Prøverør 2018

[Gjest ...sunny...]

3 timer siden, Håper mamma i 2018 skrev:

En litt tung dag her i dag..i dag er dagen jeg skulle vørt på svangerskaps kontroll og fått tidlig UL men her sitter jeg med 3 nye arr på magen og ingen baby i magen:-( off dette er tøft:-( håper snart at det klaffer og at spiren vill sitte der i 9 mnd. Håper snart jeg får noe info om Venstre siden også for heler ikke noe godt og gå og vente sex livet og livet blir liksom mitt satt på vent :-( 

 

Håper alle får en fin fin dag i dag. 

Måtte bare få ut litt følelser :-) 

Uff det er tungt. Rart med de datoene man i utgangspunktet har sett frem til, som plutselig bare blir en påminning om at man ikke er gravid. God klem 🧡

[Avalon]

8 timer siden, SPOCA skrev:

Takk for støtte dere.

@Sisti Takk for klem, og takk for tips. Jeg har faktisk valgt å ta kontakt med dem. Jeg orker ikke et slikt vektfokus, jeg merker at det å være prøver OG ha et slikt vektfokus overhodet ikke er godt for meg. Det føles nesten traumatisk. Det har vært en kamp å komme hit i utgangspunktet, og da måtte nesten forsvare meg nå gjør at jeg synes dette er ekstremt vondt. Jeg mener jo ikke å være vanskelig, men skammen og det vonde jeg føler er veldig vanskelig. Akkurat som all mobbingen, og alle de usikre følelsene rundt kropp, kommer tilbake igjen. 

Jeg kan godt oppgi vekt selv, det er ikke det, og jeg forstår som sagt at de er opptatt av helsen, men jeg veier meg ikke foran noen. Helt uaktuelt. Det blir altfor vondt.

Det skjønner jeg veldig godt. Er selv blitt mobbet for vekten. Jeg er ikke så stor, men har alt for mye ekstra sett i forhold til høyde. Jeg er rett under BMI grensen til Helse Fonna. Sliter noe ekstremt med å gå ned i vekt, og vil så gjerne ha mindre vekt når vi skal på forhåndsamtale. Har allerede sett for meg scenarioet hvor de evt sier vekta jeg har oppgitt på skjemaet som sendes inn til dem mens vi er der, foran samboer. Eller at jeg må opp på vekta foran samboer. Vekt er et veldig sårt punkt for noen av oss.

[Blomst37]

11 timer siden, SPOCA skrev:

 til dere som trenger det.

Selv har jeg vært hos Riksen i dag. Det var en helt jævlig opplevelse, for å være helt ærlig. Bakgrunn: jeg gått ned fra 166 kg til 90 kg. Eller, vekta i dag viste 93,7 kg. Har nemlig, etter at jeg begynte med nesesprayen, fått sinnsykt mye vann i kroppen. Vektoppgang er dessverre en svært vanlig bivirkning.

Uansett. Kom til time, og så skulle de absolutt ha meg på vekta. Akkurat som de trodde jeg løy, og det var en grusom følelse. Der og da var jeg klar for å gi opp. Jeg går ikke på vekt foran andre, det er ikke snakk om. Selv om jeg er stolt av vektnedgangen min, er vekt så skamfullt og vondt at gjør jeg bare ikke. 

Og forøvrig: hadde de sagt fra til meg tidligere, jeg har jo vært gjennom en helt utredningsprosess, at jeg måtte dette, hadde det kanskje føltes enklere, men jeg var totalt uforberedt. Jeg fikk fullstendig panikk og begynte å gråte. Men jeg fikk lov til å gå på vekta uten at de så på, jeg måtte bare lese opp vekta.

Greit nok, jeg forstår vekt er viktig, men samtidig; man ser jo på meg om jeg lyver eller ikke, ærlig talt: hadde jeg vært 120 kg ville man jo sett det! Og for det andre: hvorfor syntes ikke overlegen jeg først gikk til at det var særlig viktig? Jeg lovte å gå ned til 92 kg. Det gjorde jeg, men pga vann i kroppen har jeg gått litt opp, dvs til 93,7 kg. Kjedelig, men sånn er det, og det reagerte legen heldigvis ikke på (det virket som hun forstå at jeg hadde en del vann i kroppen, det er lite jeg får gjort med det).

