Befinner det seg noen leger/ medisinstudenter her?

[Ceau]

Hei!

Befinner det seg noen leger eller medisinstudenter her?
Jeg er en 22 år gammel jente som drømmer om medisinstudiet. Denne drømmen kom sent på videregående, men på den tiden
turte jeg ikke å realisere drømmen. I ettertid har jeg følt at jeg virkelig vil satse på denne drømmen, har tatt opp fag og tenker meg til utlandet til neste år.

Tankene mine florerer rundt det om jeg passer som lege. Hvordan kan jeg vite dette? Jeg elsker teorien og kunne tenkt meg å aller helst bli nevrolog, men står selvfølgelig åpen for alt. Jeg ønsker så sårt å lære mer om menneskekroppen, se på organer og å ikke minst hjelpe andre. Men jeg har lenge vært veldig usikker av meg blant andre, har litt prestasjonsangst og er litt introvert. Jeg elsker likevel mennesker og føler meg flink dersom jeg er trygg på meg selv. Men jeg har lenge slitt med en usikkerhet. Jeg vet dette er en svært dårlig egenskap dersom jeg skal satse på en slik drøm.

Likevel ser jeg lyset i enden av tunnelen. Jeg har en veldig sterk viljestyrke og har vært på en del kurs for å endre på denne usikkerheten, ettersom jeg skjønner hvor viktig det er at en lege har en trygghet i seg selv som skinner over på pasientene. Jeg føler allerede at jeg har blitt tryggere på meg selv, men jeg lurer likevel på om usikkerhet ses på som et problem herunder? Kan en lære seg å bli tryggere dersom man kaster seg ut i studiet? Blir man tøffere? Eller er dette noe jeg virkelig må jobbe med selv? I verste fall at jeg må gi opp drømmen? Sistnevnte vil jeg virkelig ikke gjøre....

Jeg har arbeidet i helsevesenet, men jeg kjenner ingen leger. Derfor lurer jeg på om noen kunne ha forklart meg egenskaper og viktige punkter en drømmer som meg bør tenke over?

 

Takk på forhånd!

Endret 11. desember 2017 av Ceau

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke jo lege men har noen slektninger som er leger og har sett hvordan de jobber yrket. Det er noe du må virkelig jobbe med deg selv. Medisinstudiet er veldig alvorlig, og da mener jeg at hvis jeg hadde sett en lege som er usikker blir pasienten selv usikker. Det er fint du har viljestyrke, men personlig mener jeg at dette er ikke bare nok hvis du skal bli en god lege.

Spørsmålet mitt blir vel også om du er også usikker i deg selv når det gjelder å formidle kunnskap og ta avgjørelser? Som lege blir disse to faktorene veldig ofte forekommende, feks. leger har jo jobben å diagnosere hva pasienten trenger hjelp med. Blir du usikker på kunnskapet du besitter med, er det jo ganske alvorlig for pasienten hvis du har presentasjonsangst. Jeg tror du klarer sikkert fint å jobbe med det, man trenger ikke akkurat å være utrolig ekstrovert men så lenge du er trygg på deg selv og dine evner.

Anonymkode: fdf5e...f38

[AnonymBruker]

Det du skisserer er ikke uvanlig blant ferske medisinstudenter. Trygghet kommer med kunnskap og erfaring. Jeg ville ikke ha latt dette stoppe deg. 

Anonymkode: 71eda...187

[Gjest Sugemerke]

Alle bør vare usikre, spesielt i begynnelsen. Det skumle er de som er skråsikre på alt, de gjør feil. Med økt kunnskap og erfaring kommer tryggheten.

[AnonymBruker]

Du er veldig ung, trygghet og selvsikkerhet kommer med alderen, så dette kommer til å gå fint 😀 Du virker veldig motivert og blir nok en flink lege.

Anonymkode: d2014...649

[AnonymBruker]

Jeg studerer selv medisin i en by i Norge  og det er fantastisk. Kunne ikke valgt å gjøre noe annet. Man vokser i rollen og jeg tror det å føle på sin egen utilstrekkelig er en av de viktigste egenskapene man skal ha som lege. Det er ingen som kommer ut og føler seg helt ferdig. Det er aldri dumt å spørre om hjelp på avgjørelser man er usikker på og den som tror den kan alt er nok den farligste. 

