Småbarnsmor= Monster ?!

[AnonymBruker]

Huff, hva har skjedd med meg , jeg kjenner meg ikke igjen på flere områder .. 

Skal fortelle kort , 

jeg mistet min mor mens jeg gikk gravid, vi var nære og dette preget hele mitt svangerskap, og den dag i dag. 

Jeg har virkelig savnet kommunikasjon med min mann og flere ting i vårt forhold /ekteskap. Vi giftet oss nylig, og jeg føler fortsatt jeg har vært i min egen boble , siden mor døde. Jeg føler meg mislykket og dum, da jeg flere ganger var usikker på bryllupet , men valgte å gjennomføre da vi har barn, og fordi det var det som hele tiden har vært planen..

Vi hadde en tøff start, kolikk og ikke noe nettverk med hjelp. Savnet etter mor er der konstant , og jeg sliter med tanker rundt dette ifh til mitt barn også. Min mann spør eller sier ingenting , fordi han ikke vet hva han skal si og jeg føler meg ensom. 

Jeg er tilbake i jobb, og for familiens skyld pendler jeg 1,5 t en vei hver dag. Det er jeg som har høyest inntekt , og jeg får ingen jobb her vi nå bor. Jeg blir så klart utslitt av pendling, men vi har også våken natt hver natt, noe so gjør meg gal.. 

Jeg kjenner meg sur og grinete hele tiden, ikke mot mitt barn men spesielt mot min mann. Vi krangler eller diskuterer hver dag, og jeg tenker ofte det var feil med ekteskap, men at jeg nå bør bli pga vi bør kjempe mer for ekteskapet, bare vært gift 1 år. 

Jeg kjenner jeg ikke klarer å holde igjen frustrasjon eller kommentarer jeg slenger ut, da jeg føler min mann tapper meg for energi. Han er lat, og vi er ikke noe godt team. Feks på natten slenger han dritt til meg om jeg ber om hjelp med barnet pga han er trøtt , og ber om unnskyldning senere . Jeg er kanskje ikke bedre , men jeg starter aldri ting, men reagerer veldig nåe ting er i gang. 

Jeg klarer ikke lenger ta meg sammen, og sier set ene og det andre til han foran venner eller hans familie. Hjelpes.. jeg er så likegyldig blitt, og bryr meg ikke om noe særlig.. bortsett fra mitt barn som jeg elsker. 

Dene en dagen kan jeg tenke jeg ønsker et barn til, og at jeg bare bør bli... føler en skam å skilles etter kort tid , men for meg har det vært dødt mellom oss lenge før bryllupet ... jeg kjenner på meg selv at jeg bare blir , for vi har barn sammen og er nå gift... 

 

har småbarnsperioden gjort meg til en monster ?? Jeg vil ikke være sur og grinete , men ønsker ar noen ser meg i hverdagen.. noen å le med, noen som ser hvordan jeg har det og unner meg noe som feks å sove ekstra en dag eller gå på kafe med en venninde uten at mannen skal puste tungt eller mase når det er hans tur...

føler hele hverdagen og livet er veldig trist,og jeg er ikke meg lenger ..:( 

Anonymkode: 76dc2...504

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet?

Det er vanskelig å være rause med hverandre når man står i kronisk søvnmangel, et lass av bæsjebleier, lang reisevei hver dag, lite avlastning og en stor (ubearbeidet?) sorg attpåtil. Man blir ufattelig sårbar, på hugget, glefsete og sint, og man kan nærmest betrakte seg selv utenfra som passiv tilskuer uten å forhindre at det skjer - som du sier, "er jeg blitt et monster?"  

Nei, det er du ikke. Du er sliten, og du er i sorg. Er du kanskje deprimert også?