Jeg forstår de er påpasselige med vekt, men dette var en veldig vondt og ugrei opplevelse for min del. Jeg gruer meg til må tilbake om 1 uke. Slimhinnene mine var litt tykke i dag (ingen overraskelse der, nettopp hatt mens), men merker at jeg ble veldig satt ut nå.

Andre som har opplevd lignende? Merker at jeg mest fikk lyst til å gi opp og dra til Danmark. Der er alt mye enklere. 

Uff dette har jeg ikke opplevd. Blitt bare spurt om vekt både på Riksen og privat klinikk. Skjønner at du fikk panikk, og ble lei deg. Det hadde jeg blitt og😐. Masse lykke til!❤️

[Blomst37]

I dag har jeg vært på ul kontroll. Og fått noen gode nyheter☺️. Legen fant 18 egg! Ble veldig glad. Første forsøket var det bare 4, andre ble det 8. Men de var fortsatt litt for små, så må gå på medisiner i noen dager til.  Uttak blir på mandag. Og denne gangen dyrker de embryo flere enn 3 dager sa legen. Åh nå er det bare å håpe på at det blir mange gode egg på mandag🤞🏻.

[Blomst37]

10 timer siden, Håper mamma i 2018 skrev:

En litt tung dag her i dag..i dag er dagen jeg skulle vørt på svangerskaps kontroll og fått tidlig UL men her sitter jeg med 3 nye arr på magen og ingen baby i magen:-( off dette er tøft:-( håper snart at det klaffer og at spiren vill sitte der i 9 mnd. Håper snart jeg får noe info om Venstre siden også for heler ikke noe godt og gå og vente sex livet og livet blir liksom mitt satt på vent :-( 

 

Håper alle får en fin fin dag i dag. 

Måtte bare få ut litt følelser :-) 

Uff så trist😞 sender deg en stor klem💗. Håper at du finner fortsatt krefter til å kjempe videre 🙏🏻

[Juni15]

7 timer siden, Blomst37 skrev:

I dag har jeg vært på ul kontroll. Og fått noen gode nyheter☺️. Legen fant 18 egg! Ble veldig glad. Første forsøket var det bare 4, andre ble det 8. Men de var fortsatt litt for små, så må gå på medisiner i noen dager til.  Uttak blir på mandag. Og denne gangen dyrker de embryo flere enn 3 dager sa legen. Åh nå er det bare å håpe på at det blir mange gode egg på mandag🤞🏻.

Hurra 👏🏻 Både for mange egg og at de dyrker til blasto. Husker ikke helt, er du på offentlig eller privat klinikk?

[Blomst37]

2 timer siden, Juni15 skrev:

Hurra 👏🏻 Både for mange egg og at de dyrker til blasto. Husker ikke helt, er du på offentlig eller privat klinikk?

Tusen takk 😍 Jeg er på klinikk Hausken.

[Waldfee]

Hurra for mange egg, @Blomst37! Krysser virkelig fingrene alt jeg kan for deg nå 💗🤞

Til @SPOCA som måtte gå på vekta, skjønner det var veldig ubehagelig og synes det er rart de ikke tok mer hensyn. Jeg har aldri blitt spurt om vekt eller måttet veie meg, verken på Riksen eller privat. Men har ikke hatt vektproblem, heller. 

Klem til @Håper mamma i 2018💗. Skjønner det er tøft!

Jeg var hos legen i går, tok scratching og får starte med ferskforsøk, kort protokoll, nå i juni. Hadde eggløsning forrige uke, så venter mens til uka, forhåpentligvis🤞Har aldri hatt kort protokoll, det blir spennende! 

[tuppelene]

11 minutter siden, Waldfee skrev:

Jeg var hos legen i går, tok scratching og får starte med ferskforsøk, kort protokoll, nå i juni. Hadde eggløsning forrige uke, så venter mens til uka, forhåpentligvis🤞Har aldri hatt kort protokoll, det blir spennende! 

Masse lykke til med kort protokoll  Jeg har troa på scratching og kort protokoll selv om jeg ikke har hatt det selv. Kort protokoll er sikkert mye mer behagelig for kroppen. Krysser fingra  

[Fortunatus]

@SPOCA Så trist opplevelse du har hatt.

