Min framtid med personlighetsforstyrrelse..

[AnonymBruker]

Hei. Jeg tenker mye på framtiden om dagen. Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og avhengig personlighetsforstyrrelse. Har også mange trekk fra unnvikende PF. Mulig mer, men er ikke ferdig utredet. 

Jeg går på AAP og funderer mye på hvordan ting kan bli for meg. Har mange år med behandling foran meg. Akkurat nå er jeg helt arbeidsufør. Jeg har ikke sjans til å jobbe slik funksjonsnivået mitt er per dags dato. Jeg håper så klart, og regner med at jeg før eller siden kommer meg ut i arbeid. Det jeg derimot er usikker på, er om jeg noen gang vil være i stand til fullt arbeid igjen. Dessverre så har jeg ikke helt troen på det, noe jeg også får bekreftet av behandler at jeg kanskje ikke vil kunne, men at det skal jeg prøve å ikke fokusere så mye på nå. Lettere sagt enn gjort akkurat det. 

Håpet mitt nå er at jeg skal komme meg ut i 50% arbeid. I så fall vil jeg være avhengig av å få 50% ung ufør. Blir veldig bekymret og kraftløs av å tenke på den papirmøllen og kampen mot systemet det muligens vil bli før jeg får det innvilget. Det er ikke slik at jeg ønsker å leve 50% på NAV, men 50% er i det minste bedre enn 100% slik det er nå. 

Lurer bare på hva som er folks erfaring med NAV og det å få en viss grad ufør? Gjerne noen med lignende problematikk. Det hjelper meg ikke at en MS-pasient forteller sin historie i møte med NAV da det ikke er likhetstrekk med min situasjon. Jeg har en grei saksbehandler, men er vel ikke han som bestemmer slike ting. Framtidig økonomisk situasjon er noe som bekymrer meg mye, og jeg føler det nesten gjør meg sykere. Det presset jeg føler er helt enormt. Hvis jeg skal få lov til å komme tilbake til min tidligere jobb så må jeg være i 100% jobb til høsten. Det er fullstendig urealistisk da jeg er forespeilet mange års behandling. Opp mot ett år å bare for oppnå en viss stabilitet, altså at jeg ikke har akutte og alvorlige symptomer, og videre derfra enda mer behandling for å øke funksjonsnivået igjen.

Hadde vært fint om noen har innspill. Tenker mye på dette for tiden, og det sliter meg enda mer ut.  

Anonymkode: 0ff9c...4e4

[AnonymBruker]

Bare sutre mye til behandleren din, så går dette helt fint.

Anonymkode: 636b1...b88

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare sutre mye til behandleren din, så går dette helt fint.

Anonymkode: 636b1...b88

Eh, hvorfor skal jeg sutre til behandleren min? Det har jeg aldri gjort og ser ikke grunnen til heller. 

Eller er du kanskje en av dem som tror at folk med min diagnose velger å være syke? 

Anonymkode: 0ff9c...4e4

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eh, hvorfor skal jeg sutre til behandleren min? Det har jeg aldri gjort og ser ikke grunnen til heller. 

Eller er du kanskje en av dem som tror at folk med min diagnose velger å være syke? 

Anonymkode: 0ff9c...4e4

Det var sannsynligvis ikke det ab over meg mente. Vedkommende mente at du bare måtte sutre/mase til behandler for å få det som du ville. Dette har ingenting med eupf og gjøre.

Anonymkode: b2a2e...874

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var sannsynligvis ikke det ab over meg mente. Vedkommende mente at du bare måtte sutre/mase til behandler for å få det som du ville. Dette har ingenting med eupf og gjøre.

Anonymkode: b2a2e...874

Sutre er et veldig negativt ladet ord, og noe som brukes i forbindelse med at folk mener man klager urettmessig.

Anonymkode: 0ff9c...4e4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sutre er et veldig negativt ladet ord, og noe som brukes i forbindelse med at folk mener man klager urettmessig.

Anonymkode: 0ff9c...4e4

Det samme er mase, men det er det som funker.

