Å melde den andre til bv

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du et par eksempler på hvordan barn dras inn konflikt? Hva er eksempel på en «konflikt»? 

Anonymkode: 78791...eb9

* De brukes på en måte som setter dem i en vond lojalitetskonflikt. 

* De har vært vitner til høylydt kjefting og raseriutbrudd, anklager og trusler mot sin egen mor.

* Det er helt tydelig at han legger ord i munnen på dem. 

* De blir utrygge når vi er i samme rom, blir stille og kaster forsiktige blikk opp mot faren sin, og de er veldig vare på hans følelser. 

* Har nesten en bok full av enkelthendelser og uttalelser fra både ham og barna, men vil ikke gi mer konkrete eksempler i fare for å bli gjenkjent.

TS

Anonymkode: af2cb...512

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes du bør prøve Barnevernet. De har mange flinke ansatte! En venninne av meg jobber der og hun sier at de ofte får slike henvendelser. De kan dette og kan gi deg råd! 

Anonymkode: 78791...eb9

Ja, jeg trenger råd til hva jeg kan gjøre for å hjelpe barna. Og hvordan jeg skal forholde meg til far. 

Håper og at de kan nå gjennom til ham, slik at han skjønner at dette skader barna. Og så håper jeg at noen kan få barna til å åpne seg, slik at de får fortalt sin historie. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

[AnonymBruker]

Barnefar meldte meg til barnevernet en gang. Det gikk dritt, for han 😅

Anonymkode: b9289...dd6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnefar meldte meg til barnevernet en gang. Det gikk dritt, for han 😅

Anonymkode: b9289...dd6

Greide dere å samarbeide etterpå? 

TS

Anonymkode: af2cb...512

[Gjest Mass]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler at "alt" er prøvd, uten bedring. Har også vært "truet" med å kontakte barnevernet (det var under en episode som var helt uakseptabel, hvor barna var vitner til at far hadde et hysterisk utbrudd. Ungene var vettskremte). 

Har hatt utallige møter ved fvk, men det blir ikke bedre. Det har faktisk gått så langt at fvk oppfordrer til å bruke andre instanser, da de ikke kommer noen vei. 

Vet ikke hva bv kan bidra med, men det er det eneste som ikke er prøvd. Kanskje de kan nå gjennom, da de har mer "makt" enn fvk? De kan komme inn å veilede, eller tilby annen hjelp, jeg vet ikke. 

Men ungene trenger hjelp, og det må kanskje noe så drastisk til for at voksne skal skjønne alvoret? 

TS

Anonymkode: af2cb...512

Ja, fvk virker å være veldig maktløse i slike tilfeller. 

Du kan jo prøve bv og så har du hvert fall prøvd det du kan prøve. Steget etter dette er vel rettsinstansen hvor du kanskje kan kreve at han kommer seg til terapi og får hjelp viss han ønsker å ha samvær med barna alene, ellers kan du prøve å gå for samvær med tilsyn til han har tatt tak i problemene sine med utbrudd - men vet ikke hvor langt du kommer med det. 

Ofte er det en hjelp i seg selv at det kommer noen andre sterke personligheter inn og griper fatt i problemstillingen for ham. Avlaste deg, og styrke dine ord. Men de er vanskelige å finne. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mass skrev:

Ja, fvk virker å være veldig maktløse i slike tilfeller. 

Du kan jo prøve bv og så har du hvert fall prøvd det du kan prøve. Steget etter dette er vel rettsinstansen hvor du kanskje kan kreve at han kommer seg til terapi og får hjelp viss han ønsker å ha samvær med barna alene, ellers kan du prøve å gå for samvær med tilsyn til han har tatt tak i problemene sine med utbrudd - men vet ikke hvor langt du kommer med det. 

Ofte er det en hjelp i seg selv at det kommer noen andre sterke personligheter inn og griper fatt i problemstillingen for ham. Avlaste deg, og styrke dine ord. Men de er vanskelige å finne. 

Vil unngå å gå rettens vei, så langt det går! Jeg vil jo gjerne at barna skal være med faren sin, og ham med dem. De er veldig glade i hverandre, men jeg synes IKKE det er greit at han gjør dem utrygge og bruker dem for å prøve å manipulere meg og andre. Jeg ser hva dette gjør med dem, og det er ikke godt. De vil nok se det selv når de blir voksne, men med tanke på hvor skadelig det er for barna, må noen gripe inn. 

