Forholdet mellom behandler og pasient i psykiatrien

[AnonymBruker]

Jeg har vært pasient i psykiatrien i over 2 år nå og i løpet av denne tiden har jeg tenkt en del på det ubalanserte forholdet man har med behandler. Jeg har flere behandlere, både menn og kvinner. Behandlerne mine vet så godt som alt om meg, mye mer enn det mine nærmeste venner og familie vet. Om dem vet jeg minimalt. Det har selvfølgelig tatt tid for meg å få tillit nok til å åpne meg, men nå som jeg har kjent dem såpass lenge er det ikke noe problem og jeg kan snakke om hva som helst. Jeg vil si at jeg har et bedre “forhold” til dem enn noen andre jeg kjenner.

Jeg skulle ønske at jeg kunne hatt et forhold til behandlerne mine utenom behandlingen. Jeg kan til og med gå så langt å si at jeg nesten er betatt, spesielt av den mannlige behandleren min på avdelingen. Hadde vi møttes utenom behandlingen hadde det selvfølgelig aldri blitt noe mellom oss, såpass vet jeg. Men likevel betyr behandlerne mine mye, mens for dem er jeg bare en av mange pasienter. Jeg ønsker så inderlig at de skal se på meg som spesiell.

Noen andre som har følt på det samme?

Anonymkode: c6d21...bff

[AnonymBruker]

At du vil være spesiell er en del av sykdommen. Du ønsker at andre skal annerkjenne deg og redde deg, mens egentlig må selvtillit og å like seg selv komme innenfra

Anonymkode: c7f3c...b48

[AnonymBruker]

dine behandlere ønsker deg vel, og at du skal ha det bra. de er IKKE interessert i å kjenne deg på fritiden. det er en grunn til at de ikke forteller om sine liv, det er fordi de er på jobb. 

det er helt normalt å bli betatt av sine behandlere, det handler om at du føler deg sett og lyttet til.
de liker og respekterer deg som person. de vet du er syk og ønsker at du skal bli frisk. men det er det. 

 

Anonymkode: f5b14...937

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

At du vil være spesiell er en del av sykdommen. Du ønsker at andre skal annerkjenne deg og redde deg, mens egentlig må selvtillit og å like seg selv komme innenfra

Anonymkode: c7f3c...b48

Ja, du har vel et poeng i det du sier. Jeg har bare ikke tenkt på det sånn før. 

Anonymkode: c6d21...bff

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

dine behandlere ønsker deg vel, og at du skal ha det bra. de er IKKE interessert i å kjenne deg på fritiden. det er en grunn til at de ikke forteller om sine liv, det er fordi de er på jobb. 

det er helt normalt å bli betatt av sine behandlere, det handler om at du føler deg sett og lyttet til.
de liker og respekterer deg som person. de vet du er syk og ønsker at du skal bli frisk. men det er det. 

 

Anonymkode: f5b14...937

Jeg er fullt klar over at de ikke ønsker å kjenne meg og at noe som helst forhold utover behandlingen er uaktuelt, men det er likevel noe jeg skulle ønske var mulig. 

Det er vel som du sier at det er fordi man føler seg sett og lyttet til, man er jo egentlig ikke reelt betatt. 

Anonymkode: c6d21...bff

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er fullt klar over at de ikke ønsker å kjenne meg og at noe som helst forhold utover behandlingen er uaktuelt, men det er likevel noe jeg skulle ønske var mulig. 

Det er vel som du sier at det er fordi man føler seg sett og lyttet til, man er jo egentlig ikke reelt betatt. 

Anonymkode: c6d21...bff

det er bra. så lenge du ikke begynner å oppsøke dem i fritiden, ellers lager deg teorier som at "hen vil sikkert gjerne bli kjent med meg/ er betatt av meg også MEN den der dumme loven som gjør slik at de ikke kan leve ut det de ønsker å gjøre".

jeg tror det er mange som har det slik, ikke bare som pasienter, med på de fleste plasser hvor det er noen "overordnede" å forholde seg til. på skole, i jobb, trening.

de fleste ønsker jo å skille seg ut på en positiv måte. og det er Helt greit.
problemet er bare at når det kommer til psykiatrien, så kan det også være vrangforestillinger med i bildet.

