Klarer ikke å uttrykke tristhet

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med det at følelsene mine ikke er adekvate. Spesielt når jeg snakker om ting som er trist og vanskelig så klarer jeg ikke uttrykke tristhet eller gråte. Behandleren min som jeg snakker med sier at han ser på øynene mine at jeg ønsker å gråte, men likevel så klarer jeg ikke la være å smile og le når jeg snakker om det som er trist. Han sier også at dette er et av symptomene på en psykisk sykdom, men selv om jeg har gått på en høy dose medisiner mot denne sykdommen så har det ikke hjulpet noe. 

Noen som har noen råd eller vet om noe jeg kan gjøre for å få følelsene tilbake?  

Anonymkode: 2acbc...1b4

[Gjest GoldenLioness]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har problemer med det at følelsene mine ikke er adekvate. Spesielt når jeg snakker om ting som er trist og vanskelig så klarer jeg ikke uttrykke tristhet eller gråte. Behandleren min som jeg snakker med sier at han ser på øynene mine at jeg ønsker å gråte, men likevel så klarer jeg ikke la være å smile og le når jeg snakker om det som er trist. Han sier også at dette er et av symptomene på en psykisk sykdom, men selv om jeg har gått på en høy dose medisiner mot denne sykdommen så har det ikke hjulpet noe. 

Noen som har noen råd eller vet om noe jeg kan gjøre for å få følelsene tilbake?  

Anonymkode: 2acbc...1b4

Du trenger ikke å være psykisk syk for å smile når du snakker om noe vondt. Det er en forsvarsmekanisme. Det er noe en kan jobbe med. Jeg er heller ikke en gråte person. Jeg kan snakke om vonde ting uten særlig mye følelse fordi jeg distanserer meg litt til det mens jeg snakker. 

Om du har en god psykolog så burde vedkommende heller jobbe med det å snakke om følelser og gi det verktøy å jobbe med for å komme i kontakt med følelsene slik at du mindre og mindre tar avstand fra det du føler på. Du har en mur bygget rundt deg selv og den må dere jobbe med for å bryte ned murstein for murstein.

[AnonymBruker]

På 21.12.2017 den 10.39, GoldenLioness skrev:

Du trenger ikke å være psykisk syk for å smile når du snakker om noe vondt. Det er en forsvarsmekanisme. Det er noe en kan jobbe med. Jeg er heller ikke en gråte person. Jeg kan snakke om vonde ting uten særlig mye følelse fordi jeg distanserer meg litt til det mens jeg snakker. 

Om du har en god psykolog så burde vedkommende heller jobbe med det å snakke om følelser og gi det verktøy å jobbe med for å komme i kontakt med følelsene slik at du mindre og mindre tar avstand fra det du føler på. Du har en mur bygget rundt deg selv og den må dere jobbe med for å bryte ned murstein for murstein.

Jeg har tenkt litt på det at man ikke trenger å være psykisk syk for å smile når man snakker om noe vanskelig, men behandleren min mener i alle fall at jeg er det, så det har bare blitt slik at jeg "aksepterer" det han sier. 

Du har et godt poeng med det du sier, jeg skal prøve å spørre neste time om han ikke har noen metoder han kan hjelpe meg på. 

Anonymkode: 2acbc...1b4

[Gjest GoldenLioness]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt litt på det at man ikke trenger å være psykisk syk for å smile når man snakker om noe vanskelig, men behandleren min mener i alle fall at jeg er det, så det har bare blitt slik at jeg "aksepterer" det han sier. 

Du har et godt poeng med det du sier, jeg skal prøve å spørre neste time om han ikke har noen metoder han kan hjelpe meg på. 

Anonymkode: 2acbc...1b4

Dette er et godt eksempel:https://www.ung.no/oss/div/37309.html

[Tiuren01]

Slik har jeg det også store deler av tiden. Jeg kan snakke om fryktelig vonde og opprivende ting uten å kjenne noe som helst på det. Også får jeg av og til skikkelig skriketokter, men det skjer som regel på kvelden når jeg er alene. Gråter sjeldent i terapi-rommet. Hos meg er det som nevnt over, en forsvarsmekanisme. Jeg har ubevisst skapt en distanse mellom tanker og følelser. Rett og slett for å overleve. Har en del dissosiasjoner også. Som uvirkelighetsfølelse hvor det kjennes ut som at jeg er på utsiden av kroppen min. At hendene ikke er mine, at det jeg snakker om egentlig ikke handler om meg. Men det handler jo om meg, jeg bare klarer ikke å forholde meg til det.