sympati, jeg kan vite at noen har blitt såret av noe jeg har gjort, men jeg mangler evne til å bry meg. Jeg er dog ganske ung (20-årene) og håper jo at jeg kan endre dette. 

Anonymkode: 27917...f67

Interessant! Takk for at du ville svare  

Anonymkode: 49e68...446

[DewPoint]

Jeg synes dere som driver og krangler på det å "diagnostisere" foreldre, tilfører skade til debatten.

Det er ikke som om "diagnosen" er til bry for foreldrene, men den kan være til hjelp for de voksne barna som kan forstå hva som skjedde. Puslespillbrikkene faller på plass. Hvorfor er dere så opptatt av at dette ikke skal skje? Det å ville skjule og legge lokk på, er et typisk symptom på at man selv har blitt utsatt for ting som ikke tåler dagens lys. Man har lært at nei, man skal for guds skyld ikke si noe som kan sette foreldrene i negativt lys!

Jeg var godt voksen da en psykolog lyttet til noen historier fra min barndom og sa; Det høres ut som din forelder hadde X diagnose. Jeg dro hjem, satt og leste om diagnosen, og gråt av lettelse over at noen endelig kunne fortelle meg hva dette var, samt lese pårørende-historier som var prikk lik min egen historie.

En annen ting er at i en familie med personlighetsforstyrret forelder, så er det ikke sikkert at barna har samme opplevelsen;

http://www.annekristine.no/tag/voksne-barn-av-foreldre-med-personlighetsforstyrrelser/

Det å skape drama, og la den andre forelderen og hvert barn få tildelt sin rolle som hver på sin måte opponerer mot de øvrige familiemedlemmer, er jo nettopp klassisk for personlighetsforstyrrede foreldre. 

I min familie hadde vi barna ulik opplevelse av foreldrene, nettopp fordi vi fikk tildelt rollene og ble behandlet som sort får, gullunge og usynlig barn. Heldigvis for oss, hadde vi en større forståelse av hverandre enn at vi vokste opp som fiender, og i voksen alder har vi i større grad klart å forsone oss med at ting ikke var som det skulle.

[AnonymBruker]

1 time siden, DewPoint skrev:

Jeg synes dere som driver og krangler på det å "diagnostisere" foreldre, tilfører skade til debatten.

Det er ikke som om "diagnosen" er til bry for foreldrene, men den kan være til hjelp for de voksne barna som kan forstå hva som skjedde. Puslespillbrikkene faller på plass. Hvorfor er dere så opptatt av at dette ikke skal skje? Det å ville skjule og legge lokk på, er et typisk symptom på at man selv har blitt utsatt for ting som ikke tåler dagens lys. Man har lært at nei, man skal for guds skyld ikke si noe som kan sette foreldrene i negativt lys!

Jeg var godt voksen da en psykolog lyttet til noen historier fra min barndom og sa; Det høres ut som din forelder hadde X diagnose. Jeg dro hjem, satt og leste om diagnosen, og gråt av lettelse over at noen endelig kunne fortelle meg hva dette var, samt lese pårørende-historier som var prikk lik min egen historie.

En annen ting er at i en familie med personlighetsforstyrret forelder, så er det ikke sikkert at barna har samme opplevelsen;

http://www.annekristine.no/tag/voksne-barn-av-foreldre-med-personlighetsforstyrrelser/

Det å skape drama, og la den andre forelderen og hvert barn få tildelt sin rolle som hver på sin måte opponerer mot de øvrige familiemedlemmer, er jo nettopp klassisk for personlighetsforstyrrede foreldre. 

I min familie hadde vi barna ulik opplevelse av foreldrene, nettopp fordi vi fikk tildelt rollene og ble behandlet som sort får, gullunge og usynlig barn. Heldigvis for oss, hadde vi en større forståelse av hverandre enn at vi vokste opp som fiender, og i voksen alder har vi i større grad klart å forsone oss med at ting ikke var som det skulle.

I min har vi også svært ulik opplevelse. Men vi var gullunge, sølvunge og sort får/usynlig var yngstemann. Meg. Dette har nesten skapt litt splid i voksen alder, fordi jeg har konfrontert min mor med oppveksten. Og forsøkt å lufte det for mine søsken. Har du gjort noe slik? Konfrontert foreldrene dine eller snakket om det med dine søsken? 

