Når barn avviser

[AnonymBruker]

Jeg trenger synspunkter på et sårt tema. Jeg har et barn på snart 2 år. Det er i hovedsak jeg som har vært mest med h*n gjennom 2 tøffe år med sykdom og ellers en krevende tid. Barnet får oppfølging via abup blant annet pga reguleringsvansker og dårlig tilknyting mellom oss foreldre og barn. Bakgrunnen for den dårlige tilknytningen er komplisert, men vi får hjelp og med den hjelpen har vi snudd relasjonen mellom oss og h*n til det bedre. Men så har vi da kommet opp i en ny problemstilling som er utrolig sår for alle parter vil jeg tro. Greia er at for 2 uker siden så gjennomgikk jeg en operasjon som krevde at jeg en tid etter var hoven og blå i ansiktet + hadde bandasje. På grunn av dette og fordi jeg var dårlig, valgte jeg å flytte inn til min mor et par dager. Barna var på besøk og allerede der begynte h*n å avvise meg. H*n ville ikke se på meg en gang. Jeg tenkte at det hadde noe med bandasjen å gjøre og prøvde å ikke tenke for mye på det, men avvisningen har fortsatt i stor grad etter jeg kom hjem. Det er spesielt legging som er utfordrende. Lille barnet som har vært skikkelig mammadalt vil ikke se på meg lengre en gang. Det skal sies at h*n har vært syk mens jeg var borte og at hele bildet med mor som plutselig forsvinner, sykdom, bandasje i ansiktet osv sikkert har ført til mange vonde følelser hos barnet og at det fører til avvisning, men hvordan skal jeg forholde meg til det? Er det vanlig at barn avviser foreldre? Håper på svar for jeg føler meg så rådløs. 

Anonymkode: d8d72...c97

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det viktigste du gjør er å ta ansvar. Skaff deg informasjon om tilknyttning.

Det er ikke unormalt at barn kan avvise foreldre, men man må tåle å stå i det selv om det er tøft. Når man er så små er det begrenset hvor mye de kan uttrykke, og de kan ikke se konsekvenser på samme måte som voksene. Barnet fortjener å kunne få reagere, og barnet må få lov til å ta ting i sitt tempo. Kan hende det ligger noen såre følelser, og barnet føler seg avvist av deg i starten.

Man kan se slike ting der feks mor har hatt fødselsdepresjon. Der mor først avviser barnet for hun er i en vanskelig situasjon. Barnet gir opp, og kan avvise mor hvis mor begynner å åpne opp. Da er det lett å gi opp, og tro at nå er det sånn. Men her må man da aktivt jobbe for å vinne barnet sin tillit igjen. Dette er ikke lett, og er nok best du får hjelp fra profosjonelle mennesker rundt dette. 

Jeg ville gi barnet tid, og ikke gitt opp. Husk at de 3 første årenet i et barn sitt liv er ekstremt viktig. Jobben du legger igjen her vil følge barnet hele livet. Barnet utvikler seg, og lærer masse disse årene. Jeg vil også råde deg til å ikke avvise barnet igjen. Selvfølgelig noen ganger må man skånet barnet. Men selv om man har alvorlig sykdom/skader. Er det viktig at barnet får være mest mulig rundt foreldrene. I den alderen barnet er i nå kan du fint lære barnet om følelser, og snakke med barnet rundt vanskelige ting. Feks at du har bandasje kan være skummelt, men da må du inn å veilede, og forklare barnet. Fortelle at du har litt vondt, og prøve å likevel være der for barnet. 

Lykke til.

Anonymkode: 73498...806

[AnonymBruker]

Allerede i linje nr. 2 stanser jeg å lese; der brukes det hjemmesnekrede ordet "h*n" om barnet. Det norske ordet er "det". Men hvilket råd kan innsenderen vente seg når han bevisst hemmeligholder en så viktig opplysning som barnets kjønn? Jeg gidder ikke delta i en gjettekonkurranse, dette blir for dumt. Eller denne, kanskje?

Anonymkode: 130d1...2b1

[AnonymBruker]

Er du på Facebook? Der er det et par gode TiO-grupper. Har kommunen CoS-kurs?

