AnonymBruker Skrevet 12. desember 2017 #21 Skrevet 12. desember 2017 Du bør følge drømmen din, om ikke annet så for å kunne si til deg selv at du har testet det ut. Samtidig hvis du ikke likte første semesteret av sykepleien så lurer jeg i likhet med den over på hvordan du tenker om medisin, for første semester sykepleie er jo anatomi/fysiologi for det meste. Og hvis du sliter så mye psykisk at du ikke klarer praktisk eksamen som kun er en formalitet for de fleste, så bør du kanskje søke hjelp på den fronten og. Anonymkode: c9669...66a
AnonymBruker Skrevet 12. desember 2017 #22 Skrevet 12. desember 2017 1 time siden, Ceau skrev: Tusen takk for veldig fine svar fra alle sammen! Jeg setter virkelig pris på at dere tar dere tiden Jeg er jo ikke glad i denne usikkerheten, selvsagt, så derfor håper jeg at medisinstudiet kan være en flott mulighet til en modningsprosess, ikke nødvendigvis at en trenger å ha den sterkeste ryggraden fra dag én. Tankegangen min har endret seg etter at jeg har lest svarene deres, og det er fint å slippe og tenke for mye på at dette er noe destruktivt. Jeg skal heller tenke at det er fint med litt usikkerhet, at det kan bygge meg opp og forhåpentligvis gjøre meg godt rustet senere. Hvordan usikkerheten min kommer til spill er veldig ulikt i ulike settinger, men tidligere ble jeg ganske stresset og nervøs. Jeg har nå blitt flinkere til å ta det med ro og spørre på en grei måte. Jeg har funnet en ro over meg selv, i hvert fall. Tusen takk for fine ord, dere! Det skal sies at jeg studerer sykepleien i dag, førstesemesteret. Dette ettersom foreldrene mine påvirket meg til å starte for å ha et fundament, samtidig som jeg tar opp fag. Dette fungerer ikke for meg, så jeg skal avslutte etter jul. Til du som har studert sykepleien: hvordan merket du forskjell på sykepleiestudiet og "lysten" du hadde for medisin? Hvordan ble du ikke tilfredsstilt? Hvordan tror du at studiene er ulike? I tillegg; hvor lenge tok du opp fag? Fikk du toppkarakterer i realfag fra første forsøk? Det var synd å høre at du angrer, hvor gammel er du? Jeg gruer meg veldig til jul, egentlig. Jeg har ikke sagt at jeg har planer om å hoppe av sykepleiestuet til foreldrene mine enda, og jeg må jo hjem og fortelle det snart. Foreldrene mine nekter meg å studere medisin, mest ettersom de mener jeg er for gammel til å hoppe på et studie som kanskje kan være for tøft. For hvem vet? De mener at sykepleie er et godt valg og at jeg bør kjøre på videre. Jeg skal likevel argumentere for at jeg ønsker å studere medisin, til tross for at det er teit at jeg må argumentere i det hele tatt... Jeg trives ikke på sykepleien og var veldig lite motivert fra dag én... Jeg feilet på en praksiseksamen ettersom jeg har hatt det ganske dårlig psykisk denne perioden og ikke har klart å følge med helt... Jeg håper foreldrene mine forstår at dette går utover helsa mi, men jeg vet fremdeles ikke helt hvordan jeg skal fortelle dem det.... De mener jeg bør senke kravene til meg selv, at jeg bør være fornøyd med at jeg kom inn på sykepleie, men drømmen min blir jo ikke realisert... Jeg vet også at medisin er glamorisert, jeg vet det, men jeg vet også at jeg hadde trivdes mye bedre på medisin enn sykepleien. Det er godt å høre at medisinstudenter er i samme situasjon også, tusen takk! Dette er virkelig til motivasjon for meg. Jeg skal virkelig satse på medisin, også uansett hva foreldrene mine mener. Da jeg studerte sykepleie (for ca 12 år siden), begynte vi med sykepleiehistorie, sykepleiefilosofi, teater, prosjektplaner (lage et prosjekt om deg selv, noe du skal forbedre med deg selv), etikette og estetikk, praktisk pleie (øvelsespost), samt praksis på sykehjem. Mye svada og uprofesjonell undervisning. Mange høner som stod og småkrangler med hverandre, og underviste på elendig måte, stod og snakket om seg selv, barna, barnebarna osv. Ett utrolig tantete og bestemor-undervisningsopplegg. Brukte uendelig antall timer på mye svada. Husker jeg og medstudenter satt og ristet på hodet etter «forelesninger» vi fikk 0 utbytte av. Anatomi, fysiologi og medikamentregning hadde vi 2 semester. Det var først da det var litt interessant. Merket fort at jeg ikke interesserte meg for alt vi skulle gjennom, pluss var ikke så engasjert i pleie-biten. Selv om jeg er en omsorgsfull person, så føles den biten ikke som «meg», den dag i dag. Jeg likte godt de klassiske fagene anatomi, fysiologi og sykdomslære. Jeg brukte et halvt år på realfagene, fikk 3 i fysikk, 4 i 2mx og 5 i 2 og 3 kjemi. 🙂 Anonymkode: 2bc60...0a4
Gjest Ceau Skrevet 12. desember 2017 #23 Skrevet 12. desember 2017 Tusen takk for svar, dette var informativ lesning nok engang! Grunnen til at jeg slet psykisk var absolutt ikke grunnet tungt pensum, selv om det absolutt er det. Grunnen retter seg mer mot at jeg ikke fulgte drømmen min og ble deretter veldig lite motivert generelt i livet. Jeg kjente en påkjenning på at jeg ikke kom til å bli fornøyd, hvis dette gir mening? Livet mitt er rotete, så det har vært mange påkjenninger hos meg egentlig.. Jeg pleier egentlig ikke å mistet motet så veldig lett.. Men igjen: tusen hjertelig takk!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå