AnonymBruker Skrevet 8. desember 2017 #1 Skrevet 8. desember 2017 Alvorlig depresjon + angst + selvskading Når man ikke klarer å se fremover lenger, finner ingen gleder...... er det nok for ufør? Finns jo ikke aktiv dødshjelp i Norge så hva kan jeg gjøre? Jeg klarer ikke å avslutte det selv Er allerede på AAP på 2. året.... psykologer hjelper ikke, tror ik de kan hjelpe meg Anonymkode: ef0bc...b7c 1
AnonymBruker Skrevet 8. desember 2017 #2 Skrevet 8. desember 2017 Nei nei nei nei. Depresjon og angst og selvskading finnes det behandlinger for, ufør blir man hvis det ikke er noen mulighet for å bli bedre med behandling. Skal love deg at å være ufør ville gjort deg mer deprimert og angstfull. Hvor gammel er du? Psykologer hjelper de aller fleste, men det kan ta mange år. Noen 1 år, noen 5 år, andre 10 år eller mer. man må også gjøre andre ting som en del av behandling, for eksempel aktivere seg selv om man ikke føler noe glede av det eller får angst av det, det kan være å få nye venner ved å bli med i noen sosiale grupper, Fontenehuset og aktivitetshus som Gnisten er fine steder for din problematikk, det kan være å trene som øker produksjonen av endorfiner og serotoniner og selvfølelse i hjernen, det kan være kosttilskudd og medisiner. Kan anbefale deg 5-HTP som du får kjøpt på nett! Tiltak for å få mestringsfølelse og livsglede finnes, selv om det kan ta tid! Hold ut Sett av et par år til å gå inn for å føle deg bedre, så vil du aldri angre på det, men om du venter ti år før du gjør den innsatsen, så vil du angre på at du ventet så lenge og trodde at du ikke kunne gjøre noe eller bli bedre - for det kan du. For de dypeste kroniske deprimerte så finnes også elektrosjokk behandling, så du vil ikke få ufør før alt mulig er prøvd. De vil bare forlenge tiltaket ditt når tiden går ut og kreve at du er i et eller flere behandlingstiltak. Det bør du jo ville være for egen del også så du slipper å føle det sånn her resten av livet. . Anonymkode: ada8f...f65 1
AnonymBruker Skrevet 8. desember 2017 #3 Skrevet 8. desember 2017 Du må søke hjelp, først og fremst hos fastlegen din og få henvisning til psykolog/psykiater. Slike ting skal du ikke måtte slite med. Jeg har rapportert tråden din, ikke for å være slem, men fordi du sliter mer enn det vi kan hjelpe deg med her inne Anonymkode: 2c6bf...5c4
AnonymBruker Skrevet 8. desember 2017 #4 Skrevet 8. desember 2017 Gi det mer tid. Det føles håpløst men med god hjelp blir man bedre. Jeg har vært i din situasjon, og depresjonen gjør jo at man tenker at alt er håpløst, det er jo det depresjon er. Men det er altså mulig. Anonymkode: 18f02...786
Gjest yeans Skrevet 8. desember 2017 #5 Skrevet 8. desember 2017 Det kan ingen på kg svare deg på. Kontakt heller lege og nav.
AnonymBruker Skrevet 8. desember 2017 #6 Skrevet 8. desember 2017 Nei, det finnes behandling for det Anonymkode: d5122...a7f
AnonymBruker Skrevet 8. desember 2017 #7 Skrevet 8. desember 2017 Uføretrygd handler om varig fuksjonsnedsettelser, og er i grunn uavhengig av diagnoser. Dersom du blir vurdert til å ha varig nedsatt funksjoneevne som er avklart til å ikke ha arbeidsevne kan du få uføretrygd. Jeg var i mitt 2. år på AAP tvangsinnlagt i psykiatrien, hadde ingen tro på at noe kunne noensinne bli bedre. Men å vurdere uføretrygd var ikke noe jeg gjorde. Jeg hadde fokus på å mestre livet mitt. Kanskje det er bedre for deg å ha fokuset der? Vi er utrolig heldige i Norge der vi blir tatt vare på økonomisk (og ellers) når vi ikke klarer å ta vare på oss selv. Man kan diskutere om ytelsene er høye nok, men vi får økonomisk støtte nok til å klare oss. Det er det viktigste. Legg fremtiden litt på hylla, fokuser på her og nå, og så klarer du det. Nå er jeg på mitt 6. år på AAP, og er enda ikke ferdig "avklart", men jeg er ute av institusjoner, bor for meg selv og jobber 15%. Følger opp behandling og målet er å øke arbeidsevnen litt etter litt. Nå er gjerne funksjonsevnen din så lav per dags dato at du ikke skal fokusere på arbeidsevnen, men funksjonsevnen. Det måtte jeg også gjøre i førsten. Ha fokus på å klare de elementære tingene som å ta vare på hygienen min, kostholdet mitt, å klare å gå på butikken, være utendørs alene, huske hvor jeg bodde, sove om natten, ta medisiner. Funksjonsevne først. Deretter arbeidsevne. Ta en ting om gangen. Det er håp for deg også! Bli en aktør i eget liv. Vær den som redder deg selv! Heier på deg! Anonymkode: 5bccf...4a3 1
