Separasjonsangst har blitt til tilknytningsangst

[AnonymBruker]

Selvom jeg visste at jeg burde gjort det slutt så tviholdt jeg på et dårlig og skadelig forhold lenge på grunn av dårlig selvtillit og separasjonsangst. Etter noen år oppsøkte jeg psykolog som heldigvis hjalp meg å finne styrke til å gå og i tiden etterpå hadde jeg det fint en stund alene og singel,..men etter som tiden gikk følte jeg meg mer klar til å hive meg ut på «markedet» igjen.

Problemet er at jeg har fått det motsatte problemet, hvor overnevnte separasjonsangst har blitt til tilknytningsangst. Jeg er redd for å bry meg om noen igjen, redd for å bli forlatt, jeg avviser før noen rekker å avvise meg, jeg er redd for å savne noen, redd for å bli såret og redd for å bli stuck i et skadelig og vondt forhold igjen. Jo mer jeg føler for den andre jo dårligere blir selvtilliten min

For 1 år siden traff jeg en som gjorde meg lykkeligere enn jeg noen sinne har følt før og jeg har aldri kjent på lignende følelser, men selvtilliten gikk rett i kjelleren og jeg klarte ikke å nyte forelskelsen eller noe rundt meg i hverdagen lenger. Angsten gjorde at jeg etterhvert avviste, et valg jeg angrer enormt på i ettertid men jeg står stuck i angsten og kommer meg ikke ut av den.

Selv om den verste kjærlighetsorgen har lagt seg så har jeg ikke klart å komme meg over han enda og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han, angrer meg og ønsker å skru tiden tilbake..alt jeg klarer å tenke på er at jeg skulle ønske jeg kunne følt den følelsen igjen som jeg hadde, det hjelper ikke å date nye for det får meg bare til større lengsel etter hva jeg KUNNE hatt eller hva jeg kunne ha følt, slik som med han jeg avviste. Men jeg er så redd for å bli såret og avvist, jeg våger rett og slett ikke. Jeg har ikke gitt en eneste lyd fra meg i etterkant og han aner ikke hva jeg føler. Men slik jeg forsto han så følte han veldig sterkt for meg og tok avvisningen ganske tungt.

Er det noen som har hatt det slik og som har noen råd? 

Anonymkode: 98838...23a

[AnonymBruker]

Ta tilbake han du hele tiden har i tankene, det er ikke riktig å være sammen med noen når du egentlig vil ha tilbake din "ekte kjærlighet"...

Anonymkode: 96ec5...ace

[helledussen]

På 30.12.2017 den 21.50, AnonymBruker skrev:

Selvom jeg visste at jeg burde gjort det slutt så tviholdt jeg på et dårlig og skadelig forhold lenge på grunn av dårlig selvtillit og separasjonsangst. Etter noen år oppsøkte jeg psykolog som heldigvis hjalp meg å finne styrke til å gå og i tiden etterpå hadde jeg det fint en stund alene og singel,..men etter som tiden gikk følte jeg meg mer klar til å hive meg ut på «markedet» igjen.

Problemet er at jeg har fått det motsatte problemet, hvor overnevnte separasjonsangst har blitt til tilknytningsangst. Jeg er redd for å bry meg om noen igjen, redd for å bli forlatt, jeg avviser før noen rekker å avvise meg, jeg er redd for å savne noen, redd for å bli såret og redd for å bli stuck i et skadelig og vondt forhold igjen. Jo mer jeg føler for den andre jo dårligere blir selvtilliten min

For 1 år siden traff jeg en som gjorde meg lykkeligere enn jeg noen sinne har følt før og jeg har aldri kjent på lignende følelser, men selvtilliten gikk rett i kjelleren og jeg klarte ikke å nyte forelskelsen eller noe rundt meg i hverdagen lenger. Angsten gjorde at jeg etterhvert avviste, et valg jeg angrer enormt på i ettertid men jeg står stuck i angsten og kommer meg ikke ut av den.

Selv om den verste kjærlighetsorgen har lagt seg så har jeg ikke klart å komme meg over han enda og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han, angrer meg og ønsker å skru tiden tilbake..alt jeg klarer å tenke på er at jeg skulle ønske jeg kunne følt den følelsen igjen som jeg hadde, det hjelper ikke å date nye for det får meg bare til større lengsel etter hva jeg KUNNE hatt eller hva jeg kunne ha følt, slik som med han jeg avviste. Men jeg er så redd for å bli såret og avvist, jeg våger rett og slett ikke. Jeg har ikke gitt en eneste lyd fra meg i etterkant og han aner ikke hva jeg føler. Men slik jeg forsto han så følte han veldig sterkt for meg og tok avvisningen ganske tungt.

Er det noen som har hatt det slik og som har noen råd? 

Anonymkode: 98838...23a

Ja, jeg har det sånn. Vet ikke om jeg har gode råd men kjenner meg igjen i det du skriver så du er ikke aleine om det. Jeg også er svært redd for å bli såret og avvist.