Anonymkode: c3004...547

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du som har vokst opp med en foreldre som har en personlighets forstyrrelse (emosjonell ustabil, m.m) merket du det i oppveksten og har du det i såfall greit selv som voksen?

Anonymkode: 38534...23b

Jeg hadde hatt det mye greiere hvis det hadde vært greit for andre at jeg ikke har det greit. Jeg synes jeg har blitt stigmatisert hele livet bare fordi jeg sliter litt med ting jeg ikke kan noe for. 

Anonymkode: bf243...a6c

[DewPoint]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I min har vi også svært ulik opplevelse. Men vi var gullunge, sølvunge og sort får/usynlig var yngstemann. Meg. Dette har nesten skapt litt splid i voksen alder, fordi jeg har konfrontert min mor med oppveksten. Og forsøkt å lufte det for mine søsken. Har du gjort noe slik? Konfrontert foreldrene dine eller snakket om det med dine søsken? 

Anonymkode: c3004...547

Både og. Jeg har konfrontert mine foreldre for mange år siden, før jeg visste hva som var egentlig galt. Det jeg sa på den tiden var at de var nødt til å oppføre seg ordentlig, og behandle meg som en egen og voksen person, ellers ville jeg komme til å måtte bryte kontakten med de. Dette forsto de og klarte forsåvidt å forholde seg til i noen år, men så skled det ut og til sist valgte jeg å bryte kontakten med de. Jeg har på mange måter hatt det langt enklere etter at dette skjedde.

Ikke minst føles det befriende å kunne stå opp for deg selv og si; Det er ikke jeg som lager drama her, det er dere. 

All den tid man holder kontakt med skadelige foreldre, så finner de en måte å få deg til å tenke at det er nok deg det er noe feil med.

Når det gjelder mine søsken, så er det også noe som har utviklet seg gjennom årene. De er en del yngre enn meg, og særlig den ene har i voksen alder nevnt endel episoder som hn stusser over. Så vi har snakket endel om oppveksten. Det var også dette søskenet som tilslutt anbefalte meg å bryte kontakten. Jeg var redd det ville føre til brudd mellom oss søsken, men det har heldigvis ført til det motsatte.

Jeg skal ikke påstå dette, for det vet jeg ikke om er riktig, bare en følelse, men det virker på meg som det at jeg brøt kontakten ned foreldrene var en positiv ting for mine søsken. For selv om de ble behandlet annerledes enn jeg, og dermed har andre erfaringer og følelser overfor våre foreldre, så visste de nok innerst inne at noe var galt.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, DewPoint skrev:

Både og. Jeg har konfrontert mine foreldre for mange år siden, før jeg visste hva som var egentlig galt. Det jeg sa på den tiden var at de var nødt til å oppføre seg ordentlig, og behandle meg som en egen og voksen person, ellers ville jeg komme til å måtte bryte kontakten med de. Dette forsto de og klarte forsåvidt å forholde seg til i noen år, men så skled det ut og til sist valgte jeg å bryte kontakten med de. Jeg har på mange måter hatt det langt enklere etter at dette skjedde.

Ikke minst føles det befriende å kunne stå opp for deg selv og si; Det er ikke jeg som lager drama her, det er dere. 

All den tid man holder kontakt med skadelige foreldre, så finner de en måte å få deg til å tenke at det er nok deg det er noe feil med.

Når det gjelder mine søsken, så er det også noe som har utviklet seg gjennom årene. De er en del yngre enn meg, og særlig den ene har i voksen alder nevnt endel episoder som hn stusser over. Så vi har snakket endel om oppveksten. Det var også dette søskenet som tilslutt anbefalte meg å bryte kontakten. Jeg var redd det ville føre til brudd mellom oss søsken, men det har heldigvis ført til det motsatte.

Jeg skal ikke påstå dette, for det vet jeg ikke om er riktig, bare en følelse, men det virker på meg som det at jeg brøt kontakten ned foreldrene var en positiv ting for mine søsken. For selv om de ble behandlet annerledes enn jeg, og dermed har andre erfaringer og følelser overfor våre foreldre, så visste de nok innerst inne at noe var galt.

Jeg har ikke brutt med noen. Og min erfaring (det jeg har tatt opp) har blitt til elefanten i rommet. Blir til at jeg bryter tror jeg. Det tunge er ikke etterdønningene av oppveksten, men det at min opplevelse ikke anerkjennes. Det er hva som plager meg nå. Jeg har ikke tenkt å bruke mer energi på det dog. 