Anonymkode: b2a2e...874

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det samme er mase, men det er det som funker.

Anonymkode: b2a2e...874

Mulig det, men jeg ser ikke på det å snakke med behandler om hvilke utfordringer en har, hva som funker, hva som ikke funker og så videre, som verken sutring eller masing. 

Hvis jeg hadde vært frisk og fungerende og sånn sett urettmessig prøvde å sutre meg til diverse stønader fra NAV så hadde jeg ikke hatt åpen innleggelse på akuttpost hvor jeg bare trenger å ringe inn og si ifra at jeg kommer, og en planlagt innleggelse i januar med nøye utredning både nevrologisk, psykisk og fysisk. At jeg nok kommer til å ha nedsatt funksjonsnivå resten av livet er dessverre en realistisk realitet. Hvis det er sånn at man MÅ mase/sutre i årevis for å få hjelp så er det veldig uheldig i alle fall. 

Anonymkode: 0ff9c...4e4

[AnonymBruker]

Jeg er alvorlig psykisk syk og nav har virkelig ikke vært noe problem. Ha med behandleren din på alle nav møter/samarbeidsmøter. La behandler og din nav-kontakt snakke sammen på telefon osv. Dette ordner seg, og jeg skjønner at det stresser deg. Men vi bor i Norge og har et system for de som trenger det. Prøv å flytt fokuset ditt til dagen i dag og behandlingen du får nå:)

Anonymkode: d1a23...9ee

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg ble syk for ca 10 år siden, og har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, akkurat nå i remisjon. Min behandler mente også at jeg kanskje har hatt unnvikende pf, eller ihvertfall noen trekk av det. Det er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Har imidlertid jobbet mye med meg selv disse årene og tror nok ikke jeg kvalifiserer for unnvikende pf lengre. Jeg har gått både i individualtarapi og gruppeterapi, og har regnet ut at jeg til sammen har hatt ca 100 timer med terapi.

Jeg ble syk da jeg gikk siste året på sykepleien, og måtte legge yrket på hylla inntil videre Var et gedigent(!) nederlag. Her hadde jeg en plan om å utdanne meg til psykiatrisk sykepleier og så måtte jeg selv ha hjelp! Jeg prøvde en lengre periode å jobbe i mitt gamle yrke men måtte kaste inn håndkleet. Det var en stor sorg for meg! Imidlertid fikk jeg meg en annen jobb med noe helt annet. var jo en omstilling, men ser i ettertid at det måtte til. Har fått en helt ny interesse også for det jeg jobber med. og stortrives i jobben! Men det har hele tiden ligget i bakhodet at jeg ønsker meg tilbake til mitt opprinnelige yrke. Jeg tenker såvidt å prøve å ta noen ekstravakter som sykepleier neste år, altså ti år etter at jeg først ble syk. Jeg har vært veldig langt nede, men er på god vei opp nå.

jeg har opplevd omsorgssvikt i barndom og oppvekst i tillegg til mobbing. I tillegg gjør den tilbakevendende depressive lidelsen at jeg ikke tåler stress så godt og ikke klarer å jobbe fullt. Jeg har gårr på AAP siden 2010, og har nettopp fått innvilger 50% uføretrygd. Så det er absolutt håp!

Jeg har vært fornøyd med saksbehandlerne mine, og det har i og for seg ikke vært vanskelig å få innvilget (delvis)ufør. Men det tok mange år da. Jeg er forresten i slutten av 30-åra.

Anonymkode: 72eed...70b

[AnonymBruker]

Jeg er selv ufør pga bipolar lidelse. NAV har jeg bare positive opplevelser med. Det aller viktigste er å få gode legeerklæringer, da går det meste på skinner. 

Anonymkode: bd708...308

[AnonymBruker]

Hvordan opplever du hverdagen med PF? Hvilke symptomer/utfordringer har du? Bare lurer, for det er mulig jeg også har det...