Håper vi finner en person som kan nå inn til ham, slik at han setter barnas behov foran sine egne. 

Han hører hvertfall ikke på meg, tar alt jeg sier som kritikk og går rett i forsvar. Lyver og spiller offer. Av og til lurer jeg på om han faktisk tror på det han selv sier, at han virkelig ikke skjønner hvordan han påvirker barna i det han gjør og sier.

TS

Anonymkode: af2cb...512

[Gjest Mass]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vil unngå å gå rettens vei, så langt det går! Jeg vil jo gjerne at barna skal være med faren sin, og ham med dem. De er veldig glade i hverandre, men jeg synes IKKE det er greit at han gjør dem utrygge og bruker dem for å prøve å manipulere meg og andre. Jeg ser hva dette gjør med dem, og det er ikke godt. De vil nok se det selv når de blir voksne, men med tanke på hvor skadelig det er for barna, må noen gripe inn. 

Håper vi finner en person som kan nå inn til ham, slik at han setter barnas behov foran sine egne. 

Han hører hvertfall ikke på meg, tar alt jeg sier som kritikk og går rett i forsvar. Lyver og spiller offer. Av og til lurer jeg på om han faktisk tror på det han selv sier, at han virkelig ikke skjønner hvordan han påvirker barna i det han gjør og sier.

TS

Anonymkode: af2cb...512

Rettsinstansen vil nok ikke ta barna vekk fra faren. De er jo der for å sikre at alle rettigheter, i sær barna sine, blir ivaretatt. Men de kan være en god instans for å komme ut av mønsteret dere har kommet inn i som påvirker barna. 

Dere har kommet inn i en ganske dårlig sirkel. Kanskje han tror at du er ute etter å ta ham (kanskje han til og med er redd for at han skal miste barna?), mens du har som mål å få til en god kommunikasjon og en trygg sfære for barna..? Det kan jo være at dere misforstår og mistolker hverandres intensjoner, og gjentatte trusler uten handling blir dessverre en vond rot i dette. Selv om intensjonen i utgangspunktet er god. 

Bv kan jo virke ganske skremmende på de fleste fordi at man hører så mange skrekkhistorier i media. 

Men hvordan er han med dem når du ikke er tilstede? Snakker han om konflikten og forsøker å få dem til "å ta side"..? Får han utbrudd mot dem når du ikke er der?

Det er vanskelig å gi råd uten å kjenne til alt, men du sier at han går en del i forsvar og føler seg kanskje dermed stående på utrygg grunn.. er det noe du kunne gjort for å endre kommunikasjonen for å gjøre grunnen hans tryggere? Det tar tid altså. Men har det blitt prøvd?

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Greide dere å samarbeide etterpå? 

TS

Anonymkode: af2cb...512

Jeg ba han bare gå til barnevernet hvis han hadde noe å klage på.

Men din sak virker alvorlig, "min" var bare tull. Du bør si til han at du vurderer å gjøre det, for å se om det kan skjerpe han.

Anonymkode: b9289...dd6

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Mass skrev:

Rettsinstansen vil nok ikke ta barna vekk fra faren. De er jo der for å sikre at alle rettigheter, i sær barna sine, blir ivaretatt. Men de kan være en god instans for å komme ut av mønsteret dere har kommet inn i som påvirker barna. 

Dere har kommet inn i en ganske dårlig sirkel. Kanskje han tror at du er ute etter å ta ham (kanskje han til og med er redd for at han skal miste barna?), mens du har som mål å få til en god kommunikasjon og en trygg sfære for barna..? Det kan jo være at dere misforstår og mistolker hverandres intensjoner, og gjentatte trusler uten handling blir dessverre en vond rot i dette. Selv om intensjonen i utgangspunktet er god. 

Bv kan jo virke ganske skremmende på de fleste fordi at man hører så mange skrekkhistorier i media. 

Men hvordan er han med dem når du ikke er tilstede? Snakker han om konflikten og forsøker å få dem til "å ta side"..? Får han utbrudd mot dem når du ikke er der?

Det er vanskelig å gi råd uten å kjenne til alt, men du sier at han går en del i forsvar og føler seg kanskje dermed stående på utrygg grunn.. er det noe du kunne gjort for å endre kommunikasjonen for å gjøre grunnen hans tryggere? Det tar tid altså. Men har det blitt prøvd?