Jeg og mannen var der selv, etter første barnet. Man blir ekstremt selvsentrert i sånne situasjoner - vi førte regnskap med søvn og egentid, og brukte det mot hverandre når den andre spurte om å gå tur/legge seg i badekaret/sove ut. Det var redselsfullt. Jeg hatet meg selv, og mannen - og mannen hatet seg selv og meg 

Vi endte i parterapi. Kortversjonen: vi sluttet med alt av mentale lister og regnskapsføring av egentid. Vi tvang oss til å være rause med hverandre (små skritt av gangen), selv om det føltes helt uutholdelig i starten. "Ja, det er greit at du går ut med en kamerat i kveld". "Ja, du kan få sove ut i morgen". "Jada, jeg kan godt ta neste våkeperiode og bysse litt". Alle små stikk og "offeruttalelser" ble lagt på hylla (du var jo også ute sist helg, du sov jo lenge forrige søndag, du er jo våken allerede og jeg skal opp klokken fem i morgen). 

Og om en av oss falt i og glefset passiv-aggressivt, øvde den andre seg på å holde klokelig kjeft. 

Etterhvert kom rausheten mer naturlig. 

Og så hjalp det uendelig mye da barnet begynte å sove gjennom, og ble mer selvstendig. 

Dette er fire år siden nå, og jeg grøsser fortsatt litt når jeg tenker på hvor regelrett slemme vi var mot hverandre, og hvor fremmed han var for meg. I dag har vi det veldig fint  det tror jeg ikke vi hadde hatt uten hjelpen vi fikk. 

Har du mulighet for en lang og konstruktiv samtale med mannen om hvordan du har deg? Uten beskyldninger eller krav? Har dere mulighet for avlastning? Ville du hatt godt av å snakke med en psykolog i forhold til tapet av din mor?

Dette ordner seg, med tid og innsats

Anonymkode: 441e7...a54

[AnonymBruker]

Må være tøft for mannen å være i forhold med en kvinne som tjener mer enn ham.

Anonymkode: c0653...3a5

[Gjest Vilunich]

Hold ut

 

gå til psykolog!!!! Du har nok depresjon eller fødselsdepresjon - følelsene ovenfor mannen kommer mest sannsynlig av tapet av din mor og at du er utslitt. Han er der for å ta imot dritten. 

Du er ikke et monster 

du er et menneske - og det er menneskelig å reagere slik du gjør 

 

lov meg at du søker hjelp - det er INGEN skam

[AnonymBruker]

Tenker også at du har en naturlig reaksjon på store belastninger over siste året. Snakk med legen og få evt henvising til samtaler, det kan tenkes at du har depresjon som følge av tapet på din mor og småbarnstiden. 

Som den over sier> det blir bedre, og du er bare et menneske

Anonymkode: 51ab7...197

[AnonymBruker]

På 30.12.2017 den 23.32, AnonymBruker skrev:

Må være tøft for mannen å være i forhold med en kvinne som tjener mer enn ham.

Anonymkode: c0653...3a5

🤯🤪🙄

Anonymkode: 343db...a92

[AnonymBruker]

Det er som å høre oss! Jeg kjenner virkelig ikke igjen den personen jeg har blitt. Jeg liker ikke meg selv og har vanskelig for å forstå hvordan mannen kan like meg. Tror ikke han er så veldig begeistret og jeg er ofte svært lite begeistret for han også. 

Vi klarer ikke være rause mot hverandre heller og fører også et sånt regnskap som hun over her skriver om. Siden jeg føler jeg kommer ekstremt dårlig ut i det regnskapet blir jeg en bitter heks og jeg føler mannen verken ser eller forstår hva det handler om. Når jeg prøver å snakke om det virker han totalt uinteressert og jeg tenker flere ganger i uken at jeg ville hatt det bedre uten han. 

Men jeg tenker vi står i en ekstrem situasjon nå og har ikke tenkt å ta noen beslutninger før vi sover om nettene og har muligheten for barnevakt og gå ut og spise eller på kino sammen igjen. Jeg har troen på at det vil komme seg når vi ikke er utslitt begge to. (Selv om jeg ikke kan forstå hvorfor han er utslitt...) 