Anonymkode: 776be...761

[AnonymBruker]

Jeg tror du kan bli en god lege! Har lest flere av trådene dine, og jeg ser at dette er noe du virkelig ønsker. Det er ikke noe uvanlig i å føle seg usikker el utilstrekkelig, som andre skriver så blir dette bedre etterhvert som du får kunnskap og erfaring. Jeg er ikke lege selv, men kjenner flere og har jobbet med dem. De er alle ganske forskjellige. Det viktigste er at du tar studiene alvorlig og jobber jevnt og trutt hele tiden. Synes du virker som en empatisk og god person. Håper du tar steget og tør satse på drømmen.😊 selv gjorde jeg ikke det og tok det «nest beste», som jeg trodde det var. Har angret hver dag siden.

Anonymkode: 2bc60...0a4

[AnonymBruker]

Så lenge usikkerheten ikke synes på utsiden så går det nok. Noen er veldig flinke til å holde masken selv i spente situasjoner, vet ikke hvordan du er her? 

Anonymkode: 0dee9...84d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du kan bli en god lege! Har lest flere av trådene dine, og jeg ser at dette er noe du virkelig ønsker. Det er ikke noe uvanlig i å føle seg usikker el utilstrekkelig, som andre skriver så blir dette bedre etterhvert som du får kunnskap og erfaring. Jeg er ikke lege selv, men kjenner flere og har jobbet med dem. De er alle ganske forskjellige. Det viktigste er at du tar studiene alvorlig og jobber jevnt og trutt hele tiden. Synes du virker som en empatisk og god person. Håper du tar steget og tør satse på drømmen.😊 selv gjorde jeg ikke det og tok det «nest beste», som jeg trodde det var. Har angret hver dag siden.

Anonymkode: 2bc60...0a4

Hva var førstevalget og hva endte du med?

Anonymkode: 6b78e...967

[AnonymBruker]

Jeg er førsteårs medisinstudent og kjenner på flere av de samme følelsene. Det er skummelt at valg man tar kan få fatale konsekvenser for andre. Jeg er også en typisk usikker person, som gjerne spør en gang for mye - kun fordi jeg vil være helt sikker. Hvordan dette skal bli i legeyrket lurer jeg enda på..

MEN - det jeg tenker er at dette er et 6 års langt studie. Vi skal lære masse! Vi skal gjennom flere praksiser, i tillegg til en to års lang turnus. Vi skal jobbe som leger resten av livet, og vil lære masse - også etter studiet er ferdig.

Som noen over her sa - det er mye bedre at man er usikker og villig til å lære, enn at man  er høy i hatten og tror man kan alt. 

Det eneste jeg sier er; ha tro på deg selv. Ikke la usikkerheten stoppe deg fra og i det hele tatt prøve å nå drømmen din. Er dette noe du virkelig vil, så får du det til.

Anonymkode: a5d0d...e57

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva var førstevalget og hva endte du med?

Anonymkode: 6b78e...967

Hadde en venninne som studerte medisin i utlandet. Jeg besøkte henne flere ganger og ble utrolig inspirert av henne. Jeg hadde selv aldri en stor formening av hva jeg skulle bli, men ble veldig interessert i medisin etterhvert. Planen var å studere medisin etterhvert for meg og, men turte ikke ta steget å flytte til utlandet (pga hadde kjæreste.. eks nå..🙄). Så vill jeg bli bioingeniør da jeg tenkte at mye av interessen min for medisin kunne bli tilfredsstilt der. Jeg tok realfagene og var helt klar for studiet. Så begynte min eks-svigermor å påvirke meg mot sykepleieryrket, hun mente det ville passe for meg (var sykepleier selv). Jeg ble veldig i tvil til slutt og tenkte at kanskje sykepleier var tingen for meg, at det nesten var som medisin. Sto og vippet mellom sykepleier og bioingeniør helt til slutt, men valgte dessverre sykepleien. Har i grunn angret siden, det føltes litt feil fra første stund. Det var fokus på helt andre ting enn det jeg var interessert i, men jeg presset meg gjennom likevel. Men har aldri klart å finne meg til rette i yrket, og nå jobber jeg med noe helt annet. Hadde jeg vært ung og med friskt mot, så hadde jeg prøvd meg på medisin i dag tror jeg. Men mer forskningrettet, eller patologi. Men nå har jeg barn, huslån osv, så det toget er gått for meg. Vet også litt for mye om hvordan ting fungerer i helsevesenet og på sykehus, så hadde ikke orket den runddansen en gang til. Bioingeniør kan jeg fortsatt tenke meg da, men føler vel og litt at det toget har kjørt. Dessverre. 

