Samlivsbrudd, overnatting hos far?

[Zienna]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men delt bosted for barn under tre år anbefales ikke. Barnet skal bli trygg i hjemmet  Barnets beste kommer først! 

Anonymkode: 7d971...e08

Kan du fortelle meg hvor dette står og hvem som ikke anbefaler det?  Vet det var vanlig tenkemåte for 10 år siden, også i rettssystemet.  Men er det gjeldene i dag?   

[AnonymBruker]

Jeg reagerte på to ting:

du skriver barnet ditt- det er deres .

og du mener du er snill som lar han ha tre dager! Snill!! Hallo ! Hva gjør deg til snill med dette? 

Det er en selvfølge at far får være m barnet- det er ikke en nåde du viser far. 

Og om dette hadde noe m snillhet å gjøre : mener du ovenfor barnet eller ovrn for far??

Anonymkode: f309f...df7

[AnonymBruker]

1 time siden, Zienna skrev:

Kan du fortelle meg hvor dette står og hvem som ikke anbefaler det?  Vet det var vanlig tenkemåte for 10 år siden, også i rettssystemet.  Men er det gjeldene i dag?   

https://www.google.no/search?q=delt+bosted+barn+under+3+år&rlz=1C9BKJA_enNO658NO659&oq=delt+bosted+&aqs=chrome.3.69i57j0l3.8129j0j7&hl=nb&sourceid=chrome-mobile&ie=UTF-8

Anonymkode: 0fb5b...e3c

[FlikkFlakk]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis far ikke mater eller bytter bleie tviler jeg sterkt på at FVK ikke tok din side og sa nei til samvær, evt tatt kontakt med barnevern hvis de visste at far hadde samvær.

Her lyser det bitter mor på lang vei for meg🙄 Dette kommer fra en annen bitter mor. Les dette kjære TS og les det godt.

BF gikk fra meg da jeg var gravid. Vi bodde sammen til barnet var 4 mnd for at han skulle få bli kjent med barnet. BF er litt udugelig, eller var. Byttet ikke bleie, hjalp ikke til hjemme, tok ikke baby om natten og lagde ikke så mye mat. Ser nå at her burde jeg bare gitt han baby og gått. Han var førstegangsfar og usikker på sin rolle i det hele. Han flyttet ut, men kom besøk etter jobb 4 dager i uken til barnet var 2 år. Han overnattet også i helgene fordi jeg nektet han å ha barnet alene over natten. 

BF fikk seg ny kjæreste da barnet var 1 år. Denne kjæresten var egentlig veldig lur, hun ville ikke møte barnet før hun var sikker på at forholdet var noe som kunne vare så barnet vårt skulle ha litt stabilitet. Stolte derfor på denne kjæresten og lot BF ha barnet på overnatting for første gang da barnet var 2 år gammel. 

Dette har gjort at BF fortsatt (barnet er 6 år) er usikker på seg selv som forelder. Han snur seg ofte til kjæresten eller meg og spør om ting som han vet svaret på. Jeg angrer sånn på at jeg ikke ga han mer ansvar fra dag 1. Når jeg ser han med sitt andre barn og hvor opptatt han er av at alt skal bli riktig denne gangen, knuser det hjertet mitt. Jeg fratok han så mye fordi jeg kjente jo «mitt» barn og ville aldeles ikke gi så mye ansvar til far. 

 

Anonymkode: a12bd...fa7

Må bare klappe  for et utrolig bra innlegg og at du forteller historien din videre

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes overnatting når ungen er så liten er for tidlig, med mindre han er veldig trygg på faren sin. Det er individuelt. Men for at samarbeidet skal fungere godt så er det viktig at du føler deg trygg på at ungen får god omsorg hos far. Med god omsorg så mener jeg ikke perfekt i dine øyne. Forskjellig måte å gjøre det på enn deg er heller ikke dårlig omsorg. Så lenge barnet får mat, rene klær, oppmerksomhet og kjærlighet så har barnet det godt hos far. 

Vi venta til barnet vårt var 15 måneder før vi begynte med overnatting, blant annet fordi jeg ikke var helt sikker på hvordan far ville takle hyppige oppvåkninger om natta, pga nattamming og fordi det var viktig for meg å vite at barnet spiste godt og taklet å være hos faren så lenge om gangen. Det var riktig for oss. På den tiden begynte barnet å spise mye mer fast føde og jeg så at barnet klarte seg uten melk om natta. Alle taklet det fint. 

Jeg synes det er mange som roper opp om at det også er fars barn, men jeg synes man skal ta hensyn til at her  har far vært ganske fraværende det første året og at barnets beste er det som skal være i fokus. Det er faktisk ikke noe i veien for å utsette noen måneder til og la barnet bli trygg på fars bosted, bestefar og la mor bli litt trygg også. Hvis man skal samarbeide godt i framtida så får far også tåle at man tar hensyn til dette. Det er tross alt ganske kort tid av et langt liv. 

Anonymkode: 745ff...29c

Det er ganske vanlig at far er ganske fraværende det første året. Altså mor er flere måneder i sammen med barnet, og hvis mor ammer er barnet så og si helt avhengig av mor. MEN det er svært mange fedre som har vært fraværende det første året som blir flotte fedre bare de får sjansen.