Anonymkode: 4796c...cde

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er som å høre oss! Jeg kjenner virkelig ikke igjen den personen jeg har blitt. Jeg liker ikke meg selv og har vanskelig for å forstå hvordan mannen kan like meg. Tror ikke han er så veldig begeistret og jeg er ofte svært lite begeistret for han også. 

Vi klarer ikke være rause mot hverandre heller og fører også et sånt regnskap som hun over her skriver om. Siden jeg føler jeg kommer ekstremt dårlig ut i det regnskapet blir jeg en bitter heks og jeg føler mannen verken ser eller forstår hva det handler om. Når jeg prøver å snakke om det virker han totalt uinteressert og jeg tenker flere ganger i uken at jeg ville hatt det bedre uten han. 

Men jeg tenker vi står i en ekstrem situasjon nå og har ikke tenkt å ta noen beslutninger før vi sover om nettene og har muligheten for barnevakt og gå ut og spise eller på kino sammen igjen. Jeg har troen på at det vil komme seg når vi ikke er utslitt begge to. (Selv om jeg ikke kan forstå hvorfor han er utslitt...) 

Anonymkode: 4796c...cde

«Godt « å høre vi er flere... 

Det er ingen god følelse av å ikke kjenne seg igjen eller være en person man ikke ønsker å være..

Når ting er som de er , orker jeg heller å ha sex eller være intim...Det blir også et problem, vi hadde sikkert hatt godt av å være litt intime sammen men jeg er jo bare lei meg og irritert og da får jeg ikke lyst..! 

Jeg er helt enig med det du skriver , jeg føler meg heller ikke så begeistret , og tenker som deg at jeg vil få det bedre alene... 

Tør vi få flere barn ? Vil ting bli såpass mye bedre t vi kan prøve få en til? Vil jeg orke det ? Forholdet takle det ? 

Føler dagene og tiden bare flyr og jeg henger ikke med på noe... 

jeg føler også det er jeg som holder familien sammen og alltid er den som tar ansvar , og jeg er den som alltid våkner på nettene ...han sover og snorker , klikker når jeg vekker han for hjelp... så slitsomt

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

[AnonymBruker]

På 31.12.2017 den 14.26, AnonymBruker skrev:

Tenker også at du har en naturlig reaksjon på store belastninger over siste året. Snakk med legen og få evt henvising til samtaler, det kan tenkes at du har depresjon som følge av tapet på din mor og småbarnstiden. 

Som den over sier> det blir bedre, og du er bare et menneske

Anonymkode: 51ab7...197

Gikk til psykolog en stund , men følte ingen bedring... har vært hos to forskjellige..

jeg et kanskje veldig hard mot meg selv også..

ts

Anonymkode: 76dc2...504

[AnonymBruker]

På 30.12.2017 den 23.49, Vilunich skrev:

Hold ut

 

gå til psykolog!!!! Du har nok depresjon eller fødselsdepresjon - følelsene ovenfor mannen kommer mest sannsynlig av tapet av din mor og at du er utslitt. Han er der for å ta imot dritten. 

Du er ikke et monster 

du er et menneske - og det er menneskelig å reagere slik du gjør 

 

lov meg at du søker hjelp - det er INGEN skam

Har vært hos psykolog tidligere ,men hjalp ikke i lengden... 

Jobber så mye så den tiden jeg har ekstra må jeg være med barnet mitt , føler jeg ikke har tid, når skal jeg få gått dit med pendling og en liten en hjemme ...:/ 

ts

Anonymkode: 76dc2...504

[AnonymBruker]

På 30.12.2017 den 23.26, AnonymBruker skrev:

Hvor gammelt er barnet?