Anonymkode: 64e9d...dce

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan opplever du hverdagen med PF? Hvilke symptomer/utfordringer har du? Bare lurer, for det er mulig jeg også har det...

Anonymkode: 64e9d...dce

Det er veldig mye. Har slitt med depresjoner siden tidlig tenår. Har vært mye mobbet, følt meg mye ensom. Så har jeg vært i et dårlig forhold i mange år. I hverdagen jeg har nå så er jeg arbeidsufør da symptomtrykket er ganske stort. Jeg sliter enormt med å være alene. Takler det dårlig og har veldig mange destruktive mestringsstrategier som ikke er bra for meg. Eller de rundt meg. Jeg får regelmessig "emosjonelle anfall" hvor alt føles så håpløst at jeg ikke ser noen som helst løsning på ting. Kan også ha litt svart-hvit tenkning/adferd. Alt eller ingenting, på en måte. Selv om jeg er en reflektert person som er flink til å tenke nyansert, så er dette noe som forsvinner når jeg er i den emosjonelle ustabiliteten. Sliter med dårlig impulskontroll og sliter svært mye med relasjonsbrudd til personer jeg har utviklet en slags avhengighet til. Det er fryktelig vanskelig for meg og kan få hele verden til å rase sammen. Jeg kan føle at uten DEN personen så kan jeg ikke leve. Jeg sørger og sørger, men klarer ikke å komme meg videre. 

Har også litt oppstemte perioder. Da blir jeg mer sosial enn til vanlig, mer impulsiv på både godt og vondt. Har hatt noen hypomane episoder, men de mener likevel at jeg ikke er bipolar da man tross alt kan svinge litt med personlighetsforstyrrelse også. Sliter også med en del dissosiasjoner som sterk uvirkelighetsfølelse, tunnelsyn, følelse av å ikke bestemme over egne handlinger eller at jeg helt ubevisst endrer samtaleemne når noe veldig ubehagelig trigger meg. 

Sliter også med dårlig søvn og lite energi. Generelt sett lav selvfølelse. Føler jeg ikke er verdt noe og har en tendens til å utslette meg selv for at andre skal være fornøyde. Føler at hvis jeg skal kunne holde på venner så må jeg gi mye mer enn det kanskje andre trenger. For hvis ikke blir jeg kanskje forlatt. Det å bli forlatt er en stor stor frykt hos meg. Har dessverre opplevd å bli forlatt noen ganger også (ikke av kjærester, men andre), og det er fryktelig vondt og opprivende for meg. Jeg føler vel at jeg feiler på de fleste områder i livet. Selv om jeg vet jeg er intelligent og godt kan få til ting, så har jeg sjeldent troen på det. Så er jeg også preget av tomhetsfølelse. Uansett hva jeg gjør, så er det som om kroppen min er hul. Det meste føles rimelig meningsløst og jeg sliter med å kjenne genuin glede. 

Det var nå det jeg kom i farten i alle fall. 

Anonymkode: 0ff9c...4e4

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig mye. Har slitt med depresjoner siden tidlig tenår. Har vært mye mobbet, følt meg mye ensom. Så har jeg vært i et dårlig forhold i mange år. I hverdagen jeg har nå så er jeg arbeidsufør da symptomtrykket er ganske stort. Jeg sliter enormt med å være alene. Takler det dårlig og har veldig mange destruktive mestringsstrategier som ikke er bra for meg. Eller de rundt meg. Jeg får regelmessig "emosjonelle anfall" hvor alt føles så håpløst at jeg ikke ser noen som helst løsning på ting. Kan også ha litt svart-hvit tenkning/adferd. Alt eller ingenting, på en måte. Selv om jeg er en reflektert person som er flink til å tenke nyansert, så er dette noe som forsvinner når jeg er i den emosjonelle ustabiliteten. Sliter med dårlig impulskontroll og sliter svært mye med relasjonsbrudd til personer jeg har utviklet en slags avhengighet til. Det er fryktelig vanskelig for meg og kan få hele verden til å rase sammen. Jeg kan føle at uten DEN personen så kan jeg ikke leve. Jeg sørger og sørger, men klarer ikke å komme meg videre. 