Men jeg må bare si at det er veldig samlebåndsfølelse på Riksen, og jeg er på kontroller som varer i under 5 min, og jeg må stadig vekk fortelle dem ting om min journal..  

De snakket annenhver kontroll (var på kontroll hver dag) om å enten avbryte eller fortsette. Den berg og dalbanen var helt forferdelig, og jeg var så glad at jeg slapp å veie meg, er heldigvis 10-15 kg unna vektkravet..

Men sånn er det i det offentlige.. De greier å behandle mange pasienter og hvis noe avviker fra kriteriene de har satt på pasienter så får man ikke behandling der.. Du har vært kjempeflink med vektnedgangen og jeg har flere venninner som ikke får IVF fordi de er for tunge.. Synes det er trist, men sånn er det.. 

Jeg prøver å være takknemlig for at vi faktisk har tilbudet om "gratis" IVF, det er ingen menneskerett å få barn.. Og hvis man selv vil overstyre eller ikke liker måten de gjør ting på, så bør man kanskje heller gå privat.  

Legene er jo ikke slemme, men de behandler ganske mange om dagen for å gi mest mulig folk behandling.

 

[SPOCA]

@Avalon Takk for fine ord. Jeg ble jo mobbet da jeg var normalvektig, så for meg er dette med kropp og vekt veldig vanskelig. Også fordi man er så veldig prisgitt andre, vi har jo virkelig ingen andre alternativer heller egentlig (vel, vi kan velge privat, men allikevel). Nå var heldigvis samboer ikke med, så jeg slapp akkurat å veie meg foran han, men det var en legestudent der, og det var SÅ nedverdigende.

@Blomst37 Takk!  

@Waldfee Jeg har jo vært normalvektig tidligere, men pga visse ting ble vekta som den var. Men det var da, og ikke nå. Jeg har kjempet i 4 år, og det var en litt sjokkartet følelse. Overlegen jeg møtte første gang var veldig forståelsesfull og hyggelig. Han snakket om vekt, men det var mer sånn "matter of fact", og det var greit. Da veide jeg 97 og han ville ha meg ned til 92 kg. Helt greit det. Jeg tålte det. Men jeg måtte ikke på noen vekt, han trodde på det jeg sa og var veldig behjelpsom. Og det er noe med det: det kunne kanskje blitt gjort litt annerledes.

@Fortunatus  Ja, jeg er selvfølgelig kjempetakknemlig for at jeg får dekket noe via det offentlige.

Så skal det sies at dette er en vanskelig situasjon fordi det handler om så mye mer enn det å prøve å få barn. Det handler også om godkjenning av meg, som også gir min samboer som har et sjeldent syndrom, muligheter han aldri har hatt tidligere. Dette er nok ekstra følsomt fordi det går utover det at vi ikke kan få barn naturlig. Han er født uten hormonproduksjon, som igjen fører til at han må ta mange dyre medisiner. Disse har han kun fått tilbud om nå som via har gått i gang med behandling via det offentlige. Og jo, det har påført oss ganske mange ekstra kostnader (vi er nå oppe i 20 000 kr i medisiner bare til han siden juli 2017), noe som jeg mener han egentlig burde fått dekket (men det er en helt annen diskusjon, han får dekket noe, men vi må over ganske mange tusen før det blir aktuelt). Hadde han hatt andre type sykdommer/syndrom, ville han fått mye dekket. Og det gjør kanskje at man føler fortvilelsen ekstra sterkt, for avslag til meg, gir også avslag til at han får de medisinene han burde ha, fordi de strengt tatt går på reproduksjon, selv om de egentlig bare gjør han til et velfungerende menneske (han vil med medisinene uansett aldri kunne få barn normalt uten donorsæd). Så det handler om så mye mer enn å bare få barn. Å få en mann som i det hele tatt har et normalt følelsesliv (manglende hormoner gir store humørsvingninger, og skaper store utfordringer rent medisinsk) har vært en stor glede.