Det er vanskelig å være rause med hverandre når man står i kronisk søvnmangel, et lass av bæsjebleier, lang reisevei hver dag, lite avlastning og en stor (ubearbeidet?) sorg attpåtil. Man blir ufattelig sårbar, på hugget, glefsete og sint, og man kan nærmest betrakte seg selv utenfra som passiv tilskuer uten å forhindre at det skjer - som du sier, "er jeg blitt et monster?"  

Nei, det er du ikke. Du er sliten, og du er i sorg. Er du kanskje deprimert også?

Jeg og mannen var der selv, etter første barnet. Man blir ekstremt selvsentrert i sånne situasjoner - vi førte regnskap med søvn og egentid, og brukte det mot hverandre når den andre spurte om å gå tur/legge seg i badekaret/sove ut. Det var redselsfullt. Jeg hatet meg selv, og mannen - og mannen hatet seg selv og meg 

Vi endte i parterapi. Kortversjonen: vi sluttet med alt av mentale lister og regnskapsføring av egentid. Vi tvang oss til å være rause med hverandre (små skritt av gangen), selv om det føltes helt uutholdelig i starten. "Ja, det er greit at du går ut med en kamerat i kveld". "Ja, du kan få sove ut i morgen". "Jada, jeg kan godt ta neste våkeperiode og bysse litt". Alle små stikk og "offeruttalelser" ble lagt på hylla (du var jo også ute sist helg, du sov jo lenge forrige søndag, du er jo våken allerede og jeg skal opp klokken fem i morgen). 

Og om en av oss falt i og glefset passiv-aggressivt, øvde den andre seg på å holde klokelig kjeft. 

Etterhvert kom rausheten mer naturlig. 

Og så hjalp det uendelig mye da barnet begynte å sove gjennom, og ble mer selvstendig. 

Dette er fire år siden nå, og jeg grøsser fortsatt litt når jeg tenker på hvor regelrett slemme vi var mot hverandre, og hvor fremmed han var for meg. I dag har vi det veldig fint  det tror jeg ikke vi hadde hatt uten hjelpen vi fikk. 

Har du mulighet for en lang og konstruktiv samtale med mannen om hvordan du har deg? Uten beskyldninger eller krav? Har dere mulighet for avlastning? Ville du hatt godt av å snakke med en psykolog i forhold til tapet av din mor?

Dette ordner seg, med tid og innsats

Anonymkode: 441e7...a54

Takk for langt og fint svar. 

Barnet er 1,5 år..

Jeg har flere ganger satt meg ned å prøvd å snakke med mannen, men jeg får lite respons.. tror han føler seg usikker og ikke vet hva han skal si..

vi har ingen som kan avlaste oss , så barnevakt får vi veldig sjeldent.. det tærer ogs på! Ingen som kan hjelpe oss...:( 

Mulig jeg er deprimert , føler meg langt nede men tar meg sammen pga barnet vårt. Føler ingen kjærlighet til mannen lenger , føler nesten et hat av og til.. klarer ikke helt å tenke tilbake til hva som var at jeg falt for han , eller hva vi hadde som gjorde oss til et par... Tenker ofte vi ender opp skilt , og får dårlig samvittighet for barnet..

Fikk dere flere barn i denne perioden ? Føler jeg er som en Berg og dal bane , ene dagen vil jeg ha et barn til , andre dagen tenker jeg det er feil for barnet o jeg kanskje ikke er klar / vi er klare..:/ 

føler tiden flyr og jeg blir eldre , stresser med jobben og at heg må finne meg noe nærmere.. tanken på å gå hjemme i permisjon hørtes deilig ut ,og kanskje få glede over dette barnet også , men forholdet vårt må jo bli bedre :/

 

vi fører også dette regnskapet du skriver om.. så slitsomt

 

ts

Anonymkode: 76dc2...504

[Itro]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

«Godt « å høre vi er flere... 

Det er ingen god følelse av å ikke kjenne seg igjen eller være en person man ikke ønsker å være..

