Småbarnsmor= Monster ?!

[Hmmmmmm]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for langt og fint svar. 

Barnet er 1,5 år..

Jeg har flere ganger satt meg ned å prøvd å snakke med mannen, men jeg får lite respons.. tror han føler seg usikker og ikke vet hva han skal si..

vi har ingen som kan avlaste oss , så barnevakt får vi veldig sjeldent.. det tærer ogs på! Ingen som kan hjelpe oss...:( 

Mulig jeg er deprimert , føler meg langt nede men tar meg sammen pga barnet vårt. Føler ingen kjærlighet til mannen lenger , føler nesten et hat av og til.. klarer ikke helt å tenke tilbake til hva som var at jeg falt for han , eller hva vi hadde som gjorde oss til et par... Tenker ofte vi ender opp skilt , og får dårlig samvittighet for barnet..

Fikk dere flere barn i denne perioden ? Føler jeg er som en Berg og dal bane , ene dagen vil jeg ha et barn til , andre dagen tenker jeg det er feil for barnet o jeg kanskje ikke er klar / vi er klare..:/ 

føler tiden flyr og jeg blir eldre , stresser med jobben og at heg må finne meg noe nærmere.. tanken på å gå hjemme i permisjon hørtes deilig ut ,og kanskje få glede over dette barnet også , men forholdet vårt må jo bli bedre :/

 

vi fører også dette regnskapet du skriver om.. så slitsomt

 

ts

Anonymkode: 76dc2...504

Sånn hadde jeg det også. Barnet mitt var utrolig krevende. Forholdet som hadde vart noen år lengere en ditt, var på vei nedover. Krangla støtt. Ingen mulighet for barnepass heller. Jeg pendlet også en time hver vei. Jobbet ti timer og kjørte i to, Annen hver dag. Så var totalt borte i 12 timer, Etter permisjon. Jeg droppet å få flere barn og forholdet ble med tiden bedre. Nå mange år etterpå, er forholdet fantastisk. Småbarns perioden er tøff, så vent med å ta så tøffe valg til ting har blitt bedre. Det med et nytt barn allerede tror jeg ikke er så lurt. Vent litt med det om du kan er mitt tips.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for hyggelige ord. 

Leit å høre dere gikk fra hverandre.. 

jeg vet ikke hvorfor, men føler sånn på å skulle sykemelde meg, og alle vil lure selv om det er en privat sak. Jobber i en liten bedrift og føler jeg « må» si noe om jeg ender opp med en sykemelding.. Peoblemet er at jeg får så dårlig samvittighet av å ikke være på jobb, og tenker mye hva « alle andre mener «, og det er fekl, jeg vet men klarer ikke å endre det.. 

Jeg prøver å finne en jobb nærmere så håper det vil lette litt med energi og overskudd.. Mannen vil aldri prate , og vil ikke i terapi da han ikke har trua. 

Han har aldri noe å si, mens jeg alltid snakker og åpner meg , er han omvendt. Jeg har et behov for å prate , få tips og diskutere ting men han sitter på mobilen, må «bare « hele tiden enten do, ta en tlf eller annet... Oppleves provoserende ! 

Vi burde vel vente med nr to , men jeg er veldig frem og tilbake..

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Men det høres ut som om dere har det ganske tøft, og det er bedre å vite at du har prøvd enn å angre på at du ikke fikk en sykemelding og så gikk hele forholdet i vasken. 

Vi trodde det skulle bli lettere med nr.2, men lite søvn og mye annet gjorde det vanskelige. Jeg skjønner godt ønsket ditt om flere barn, men hva er viktigst- flere barn eller å bevare den familien du har? Jeg er selvsagt farget av egne erfaringer, samtidig hører jeg hva du sier om kommunikasjon, du er sliten, lite barnepass. Alt dette tyder på at et barn til ikke er det beste akkurat nå. Hva sier mannen din, vil han ha flere? Kan du oppmuntre ham til terapi og si at det må til hvis dere skal få flere barn?

Du kan ikke tvinge mannen din med i parterapi, men du kan finne en terapeut du liker selv. Hvis du forandrer deg positivt vil mannen kanskje bli inspirert til å gjøre det samme.

Ikke tru med å gå ifra han, men si at dere ikke kan fortsette som nå. Samtidig, barnet blir større, det blir mer søvn, lettere å få venner til å ha barnet på overnattingsbesøk.

Ift jobb trenger du ikke si alt, men du kan si at du har store søvnproblemer (som jo er sant), at legen er bekymra for helsa di så du er sykemeldt for en periode for å komme ovenpå igjen. Skyld på legen😅

Anonymkode: 77a4f...07d

[AnonymBruker]

Mange gode tips her  

Ja , jeg burde kanskje det.. Men igjen, så redd andre skal dømme meg og med min dårlige samvittighet vet jeg klein jeg klarer å sykemelde meg.. Føler meg dum ved å være borte fra en jobb hvor alle andre står på og gir 120... 

Mange ting jeg må jobbe med meg selv med, men ganske vanskelig når ting er som de er hjemme.. 

Føler meg ikke forelsket eller betatt lenger heller , for det er så mye negativt... Har nok med å holde hodet over vann rett og slett ! 

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

[AnonymBruker]

1 time siden, Hmmmmmm skrev:

Sånn hadde jeg det også. Barnet mitt var utrolig krevende. Forholdet som hadde vart noen år lengere en ditt, var på vei nedover. Krangla støtt. Ingen mulighet for barnepass heller. Jeg pendlet også en time hver vei. Jobbet ti timer og kjørte i to, Annen hver dag. Så var totalt borte i 12 timer, Etter permisjon. Jeg droppet å få flere barn og forholdet ble med tiden bedre. Nå mange år etterpå, er forholdet fantastisk. Småbarns perioden er tøff, så vent med å ta så tøffe valg til ting har blitt bedre. Det med et nytt barn allerede tror jeg ikke er så lurt. Vent litt med det om du kan er mitt tips.

Samme her , barnet vårt er veldig krevende og føler nesten på det å skulle la noen andre passe han.. nesten alle andre har jo nok med sine egne barn og er slitne, vil kkke be dem passe vårt barn da! De som ikkke har barn , de mestrer ikke helt å fotfølge en så aktiv krabat , har de selv sagt...

 

 

Anonymkode: 76dc2...504