Et lite spørsmål...

[Kevin]

Du skriver så flott og beskrivende, Nelle. Det er utrolig fint å lese problemstillinger som dette ut i fra en kvinnes synspunkt også. En som har det som samboeren min. Hun er ikke flink til å prate om sex, og hver gang jeg nevner det er det mas. Du sørger for et mer nyansert syn på ting. Du har virkelig tenkt igjennom dette med din egen manglende lyst, og klarer å formidle det på en fantastisk måte. Jeg er også glad for at jeg har kunnet påvirke med skribleriene mine. Jeg vil jo bare få frem at lar man det trille av seg selv, kan man ende opp slik jeg har gjort. Da har iallefall tankene mine nådd frem til noen.

Jeg håper du finner ut av dine problemer og får et herlig liv sammen med en du elsker! For jeg er ikke i tvil om at den rette for deg, vil få et veldig lykkelig liv!

[Gjest Mannen]

Kompromiss må vel være et nøkkelord her?

Det må da være mulighet for å komme til en eller annen slags enighet?

Jeg har full forståelse for Kevins situasjon. Det er jo åpenbart ikke noen løsning å tvinge kjæresten til samleie. Men som en midlertidig løsning må det være lov å kanskje forvente en "hjelpende hånd" eller annen kos.

La meg si det sånn; om jeg selv hadde opplevd manglende sex-lyst, impotens e.l så hadde jeg likevel vært opptatt av å prøve å tilfredstille henne om hun ønsket det. Jeg hadde ikke opplevd det som å gi barmhjertighetsex - men det handler vel mer om å gi av seg selv uten å forvente å få tilbake.

[Kevin]

Kompromiss må vel være et nøkkelord her?

Det må da være mulighet for å komme til en eller annen slags enighet?

Jeg har full forståelse for Kevins situasjon. Det er jo åpenbart ikke noen løsning å tvinge kjæresten til samleie. Men som en midlertidig løsning må det være lov å kanskje forvente en "hjelpende hånd" eller annen kos.

La meg si det sånn; om jeg selv hadde opplevd manglende sex-lyst, impotens e.l så hadde jeg likevel vært opptatt av å prøve å tilfredstille henne om hun ønsket det. Jeg hadde ikke opplevd det som å gi barmhjertighetsex - men det handler vel mer om å gi av seg selv uten å forvente å få tilbake.

Ikke annet å si enn at vi her er helt på bølgelengde...

[Gjest heioghopp]

Så, hvordan vet man at man har med et midlertidig problem eller et blivende problem? Dette får man først vite etter langvarig tålmodighet. Når man har slitt med problemet i flere år, og man opplever at partner fremdeles ikke synes det gjør så mye at man ikke har sex, hva gjør man da?

Poenget er, Fiona, jeg har fulgt ”oppskriften” din til punkt og prikke, men man kommer til et punkt der nok er nok. Derfor lever jeg per i dag uten sex og i et forhold der vennskap er langt mer fremtredende enn kjærlighet.

Derfor tror jeg også at jeg trygt kan si at dette er noe begge må jobbe hardt for å løse sammen, for å VILLE løse det sammen. Ikke bare det at mannen skal sitte i bakgrunnen som en tålmodig nikkedukke. Gjør man det, kan man ende opp som - meg. Og det vil man ikke...

Slik vet jeg at min saboer også har det, og det er fint og få et mannlig perspektiv på samme sak!!! Det du beskriver er en av grunnene til at jeg gså har det så felt med dette problemet, fordi jeg vet at det er mitt problem, men at han sitter igje og føler seg slik som deg. Jeg vil jo så gjærne at han skal ha det fint også, og føle at jeg har lyst på ham også, på samme måte som jeg vil vite at han har det på meg...

I vårt tilfelle seg jeg at forrholdet vårt generellt gjenspeiler seg i dette problemet. Vi var litt for tidlig fastkjørt i en rutine, go tilbragte ikke nokk tid sammen hvor vi faktisk gjorde ting sammen og ikke satt å så på en film eller lignende. Jeg merker at det hjelper på, at vi har det kjekt sammen . Altså; det er ikke snakk om heftige, storslåtte romantiske hendelser, men enkle ting som å gå ut å ta en øl sammen, eller bowle eller en kaffi på kafe. Dette er ting som jeg tror ofte har en tendens til å bli glemt etter en tid i et smaliv. Man kan bli flink til å pleie romantikken, mend middager og slikt, men igjen kan dette gjøre problemet mer synlig fordi det da på en måte "ligger i luften" at man skal ha sex etterpå. Kompliserte greier ja jeg vet!

