Derealisering/Dissosiasjon

[AnonymBruker]

Flere her inne som sliter med dette? Det ødelegger hele livet mitt og jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Klarer knapt nok å se meg i speilet og jeg kjenner ikke igjen mennesket jeg ser der. Jeg har slitt med alvorlig angst og depresjon siden 2013.

Noen som har hatt dette og blitt bedre, har noen tips. Naturen gir meg noe, men gleden varer kanskje i 20 sekunder så er jeg tilbake i dritten.

Jeg er redd og jeg er rådvill.

Noen i samme båt som kan dele erfaring med meg?

Anonymkode: 75511...f14

[AnonymBruker]

Jeg har blitt mye bedre, men sliter enda. Ante ikke at det fantes dissosiasjon før jeg fikk diagnosene for et par år siden når jeg skulle få behandling for angst og depresjon.Oppdaget at jeg har hatt dette siden ungdomsårene (er i 40 åra). Har du fått skikkelig diagnose av psykriatere? For det er viktig når det gjelder videre behandling. 
Ble bedre etter et langt opphold med intens behandling daglig i gruppe, gjennom samtaler og andre terapimetoder. 
Etter behandling har jeg faste samtaler med psykolog, oppsøker det som gir meg ekte glede, jeg sluttet blant annet å selvmedisinere meg, endret tankemønsteret der skyld og skam fokuseres mindre på, meditere og fokusere på Her og nå. Det er viktig å gi seg selv komplimenter for det du får til og gjør.
Hvilken behandling får du? Jeg ønsker deg lykke til.

Anonymkode: f7d07...28b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt mye bedre, men sliter enda. Ante ikke at det fantes dissosiasjon før jeg fikk diagnosene for et par år siden når jeg skulle få behandling for angst og depresjon.Oppdaget at jeg har hatt dette siden ungdomsårene (er i 40 åra). Har du fått skikkelig diagnose av psykriatere? For det er viktig når det gjelder videre behandling. 
Ble bedre etter et langt opphold med intens behandling daglig i gruppe, gjennom samtaler og andre terapimetoder. 
Etter behandling har jeg faste samtaler med psykolog, oppsøker det som gir meg ekte glede, jeg sluttet blant annet å selvmedisinere meg, endret tankemønsteret der skyld og skam fokuseres mindre på, meditere og fokusere på Her og nå. Det er viktig å gi seg selv komplimenter for det du får til og gjør.
Hvilken behandling får du? Jeg ønsker deg lykke til.

Anonymkode: f7d07...28b

Akkurat nå får jeg kun behandling med Zoloft medisiner, men håper på å få annen behandling, for det holder ikke. Skal bytte lege for hun jeg har hatt har vært totalt ubrukelig. Hun tar meg ikke seriøst i det hele tatt og for meg er dette ille. Det nytter ikke leve på denne måten. Jeg er redd alt og spesielt mine egne tanker.  Skjønner ikke at det går an å bli så psykisk syk.

Anonymkode: 75511...f14

[AnonymBruker]

Har slitt med dissosiasjon en stund, og har erfart at det kan hjelpe å aktivere sansene for å "komme tilbake til virkeligheten", f.eks spise noe sterkt, holde en isbit hardt i hånden etc. 

Anonymkode: d9f55...4b3

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har slitt med dissosiasjon en stund, og har erfart at det kan hjelpe å aktivere sansene for å "komme tilbake til virkeligheten", f.eks spise noe sterkt, holde en isbit hardt i hånden etc. 

Anonymkode: d9f55...4b3

 Skal prøve...helt forferdelig følelse dette her...hatt det 2 uker i strekk nå=(

Anonymkode: 75511...f14

[Tiuren01]

Jeg har det, men har det nok ikke like kraftig som deg, ts. 

Jeg har slitt med alvorlig depresjon, noe angst, mye selvdestruktivitet, handlinger som egentlig ikke er likt meg i det hele tatt. Det er som om jeg har endret personlighet. Har fått en ekstrem likegyldighet til egen selvivaretakelse og jeg kan finne på å gjøre ting kun for å ødelegge for meg selv, og jeg klarer ikke stå i mot det! 

Når jeg får dissosiasjoner så får jeg en ekstremt uvirkelighetsfølelse. Jeg føler jeg havner utenpå meg selv. Hendene er ikke mine, personen som stirrer på meg i speilet er liksom ikke meg. Det skjer spesielt hvis jeg snakker om, eller tenker på ubehagelige ting. Særlig hvis det er snakk om dette med å være glad i seg selv, gjøre ting som er bra for seg selv og som kan føre til å bli bedre på sikt. Da kobler jeg helt ut på en måte. 

Har også en stor avstand mellom tanker og følelser. Av og til får jeg anfall og begynner å gråte av stor fortvilelse, men for det meste kan jeg snakke om kjempealvorlige ting, men føler det som om jeg snakker om å gå en hyggelig tur på fjellet. Det vekker null følelser, og det er en mekanisme jeg har utviklet for å beskytte meg selv. 

Jeg kan også spontant bytte samtaleemne uten at jeg merker det selv en gang. Det skjer alltid i forbindelse med at jeg får vanskelige spørsmål/noen kommer med et innspill om noe i mitt følelsesliv som jeg ikke klarer å forholde meg til. Da pleier behandler å hjelpe meg til å spore tilbake, men det er veldig rart å bare hoppe til et anna tema uten å oppfatte det selv. 

Føler likevel at disse symptomene bare er bagateller i forhold til de andre tingene jeg sliter med, men hadde sikkert føltes verre hvis graden av det var sterkere. Dissosiasjonene jeg kan ha, har ført til at jeg har gjort noen greier i en slags transelignende tilstand hvor det ikke kjennes ut som at jeg er våken. Det er først etterpå når jeg har "våknet" at jeg forstår hva som har skjedd. 

[AnonymBruker]

Tenker at du bør henvises til DPS 

Anonymkode: 2a958...28e

[AnonymBruker]

Ja jeg lever konstant i dette. Lagde denne tråden for flere år siden og jeg er enda i denne boblen

 

 

Anonymkode: 93e18...0e8