Anonymkode: c3004...547

[DewPoint]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må spørre da jeg selv har ustabil pf. Jeg har enorme mengder empati, sympati og kjærlighet som en del av ustabil pf, har du? Kræsjer lidelsene dine på noen måte? 

Litt som at sinnet mitt kræsjer med det jeg nevnte. 

Anonymkode: 49e68...446

Det du beskriver er vel en nokså klassisk EUPF-opplevelse. De føler kjærlighet, empati og omsorg for andre på samme måte som andre mennesker, men de blir gjerne overmannet av ekstreme negative følelser som de der og da tror at er virkelig. F.eks. du er egentlig glad i meg og ønsker meg alt godt, men så gjør jeg noe som du tolker som hat, og plutselig er jeg fienden din som du må eliminere. Et sunt menneske vil forklare seg selv at det må ha skjedd en misforståelse, og forsøke å oppklare den, eller gå i seg selv og finne ut hvorfor de reagerer så sterkt. Et menneske med EUPF vil i langt større grad enn andre reagere voldsomt og utagerende når disse følelsene kommer kastende.

Det er ikke nok å ha kjærlighet og empati, man må også kunne regulere de impulsive følelsene som plutselig kommer. Man vil enten skyve bort et menneske, dersom det er en voksen, eller man vil ødelegge tilknytningen, dersomdet er et barn.

Sterke følelser fungerer litt på samme måte som rus, man risikerer å gjøre mange destruktive og selvdestruktive ting mens det står på som verst.

Behandlingen går - så vidt meg bekjent - i stor grad ut på å gjenkjenne hva som er uhensiktsmessige følelser, fokusere på andre ting, som er "ufarlig selvskading", f.eks. holde en isbit i hånden, slik at det vil være den mest ubehagelige følelsen.

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke brutt med noen. Og min erfaring (det jeg har tatt opp) har blitt til elefanten i rommet. Blir til at jeg bryter tror jeg. Det tunge er ikke etterdønningene av oppveksten, men det at min opplevelse ikke anerkjennes. Det er hva som plager meg nå. Jeg har ikke tenkt å bruke mer energi på det dog. 

Anonymkode: c3004...547

Kjenner følelsen av å ikke ønske å bruke mer tid på det, men heller begynne å leve  Her har man liksom hatt det vondt lenge, og så skal man attpåtil dyrke sorgen. Neitakk, liksom!

Det å begynne å leve, kan du forsåvidt også gjøre. Men jeg vil anbefale deg å ta noen dypdykk i følelsenes og psykologien verden fra tid til annen. Særlig når det kommer til tilknytning og parrelasjoner kan det være gull å finne, hvis man bare er innstilt på å gjøre noen grep. 

[AnonymBruker]

54 minutter siden, DewPoint skrev:

Det du beskriver er vel en nokså klassisk EUPF-opplevelse. De føler kjærlighet, empati og omsorg for andre på samme måte som andre mennesker, men de blir gjerne overmannet av ekstreme negative følelser som de der og da tror at er virkelig. F.eks. du er egentlig glad i meg og ønsker meg alt godt, men så gjør jeg noe som du tolker som hat, og plutselig er jeg fienden din som du må eliminere. Et sunt menneske vil forklare seg selv at det må ha skjedd en misforståelse, og forsøke å oppklare den, eller gå i seg selv og finne ut hvorfor de reagerer så sterkt. Et menneske med EUPF vil i langt større grad enn andre reagere voldsomt og utagerende når disse følelsene kommer kastende.

Det er ikke nok å ha kjærlighet og empati, man må også kunne regulere de impulsive følelsene som plutselig kommer. Man vil enten skyve bort et menneske, dersom det er en voksen, eller man vil ødelegge tilknytningen, dersomdet er et barn.

Sterke følelser fungerer litt på samme måte som rus, man risikerer å gjøre mange destruktive og selvdestruktive ting mens det står på som verst.

Behandlingen går - så vidt meg bekjent - i stor grad ut på å gjenkjenne hva som er uhensiktsmessige følelser, fokusere på andre ting, som er "ufarlig selvskading", f.eks. holde en isbit i hånden, slik at det vil være den mest ubehagelige følelsen.

 

Kjenner følelsen av å ikke ønske å bruke mer tid på det, men heller begynne å leve  Her har man liksom hatt det vondt lenge, og så skal man attpåtil dyrke sorgen. Neitakk, liksom!