Når ting er som de er , orker jeg heller å ha sex eller være intim...Det blir også et problem, vi hadde sikkert hatt godt av å være litt intime sammen men jeg er jo bare lei meg og irritert og da får jeg ikke lyst..! 

Jeg er helt enig med det du skriver , jeg føler meg heller ikke så begeistret , og tenker som deg at jeg vil få det bedre alene... 

Tør vi få flere barn ? Vil ting bli såpass mye bedre t vi kan prøve få en til? Vil jeg orke det ? Forholdet takle det ? 

Føler dagene og tiden bare flyr og jeg henger ikke med på noe... 

jeg føler også det er jeg som holder familien sammen og alltid er den som tar ansvar , og jeg er den som alltid våkner på nettene ...han sover og snorker , klikker når jeg vekker han for hjelp... så slitsomt

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

Kjenner meg igjen i det med å føre regnskap på søvn og oppgaver i forhold til ungen, men her har det vært og er fremdeles (etter nesten 6år) en nødvendighet. Vi har klare avtaler på hvem som skal sove ut, hvem som skal ta barnet om natten osv. Det er veldig slitsomt å føre regnskap, og man blir fort litt egoistisk og votter, for oss hjalp det taktisk å gå nr. to. Da hadde vi en hver om natten...ikke noe krangling lenger...

[AnonymBruker]

Så dere fikk nr to i en periode hvor alt var litt kjipt mellom dere ? Jeg er jo redd for p få et barn til om vi ikke skal klare oss sammen... Men sånt vet man jo aldri. Tenker ofte det er feil og ego av meg å ville ha et barn til når ting er som de er... 

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du er deprimert, jeg ville ha prioritert familien og prøvd å fått en sykemelding. Enten 100% eller gradert. Så ville jeg forsøkt familievernkontoret eller privat parterapi. Bli enige om arbeidsfordeling osv. Lær å gi hverandre omsorg, forsøk å få barnevakt og ha litt tid sammen. 

Det er tøft med en liten, har vært der selv. Anbefaler ikke å få et barn til før dere har det bedre sammen, vi gikk fra hverandre etter at nr.2 kom. 

Du har vært igjennom mye, kan godt vær du ikke har fått sørget ferdig heller. Ikke gi opp psykolog enda selv om du har prøvd før, det er ikke alltid kjemi med alle. Du er ikke noe monster, men dere bør ta tak i problemene. Dere klarer dette, jeg heier på deg! 

Anonymkode: 77a4f...07d

[AnonymBruker]

Takk for hyggelige ord. 

Leit å høre dere gikk fra hverandre.. 

jeg vet ikke hvorfor, men føler sånn på å skulle sykemelde meg, og alle vil lure selv om det er en privat sak. Jobber i en liten bedrift og føler jeg « må» si noe om jeg ender opp med en sykemelding.. Peoblemet er at jeg får så dårlig samvittighet av å ikke være på jobb, og tenker mye hva « alle andre mener «, og det er fekl, jeg vet men klarer ikke å endre det.. 

Jeg prøver å finne en jobb nærmere så håper det vil lette litt med energi og overskudd.. Mannen vil aldri prate , og vil ikke i terapi da han ikke har trua. 

Han har aldri noe å si, mens jeg alltid snakker og åpner meg , er han omvendt. Jeg har et behov for å prate , få tips og diskutere ting men han sitter på mobilen, må «bare « hele tiden enten do, ta en tlf eller annet... Oppleves provoserende ! 

Vi burde vel vente med nr to , men jeg er veldig frem og tilbake..

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

[Minlillesky]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for hyggelige ord. 

Leit å høre dere gikk fra hverandre.. 

jeg vet ikke hvorfor, men føler sånn på å skulle sykemelde meg, og alle vil lure selv om det er en privat sak. Jobber i en liten bedrift og føler jeg « må» si noe om jeg ender opp med en sykemelding.. Peoblemet er at jeg får så dårlig samvittighet av å ikke være på jobb, og tenker mye hva « alle andre mener «, og det er fekl, jeg vet men klarer ikke å endre det.. 