Men som nevt tidligere i begyndelsen av tråden, tror jeg, så har sex en tendens til å bli litt mer komplisert når det er så mange følelser med inn i bildet, og begge partnerene har behov, således kanskje forskjellige, som skal dekkes.

Som kevin nevner er det noe begge pernerene må jobbe HARDT med å løse, og dette kan være vankselig og ting kan lett føles litt statisk og unaturlig underveis. Problemet mitt ligger i at min samboer ikke er helt villig til å gjøre det som jeg behøver, fordi dette kan lede til at vi noen ganger koser med hverandre uten at det ender med sex og utløsning. Og på den andre siden har nå kanskje skoen havnet på den andre foten, og han har nå tatt min posisjon med det å føle at han må prestere hele tiden, da det er til stadighet min lyst vi fokuserer på. Som sakt kompliserte greier...

[Gjest Anonymous]

La meg si det sånn; om jeg selv hadde opplevd manglende sex-lyst' date=' impotens e.l så hadde jeg likevel vært opptatt av å prøve å tilfredstille henne om hun ønsket det. Jeg hadde ikke opplevd det som å gi barmhjertighetsex - men det handler vel mer om å gi av seg selv uten å forvente å få tilbake.[/quote']

Er enig i det du sier i inlegget ditt. Men noe av problemet som er diskutert tidligere i denne tråden er at mange av de damene som har skrevet inn her føler at dette akkurat er tilfellet med mannen sin, at de må gi. Smatidig tror jeg flere føler at de trenger å få . Klart det er ikke noe galt i å gi mannen en liten runde uten at man får noe igjen, men dette løser ikke komunikasjonsproblemet under selve sex-akten. Tror jeg, med flere føler akkurat det at det hadde vert befriende å kunne nyte en seksuell handling og seksuell kos uten at dette må lede til at de må gi mannen, men at de kan bare kose og nyte... Men at mannen i dette tilfellet ikke er villig til å bare gi...

[Kevin]

Det er trist å høre at flere andre har det slik jeg og samboeren min hadde det. Jeg unner ingen dette. Det tærer på begge parter, for ikke å snakke om forholdet. Det jeg angrer på ut i fra vår situasjon var at jeg ikke krevde at vi skulle løse dette sammen, så tidlig som mulig. Men jeg visste jo ikke hva jeg kunne vente. Trodde hun trengte tid for seg selv for å finne ut av ting....

Men jeg tror at om man jobber sammen for å løse dette fra begynnelsen av og lytter til hverandre, at dette vil sørge for store fortrinn i kampen om å overvinne problemet.

Håper virkelig alt løser seg for dere! Jeg virkelig håper det!

[Gjest Heioghopp]

Jeg mener alle områder i livet er en sånn kost-nytte aveining. Hvis noe koster mer enn det smaker, er det ikk everdt det på sikt. Finner du ut at du kan leve sånn, har du selvsagt lov til å si du savner det - men når du VELGER det selv, er det ditt ansvar å forsone deg med valget ditt også. Ellers hva er vitsen?

Alle og enhver må ta ansvar for egne følelser (og seksualitet). Velger man å leve sammen, hører det med en rekke ting, på alle ulike plan. Jeg sier ikke at jeg vet HVA jeg ville gjort i DEN situasjonen, jeg kan godt forestille meg det er ille.  

Men vi har jo et ansvar for det vi velger selv. Og hvis du velger å være i forholdet, må du jo ta betingelsene i forholdet også...?

Uten at jeg klarer å forstå det - jeg kan ikke tenke meg, sånn umiddelbart, å være uten sex, og den leken, fortroligheten, tryggheten, nærheten det medfører (hvis det er frivillig og lystbetont!!!!), men jeg har venninner som ikke skjønner "alt oppstyret"  :o Stakkar. Det er jo en enorm dimensjon som mangler der, føler jeg. Men alle er ulike, kanskje de uttrykker seg på andre måter, hva vet jeg. Jeg er så kosete å nærhetssøkende selv at det er helt umulig for meg å tenke meg et forhold der jeg ikke vil ta på, kose på og få lyst på han jeg er sammen med.

nr 1): Hmmm... man VELGER ikke å miste sex lysten. Dersom man skulle gjøre det slutt med den personen man virkelig elser fordi et stort og vedvarende problem har oppstått, så skjønner jeg godt at skilsmisse raten er høy. En litt barnslig holdning er det ikke? At man velger alt, og dersom dette ikke passer en så stikekker man? Dersom det koster mer, så er det greit å la være? Er ikke det litt egoistisk? Det er jo ikke dette saken er snakk om! Diskusjonen er den at mange sliter med sekslysten og ønsker å fornandre dette og jobbe for å forandre dette. Videre diskuterer vi hvordan dette kan gjøres, ikketil hviken grad man ikke skal orke lenger og gå. Forstår at du mener at et semliv uten sex ikke er holdbart, og det mener jeg også at det ikke er. Men jeg mener også at et hver slik problem kan ordnes, derosm man er villig til å jobbe hardt nok for det.

nr 2): Hvorvidt din sekslyst er på topp er i all fall ikke jeg interessert i å høre om, for dette har ikke noe med diskusjonen å gjøre. Vi diskuterer manglende seks lyst, og du har tydligvis ikke noe å tilføre denn diskusjonen da du ikek har peiling på hva det er snakk om!!!