Det å begynne å leve, kan du forsåvidt også gjøre. Men jeg vil anbefale deg å ta noen dypdykk i følelsenes og psykologien verden fra tid til annen. Særlig når det kommer til tilknytning og parrelasjoner kan det være gull å finne, hvis man bare er innstilt på å gjøre noen grep. 

Siden jeg har ustabil pf og har analysert meg selv mye så er jeg klar over mønstrene og hvorfor ting skjer, men som man kan se på innlegget over her så er det mange faktorer som spiller inn på hvordan en reagerer, blant annet andre diagnoser og hvilke trekk man har og ikke har. Må innrømme at jeg følte meg litt angrepet, selv om det helt sikkert ikke var meningen, litt sånn pekefinger kanskje? Men du har helt klart rett og det er jo litt godt å vite at du forstår det. 

Angående behandlingen, det viktigste er vel å regulere følelsene sine, handle hensiktsmessig og være tilstede her og nå.

Dette med idealisering og devaluering handler for min del om å tørre å klare å si i fra om det på en ordentlig måte, da kan man relativt raskt ordne opp og unngå devalueringen, men det er helt klart vanskelig da jeg personlig skammer meg over at jeg overreagerer og mistolker så mye og ikke vil bli sett på som «et psyko kvinnfolk» men det er veldig få personer jeg faktisk idealiserer heldigvis.

Anonymkode: 49e68...446

[DewPoint]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden jeg har ustabil pf og har analysert meg selv mye så er jeg klar over mønstrene og hvorfor ting skjer, men som man kan se på innlegget over her så er det mange faktorer som spiller inn på hvordan en reagerer, blant annet andre diagnoser og hvilke trekk man har og ikke har. Må innrømme at jeg følte meg litt angrepet, selv om det helt sikkert ikke var meningen, litt sånn pekefinger kanskje? Men du har helt klart rett og det er jo litt godt å vite at du forstår det. 

Angående behandlingen, det viktigste er vel å regulere følelsene sine, handle hensiktsmessig og være tilstede her og nå.

Dette med idealisering og devaluering handler for min del om å tørre å klare å si i fra om det på en ordentlig måte, da kan man relativt raskt ordne opp og unngå devalueringen, men det er helt klart vanskelig da jeg personlig skammer meg over at jeg overreagerer og mistolker så mye og ikke vil bli sett på som «et psyko kvinnfolk» men det er veldig få personer jeg faktisk idealiserer heldigvis.

Anonymkode: 49e68...446

Altså, jeg har ikke selv EUPF, men har en forelder som antageligvis har det, ergo har jeg lest endel om det.

Men til det jeg har uthevet; Du skriver du føler deg angrepet, og at jeg er ute med pekefingeren.

Det er jo ikke det som er min mening i det hele tatt, heller å forsøke å komme med noe jeg selv har lært om EUPF for å si at man ikke mangler empati eller kjærlighet selv om man har EUPF. Altså et forsøk på å være vennlig og imøtekommende, gi deg svar på det du lurer på. Likevel opplever du meg som angripende.

Og det er også det som gjør at jeg - som har vokst opp med antatt EUPF-forelder - stadig har fått høre at jeg angriper, når min mening slett ikke er å angripe, men heller være hyggelig. Så kan man selvfølgelig si at jeg kan være klumsete med ord eller at det er vanskelig å lese kroppsspråk over internett og slike ting, for det kan stemme. Men det å alltid bli mistenkt for å angripe hver gang jeg sier noe i beste mening, det er både slitsomt og demotiverende, og i verste fall skadelig.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, DewPoint skrev:

Altså, jeg har ikke selv EUPF, men har en forelder som antageligvis har det, ergo har jeg lest endel om det.

Men til det jeg har uthevet; Du skriver du føler deg angrepet, og at jeg er ute med pekefingeren.

Det er jo ikke det som er min mening i det hele tatt, heller å forsøke å komme med noe jeg selv har lært om EUPF for å si at man ikke mangler empati eller kjærlighet selv om man har EUPF. Altså et forsøk på å være vennlig og imøtekommende, gi deg svar på det du lurer på. Likevel opplever du meg som angripende.

Og det er også det som gjør at jeg - som har vokst opp med antatt EUPF-forelder - stadig har fått høre at jeg angriper, når min mening slett ikke er å angripe, men heller være hyggelig. Så kan man selvfølgelig si at jeg kan være klumsete med ord eller at det er vanskelig å lese kroppsspråk over internett og slike ting, for det kan stemme. Men det å alltid bli mistenkt for å angripe hver gang jeg sier noe i beste mening, det er både slitsomt og demotiverende, og i verste fall skadelig.