Anonymkode: 2bc60...0a4

[AnonymBruker]

Det er et langt studie hvor du modnes veldig underveis, så jeg syns ikke du trenger å bekymre deg for usikkerheten. Når man kommer ut i jobb, så tar man jo også på seg en slags rolle og man lærer hvordan man skal kommunisere med pasientene.

MEN jeg vil anbefale deg sterkt å heller bruke litt mer tid på å forbedre karakterene dine, sånn at du kommer inn i Norge. Det er ikke veldig lett å få seg jobb nå, men det er lettere hvis du har studert her. I tillegg er 6år bundet i utlandet litt risikabelt etter min mening. Du rykkes helt opp av miljøet ditt. Dersom noen i familien blir syke, ønsker man gjerne å være i nærheten osv. Mange trives sikkert med å studere ute, men du bør tenke gjennom om det er verdt det.

Anonymkode: 4886c...43d

[Ceau]

Tusen takk for veldig fine svar fra alle sammen! Jeg setter virkelig pris på at dere tar dere tiden

Jeg er jo ikke glad i denne usikkerheten, selvsagt, så derfor håper jeg at medisinstudiet kan være en flott mulighet til en modningsprosess, ikke nødvendigvis at en trenger å ha den sterkeste ryggraden fra dag én. Tankegangen min har endret seg etter at jeg har lest svarene deres, og det er fint å slippe og tenke for mye på at dette er noe destruktivt. Jeg skal heller tenke at det er fint med litt usikkerhet, at det kan bygge meg opp og forhåpentligvis gjøre meg godt rustet senere. Hvordan usikkerheten min kommer til spill er veldig ulikt i ulike settinger, men tidligere ble jeg ganske stresset og nervøs. Jeg har nå blitt flinkere til å ta det med ro og spørre på en grei måte. Jeg har funnet en ro over meg selv, i hvert fall. 

Tusen takk for fine ord, dere!

Det skal sies at jeg studerer sykepleien i dag, førstesemesteret. Dette ettersom foreldrene mine påvirket meg til å starte for å ha et fundament, samtidig som jeg tar opp fag. Dette fungerer ikke for meg, så jeg skal avslutte etter jul. 
Til du som har studert sykepleien: hvordan merket du forskjell på sykepleiestudiet og "lysten" du hadde for medisin? Hvordan ble du ikke tilfredsstilt? Hvordan tror du at studiene er ulike? I tillegg; hvor lenge tok du opp fag? Fikk du toppkarakterer i realfag fra første forsøk? 
Det var synd å høre at du angrer, hvor gammel er du? 

Jeg gruer meg veldig til jul, egentlig. Jeg har ikke sagt at jeg har planer om å hoppe av sykepleiestuet til foreldrene mine enda, og jeg må jo hjem og fortelle det snart. Foreldrene mine nekter meg å studere medisin, mest ettersom de mener jeg er for gammel til å hoppe på et studie som kanskje kan være for tøft. For hvem vet? De mener at sykepleie er et godt valg og at jeg bør kjøre på videre. Jeg skal likevel argumentere for at jeg ønsker å studere medisin, til tross for at det er teit at jeg må argumentere i det hele tatt... Jeg trives ikke på sykepleien og var veldig lite motivert fra dag én... Jeg feilet på en praksiseksamen ettersom jeg har hatt det ganske dårlig psykisk denne perioden og ikke har klart å følge med helt... Jeg håper foreldrene mine forstår at dette går utover helsa mi, men jeg vet fremdeles ikke helt hvordan jeg skal fortelle dem det.... De mener jeg bør senke kravene til meg selv, at jeg bør være fornøyd med at jeg kom inn på sykepleie, men drømmen min blir jo ikke realisert... Jeg vet også at medisin er glamorisert, jeg vet det, men jeg vet også at jeg hadde trivdes mye bedre på medisin enn sykepleien. 

Det er godt å høre at medisinstudenter er i samme situasjon også, tusen takk! Dette er virkelig til motivasjon for meg. Jeg skal virkelig satse på medisin, også uansett hva foreldrene mine mener. 

