Evig taper og venner som går videre

[AnonymBruker]

Jeg er nå 26 og er redd jeg er i ferd med å bli bitter. Jeg har aldri følt mestringsfølelse. Jeg føler man på en måte er født på "sin plass". At enkelte ting er det umulig å komme seg ut av selv om du har alle kvaliteter, fordi du bare er født som er?  Jeg ble mobbet fra bhg til ut vgs. Middels karakterer. Har aldri følt jeg mestret noen ting. Nå har jeg endelig funnet det jeg trives med. Jeg har et nytt liv og truffet flere sjelevenner. Det som er litt tøft, er at jeg ikke føler jeg kommer noe lenger. De klatrer opp og jeg blir igjen. Til tross for alder i tillegg. Jeg er av de eldste. Noen er eldre men de har mye mer erfaring. Jeg er redd jeg må gi opp, dette også. Og jeg har gitt opp alt jeg har hatt lyst til. Og jeg blir så lei!  Så er det tilbake til et tomt liv, hvor jeg er sint på meg selv, misfornøyd med meg selv fordi jeg ikke klarer noe av det jeg vil, sint på mamma fordi jeg er redd det er hennes måte å lære meg opp som barn har gjort noe, sint fordi jeg er født med taperkortet.

Dette går seg utover livskvaliteten min på alle måter. Mamma blir en bøtte hvor jeg kaster alt det negative. De hyggelige samtalene og stundene blir færre. Jeg klarer ikke bry meg om småsøsknene. Jeg klarer ikke engasjere meg i tilfeldige mennesker jeg møter gjennom jobb, familie osv fordi jeg er redd hele tiden for at det skal fortsette som nå eller jeg gir opp. 

Anonymkode: f09dd...77c

[AnonymBruker]

Har du ikke mestringsfølelse nå da? Ser ut som du fokuserer på det negative, ingenting er bra nok og du skal hele tiden ha mer. I stedet for å sette pris på at du har funnet en jobb du liker og at livet ditt har blitt bedre. Du har det mye bedre nå enn kanskje noengang, men du er fortsatt negativ fordi det ikke er "nok". Det er ikke som om man snubler inn i drømmelivet over natta, det tar tid og krefter å bygge seg det livet man vil ha. 

Anonymkode: 8c8fa...8ce

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du ikke mestringsfølelse nå da? Ser ut som du fokuserer på det negative, ingenting er bra nok og du skal hele tiden ha mer. I stedet for å sette pris på at du har funnet en jobb du liker og at livet ditt har blitt bedre. Du har det mye bedre nå enn kanskje noengang, men du er fortsatt negativ fordi det ikke er "nok". Det er ikke som om man snubler inn i drømmelivet over natta, det tar tid og krefter å bygge seg det livet man vil ha. 

Anonymkode: 8c8fa...8ce

Jammen jeg klarer det ikke like bra som mine venner. Og slik har det vært hele tiden. Jeg må alltid ta til takke med ting fordi jeg ikke klarer noe jeg vil. Jeg har gitt opp alle tingene og det her er den mest realistiske tingen. Men er så redd at jeg hele livet skal være urilfreds. 

Er redd det blir samme greia på datingmrkedet og. De mennene jeg vil ha kommer helt sikkert aldri til å klaffe, mens alle jeg aldri vil ha kan jeg få når jeg vil 

Anonymkode: f09dd...77c

[Perle]

Herregud, sjerp deg! Du er TJUESEKS år og FRISK og bor i et av verdens beste land. 

Alle er selv ansvarlige for sin egen lykke. Det er du selv som har satt merkelappen «taper» i din egen panne. Du kan være den du vil være. Vinner eller taper, det er opp til deg selv. 

Voks opp og slutt å surve og skylde på «mamma».

[AnonymBruker]

Jeg tror du holder deg selv igjen fordi tror du ikke skal få til det ene eller det andre. Det virker litt som du har havnet i en vond sirkel der du bare ser det negative. Det blir en selvoppfyllende profeti - du tror du skal være dårligere enn de andre, også blir du det. 

Har du vurdert å få hjelp til å endre disse tankemønstrene? Det tar tid å bygge det livet man vil ha. Gi deg selv tid. 