Jeg vet jo ikke hvordan han er når han er alene med barna, men etter det ungene forteller så er jeg ganske sikker på at han bruker dem som "søppelbøtte" når ting butter i mot.

Jeg vet og at han ikke skjermer dem mot sine egne følelser når han er frustrert, sint, lei seg etc. Som sagt så er de veldig vare på følelsene hans, og de bli lei seg når han viser at han er lei seg. For eksempel når jeg henter dem, og han står der med store triste øyne, og skal klemme og si hadet mange ganger før vi kan dra. Ofte sier de at "pappa blir så lei seg når han er alene" og at "pappa er så sliten for han er så mye alene med oss". Mulig han er lei seg, men han skal ikke gi barna dårlig samvittighet!

Han har dårlig impulskontroll, så jeg kan godt se for meg at han får raseriutbrudd foran barna når han er frustrert og lei. Etterfulgt av unnskyldninger og masse klemmer og en tur på lekebutikken.. 

Da vi bodde sammen var det stort sett jeg som la ungene, stod opp med dem og tok dem med ut. Var mye alene med dem, men han var (og er) jo glad i dem. Tror bare han har problemer med å kontrollere følelsene sine, og har vanskelig for å se hvordan hans handlinger påvirker andre.

jeg tror han går i forsvar fordi jeg treffer en nerve. Når jeg konfronterer ham med noe ungene har sagt, så påstår han at de lyver og at han aldri har gjort eller sagt ditt og datt. Han kommer alltid med "gode" forklaringer på hvorfor barna gjør og sier som de gjør.

Jeg føler at jeg har prøvd å bedre kommunikasjonen ved å være saklig og rolig når vi møtes. Prøver å være vennlig, men alt blir tatt i verste mening. Fvk rådet oss til å kommunisere via SMS, da telefonsamtaler endte med diskusjoner og krangling. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg trenger råd til hva jeg kan gjøre for å hjelpe barna. Og hvordan jeg skal forholde meg til far. 

Håper og at de kan nå gjennom til ham, slik at han skjønner at dette skader barna. Og så håper jeg at noen kan få barna til å åpne seg, slik at de får fortalt sin historie. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

Du bør be om et møte med Barnevernet mandag morgen. De kan gi deg god veiledning! 👍🏻

Anonymkode: 78791...eb9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greide dere å samarbeide etterpå? 

TS

Anonymkode: af2cb...512

De fleste samarbeider godt sammen igjen etter en politianmeldelse fra ex.partner eller etter at ex.partner sendte en bekymringsmelding.

Det å være ex./brudd og ha barn sammen kan få fram det aller verste i folk i inntil ca 2-3 år etter bruddet. 

Anonymkode: 78791...eb9

[Gjest Mass]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet jo ikke hvordan han er når han er alene med barna, men etter det ungene forteller så er jeg ganske sikker på at han bruker dem som "søppelbøtte" når ting butter i mot.

Jeg vet og at han ikke skjermer dem mot sine egne følelser når han er frustrert, sint, lei seg etc. Som sagt så er de veldig vare på følelsene hans, og de bli lei seg når han viser at han er lei seg. For eksempel når jeg henter dem, og han står der med store triste øyne, og skal klemme og si hadet mange ganger før vi kan dra. Ofte sier de at "pappa blir så lei seg når han er alene" og at "pappa er så sliten for han er så mye alene med oss". Mulig han er lei seg, men han skal ikke gi barna dårlig samvittighet!

Han har dårlig impulskontroll, så jeg kan godt se for meg at han får raseriutbrudd foran barna når han er frustrert og lei. Etterfulgt av unnskyldninger og masse klemmer og en tur på lekebutikken.. 

Da vi bodde sammen var det stort sett jeg som la ungene, stod opp med dem og tok dem med ut. Var mye alene med dem, men han var (og er) jo glad i dem. Tror bare han har problemer med å kontrollere følelsene sine, og har vanskelig for å se hvordan hans handlinger påvirker andre.

jeg tror han går i forsvar fordi jeg treffer en nerve. Når jeg konfronterer ham med noe ungene har sagt, så påstår han at de lyver og at han aldri har gjort eller sagt ditt og datt. Han kommer alltid med "gode" forklaringer på hvorfor barna gjør og sier som de gjør.