Har også litt oppstemte perioder. Da blir jeg mer sosial enn til vanlig, mer impulsiv på både godt og vondt. Har hatt noen hypomane episoder, men de mener likevel at jeg ikke er bipolar da man tross alt kan svinge litt med personlighetsforstyrrelse også. Sliter også med en del dissosiasjoner som sterk uvirkelighetsfølelse, tunnelsyn, følelse av å ikke bestemme over egne handlinger eller at jeg helt ubevisst endrer samtaleemne når noe veldig ubehagelig trigger meg. 

Sliter også med dårlig søvn og lite energi. Generelt sett lav selvfølelse. Føler jeg ikke er verdt noe og har en tendens til å utslette meg selv for at andre skal være fornøyde. Føler at hvis jeg skal kunne holde på venner så må jeg gi mye mer enn det kanskje andre trenger. For hvis ikke blir jeg kanskje forlatt. Det å bli forlatt er en stor stor frykt hos meg. Har dessverre opplevd å bli forlatt noen ganger også (ikke av kjærester, men andre), og det er fryktelig vondt og opprivende for meg. Jeg føler vel at jeg feiler på de fleste områder i livet. Selv om jeg vet jeg er intelligent og godt kan få til ting, så har jeg sjeldent troen på det. Så er jeg også preget av tomhetsfølelse. Uansett hva jeg gjør, så er det som om kroppen min er hul. Det meste føles rimelig meningsløst og jeg sliter med å kjenne genuin glede. 

Det var nå det jeg kom i farten i alle fall. 

Anonymkode: 0ff9c...4e4

Takk for svar. Her kjente jeg meg igjen i mye, men noe i en mildere variant. Vanskelig diagnose å stille da. Men det er visst relativt vanlig å ha en PF etter en sånn oppvekst som jeg har hatt sier terapeuten min. Både han, og jeg er usikker på om jeg har diagnosen. Men en del trekk fra den opplever jeg.

Anonymkode: 64e9d...dce

[AnonymBruker]

På ‎18‎.‎12‎.‎2017 den 13.32, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Her kjente jeg meg igjen i mye, men noe i en mildere variant. Vanskelig diagnose å stille da. Men det er visst relativt vanlig å ha en PF etter en sånn oppvekst som jeg har hatt sier terapeuten min. Både han, og jeg er usikker på om jeg har diagnosen. Men en del trekk fra den opplever jeg.

Anonymkode: 64e9d...dce

De fleste har jo trekk fra personlighetsforstyrrelse, men jeg i langt mildere grad. De som får diagnosen har mye sterkere symptomer, og det går gjerne utover sosiale relasjoner, arbeid og livet for øvrig. Sånn som jeg som har mye destruktive mestringsstrategier som de fleste ikke vil kunne forstå hvorfor jeg gjør. Gang på gang. Jeg har en annen måte å tenke på, og selv når jeg fra et mer rasjonelt perspektiv kan prøve å overbevise meg selv at det er ikke slik som jeg føler det, så klarer ikke den rasjonelle delen av meg å vinne. Det er følelsene som vinner. Det som gjør meg ustabil og sårbar. 

Hvis terapeuten din er usikker på om du har det, så antar jeg at han/hun har brukt SCID-intervjuet og andre kartleggingsmetoder for å få et klarere bilde? Hvis ikke bør du be om det. I tillegg så er det jo slik at man skal ikke sette diagnosen hvis man ikke er ganske sikker da det er en stigmatiserende og følelsesmessig opprivende diagnose å få. Jeg sliter enda med at jeg "er en av de", men har begynt å akseptere det. Dog gjorde det at jeg bare følte meg enda mindre verdt. Selv om psykiatrien har blitt bedre når det gjelder å behandle "sånne som meg" som et håpløst tilfelle som bare må gis opp. Jeg får jo hjelp og behandling nå. De prøvde seg først på den typiske tilnærmingen som de ofte tar til de med avhengig og emosjonelt ustabil PF, men de skjønte heldigvis at jeg er alt for sårbar og syk nå til å bli behandlet så "hardt". Men jeg vet dagen kommer. Når jeg er helt ferdig med utredning og har startet opp i behandling. Da kommer jeg til å få beskjed om at nå blir det bare poliklinisk behandling. Nå MÅ jeg klare meg selv. Hva om jeg ikke gjør det da? Jeg gjør det jo ikke nå. Ikke på langt nær..