Anonymkode: 32c3c...618

[AnonymBruker]

Middels karakterer, jobb du trives i, sjelevenner. Lær deg takknemlighet! Det vil ta deg langt. Slik det er nå ødelegger du kun for deg selv. Tror du ikke holdningen din skinner igjennom? 

Anonymkode: 960cc...80d

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jammen jeg klarer det ikke like bra som mine venner. Og slik har det vært hele tiden. Jeg må alltid ta til takke med ting fordi jeg ikke klarer noe jeg vil. Jeg har gitt opp alle tingene og det her er den mest realistiske tingen. Men er så redd at jeg hele livet skal være urilfreds. 

Er redd det blir samme greia på datingmrkedet og. De mennene jeg vil ha kommer helt sikkert aldri til å klaffe, mens alle jeg aldri vil ha kan jeg få når jeg vil 

Anonymkode: f09dd...77c

Du leter jo etter ting å være misfornøyd med og ignorerer det som er bra. På denne måten spiller det ingen rolle hva vennene dine gjør, for hadde du vært der de er, så hadde du vært misfornøyd fordi det finnes mennesker der ute i verden på samme alder som har oppnådd enda mer enn det igjen. Å være tilfreds med livet kommer innenfra, det er ikke noe du plutselig får når du har en kul jobb eller en million kroner på bok.

Det er først når du lar deg selv være tilfreds at du faktisk blir det. Det kan du bli ved å begynne sette pris på det du ha, og lete etter en positiv ting for hver negativ tanke du har. Du klarer det ikke like bra som vennene dine, men du klarer deg bedre enn de som endte opp som rusmisbrukere som ikke klarer holde en jobb. Du sier du har en jobb du liker, samtidig sier du at du må ta til takke med ting. 

Ikke bare  finner du noe negativt med absolutt alt i livet ditt, inkludert det som er bra, du aktivt leter etter negative ting å tenke på som handler om situasjoner du ikke har vært i en gang. Moren din har latt deg få være for surr og tverr så lenge at det har blitt en del av personligheten din, du dyrker det. Dette kan endres

Anonymkode: 8c8fa...8ce

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jammen jeg klarer det ikke like bra som mine venner. Og slik har det vært hele tiden. Jeg må alltid ta til takke med ting fordi jeg ikke klarer noe jeg vil. Jeg har gitt opp alle tingene og det her er den mest realistiske tingen. Men er så redd at jeg hele livet skal være urilfreds. 

Er redd det blir samme greia på datingmrkedet og. De mennene jeg vil ha kommer helt sikkert aldri til å klaffe, mens alle jeg aldri vil ha kan jeg få når jeg vil 

Anonymkode: f09dd...77c

Har det noe å si? Det vil alltid være noen som er bedre til ting enn man selv er.

Ja da har du jo bestemt deg på forhånd.

Anonymkode: 786d5...7af

[AnonymBruker]

Altså vennene jar aldri hatt problemer med å få jobb. Det har jeg. 

De gjør jobben sin kjempe bra, mens jeg stadig er en slik person som ligger etter. De andre får så masse tilbud. Jeg sitter liksom alltid igjen. Og det har vært slik hele tiden. Det er som om jeg ikke klarer å bli kvitt meg selv. 

 

Anonymkode: f09dd...77c

[AnonymBruker]

Og skulle ikke forundre meg om jeg må gi opp, mens de lever videre med sitt. Jeg er sent ute med ALT!  Jeg er liksom sist når det gjelder alt. 

Er så lei av å ikke være sterk   , spesiell nok og slik som andre. Flere av disse er født av karriereforeldre, et par hadde foreldre som ikke brydde seg (de ble veldig selvstendige), min mor har gjort det helt greit. Men hun er ikke noen nyskapende akuratt, veldig typisk "realist" og aldri vært en karriereperson. Er redd det bare ligger i genene. Uansett hvor mye stå på vilje jeg har eller erfaring så vil jeg ikke klare meg fordi jeg er født av denne moren. 

Anonymkode: f09dd...77c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

r redd det bare ligger i genene. Uansett hvor mye stå på vilje jeg har eller erfaring så vil jeg ikke klare meg fordi jeg er født av denne moren. 

