Er så redd for å miste mamma og pappa:(

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en jente på 20 år.

Mamma og pappa er mine beste venner. Jeg har venner fra før, flere venner å prate med, men har likevel alltid følt meg litt alene. Aldri funnet en ordentlig venn eller gjeng hvor jeg føler jeg passer inn. Er en ganske følsom person, får ofte høre at jeg er godhjertet og lignende, men virker som få forstår meg(?), vanskelig å sette ord på. Uansett..

Sliter med en liten grad av angst. Mørkredd, redd for å være alene etc. Har i tillegg også lenge slitt med tanken på å miste mamma og pappa, både at de dør og når de blir gamle og svake, hvor jeg ser de sakte men sikkert "visner". Foreldrene mine er eldre enn gjennomsnittet for de andre på min alder. Før tenkte jeg det ville gå over når jeg ble eldre, men tvert imot kjennes det ut som tankene forverrer seg. Pappa har hjerteproblemer og mamma er generelt svak. Ser så stor forskjell på de begge bare på de siste 10 årene, det skremmer meg. Er så utrolig redd for å miste dem. Jeg er egentlig ganske selvstendig og kan virke tilsynelatende flink til å håndtere ting. Har så vidt tatt opp dette med både familie og venner, jeg blir ikke tatt seriøs fordi de kan vel rett og slett ikke få det til å stemme at jeg sliter så fælt med dette.

Noen råd?.. Tusen takk!

Anonymkode: 63057...376

[AnonymBruker]

Hei! 

Har utrolig lenge følt meg alene om å ha det slik. Jeg er 19 år og flyttet hjemmefra denne høsten, noe som bare forsterket denne følelsen noe ekstremt. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Blir karakterisert som litt følsom og kanskje litt over gjennomsnittet grublende. Syns det er så ekstremt trist at jeg ikke får opplevd hverdagen med foreldrene mine lenger... Tenker bare på alle de årene jeg har foran meg der mesteparten av kontakten kommer til å være over telefonen. Jeg er også utrolig redd for at de skal bli rammet av sykdom. Har alltid hatt et ekstremt godt forhold til dem.

Føler meg sykt unormal når jeg sammenligner meg med klassekamerater som virker som om de ikke har gjort annet alle disse år enn å gå å glede seg til vi skal flytte ut og studere. Merker bare hvordan det er når jeg er hjemme noen helger nå. Det blir liksom forventet at jeg skal henge med venner og møte alle som har friår osv., når alt jeg egentlig vil er å være med foreldrene mine fordi den tiden er så kostbar for meg. Når jeg ser på bilder og plutselig ser hvor mye mamma og pappa har endret seg på bare to år feks blir jeg så utrolig trist at det kjennest ut som om jeg skal dø. Leste en gang en artikkel om at samfunnet ikke anerkjenner den sorgen det er for mange å vokse opp. For min del er det utrolig sant. Kan ikke forestille meg et liv uten mamma og pappa. Jeg er egentlig veldig selvstendig, og de fleste anser meg nok som en ressurssterk person. Har kommet inn på et veldig godt studie og alt ligger egentlig tilrette for at jeg skal trives. 

Sorry... Dette gjorde ting sikkert ikke bedre for din del. Jeg har prøvd å tenke slik at når alt kommer til alt så er det naturens gang, og at vi bare er utrolig heldige som har hatt et så godt forhold til foreldrene våre og at vi har så mange gode minner som vi kan holde fast ved for resten av livet. 

Vil gjerne snakke mer med deg og dele tanker hvis du ønsker det. 

Anonymkode: 2348a...05f

[Duftavsommerregn]

På 27.11.2017 den 0.54, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en jente på 20 år.

Mamma og pappa er mine beste venner. Jeg har venner fra før, flere venner å prate med, men har likevel alltid følt meg litt alene. Aldri funnet en ordentlig venn eller gjeng hvor jeg føler jeg passer inn. Er en ganske følsom person, får ofte høre at jeg er godhjertet og lignende, men virker som få forstår meg(?), vanskelig å sette ord på. Uansett..

Sliter med en liten grad av angst. Mørkredd, redd for å være alene etc. Har i tillegg også lenge slitt med tanken på å miste mamma og pappa, både at de dør og når de blir gamle og svake, hvor jeg ser de sakte men sikkert "visner". Foreldrene mine er eldre enn gjennomsnittet for de andre på min alder. Før tenkte jeg det ville gå over når jeg ble eldre, men tvert imot kjennes det ut som tankene forverrer seg. Pappa har hjerteproblemer og mamma er generelt svak. Ser så stor forskjell på de begge bare på de siste 10 årene, det skremmer meg. Er så utrolig redd for å miste dem. Jeg er egentlig ganske selvstendig og kan virke tilsynelatende flink til å håndtere ting. Har så vidt tatt opp dette med både familie og venner, jeg blir ikke tatt seriøs fordi de kan vel rett og slett ikke få det til å stemme at jeg sliter så fælt med dette.

Noen råd?.. Tusen takk!

Alle som har et godt forhold til sine foreldre er livredde for å miste de, du er ikke alene om å føle det slik. Jeg er mye eldre en deg, har vært "redd" for dette i mange år, har hatt en svak mor som jeg aldri trodde skulle leve så lenge som hun har gjort til idag   Takker gud for det. Men den dagen kommer jo, så blir du mer moden og enda mer selvstendig med årene, og da vil denne følelsen du  har bli litt svakere helt garantert. Men "redselen" for å miste noen man er så glad i som sine foreldre vil aldri forsvinne, og dagen de dør vil bli nitrist og full av sorg enten de er veldig gamle eller ikke. Slekt skal følge slekters gang, og slik er det bare. Det å forsone seg med dette, og ikke ta sorgene på forskudd vil løse det meste av slike følelser. Man har aldri garanti for noe som helst, det er ikke sikkert vi engang får oppleve det, at det er vi som går først og da er det foreldrene som sitter med sorgen.

Nyt livet og bruk tid sammen med de som man er glad i. Det er mitt syn på det, man har aldri garanti for noe som helst og morgendagen har nok med sine egne bekymringer.