Dette ble langt, men jeg mener selvfølgelig ikke at det er en menneskerett å få barn. Samtidig har jeg fulgt alle de råd og de anbefalinger jeg har fått til punkt og prikke. Jeg har gjort alt de har bedt meg om. Og da er det fortvilende at det du møter er skepsis og nedlatende tone. Når legen du møter så åpenbart lurer på hva du gjør der og kommer med fraser som "det er farer forbundet med overvekt bla bla bla", som om man sitter der som et totalt brødhue og ikke skjønner dette. Kombinert med at man blir tuktet på vekta, var dette en vond opplevelse. 

Det er greit å prate om vekt, men det bør gjøres på en respektfull måte. Jeg kan godt oppgi det jeg veier, men når man blir presset på en vekt føles det svært nedverdigende og vondt. Og når legen sier "det er viktig at man begge er samarbeidsvillige", tenker jeg at man kanskje ikke har forstått det. At man muligens burde tatt et kurs i menneskelig kommunikasjon og medmenneskelighet. Jeg tenker at det å anerkjenne at pasienten faktisk føler at det er vanskelig er første steg på veien.

Men ja, fikk veldig samlebåndfølelse, svært upersonlige greier. Men det er greit nok, det var jeg egentlig forberedt på.

Jeg har vært 12 ganger i Danmark (kun inseminasjon), og jeg må jo si at det er ganske ulike følelser jeg sitter igjen med. Der er vekt aldri et problem, de fnyser av det leger i Norge henger seg opp i. Vekt ble nevnt altså, men gjort svært respektfullt. Så forstår jeg at de setter en grense i Norge. Greit nok. Vi har ulike krav, helt greit. Men da bør man kanskje gjøre det på en god måte, i stedet for å behandle pasienten som om de er annenrangs mennesker. For det er den følelsen jeg sitter igjen med.

Uansett. Jeg har tatt kontakt med Hausken, og de svarte meg med en gang. For noen hyggelige mennesker! Og jeg var åpen om dette med vekt, og de anerkjente og skjønte dette var vondt med en gang. Og det er kanskje det man savner, noen som faktisk bare gidder å anerkjenne den man er, og den reisen man har hatt. Jeg trenger ikke ei venninne, eller noe som skal dulle, men jeg vil gjerne møtes med respekt, og som ikke gjør at jeg gruer meg til timene i forkant.

[Waldfee]

4 timer siden, tuppelene skrev:

Masse lykke til med kort protokoll  Jeg har troa på scratching og kort protokoll selv om jeg ikke har hatt det selv. Kort protokoll er sikkert mye mer behagelig for kroppen. Krysser fingra  

Tusen takk 💗 Blir deilig å slippe nesesprayen 👍😊 Håper alt fortsatt går bra med deg, har du vært på ultralyd enda? 

[tuppelene]

19 minutter siden, Waldfee skrev:

Tusen takk 💗 Blir deilig å slippe nesesprayen 👍😊 Håper alt fortsatt går bra med deg, har du vært på ultralyd enda? 

Ja, nesesprayen er bare til bry. Kjente det godt på andre forsøket at det bare var et ork å passe på hele tiden. Her går det fortsatt bra vet du   Skal på TUL onsdag neste uke, så nå er vi veldig spente og tiden går fryktelig sakte... Håper i hvert fall det er ett bankende hjerte der inne, og er det to blir vi enda mer spente og dobbelt så glade   Det er bra du snart kommer etter   

[Hollymolly]

Var på ultralyd i dag. Var sikkert på noe var galt siden jeg fikk migrene i går. Og det viste seg at jeg hadde rett. Den hadde sluttet å utvikle seg i uke 8. Og jeg skulle egentlig være i uke 10 nå. Så min mareritt ble til virkelighet😪😪 

skal til sykehuset i morgen også blir det spontant abort. Jeg er helt knust. 

Jeg tenker å skrape ut, orker ikke å ta dette ut med pille. Er det noen som vet hva som er best.  

[Gjest Sisti]

8 minutter siden, Hollymolly said:

Var på ultralyd i dag. Var sikkert på noe var galt siden jeg fikk migrene i går. Og det viste seg at jeg hadde rett. Den hadde sluttet å utvikle seg i uke 8. Og jeg skulle egentlig være i uke 10 nå. Så min mareritt ble til virkelighet😪😪 

skal til sykehuset i morgen også blir det spontant abort. Jeg er helt knust. 