Beklager at jeg er litt krass, men i en tråd som tar opp manglende sekslyst er inlegg som forteller om sin tilstedeværelse av denne absoludt ikke av interesse....

[Gjest *Fiona*]

La meg si det sånn; om jeg selv hadde opplevd manglende sex-lyst, impotens e.l så hadde jeg likevel vært opptatt av å prøve å tilfredstille henne om hun ønsket det. Jeg hadde ikke opplevd det som å gi barmhjertighetsex - men det handler vel mer om å gi av seg selv uten å forvente å få tilbake.

Enig - det ER forskjell på det. Jeg har ikke problemer med den delen, jeg har problemer med det hvis det utvikler seg til å BLI en pliktgreie/barmhjertighets greie. Hodet og hjertet snakker ikke samme språk alltid. Du VET partneren elsker deg, så hvorfor har han/hun ikke lyst på deg? Det virker liksom helt ulogisk.

Jeg har bare opplevd manglende lyst en kort periode i mitt liv, og det var da jeg ikke HADDE de rette følelsene :o Derfor, hvis jeg skulle oppleve avvisning noen gang, vil jeg helt sikkert bli veldig sår og koble det direkte til slik jeg selv fungerer - føler jeg det rette, har jeg nemlig lyst... så enkelt har det hittil vært for meg, uten at jeg kan si det ikke vil endre seg gjennom ulike livsfaser. Men nærheten og alt det der er så tett sammenkoblet for min del at å leve i et forhold, og å velge å leve i et forhold, der jeg ikke har lyst på partneren - det synes jeg er veldig vanskelig å se for meg.

Det er jo nettopp derfor det er komplisert, fordi alle har helt ulike mekanismer der. Kombinert med at man kanskje blir defensiv, blir det et sårt tema å snakke om i det uendelige også. Derfor jeg sier dette med å få hjelp utenfra. Få en ny vinkling, kanskje noe man ikke har sett før.

Kevin - mener du altså at du har lagt sex på hylla? At du velger å leve uten, slik ting er? For resten av livet? At dere gjorde det som var å gjøre, og ikke kan eller vil gjøre noe mer?

[Kevin]

Sex med andre enn meg selv er lagt på hylla inntil videre, men dette er ikke holdbart i lengden, det vet jeg. Det er klart man til slutt må gjøre noe drastisk. Jeg kjemper i allefall i det lengste for å beholde det som betyr noe for meg. Ei jente som betyr mye for meg, nå som en venn, og en herlig sønn på snart to som betyr alt for meg.

Det er dette som driver meg videre.

[Gjest *Fiona*]

Jøss og jøss...

Du har mistolket det jeg skrev. Jeg skrev at man må gjøre den avveiningen individuelt - at dersom et forhold er mer til belastning, altså tærer, enn det gir deg som menneske, uansett hva problemet er, det kan være sex eller hva som helst annet (barnløshet, økonomi, familiegreier, sykdom - u name it) så må man ta valg selv på hva man kan leve med og ikke.

At du er så defensiv og krass er helt forståelig slik du føler det i din situasjon, men det er et innlegg om personlige valg jeg skriver, og ikke et angrep på deg. Tolk ivei, altså.

Du må gjerne synes det er barnslig å ta ansvar for eget liv og egne valg. Deg om det. Jeg synes det er det minste man kan gjøre for både seg selv og den andre parten. Jeg sa ingenting om terskelen for å ta avgjørelser; det må hver og en avgjøre selv!!

Du kan ikke komme her og påstå at du synes et menneske er urimelig om det velger å ta vare på seg selv - du kan heller ikke sette deg til doms over hva et annet menneske ønsker av samlivet. At det er sårt for deg å se det slik siden du akkurat nå befinner deg i en situasjon som oppleves sånn, skjønner jeg kjempegodt.

Uttalelsen min var like fullt generell, og jeg står faktisk for det at dersom man, av en eller annen grunn, har et forhold som ikke fungerer, så har man lov til å ta andre valg. Hva det innebærer for hver enkelt er - jeg begynner å gjenta meg selv - individuelt.