Jeg prøver å finne en jobb nærmere så håper det vil lette litt med energi og overskudd.. Mannen vil aldri prate , og vil ikke i terapi da han ikke har trua. 

Han har aldri noe å si, mens jeg alltid snakker og åpner meg , er han omvendt. Jeg har et behov for å prate , få tips og diskutere ting men han sitter på mobilen, må «bare « hele tiden enten do, ta en tlf eller annet... Oppleves provoserende ! 

Vi burde vel vente med nr to , men jeg er veldig frem og tilbake..

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

Hvordan skal forholdet fungere om dere ikke kan kommunisere? Galskap! Dere må bli flinkere til å kommunisere med hverandre, og om det ikke går, så skaffer dere hjelp! Skjønner han ikke vil til terapi, men han er voksen og skjønner forhåpentligvis at om dere ikke klarer å kommunisere så må dere ha hjelp til det. 

Vis han denne tråden du. Så får han forhåpentligvis litt å tenke på! At han forstår alvoret. 

Jeg hadde gitt han valget om å bedre forholdet og kommunikasjonen, få hjelp til det, eller skilles..jeg hadde ikke holdt ut i et skadelig forhold..ikke skadelig bare for dere,men for barnet. For barnet merker stemningen..at det er noe galt uansett hvor flinke dere er til å skjule det. Er forholdet mellom dere viktig for han, så stiller han opp på terapi og gjør alt han kan for å få det bedre..og det skal dere gjøre sammen, som et ektepar. 

nr 2 venter dere med til det blir bra igjen! Ikke få enda en baby, i det dårlige forholdet..

[AnonymBruker]

Har du ingen venner med barn?
 

Det er en grunn til at en del kvinner blir gravide i "fleng" i samme sosiale sirkel. Det er alltid lettere å dele graviditet og småbarnsperioden med andre. Det er et viktig hensyn å ta før man får barn, eller gifter seg overhodet. Mangel på nettverk kan kanskje være "tolererbart" som ung og fri, men man merker det stadig tydeligere med tiden. Når man er i en sårbar situasjon blir det spesielt tydelig.

Det er selvsagt lite poeng i å være etterpåklok, men mange kvinner klarer jo også å skaffe seg et nettverk i denne perioden. De melder seg på aktiviteter for gravide, fødselskurs, babysvømming når den tid kommer, finner seg et nettverk i park og etterhvert barnehage. Alle kvinner er i samme situasjon og da får man en mulighet til å lufte tanker med hverandre.

Det er jo faktisk ikke rettferdig at en partner skal være en eneste støttespiller. Det vil gå utover alle parter.

Anonymkode: 74efe...e49

[AnonymBruker]

Her har du misforstått litt...

Vi har mange venner begge to , både med og uten barn. Ble kjent med flere i permisjonen også.

Med nettverk mente jeg til å passe og avlaste oss litt.. det har vi svært lite av /så og si ingen.. venner har egne barn , men de har også mange familie medliemmer som hjelper dem og det har ikke vi... 

 

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her har du misforstått litt...

Vi har mange venner begge to , både med og uten barn. Ble kjent med flere i permisjonen også.

Med nettverk mente jeg til å passe og avlaste oss litt.. det har vi svært lite av /så og si ingen.. venner har egne barn , men de har også mange familie medliemmer som hjelper dem og det har ikke vi... 

 

Ts

Anonymkode: 76dc2...504

Men disse vennene med barn, har dere ikke "playdates" el.l.?

Du gir jo også uttrykk over at lemper veldig mye negativitet over på mannen din, kan du ikke snakke og lufte deg litt med venninnene dine?

Anonymkode: 74efe...e49

[AnonymBruker]

Joda , jeg åpner meg for noen av dem... Så jeg har venninder å snakke med..ts

Anonymkode: 76dc2...504