Jeg tenker å skrape ut, orker ikke å ta dette ut med pille. Er det noen som vet hva som er best.  

Nei så utrolig leit! Alt man må gjennom.

[tuppelene]

9 minutter siden, Hollymolly skrev:

Var på ultralyd i dag. Var sikkert på noe var galt siden jeg fikk migrene i går. Og det viste seg at jeg hadde rett. Den hadde sluttet å utvikle seg i uke 8. Og jeg skulle egentlig være i uke 10 nå. Så min mareritt ble til virkelighet😪😪 

skal til sykehuset i morgen også blir det spontant abort. Jeg er helt knust. 

Jeg tenker å skrape ut, orker ikke å ta dette ut med pille. Er det noen som vet hva som er best.  

Å nei, huff dette er vondt Hollymolly😢 Vår alles store frykt. Skjønner hodt du er helt knust. En kort historie under er ikke for å skremme, men får du utskrapning så velg det. Jeg vet det er mange som må ta pillene hjemme og etter min opplevelse skjønner jeg ikke det. Men er vel kanskje fordi det som oftes går greit. 

Mistet selv for tre år siden. Begynte å blø litt etter passerte 12 uker, viste seg at det stoppet opp midt i uke 8. For meg gikk det av seg selv siden det hadde ligget der lenge. Når det først satte ordentlig i gang var det sterke rie lignende smerter i mange timer før jeg begynte å blø voldsomt. Bind hjalp ikke, så vi fant frem håndklær. Tidligere den dagen hadde jeg vært på Volvat og jeg fikk et skriv jeg kunne ta med til akutten hvis jeg begynte å blø mye. Jeg visste jeg kom til å blø, men ikke hvor mye. Snakket med ambulansesentralen før vi dro vår en times tur til sykehuset. Fikk først beskjed om å dra på legevakten, men fortalte om brevet jeg hadde. Jeg tenker ofte på at hvis jeg ikke hadde hatt det brevet hadde vi kanskje dratt på legevakten, skulle jeg virkelig sittet der i mange timer?! Ambulansesentralen ringte meg på vei nedover, og jeg måtte ringe om jeg ble dårlig. Halvveis på veien besvimte jeg. Da kom ambulansen oss i møte. På sykehuset ble jeg etterhvert plassert i en gyn stol hvor jeg lå i 3-4 timer for alt de skulle få «renset» meg så de kunne ta innvendig UL, og det er disse timene jeg aldri glemmer. Pga blodtapet lå jeg over til neste dag. Tre dager etter var jeg på kontroll og da så det ok ut. 

Om det er utskrapning eller piller så tror jeg uansett det er vondt, for den store drømmen om noe som skulle bli plutselig er borte. Siden jeg har min opplevelse skulle jeg heller ønske jeg hadde fått utskrapning. Stor klem til deg 💛 Håper en ny spire snart er tilbake og blir der i ni mnd. 

[Gjest ...sunny...]

56 minutter siden, Hollymolly skrev:

Var på ultralyd i dag. Var sikkert på noe var galt siden jeg fikk migrene i går. Og det viste seg at jeg hadde rett. Den hadde sluttet å utvikle seg i uke 8. Og jeg skulle egentlig være i uke 10 nå. Så min mareritt ble til virkelighet😪😪 

skal til sykehuset i morgen også blir det spontant abort. Jeg er helt knust. 

Jeg tenker å skrape ut, orker ikke å ta dette ut med pille. Er det noen som vet hva som er best.  

Nei og nei så trist, alle gode tanker til deg 🧡🧡😥 Jeg har (dessverre) erfaring med både utskrapning og piller. Pillene fikk meg til å blø, og jeg fikk beskjed om at alt var i orden. Ventet og ventet i det uendelige på menstruasjon,  til slutt betalte jeg for privat ultralyd. Det viste at det var mye rester igjen i livmoren. Kunne ført til infeksjon, og det endte i utskrapning likevel. Så jeg hadde absolutt valgt utskrapning.  Da slipper du å være redd for at ikke alt kommer ut, og du slipper å se det som kommer ut. Føler med deg 🧡

[Hollymolly]