Anonymkode: 0ff9c...4e4

[AnonymBruker]

On 12/14/2017 at 6:11 PM, AnonymBruker said:

Det jeg derimot er usikker på, er om jeg noen gang vil være i stand til fullt arbeid igjen. Dessverre så har jeg ikke helt troen på det, noe jeg også får bekreftet av behandler at jeg kanskje ikke vil kunne, men at det skal jeg prøve å ikke fokusere så mye på nå. Lettere sagt enn gjort akkurat det. 

Uthever kanskje fordi det er god mulighet for at du kan jobbe full tid. Det er gode muligheter for å bli helt frisk og eufp er visstnok en av de pf-diagnosesene det er lettest å bli kvitt eller frisk fra. Med god behandling og egen innsats vil jeg tro at man kan få et godt liv og det er ikke noe galt ha en 50% prosent stilling hvis det er arbeidsmengden som gjør at livet føles godt også utenfor jobben.

Hvis du spiller på lag med behandler og NAV så er sikkert ikke NAV interessert i å legge kjepper i hjulene og tvinge deg inn i en situsasjon som ikke vil holde på sikt slik at du blir 100% ufør.

Anonymkode: 00158...01c

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uthever kanskje fordi det er god mulighet for at du kan jobbe full tid. Det er gode muligheter for å bli helt frisk og eufp er visstnok en av de pf-diagnosesene det er lettest å bli kvitt eller frisk fra. Med god behandling og egen innsats vil jeg tro at man kan få et godt liv og det er ikke noe galt ha en 50% prosent stilling hvis det er arbeidsmengden som gjør at livet føles godt også utenfor jobben.

Hvis du spiller på lag med behandler og NAV så er sikkert ikke NAV interessert i å legge kjepper i hjulene og tvinge deg inn i en situsasjon som ikke vil holde på sikt slik at du blir 100% ufør.

Anonymkode: 00158...01c

Neida du har jo rett i det. Jeg bare sliter veldig med å se at det er mulig. Har alltid slitt med å være i full jobb. Også når jeg har vært i ok psykisk form. Depresjonene kommer på rekke og rad og jeg begynner å tro at jeg er for sårbar til det. Har barn jeg skal fungere for også...Jeg har for øvrig blandet PF. Er ikke ferdig utredet, men får nok to eller tre stk innenfor personlighetssforstyrrelses-spekteret. Heldigvis ikke narisistisk eller dyssosial type, men typer som går mest utover meg selv. Sett bort fra den belastingen det er for familie å se meg slite sånn da. 

Jeg gjør meg heldigvis ikke vanskelig i samspillet med verken behandler eller NAV. Så vi finner vel ut av det til slutt. Frykter bare at hvis det nå blir sånn at jeg ikke blir så funksjonabel at jeg mestrer full jobb, at det blir mange år med "kamp mot systemet" som fører til at jeg bare blir enda mer syk og dårlig. At arbeidsevnen blir ytterligere redusert. 

Anonymkode: 0ff9c...4e4

[ElizaHam]

Kan nevne at jeg har vært på "meget alvorlig pf" spekteret. Med trekk fra de fleste andre typer. Med god behandling og hardt arbeid, er det mulig å bli bra. Fortidens sår kan gro, men de vil alltid være en del av deg. Ved hjelp fra behandling, kan man lære nye tankemønstre og over tid gjøre disse til mer automatiske tanker og reaksjoner. 