Du kan lese selv hvordan mor har krevd enerett på barnet. Selv om det er sårt for mor så må hun tenke på barnet. Barnet har det best med to foreldre som samarbeider godt. Dette her er ikke en mor som ser løsninger, men som leter etter feil. Feks burde hun lese om barne sitt separasjonsangst o.l. Hun tar frem det at barnet er skeptisk til farfaren. Jeg vil si at det er et tegn på at barnet kanskje er der for lite. Jeg syns faktisk at hvis man kan sende barn timesvis i barnehage på den alderen så burde det ikke skadet å sende det til faren sin. Ja, hvis barnet kommer hjem med full bleie, og far ikke har gitt mat, og det er full krise. Da må hun ta tak i det, men å trekke frem alle ting for at far ikke skal ha mye kontakt høres mer ut som straff for far de mnd han var fraværende, og ikke å sette barnet sitt interesser først.

Selvfølgelig kan man ta det rolig i starten med overnatting, og la barnet bli mer vant til tilværelsen. Det er mange barn som er på overnattingsbesøk hos feks besteforeldre i den alderen fordi foreldren trenger avlastning. Ingen som skriker om at dette er grusomt for barnet, hvorfor er det helt krise å la far få en overnatting om han ønsker det? Dere kan prøve hvert fall en overnatting å se hvordan det går. Tenk løsninger fremfor å bare se feil hos far.

 

Anonymkode: 74fad...11b

[illnevertell]

Dette handler jo ikke om deg og barne DITT - men om barne deres. Legg bort all negativ tankegang og heller prøv å se løsninger. Det er barnet som er hovedpersonen her, og et barn har krav på tid både med mor og far.

Sett dere ned og snakk som voksne om hvordan dere kan løse dette på best mulig måte for alle parter.

Og er du oppriktig bekymret for barnet når det er hos far - send en bekymringsmelding. Selv om jeg ikke kan skjønne at det skal være så ille som du fremstiller det - når du fortsatt velger å sende barnet til far.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Zienna skrev:

Kan du fortelle meg hvor dette står og hvem som ikke anbefaler det?  Vet det var vanlig tenkemåte for 10 år siden, også i rettssystemet.  Men er det gjeldene i dag?   

Vi har hatt 50/50 siden yngste var 1,5 år og eldste var 3,5 år. Dette ble dømt i en barnefordelingssak. 

Anonymkode: 84693...79f

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Vi har nylig vært gjennom et samlivsbrudd og jeg har hovedomsorgen for barnet mitt som er 1 år og noen uker. Far har sett veldig lite til bar et ilæpet av sitt første leveår fordi han har jobbet mye og valgt å sove i helgene. Nå bor han hjemme hos faren sin som barnet mitt er veldig "redd" (skeptisk på) og han har samvær med barnet 3 dager i uka. Noe jeg synes jeg har vært veldig snill med! Men han krever å få overnatting! Dette synes jeg er feil ettersom jeg kje  er barnet mitt veldig godt og han har bodd og sovet fast her hos meg. Og jeg kjenner at jeg blir nervøs bare med tanken på det! Men han ser ikke hva som er galt i å la han overnatte hos seg. I tillegg bor han jo hjemme og de begge røyker inne under kjønkenvifta som jeg er veldig imot men de har aldri brydd seg om hva jeg sier om det.. 

Hva synes dere? Jeg er så lei av å måtte forklare meg og trenger litt hjelp til hva jeg kan si!

 

Jeg kan også nevne at han har blitt totalt psyko etter jeg kasta han på dør og sendt grenseløst med fornærmende meldinger i et ene øyeblikket og så fortalt hvor mye han elsker meg i det neste. 😑

Anonymkode: 92eee...9a4

Jeg må si at jeg er litt enig med de andre. Når du hele veien skriver barnet ditt, så lyser det lang vei din holdning til dette. Å ha overnatting for et år gammelt barn er vanlig. Her må du arbeide med å bli kvitt angsten din.

Anonymkode: d13bb...946

[Gjest GoldenLioness]

Det virker som om det er TS som har separasjonsangst og ærlig talt så er er det ganske forståelig med et så lite barn. Første året er det som oftest mor som er nærmest barnet. Jeg var også litt eiesyk over ungen min første året, men jeg var allikevel flink og to avstand slik at far kunne bidra.

Han er like viktig for sønnen vår og han var flink så lenge jeg ikke sto over han med falkeblikk. Det verste han kunne gjøre feil var jo egentlig....ja hva? Kanskje kle unge feil for været og deg var en del småting ha ikke tenker over, men ikke noe som satt barnet i fare og som enkelt kunne rettes opp i. 

Fremdeles i dag kan han spørre om ting som han egentlig vet bare for din egen sikkerhetsskyld, men jeg vet at om jeg ikke hadde vært der så vet han hva som må gjøres. 

Du må bare innse at barnet er deres, at far elsker og ønsker å være sammen med barnet og at du som en god mor skal støtte opp det så mye som mulig for barnets beste. Barnet kommer først.