Jeg føler at jeg har prøvd å bedre kommunikasjonen ved å være saklig og rolig når vi møtes. Prøver å være vennlig, men alt blir tatt i verste mening. Fvk rådet oss til å kommunisere via SMS, da telefonsamtaler endte med diskusjoner og krangling. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

Enig med deg, det høres ut som at han har dårlig impulskontroll og ikke håndterer sine egne følelser. Han legger jo ansvaret som han, som voksen, burde tatt over på barna her også, synes jeg. 

Jeg vokste opp med en lignende far. Han eide bare ikke selvinnsikt eller utsikt, men han slet mye med seg selv og etter hvert utbrudd. Rett før han døde så sa han til meg at jeg hadde blitt syndebukken for hans egne mindreverdighetskomplekser. I dette tilfellet så tror jeg at han ganske enkelt ikke visste hvordan han skulle være en far. Og når han ikke visste hvordan han skulle håndtere roller og situasjoner, så kom utbruddene. 

Det som er synd for barna er at de lærer seg metoder for å håndtere disse utbruddene på et vis. Og det kan de ta med seg videre, men ikke nødvendigvis. Som voksen blir det vanskelig fravenne seg de metodene man lærte seg som barn og som man vokste opp med. 

Løsningen er nok noen som når inn til ham og får ham til å forstå hvor destruktivt dette er, og vekker ham slik. Kanskje en autoritær person. Altså, en person som er autoritær i vesenet sitt. 

At du treffer noen nerver kan jo tyde på at han sikkert innerst inne sliter med dette og er klar over det, men for å gjøre en ekte endring så trenger han sikkert en eksplosjon av en erkjennelse/åpenbaring.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste samarbeider godt sammen igjen etter en politianmeldelse fra ex.partner eller etter at ex.partner sendte en bekymringsmelding.

Det å være ex./brudd og ha barn sammen kan få fram det aller verste i folk i inntil ca 2-3 år etter bruddet. 

Anonymkode: 78791...eb9

Håper det stemmer, at det kan bli et godt samarbeid til tross for en bekymringsmelding til bv. 

Det er 5 år siden vårt brudd, og jeg føler ikke at ting har blitt bedre med tiden akkurat. Bare annerledes. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Mass skrev:

Enig med deg, det høres ut som at han har dårlig impulskontroll og ikke håndterer sine egne følelser. Han legger jo ansvaret som han, som voksen, burde tatt over på barna her også, synes jeg. 

Jeg vokste opp med en lignende far. Han eide bare ikke selvinnsikt eller utsikt, men han slet mye med seg selv og etter hvert utbrudd. Rett før han døde så sa han til meg at jeg hadde blitt syndebukken for hans egne mindreverdighetskomplekser. I dette tilfellet så tror jeg at han ganske enkelt ikke visste hvordan han skulle være en far. Og når han ikke visste hvordan han skulle håndtere roller og situasjoner, så kom utbruddene. 

Det som er synd for barna er at de lærer seg metoder for å håndtere disse utbruddene på et vis. Og det kan de ta med seg videre, men ikke nødvendigvis. Som voksen blir det vanskelig fravenne seg de metodene man lærte seg som barn og som man vokste opp med. 

Løsningen er nok noen som når inn til ham og får ham til å forstå hvor destruktivt dette er, og vekker ham slik. Kanskje en autoritær person. Altså, en person som er autoritær i vesenet sitt. 

At du treffer noen nerver kan jo tyde på at han sikkert innerst inne sliter med dette og er klar over det, men for å gjøre en ekte endring så trenger han sikkert en eksplosjon av en erkjennelse/åpenbaring.

Så leit å høre at du har hatt et vanskelig forhold til din far ❤️

Jeg tror ikke at han bruker barna som syndebukker (det er vel mer meg han bruker det til), men han gir dem dårlig samvittighet, setter seg selv i fokus og gjør seg selv til et offer som alle i rundt må ta hensyn til, også barna. Han er også veldig uforutsigbar, hvor han skifter mellom å være kjærlig og mild, til å plutselig fare opp/bli hysterisk. Han har en dramatisk personlighet, vil jeg påstå. 

Jeg er oppriktig bekymret for hva dette vil gjøre med ungene. De er begge følsomme, særlig den eldste. Jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har trøstet og snakket og beroliget barna, fordi de har grått og hatt vonde følelser knyttet til dette. 