Anonymkode: f09dd...77c

Hvilket ansvar mener du at du selv har oppi dette? Man har den bakgrunnen man har og så får man ta tak selv og gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt. 

Tar du sjanser? Spør du feks sjefen din om du kan få noen flere spennende oppgaver? Tar du på deg ekstra ansvar eller gjør du kun jobben din? Søker du på jobber som virker mer spennende? Hva vil DU? 

Kan det være du er deprimert? Det kan virke litt sånn utifra innleggene dine. Det kan være lurt å snakke med lege om disse tankene. 

Anonymkode: 960cc...80d

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilket ansvar mener du at du selv har oppi dette? Man har den bakgrunnen man har og så får man ta tak selv og gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt. 

Tar du sjanser? Spør du feks sjefen din om du kan få noen flere spennende oppgaver? Tar du på deg ekstra ansvar eller gjør du kun jobben din? Søker du på jobber som virker mer spennende? Hva vil DU? 

Kan det være du er deprimert? Det kan virke litt sånn utifra innleggene dine. Det kan være lurt å snakke med lege om disse tankene. 

Anonymkode: 960cc...80d

Men jeg vil kaste kortene mine.. 

Anonymkode: f09dd...77c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Men jeg vil kaste kortene mine.. 

Anonymkode: f09dd...77c

Nei, det vil du ikke, du har bare lyst å klage fordi det er det du er vant til og har behov for. Du vil aldri bli noe mer fordi du aldri gjør noe for å bli noe mer. Så enkelt er det. Du velger å være negativ, du velger å sitte på ræva og sutre. Det finnes folk som har hatt for jævlige liv som i en alder av 45 endelig får seg en stabil jobb og kan begynne spare penger til bolig. Det finnes mennesker som ikke finner lykken før de er 80. Det er dit du er på vei om du fortsetter å klage slik som du gjør nå. Det er bare du som kan hjelpe deg selv

Anonymkode: 8c8fa...8ce

[AnonymBruker]

Kan du skrive mer om forholdet til dine foreldre? For ofte ligger svarene der. Jeg er barn av foreldre ned narsissistiske trekk, og endte opp akkurat som du.

Anbefaler deg også å skrive noen ord for deg selv om hva du ville gjort om du kunne gjort og fått til akkurat hva du ville -det er en god indikasjon på veien videre. Finner du frem til noe DU vil, noe du kan satste på for din egen del, så står det bare igjen å tørre å ta steget. 

Anonymkode: d0996...444

[AnonymBruker]

On Tuesday, November 28, 2017 at 5:16 PM, Perle said:

Herregud, sjerp deg! Du er TJUESEKS år og FRISK og bor i et av verdens beste land. 

Alle er selv ansvarlige for sin egen lykke. Det er du selv som har satt merkelappen «taper» i din egen panne. Du kan være den du vil være. Vinner eller taper, det er opp til deg selv. 

Voks opp og slutt å surve og skylde på «mamma».

Dette innlegget er veldig lite empatisk. Du har hatt et lett liv om du tror at alle andre har det så lett at det bare er å "ta seg sammen". Jeg er enig i at en er sin egen lykkes smed, men der noen får emosjonell støtte (og noen altfor mye) -så er det noen som opplever at deres egen selvtilitt blir tråkka på så mye at en til slutt ikke vet hva det vil si å elske seg selv. Og du finner det rett og slett smart å undergrave følelsene til et menneske som føler det slik, istedet for å støtte. Er det vanlig? Desverre. Er det drittkjipt gjort? Ja! 

Anonymkode: d0996...444

[AnonymBruker]

TS, her har du to valg:

 

1. Fortsette i offerrollen.
Skylde på gener, din mor, din oppdragelse og hvem du er og fortsette i offerrollen. Du har ikke fått det til pga hvem du er, alle er bedre enn deg og det er ingenting du kan gjøre noe med det.
Fordelen med en slik holdning er at det er bekvemt, trygt og kjent, og du slipper å ta ansvar for noe - det er jo ikke noe du kan gjøre noe med det uansett. Bakdelen er at du aldri kommer deg videre og forblir ulykkelig, kanskje etterhvert også deprimert og bitter.