Anbefaler deg å se om du kan få innpass et sted hvor det tilbys evidensbasert behandling for PF. Enten det er DBT, MBT eller skjematerapi. 

Jeg er i dag der at jeg mesterer en full jobb og kan leve i gode relasjoner med andre mennesker. Har dog litt trøbbel med samboerskap, men det er mest av alt fordi jeg jobber veldig mye hjemmefra. Så en kan diskutere om det har noe med fortiden å gjøre eller om det bare er hvem jeg er. 

Min historie kunne vært en helt annen, men riktig behandling gjorde det mulig å bli helt bra. Det tok forøvrig lang tid! Gikk i et behandlingsopplegg i 3 år, her ble jeg skrevet ut uten diagnose. Men selv etter dette, brukte jeg lang tid å komme meg 100% på beina. 

Du har ressursene i deg, men gi deg selv tid til å jobbe ut av det. 

Jeg bruke ved sidna terapi en del arbeidsbøker for BPD. Ref denne: https://www.amazon.com/Mentalization-Guidebook-Janne-Oestergaard-Hagelquist-ebook/dp/B01LXJHMRH/ref=sr_1_fkmr1_3?ie=UTF8&qid=1514288593&sr=8-3-fkmr1&keywords=mentalization+workbok

 

[AnonymBruker]

1 time siden, ElizaHam skrev:

Kan nevne at jeg har vært på "meget alvorlig pf" spekteret. Med trekk fra de fleste andre typer. Med god behandling og hardt arbeid, er det mulig å bli bra. Fortidens sår kan gro, men de vil alltid være en del av deg. Ved hjelp fra behandling, kan man lære nye tankemønstre og over tid gjøre disse til mer automatiske tanker og reaksjoner. 

Anbefaler deg å se om du kan få innpass et sted hvor det tilbys evidensbasert behandling for PF. Enten det er DBT, MBT eller skjematerapi. 

Jeg er i dag der at jeg mesterer en full jobb og kan leve i gode relasjoner med andre mennesker. Har dog litt trøbbel med samboerskap, men det er mest av alt fordi jeg jobber veldig mye hjemmefra. Så en kan diskutere om det har noe med fortiden å gjøre eller om det bare er hvem jeg er. 

Min historie kunne vært en helt annen, men riktig behandling gjorde det mulig å bli helt bra. Det tok forøvrig lang tid! Gikk i et behandlingsopplegg i 3 år, her ble jeg skrevet ut uten diagnose. Men selv etter dette, brukte jeg lang tid å komme meg 100% på beina. 

Du har ressursene i deg, men gi deg selv tid til å jobbe ut av det. 

Jeg bruke ved sidna terapi en del arbeidsbøker for BPD. Ref denne: https://www.amazon.com/Mentalization-Guidebook-Janne-Oestergaard-Hagelquist-ebook/dp/B01LXJHMRH/ref=sr_1_fkmr1_3?ie=UTF8&qid=1514288593&sr=8-3-fkmr1&keywords=mentalization+workbok

 

Takk for svar. Og så bra at du har kommet deg såpass. 

Det vil nok ta tid for meg også. De snakker om 3-5 år med ukentlig behandling og noen planlagte innleggelser. I tillegg til akuttinnleggelsene når symptomtrykket blir for alvorlig. 

Jeg skal inn i gruppeterapi hvor de bruker mentaliseringsbasert terapi, i tillegg til invididuell terapi. Jeg sitter rimelig fast i egne tanke- og reaksjonsmønstre, så trenger absolutt hjelp til å endre på dette. Det føles nesten ut som om hele hjernen min må omprogrammeres. 

Jeg har ganske alvorlig symptomtrykk selv. I den grad at jeg har status som kronisk suicidal, og de utelukker ikke at det kan ende med fatalt utfall. Har vært nære på noen ganger. Så jeg håper med alt jeg har at jeg nå får riktige diagnoser, at jeg ikke blir behandlet som et håpløst tilfelle som bare er å gi opp, slik at jeg kan få ordentlig hjelp. 

Anonymkode: 0ff9c...4e4