Vil du si noe om hvordan din oppvekst har påvirket deg i voksen alder? Har du snakket med noen profesjonelle om det? 

Jeg vokste og opp med en far som slet med å forstå hvordan hans handlinger og ord påvirket oss barna. Han var uforutsigbar, og det gjorde meg utrygg. Innerst inne hadde han alltid gode intensjoner, men han hadde selv en veldig vanskelig barndom, og fikk aldri hjelp til å takle sine følelser. Så han er på en måte "et skadet barn" som følger av sin traumatiske oppvekst. Jeg har hatt en fin oppvekst altså, men har et ambivalent forhold til min far. Er fortsatt litt "redd" for hvordan han reagerer i ulike situasjoner. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

[AnonymBruker]

Jeg (mor, hovedomsorg) meldte far (40% samvær) da jeg ikke stoler på hans evne til å ta seg av ungen ordentlig. Er i prosessen og håper han får noen form for kursing i personlig hygiene, kosthold osv, det er det eneste målet med det.
Vi har ikke noen kommunikasjon i det hele tatt, så samarbeidet kan ikke bli dårligere enn det allerede er. Men sur ble han ja. 
Det var bedre å få en profesjonell instans til å ta seg av veiledningen enn å prøve å gjøre det selv, for det funket ikke en gang da vi bodde sammen og hadde en viss form for respekt for hverandre.

Anonymkode: 7116f...5db

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg (mor, hovedomsorg) meldte far (40% samvær) da jeg ikke stoler på hans evne til å ta seg av ungen ordentlig. Er i prosessen og håper han får noen form for kursing i personlig hygiene, kosthold osv, det er det eneste målet med det.
Vi har ikke noen kommunikasjon i det hele tatt, så samarbeidet kan ikke bli dårligere enn det allerede er. Men sur ble han ja. 
Det var bedre å få en profesjonell instans til å ta seg av veiledningen enn å prøve å gjøre det selv, for det funket ikke en gang da vi bodde sammen og hadde en viss form for respekt for hverandre.

Anonymkode: 7116f...5db

Hvordan er gangen i det da? Hva gjør barnevernet? 

Om det blir tilbudt veiledning i mitt tilfelle, er jeg ganske sikker på at han takker nei, og vi er like langt.

TS

Anonymkode: af2cb...512

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er gangen i det da? Hva gjør barnevernet? 

Om det blir tilbudt veiledning i mitt tilfelle, er jeg ganske sikker på at han takker nei, og vi er like langt.

TS

Anonymkode: af2cb...512

Jeg bestilte en samtale hos bv og la frem saken. De hadde da en uke på seg til å avgjøre om bekymringsmeldingen skulle tas videre eller henlegges. I mitt tilfelle opprettet de undersøkelsessak, og hadde da 3 mnd til å fullføre den. De har hatt samtale med far og meg separat, samt hjemmebesøk hos begge. Innhenter opplysninger fra helsestasjonen, bhg og andre relevante instanser.

Dersom de tilbyr/pålegger forelderen kurs tror jeg ikke vedkommende egentlig har anledning til å takke nei, det vil virkelig ikke tale til hans sak når BV først har vurdert saken såpass alvorlig at de har opprettet undersøkelsessak.

Anonymkode: 7116f...5db

[Gjest Mass]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre at du har hatt et vanskelig forhold til din far ❤️

Jeg tror ikke at han bruker barna som syndebukker (det er vel mer meg han bruker det til), men han gir dem dårlig samvittighet, setter seg selv i fokus og gjør seg selv til et offer som alle i rundt må ta hensyn til, også barna. Han er også veldig uforutsigbar, hvor han skifter mellom å være kjærlig og mild, til å plutselig fare opp/bli hysterisk. Han har en dramatisk personlighet, vil jeg påstå. 

Jeg er oppriktig bekymret for hva dette vil gjøre med ungene. De er begge følsomme, særlig den eldste. Jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har trøstet og snakket og beroliget barna, fordi de har grått og hatt vonde følelser knyttet til dette. 

Vil du si noe om hvordan din oppvekst har påvirket deg i voksen alder? Har du snakket med noen profesjonelle om det? 