2. Ta styring over eget liv.
Ta ansvar over eget liv og egne valg. Innse at uansett bakgrunn og mor, så er det du, og bare du, som kan bestemme hva du vil gjøre med det videre. Slutt å sammenligne deg med andre og slutt å se bakover. Finn ut hva du ønsker og gjør det du må for å oppnå det. Vær bevisst at du faktisk er herre i eget liv. Blir en drøm knust så finn en ny. 
Fordelen med en slik holdning er at du kan bli mye lykkeligere enn du er i dag, du kan oppnå noe og leve ut dine drømmer. Du får kontroll og mestring. Bakdelen er at du må innse at du selv er ansvarlig for eget liv og må komme deg ut av den bekvemme offerrollen. Det er tungt.

Anonymkode: 9f77b...525

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan du skrive mer om forholdet til dine foreldre? For ofte ligger svarene der. Jeg er barn av foreldre ned narsissistiske trekk, og endte opp akkurat som du.

Anbefaler deg også å skrive noen ord for deg selv om hva du ville gjort om du kunne gjort og fått til akkurat hva du ville -det er en god indikasjon på veien videre. Finner du frem til noe DU vil, noe du kan satste på for din egen del, så står det bare igjen å tørre å ta steget. 

Anonymkode: d0996...444

Ok. De er ikke narsissister. Vel, eksen til mamma (daværende stefaren min) var. Pappa har ikke vært tilstede i oppveksten min. sett han et par ganger og det er mange år siden nå, har ingen kontakt. 

Mamma har alltid vært "realist" og bekymret av seg. Et "nei-menneske" på en måte. Hun har aldri gjort og sagt ting for å tråkke ned noen. Men jeg hører i undertonen at hun er negativ. Hun er ikke en negativ person egentlig. Hun sier aldri "dette går ikke""dette kommer vi aldri til å klare" "nei huff". Hun er ikke neddragende slik. Men veldig "realistisk". Jeg havnet på folkehøgskole og der var det mennesker fra byer som var litt mer karrieremennekser enn vi på bygda. Jeg syntes juss ble spennende (men det var faktisk urealistisk å prøve det for meg, da jeg ikke har personliheten for det i det hele tatt). Jeg nevnte dette og da nevnes det fra mor at "da må man virkelig...""nei, der må man være i balanse altså!""det er en tøff utdannelse altså". 

Når jeg deltok på konkurranser som barn. Altså, i gymtimene og sånn eller på fritidsaktiviteter sa mamma:"ikke bli lei deg om du ikke blir først, du er god nok uansett". Jeg hører at dette er godt ment, men en slik setning har alltid kommet. Jeg hører egentlig at "hvis noen vinner, så er det ikke oss". Hvis du skjønner  og jeg tror jeg har fått lave tanker om meg selv for dette. Men jeg kan ikke skylde ene og alene på mor. Jeg har ei kjempe suksessrik venninne som har hatt en forjævlig barndom. Så det er nok personligheten vi er født med selv også. 

Anonymkode: f09dd...77c

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Og skulle ikke forundre meg om jeg må gi opp, mens de lever videre med sitt. Jeg er sent ute med ALT!  Jeg er liksom sist når det gjelder alt. 

Er så lei av å ikke være sterk   , spesiell nok og slik som andre. Flere av disse er født av karriereforeldre, et par hadde foreldre som ikke brydde seg (de ble veldig selvstendige), min mor har gjort det helt greit. Men hun er ikke noen nyskapende akuratt, veldig typisk "realist" og aldri vært en karriereperson. Er redd det bare ligger i genene. Uansett hvor mye stå på vilje jeg har eller erfaring så vil jeg ikke klare meg fordi jeg er født av denne moren. 

Anonymkode: f09dd...77c

Ok.

Anonymkode: 786d5...7af

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet fra barnehagen. Det har vært vanskelig å bli kvitt følelsen av å være annerledes og mindre verdt. Men det er dette jeg aldri føler at jeg får vekk fra meg. 

Dette er dette som er det jeg bjle født som, som det virker som er vanskelig å bli kvitt! Vil liksom ikke ha det jeg er født med. 

Hvis jeg ikke klarer dette heller så beviser det bare at det man ser når man er barn er sant. Taper som barn? Taper som voksen....

Anonymkode: f09dd...77c

[Blod]

Tråden er ryddet for personangrep.

Blod, mod