Anonymkode: f5b14...937

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i psykiatrien tidligere, som sykepleier vel og merke. Vet ikke om det går under det du anser som behandler? Uansett så er det mange pasienter jeg har tenkt på at jeg kunne hatt et vennskapelig forhold til hvis omstendighetene var annerledes. Jeg ble veldig glad i flere av dem, og bryr meg oppriktig den dag i dag, mange år senere, om hvordan de har det. Men på jobb er man profesjonell, og slike relasjoner kan dessverre ikke utvikle seg da pasient-pleier-forholdet automatisk gir en skjev maktfordeling og ubalanse i relasjonen. Du sier jo selv at behandlerne vet mer om deg enn dine nærmeste gjør, altså er det ikke naturlig for deg å dele så mye av deg selv med dem rundt deg? 

Det jeg vil frem til er at du skal ikke se bort i fra at noen av behandlerne dine fint kunne tenkt seg å stifte bekjentskap med deg utenom jobb, men det er bare ikke noe man kan gjøre. Ikke er det sikkert du hadde likt dem som personer heller hvis du fikk vite like mye om dem, som de vet om deg;) Og som en annen påpeker, det er helt normalt å bli betatt av noen som vier deg sin fulle og hele oppmerksomhet, og som lytter uten å bryte inn med egne problemer og utfordringer. Bare vær obs på at du ikke dyrker det videre. 

Lykke til med behandling  

Anonymkode: 8dd74...b77

[Consider me..]

Dette kunne jeg skrevet selv. Føler det på nøyaktig samme måte.. synes det var veldig fint å lese svaret til sykepleieren over her. Veldig oppmuntrende. 

Kan jeg spørre hva slags diagnose(r) du har? Husk at du svarer anonymt, ingen vet hvem du er.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Consider me.. skrev:

Dette kunne jeg skrevet selv. Føler det på nøyaktig samme måte.. synes det var veldig fint å lese svaret til sykepleieren over her. Veldig oppmuntrende. 

Kan jeg spørre hva slags diagnose(r) du har? Husk at du svarer anonymt, ingen vet hvem du er.

Holder på med utredning nå og foreløpig har jeg fått diagnosen schizofreni. De tror også muligens at jeg kan ha depresjon i tillegg. 

Anonymkode: c6d21...bff

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet i psykiatrien tidligere, som sykepleier vel og merke. Vet ikke om det går under det du anser som behandler? Uansett så er det mange pasienter jeg har tenkt på at jeg kunne hatt et vennskapelig forhold til hvis omstendighetene var annerledes. Jeg ble veldig glad i flere av dem, og bryr meg oppriktig den dag i dag, mange år senere, om hvordan de har det. Men på jobb er man profesjonell, og slike relasjoner kan dessverre ikke utvikle seg da pasient-pleier-forholdet automatisk gir en skjev maktfordeling og ubalanse i relasjonen. Du sier jo selv at behandlerne vet mer om deg enn dine nærmeste gjør, altså er det ikke naturlig for deg å dele så mye av deg selv med dem rundt deg? 

Det jeg vil frem til er at du skal ikke se bort i fra at noen av behandlerne dine fint kunne tenkt seg å stifte bekjentskap med deg utenom jobb, men det er bare ikke noe man kan gjøre. Ikke er det sikkert du hadde likt dem som personer heller hvis du fikk vite like mye om dem, som de vet om deg;) Og som en annen påpeker, det er helt normalt å bli betatt av noen som vier deg sin fulle og hele oppmerksomhet, og som lytter uten å bryte inn med egne problemer og utfordringer. Bare vær obs på at du ikke dyrker det videre. 

Lykke til med behandling  

Anonymkode: 8dd74...b77

Ja, det går under det jeg anser som behandler. Nei, det er ikke naturlig for meg å dele så mye av meg selv med mine nærmeste. Det er veldig vanskelig for meg å være åpen og helt ærlig med de. Det er fint å høre at du genuint ble glad i og bryr deg om pasientene. Som sagt er jeg klar over at det aldri kan bli noe mer og det hjelper å vite at det er normalt. Takk for lykke ønskninger.

Anonymkode: c6d21...bff