Endret 12. desember 2017 av Ceau

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Ceau skrev:

Tusen takk for veldig fine svar fra alle sammen! Setter virkelig pris på at dere tar dere tiden

Jeg er jo ikke glad i denne usikkerheten, selvsagt, så derfor håper jeg at medisinstudiet kan være en flott mulighet til en modningsprosess, ikke nødvendigvis at en trenger å ha den sterkeste ryggraden fra dag én. Tankegangen min har endret seg etter at jeg har lest svarene deres, og det er fint å slippe og tenke for mye på at dette er noe destruktivt. Jeg skal heller tenke at det er fint med litt usikkerhet, at det kan bygge meg opp og forhåpentligvis gjøre meg godt rustet senere. Hvordan usikkerheten min kommer til spill er veldig ulikt i ulike settinger, men tidligere ble jeg ganske stresset og nervøs. Jeg har nå blitt flinkere til å ta det med ro og spørre på en grei måte. Jeg har funnet en ro over meg selv, i hvert fall. 

Tusen takk for fine ord, dere!

Det skal sies at jeg studerer sykepleien i dag, førstesemesteret. Dette ettersom foreldrene mine påvirket meg til å starte for å ha et fundament, samtidig som jeg tar opp fag. Dette fungerer ikke for meg, så jeg skal avslutte etter jul. 
Til du som har studert sykepleien: hvordan merket du forskjell på sykepleiestudiet og "lysten" du hadde for medisin? Hvordan ble du ikke tilfredsstilt? Hvordan tror du at studiene er ulike? I tillegg; hvor lenge tok du opp fag? Fikk du toppkarakterer i realfag fra første forsøk? 
Det var synd å høre at du angrer, hvor gammel er du? 

Jeg gruer meg veldig til jul, egentlig. Jeg har ikke sagt at jeg har planer om å hoppe av sykepleiestuet til foreldrene mine enda, og jeg må jo hjem og fortelle det snart. Foreldrene mine nekter meg å studere medisin, mest ettersom de mener jeg er for gammel til å hoppe på et studie som kanskje kan være for tøft. For hvem vet? De mener at sykepleie er et godt valg og at jeg bør kjøre på videre. Jeg skal likevel argumentere for at jeg ønsker å studere medisin, til tross for at det er teit at jeg må argumentere i det hele tatt... Jeg trives ikke på sykepleien og var veldig lite motivert fra dag én... Jeg feilet på en praksiseksamen ettersom jeg har hatt det ganske dårlig psykisk denne perioden og ikke har klart å følge med helt... Jeg håper foreldrene mine forstår at dette går utover helsa mi, men jeg vet fremdeles ikke helt hvordan jeg skal fortelle dem det.... De mener jeg bør senke kravene til meg selv, at jeg bør være fornøyd med at jeg kom inn på sykepleie, men drømmen min blir jo ikke realisert... Jeg vet også at medisin er glamorisert, jeg vet det, men jeg vet også at jeg hadde trivdes mye bedre på medisin enn sykepleien. 

Det er godt å høre at medisinstudenter er i samme situasjon også, tusen takk! Dette er virkelig til motivasjon for meg. Jeg skal virkelig satse på medisin, også uansett hva foreldrene mine mener. 

Hvordan kan foreldrene dine nekte deg å studere noe du vil? Og hvorfor lar du dem bestemme? Det er jo din fremtid. Er du en muslimsk innvandrer siden familien din tydeligvis har så stor makt over deg?

Anonymkode: 6b78e...967

[Ceau]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan foreldrene dine nekte deg å studere noe du vil? Og hvorfor lar du dem bestemme? Det er jo din fremtid. Er du en muslimsk innvandrer siden familien din tydeligvis har så stor makt over deg?

Anonymkode: 6b78e...967

Jeg vet det høres rart ut, og grunnen til påvirkningskraften er mange. Altså jeg har alltid vært selvstendig av meg, og det er ikke problemet her, men jeg får ikke til å forklare problemet. De er rett og slett helt syyykt slitsomme på den fronten der. De er dårlige på å diskutere, skriker til meg så mye de klarer og er barnslige på den fronten der. I tillegg gir de meg dårlig selvtillit og forteller meg at dette ikke er noe jeg kommer til å klare, noe som gjør at jeg sitter igjen med en følelse av at jeg må gi opp. Dette er foreldrene mine, derfor påvirker det meg litt. Faren min har alltid vært den som alle ser opp til, han skal alltid være den smarte... Jeg har liksom aldri kommet helt fram, selv om jeg føler jeg kan... Dette er helt idiotisk, jeg vet det.... 
Før fortalte faren min meg at jeg kunne få til alt jeg ville, men det er akkurat som at han har et helt annet syn på medisin... Han har fortalt meg at han selv aldri kunne ha tenkt seg å studere det, og han forstår ikke drømmen min... Nå får han meg til å føle at jeg ikke får til noe... 