5 minutter siden, ...sunny... skrev:

Nei og nei så trist, alle gode tanker til deg 🧡🧡😥 Jeg har (dessverre) erfaring med både utskrapning og piller. Pillene fikk meg til å blø, og jeg fikk beskjed om at alt var i orden. Ventet og ventet i det uendelige på menstruasjon,  til slutt betalte jeg for privat ultralyd. Det viste at det var mye rester igjen i livmoren. Kunne ført til infeksjon, og det endte i utskrapning likevel. Så jeg hadde absolutt valgt utskrapning.  Da slipper du å være redd for at ikke alt kommer ut, og du slipper å se det som kommer ut. Føler med deg 🧡

 

13 minutter siden, tuppelene skrev:

Å nei, huff dette er vondt Hollymolly😢 Vår alles store frykt. Skjønner hodt du er helt knust. En kort historie under er ikke for å skremme, men får du utskrapning så velg det. Jeg vet det er mange som må ta pillene hjemme og etter min opplevelse skjønner jeg ikke det. Men er vel kanskje fordi det som oftes går greit. 

Mistet selv for tre år siden. Begynte å blø litt etter passerte 12 uker, viste seg at det stoppet opp midt i uke 8. For meg gikk det av seg selv siden det hadde ligget der lenge. Når det først satte ordentlig i gang var det sterke rie lignende smerter i mange timer før jeg begynte å blø voldsomt. Bind hjalp ikke, så vi fant frem håndklær. Tidligere den dagen hadde jeg vært på Volvat og jeg fikk et skriv jeg kunne ta med til akutten hvis jeg begynte å blø mye. Jeg visste jeg kom til å blø, men ikke hvor mye. Snakket med ambulansesentralen før vi dro vår en times tur til sykehuset. Fikk først beskjed om å dra på legevakten, men fortalte om brevet jeg hadde. Jeg tenker ofte på at hvis jeg ikke hadde hatt det brevet hadde vi kanskje dratt på legevakten, skulle jeg virkelig sittet der i mange timer?! Ambulansesentralen ringte meg på vei nedover, og jeg måtte ringe om jeg ble dårlig. Halvveis på veien besvimte jeg. Da kom ambulansen oss i møte. På sykehuset ble jeg etterhvert plassert i en gyn stol hvor jeg lå i 3-4 timer for alt de skulle få «renset» meg så de kunne ta innvendig UL, og det er disse timene jeg aldri glemmer. Pga blodtapet lå jeg over til neste dag. Tre dager etter var jeg på kontroll og da så det ok ut. 

Om det er utskrapning eller piller så tror jeg uansett det er vondt, for den store drømmen om noe som skulle bli plutselig er borte. Siden jeg har min opplevelse skulle jeg heller ønske jeg hadde fått utskrapning. Stor klem til deg 💛 Håper en ny spire snart er tilbake og blir der i ni mnd. 

Tusen takk for svaret begge to. Har også bestemt meg for utskraping. Jeg merker at kroppen er absolutt ikke sterk nok til å ligge å blø hjemme. 

Hvor lenge ventet dere før dere startet med IVF igjen? 

Endret 23. mai 2018 av Hollymolly

[Gjest ...sunny...]

19 minutter siden, Hollymolly skrev:

 

Tusen takk for svaret begge to. Har også bestemt meg for utskraping. Jeg merker at kroppen er absolutt ikke sterk nok til å ligge å blø hjemme. 

Hvor lenge ventet dere før dere startet med IVF igjen? 

Jeg måtte vente en menstruasjon, så kunne jeg begynne med ivf. Føles litt tryggere å være på sykehuset i en slik situasjon.  Alt vi må gjennom 😥

[tuppelene]

23 minutter siden, Hollymolly skrev:

Tusen takk for svaret begge to. Har også bestemt meg for utskraping. Jeg merker at kroppen er absolutt ikke sterk nok til å ligge å blø hjemme. 

Hvor lenge ventet dere før dere startet med IVF igjen? 

Vi var under utredning når jeg plutselig ble gravid etter lap. Så vi hadde ikke satt i gang med IVF enda da. Valgte å prøve litt selv før vi ga opp og fortsatte utredningen. Tror det tok rundt fem uker før neste mens kom.