Anonymkode: c53fc...020

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Allerede i linje nr. 2 stanser jeg å lese; der brukes det hjemmesnekrede ordet "h*n" om barnet. Det norske ordet er "det". Men hvilket råd kan innsenderen vente seg når han bevisst hemmeligholder en så viktig opplysning som barnets kjønn? Jeg gidder ikke delta i en gjettekonkurranse, dette blir for dumt. Eller denne, kanskje?

Anonymkode: 130d1...2b1

t.s her. Jeg skriver h*n for å anonymisere. Kjønn er uansett uviktig for denne problemstillingen etter min synspunkt. Om du ikke har noe råd eller synspunkter foruten å henge deg opp i slike detaljer, kan du bare la vær å svare  

Anonymkode: d8d72...c97

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det viktigste du gjør er å ta ansvar. Skaff deg informasjon om tilknyttning.

Det er ikke unormalt at barn kan avvise foreldre, men man må tåle å stå i det selv om det er tøft. Når man er så små er det begrenset hvor mye de kan uttrykke, og de kan ikke se konsekvenser på samme måte som voksene. Barnet fortjener å kunne få reagere, og barnet må få lov til å ta ting i sitt tempo. Kan hende det ligger noen såre følelser, og barnet føler seg avvist av deg i starten.

Man kan se slike ting der feks mor har hatt fødselsdepresjon. Der mor først avviser barnet for hun er i en vanskelig situasjon. Barnet gir opp, og kan avvise mor hvis mor begynner å åpne opp. Da er det lett å gi opp, og tro at nå er det sånn. Men her må man da aktivt jobbe for å vinne barnet sin tillit igjen. Dette er ikke lett, og er nok best du får hjelp fra profosjonelle mennesker rundt dette. 

Jeg ville gi barnet tid, og ikke gitt opp. Husk at de 3 første årenet i et barn sitt liv er ekstremt viktig. Jobben du legger igjen her vil følge barnet hele livet. Barnet utvikler seg, og lærer masse disse årene. Jeg vil også råde deg til å ikke avvise barnet igjen. Selvfølgelig noen ganger må man skånet barnet. Men selv om man har alvorlig sykdom/skader. Er det viktig at barnet får være mest mulig rundt foreldrene. I den alderen barnet er i nå kan du fint lære barnet om følelser, og snakke med barnet rundt vanskelige ting. Feks at du har bandasje kan være skummelt, men da må du inn å veilede, og forklare barnet. Fortelle at du har litt vondt, og prøve å likevel være der for barnet. 

Lykke til.

Anonymkode: 73498...806

T.s her. Tusen takk for svar. Det stemmer veldig godt at jeg i starten av barnets liv avviste h*n pga omstendighetene rundt, men jeg skjønte at noe ikke var som det skulle og fikk hjelp. Med den gode hjelpen har vi frem til denne episoden bygd opp en god relasjon og ikke minst så har barnet hatt det godt med seg selv og i relasjon med andre. Jeg har ingen intensjoner om å gi opp barnet og kommer til å være tilstede i aller høyeste grad til h*n er trygg på meg igjen. Jeg bare gruer meg til far skal begynne å jobbe igjen og jeg må ta leggingen, men kan være at det går bedre enn forventet. Jeg gruer meg ikke for min del altså, men jeg blir så lei meg på barnets veier for h*n har det tydelig vanskelig. Grunnen til at jeg måtte ut av huset noen dager var fordi jeg var kjempe dårlig og sengeliggende. Pga operasjonen hadde jeg heller ikke lovt å bære barna eller gjøre noe som helst. Fordi barna er så små, var det vanskelig å få den hvilen jeg trengte for å komme meg. Den samme dagen jeg var på bena kom jeg hjem igjen selv om formen ikke var eller er god enda. Angrer nå fælt på valget om å dra bort merker jeg

Anonymkode: d8d72...c97

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du på Facebook? Der er det et par gode TiO-grupper. Har kommunen CoS-kurs?

Anonymkode: c53fc...020

Vi har vært på cos kurs og det har vært til STOR hjelp for oss. Hva er TiO grupper? Jeg er på Facebook ja. Hva skal jeg søke for å finne de gruppene?

Anonymkode: d8d72...c97