Men jeg skal kjøre på. Ingen kan fortelle meg noe annet, ingen har vært i mine sko. 

Endret 12. desember 2017 av Ceau

[filifjonka]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan kan foreldrene dine nekte deg å studere noe du vil? Og hvorfor lar du dem bestemme? Det er jo din fremtid. Er du en muslimsk innvandrer siden familien din tydeligvis har så stor makt over deg?

Anonymkode: 6b78e...967

Herremin, hadde hun vært muslim hadde jo foreldra støtta henne 100% i valg av medisinstudier, har du ikke fått med deg noe?

[Ceau]

7 minutter siden, Ceau skrev:

 

 

Endret 12. desember 2017 av Ceau

[AnonymBruker]

Jeg er lege, og usikkerheten min er nok en av de viktigste kvalitetene jeg har som lege. Jeg vet når jeg er sikker, og kan da utstråle sikkerhet til en pasient. Når jeg er usikker er jeg (med erfaring) blitt trygg nok til å vise dette til pasientene i de situasjonene hvor det er riktig. Jeg har aldri opplevd at en pasient ikke respekterer at jeg ikke kan alt, derimot setter de stor pris på at jeg er ærlig nok til å informere dersom det er et tema jeg må undersøke grundigere før de kan få sitt svar, eller om jeg ønsker å involvere en mer erfaren kollega eller spesialist. Usikkerheten gjør at jeg er grundig, og reduserer risikoen for at jeg skal gjøre feil. Usikkerheten min gjør at jeg lærer noe nytt hver eneste dag jeg går på jobb, og bidrar til at jeg er faglig oppdatert og ydmyk nok til å se at jeg ikke nødvendigvis vet best. Trygghet kommer med erfaring. En lege som aldri er usikker er ingen god lege. Jeg tror en god dose usikkerhet, vel og merke balansert med litt selvtillit, er viktig uansett hva slags yrke man velger seg.

Når det gjelder om medisinstudiet er riktig for deg, så er det bare du (eller kanskje ingen) som kan svare. Jeg begynte på medisinstudiet etter et uventet påfunn en måneds tid før søknadsfristen gikk ut, den gangen sjenert, livredd for eldre og med lite "people skills", men det har vist seg å være et av de beste valgene jeg noen sinne har gjort. Jeg tror ikke mange ville sagt til meg at jeg en dag ville bli en veldig trivelig lege som stortrives i samtale med pasienter, selv om jeg var "smart nok" til å komme inn på studiet og gjøre det faglig godt  

Gjør det som føles riktig for deg  

Anonymkode: 74edc...b12

[AnonymBruker]

Er medisinstudent, og trives godt. Det er bra å være usikker, for man er aldri ferdig utlært, og man har alltids forbedringspotensiale - så ikke beskymre deg for det!

 

Hvorfor trives du ikke på sykepleien?

Mitt inntrykk er at de fleste sykepleiere/sykepleierstudenter kan ca like mye om anatomi og fysikk, vartfall de med master, de har jo studert like lenge som leger. Sykepleiere har jo et mye nærere forhold til pasienter, og gir i større grad støtte og behandlingen som mennesker trenger, - som lege undersøker man, og bestemmer behandlingsmåten (kan såklart ha nært forhold til pasienten, men tenker mest på sykehus). Du må finne ut hva du ønsker deg mest. Mange videreutdaninger innen måde medisin og sykepleie, - men både sykepleie og medisin er relativt likt, så om du overhodet ikke hadde overskudd til sykepleien, så tviler jeg jo litt på om medisin er noe for deg? Det er jo mye av det samme pensum, bare at medsin går dypere inn på ting, i og med at vi skal diagnosere og bestemme behandling.

Du bør absolutt følge drømmen din, og ikke la foreldrene dine stoppe deg, - men vær realistisk, og tenk igjennom valgene dine godt - du tar nok riktig avgjørelse for deg! Det er bedre å angre på ting man har prøvd, kontra ting man skulle ønske man gjorde.

Anonymkode: 59558...144

[Nobile]

Det er alltid festlig å se hvordan turnuslegene vokser i rollen. Første tiden så er de verdensmestere og kan alt, og etter en stund så skjønner de at de kan ikke så mye alikevel og da blir de ydmyge og hyggelige