Jeg vokste og opp med en far som slet med å forstå hvordan hans handlinger og ord påvirket oss barna. Han var uforutsigbar, og det gjorde meg utrygg. Innerst inne hadde han alltid gode intensjoner, men han hadde selv en veldig vanskelig barndom, og fikk aldri hjelp til å takle sine følelser. Så han er på en måte "et skadet barn" som følger av sin traumatiske oppvekst. Jeg har hatt en fin oppvekst altså, men har et ambivalent forhold til min far. Er fortsatt litt "redd" for hvordan han reagerer i ulike situasjoner. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

Jeg har litt av den samme erfaringen som deg med egen far + masse greier. Men nå når jeg har kommet meg forbi det så ser jeg bare på det som en rik erfaring som utvidet perspektivet mitt.

I barndommen hadde jeg ingen å snakke med om dette, og det meste av fokuset mitt gikk til min far og de problemene der. Min egen selvutvikling skjøt ikke fart før han døde og det var heavy. Når en så sterk personlighet med så mange problemer som opptok det meste av fokuset mitt gjennom hele livet bare forsvant brått (men likevel forventet) en dag, så visste jeg ikke lengre hvor jeg skulle fokusere. For ikke å snakke om teknikkene jeg hadde lært for å håndtere ham som jeg ikke lengre visste hva jeg skulle gjøre med, og som jeg måtte avvenne meg. Men i likhet med deg og din erfaring, så var intensjonen hans aldri å være vond.

Kanskje dine barn hadde hatt godt av terapi allerede nå for å bearbeide, sortere tankene og følelsene, og få fokuset mot seg selv? At de lærer å håndtere faren og noen situasjoner med ham...? Ja det skulle jo vært helt unødvendig for dette er jo faren sitt ansvar, men kan jo kanskje være en stor nytte for dem..?

Håper du får hjelp med ham slik at han kan ta tak i dette. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, Mass skrev:

Jeg har litt av den samme erfaringen som deg med egen far + masse greier. Men nå når jeg har kommet meg forbi det så ser jeg bare på det som en rik erfaring som utvidet perspektivet mitt.

I barndommen hadde jeg ingen å snakke med om dette, og det meste av fokuset mitt gikk til min far og de problemene der. Min egen selvutvikling skjøt ikke fart før han døde og det var heavy. Når en så sterk personlighet med så mange problemer som opptok det meste av fokuset mitt gjennom hele livet bare forsvant brått (men likevel forventet) en dag, så visste jeg ikke lengre hvor jeg skulle fokusere. For ikke å snakke om teknikkene jeg hadde lært for å håndtere ham som jeg ikke lengre visste hva jeg skulle gjøre med, og som jeg måtte avvenne meg. Men i likhet med deg og din erfaring, så var intensjonen hans aldri å være vond.

Kanskje dine barn hadde hatt godt av terapi allerede nå for å bearbeide, sortere tankene og følelsene, og få fokuset mot seg selv? At de lærer å håndtere faren og noen situasjoner med ham...? Ja det skulle jo vært helt unødvendig for dette er jo faren sitt ansvar, men kan jo kanskje være en stor nytte for dem..?

Håper du får hjelp med ham slik at han kan ta tak i dette. 

Ja, jeg har vært i kontakt med barnepsykolog, men det var litt ventetid. De foreslo at jeg kunne kontakte bup, som kunne observere og snakke med barna på skolen. Tror de ville hatt godt av å snakke med en nøytral person, som har erfaring med barn i vanskelige situasjoner. 

TS

Anonymkode: af2cb...512

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bestilte en samtale hos bv og la frem saken. De hadde da en uke på seg til å avgjøre om bekymringsmeldingen skulle tas videre eller henlegges. I mitt tilfelle opprettet de undersøkelsessak, og hadde da 3 mnd til å fullføre den. De har hatt samtale med far og meg separat, samt hjemmebesøk hos begge. Innhenter opplysninger fra helsestasjonen, bhg og andre relevante instanser.

Dersom de tilbyr/pålegger forelderen kurs tror jeg ikke vedkommende egentlig har anledning til å takke nei, det vil virkelig ikke tale til hans sak når BV først har vurdert saken såpass alvorlig at de har opprettet undersøkelsessak.

Anonymkode: 7116f...5db

Ok, så du bestilte selv en time der, som førte til at en undersøkelsessak bøle opprettet. Men du sier ingenting om utfallet og eventuelt din fornøydhet med utfallet? 

Anonymkode: 78791...eb9