Jeg er i en dårlig periode om dagen, og er litt tatt av følelsene mine, men jeg mente altså ikke at du angrep meg, men jeg følte det, (og følelser er ikke fakta) og som du skriver så blir det vanskelig over Internett hvor man ikke ser kroppsspråk og hører tonefall. Jeg ser jo at du ikke angriper meg, men så vil jo følelsene mine at jeg skal føle meg angrepet og reagere på det for å gjøre det verre for meg selv.

Jeg kan godt forstå at det ikke kan ha vært lett med en foreldre med den lidelsen, jeg vet jo selv hvordan jeg er og har vært, og jeg mener virkelig ikke å forsvare dårlig oppførsel, men jeg vet jo hvordan det selv er å føle som en med ustabil pf gjør. Kanskje deres personlighet kræsjer litt? Vanskelig er det uansett, for alle parter.

Anonymkode: 49e68...446

[DewPoint]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i en dårlig periode om dagen, og er litt tatt av følelsene mine, men jeg mente altså ikke at du angrep meg, men jeg følte det, (og følelser er ikke fakta) og som du skriver så blir det vanskelig over Internett hvor man ikke ser kroppsspråk og hører tonefall. Jeg ser jo at du ikke angriper meg, men så vil jo følelsene mine at jeg skal føle meg angrepet og reagere på det for å gjøre det verre for meg selv.

Jeg kan godt forstå at det ikke kan ha vært lett med en foreldre med den lidelsen, jeg vet jo selv hvordan jeg er og har vært, og jeg mener virkelig ikke å forsvare dårlig oppførsel, men jeg vet jo hvordan det selv er å føle som en med ustabil pf gjør. Kanskje deres personlighet kræsjer litt? Vanskelig er det uansett, for alle parter.

Anonymkode: 49e68...446

Til det uthevede; Jeg kjenner godt til den! Jeg selv har andre ting jeg jobber med, ndg tilknytning, og i den forbindelse forsøker følelsene mine også å få meg til å overbevise meg om ting som er feil. F.eks. at de som er glad i meg er til skade for meg. Nå fører riktignok min greie til at jeg trekker meg unna andre, og er sånn sett oftest nokså harmløs. Likevel, det er viktig å få kontroll over følelsene sine hvis de er på bærtur  

Til det siste; Ja, jeg har etterhvert bare innfunnet meg med at noen personligheter krasjer, og da er det best å bare holde avstand, hvis ikke begge er like interessert i å finne ut av hverandre. Som barn er det verre, da slipper man ikke unna, men brukes som hakkekylling.

Det samme gjelder vel for EUPF; at man helst bør unngå de menneskene man vet man ofte misforstår og heller oppsøke de man kommer godt overens med. Når man får barn så er det annerledes, da kan man ikke velge. 

[AnonymBruker]

1 time siden, DewPoint skrev:

Til det uthevede; Jeg kjenner godt til den! Jeg selv har andre ting jeg jobber med, ndg tilknytning, og i den forbindelse forsøker følelsene mine også å få meg til å overbevise meg om ting som er feil. F.eks. at de som er glad i meg er til skade for meg. Nå fører riktignok min greie til at jeg trekker meg unna andre, og er sånn sett oftest nokså harmløs. Likevel, det er viktig å få kontroll over følelsene sine hvis de er på bærtur  

Til det siste; Ja, jeg har etterhvert bare innfunnet meg med at noen personligheter krasjer, og da er det best å bare holde avstand, hvis ikke begge er like interessert i å finne ut av hverandre. Som barn er det verre, da slipper man ikke unna, men brukes som hakkekylling.

Det samme gjelder vel for EUPF; at man helst bør unngå de menneskene man vet man ofte misforstår og heller oppsøke de man kommer godt overens med. Når man får barn så er det annerledes, da kan man ikke velge. 

Hmm, vi er nok skrudd sammen veldig forskjellig angående det med følelsene  

Ikke sant, begge må være interessert og å faktisk kunne se at begge parter gjør noen feiltrinn. Som barn ja, kjenner til den selv, da kommer man seg ikke unna og ser kanskje heller ikke at man blir behandlet galt.

Jeg lærte noe av dette, du var ikke så ille som jeg først fikk for meg

Anonymkode: 49e68...446