AnonymBruker Skrevet 8. desember 2017 #8 Skrevet 8. desember 2017 Tro meg. Jeg tenkte som deg på mitt første år. Jeg hadde en alvorlig og komplisert angstproblemer. Hadde også PTSD og slet med selvskadning. Første året så var jeg så syk, at jeg hadde ikke et liv. Jeg hadde behandling en dag i uka. Resten av uka lå jeg rett ut og stirret i veggen. Fant ikke gleden i noe som helst. Tenkte da at uføretrygd gjorde meg ingenting økonomisk. For jeg hadde jo penger til mat. Jeg hadde så lite klær at det er flaut. 2 bukser, 1 genser, 2 singletter, 2 boxere, 1 BH og et par sokker. Hadde også ett par sko. boxerene mine var fulle av hull. Signlettene fikk også hull etterhvert. Genseren ble slitt og fikk hull. Buksene hadde hull i skrittet. Slik var de i over et år før jeg byttet dem ut. Kan nevne at undertøyet (boxer) og signlettene var nesten 10 år gammel! Skoene mine var så ødelagte, at jeg hadde to store, åpne sår på føttene. For det var en skarp kant som gnagde. Jeg blødde konstant og har nå to store arr på føttene. Pluss noen mindre arr. Det var også hull i dem, så når regnet kom så ble jeg våt på føttene. Jeg var så langt nede psykisk at jeg brydde meg ikke. Ikke hadde jeg økonomi til å kjøpe noe nytt heller. For alt ble brukt på mat, buss og medisiner. Så ble jeg friskere og friskere. Fant gleden i være med venner og familie. Jeg begynte så å bytte ut alt som var ødelagt av klær. Noe som var tungt økonomisk, for jeg gikk ut i 0 hver måned. Jo friskere jeg ble, jo mer "brydde" jeg meg om hvordan jeg så ut. Så oppdaget jeg noe. Det å gå ut på restaurant med venner kunne jeg ikke. For det hadde jeg ikke økonomi til. Ikke kunne jeg dra på kino eller feste. Jo mer livsglede jeg fikk, jo tyngre føltes økonomien. Det du får i uføretrygd er på grensen og ofte under fattigdomsgrensen. Uføretrygd er det samme som aap + bostøtte, det jeg har nå. Og ikke faen om jeg vil leve slik frivillig. Når du blir litt friskere, så vil du angre på at du i det hele tatt tenkte på uføretrygd. Uføretrygd når du sliter med noe så "enkelt" som angst og depresjon, det er ren latskap. Det er den harde sannheten. Tanken på å bli ufør skremmer meg. Såpass at jeg får panikkangst av å tenke på det. For jeg vil heller dø enn å bli ufør. Det å leve på fattigdomsgrensen resten av livet. Det skjer ikke. Aldri i livet om jeg godtar det nå! Jeg er ikke frisk enda, langt ifra. Men ufør, det skjer ikke, over mitt lik. Det er ikke bare det økonomiske, men også følelsen av å ikke ha et liv. Ikke har du økonomi til å leve normalt heller. En jobb, uavhengig av prosentstilling vil gi en mening i hverdagen. Noe å leve for. Samme hvilken jobb det er. Du vil nok nå sette deg på bakbeina og nekte. Komme med 40 unnskyldninger og dårlige grunner til hvorfor du ikke kan jobbe. For du er jo så spesiell, iforhold til alle de tusen andre med identiske diagnoser og problemer! Men tro meg, jeg har vært der. Jeg har sagt de samme løgnene og vi to, vi er ikke alene. Slutt å se så langt fremover. Det er mitt råd. Fokuser på i dag, ikke i morgen. Slutt å tenk 1 år, 2 år, 3 år frem i tid. Fokuser på idag så har du større sjanse for å lykkes. For depresjonen stjeler morgendagen fra deg. Fokuser på i dag og ikke noe annet. Du har AAP og du har behandling. Fokuser på det og ta det ett skritt om gangen. Legg ifra deg den tåpelige ideen om uføretrygd, for det vil du ikke ønske den dagen du blir litt friskere. For den dagen kommer. Anonymkode: d5122...a7f
AnonymBruker Skrevet 9. desember 2017 #9 Skrevet 9. desember 2017 13 timer siden, AnonymBruker skrev: Nei nei nei nei. Depresjon og angst og selvskading finnes det behandlinger for, ufør blir man hvis det ikke er noen mulighet for å bli bedre med behandling. Skal love deg at å være ufør ville gjort deg mer deprimert og angstfull. Hvor gammel er du? Psykologer hjelper de aller fleste, men det kan ta mange år. Noen 1 år, noen 5 år, andre 10 år eller mer. man må også gjøre andre ting som en del av behandling, for eksempel aktivere seg selv om man ikke føler noe glede av det eller får angst av det, det kan være å få nye venner ved å bli med i noen sosiale grupper, Fontenehuset og aktivitetshus som Gnisten er fine steder for din problematikk, det kan være å trene som øker produksjonen av endorfiner og serotoniner og selvfølelse i hjernen, det kan være kosttilskudd og medisiner. Kan anbefale deg 5-HTP som du får kjøpt på nett! Tiltak for å få mestringsfølelse og livsglede finnes, selv om det kan ta tid! Hold ut Sett av et par år til å gå inn for å føle deg bedre, så vil du aldri angre på det, men om du venter ti år før du gjør den innsatsen, så vil du angre på at du ventet så lenge og trodde at du ikke kunne gjøre noe eller bli bedre - for det kan du. For de dypeste kroniske deprimerte så finnes også elektrosjokk behandling, så du vil ikke få ufør før alt mulig er prøvd. De vil bare forlenge tiltaket ditt når tiden går ut og kreve at du er i et eller flere behandlingstiltak. Det bør du jo ville være for egen del også så du slipper å føle det sånn her resten av livet. . Anonymkode: ada8f...f65 Tror neppe de ser på ufør med det første pga du får et verre liv. Anonymkode: 5c5ea...587
lillesky Skrevet 9. desember 2017 #10 Skrevet 9. desember 2017 Kjære ts, Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 /lillesky (mod)
Fremhevede innlegg