Jeg har ikke snakket direkte til deg. Slipp ned skuldrene du.

Jeg har også sagt opptil et par ganger at jeg ikke vet hva jeg ville gjort selv - at jeg har vanskeligheter med å forstå det, og at jeg ikke vet hva jeg ville gjort selv.

Tror ikke det er noe fanden på veggen her? *ser meg rundt* nope, kan ikke se noe...

[Gjest *Fiona*]

Det siste var til heioghopp.

Kevin - hvor lenge har det vært sånn da? Er det relatert til barnet, svangerskap og fødsel osv?

[Kevin]

Vi har vært sammen i 7 år, og problemene dukket opp etter det første året. Så vi har slitt en stund, for å si det slik....

[Gjest *Fiona*]

OJ :o

Uffda. Hun har rett og slett ikke sexlyst?

En kollega av meg på det forrige, nei, forrige forrige, stedet jeg jobbet hadde noe av det samme. De hadde derfor et "åpent forhold", som i praksis da selvsagt gjaldt ham; han kunne ha sex utenfor forholdet, eneste betingelsen hun satt var at han sørget for at hun ikke visste det, ikke fikk vite om det og ikke venner/familie fikk vite det. De har to barn.

Det funket visst for dem; de hadde liksom sin greie og ville ikke noe annet enn det, men han hadde jo, som han sa, behov.

Er det noen mulighet for dere i det hele tatt? Eller er det ikke et alternativ?

[Gjest heioghopp]

Til Fiona: Jeg tenkte heller ikke at du snakkte dirrekte til meg, men likevel vil en generalisering nå flere i denne tråden.

Men jo; klart er det ikke barnslig å ta annsvar for egne valg og liv, men det virket ut i fra det du sa at det ikke er vert å slite litt ekstra i situasjoner hvor ting er vanskelige, fordi det således koster for mye... Klart har man lov til å ta valg, men noen ganger fremstår ikke det som å dra som et valg. Dette er en av grunenne til at jeg ikke klarer diskutere dette problemet mitt med venindene mine, fordi de mener at jeg har et valg og bare kan dra. Men jeg elsker virkelig denne personen, og det finnes ikke et valg hvor jeg kan dra, fordi livet mitt uten ham ikke er et valg... Hm... var det forståelig? ble litt rot... Men slik ser jeg også at Kevin kanskje også føer det, ikke for å legge ord i munnen han, men det er slik jeg tolker det i all fall.

Men jo tilbake til diskusjonen og ikke mine eventuelle misstolkniner her...

[Gjest heioghopp]

Til Fiona: Jeg tenkte heller ikke at du snakkte dirrekte til meg, men likevel vil en generalisering nå flere i denne tråden.

Men jo; klart er det ikke barnslig å ta annsvar for egne valg og liv, men det virket ut i fra det du sa at det ikke er vert å slite litt ekstra i situasjoner hvor ting er vanskelige, fordi det således koster for mye... Klart har man lov til å ta valg, men noen ganger fremstår ikke det som å dra som et valg. Dette er en av grunenne til at jeg ikke klarer diskutere dette problemet mitt med venindene mine, fordi de mener at jeg har et valg og bare kan dra. Men jeg elsker virkelig denne personen, og det finnes ikke et valg hvor jeg kan dra, fordi livet mitt uten ham ikke er et valg... Hm... var det forståelig? ble litt rot... Men slik ser jeg også at Kevin kanskje også føer det, ikke for å legge ord i munnen han, men det er slik jeg tolker det i all fall.

Men jo tilbake til diskusjonen og ikke mine eventuelle misstolkniner her... Ser ikke fanden her heller forsåvidt

[Gjest heioghopp]

ops, bele vist en dobbel posting der, beklager, den siste er den opdaterte versjonen...

[Kevin]

Håpet er at hun blir med til en sexolog en gang i fremtiden, Fiona. Noe hun kvier seg for per i dag....

[Gjest heioghopp]

Jeg gikk en lien stund til psykolog for det, og jammen var det ikke lett å få opp motet til å gjøre det!!! Men jeg gjorde det i all fall, men det komm ikke mye godt ut av det. Hun lette for mye etter psykologiske forklaringer bak problemet og det fantes jo ingen av dem igrunn, kanskje forrholdsmessig men ikke innad i meg, så jeg sluttet etter en tre gangers tid fordi det rett og slett ble pinlig fordi vi ikke hadde noe å snakke om. Hun foreslod eller ingen taktikker for å hjelpe igrunn, og det var o det jeg trengte...

Men en seksolog er kanske lurere, tror kanskeje ikke vanelige psykologer er helt vant til å snakke om slikt. Hvordan kommer man i kontakt med en seksolog igrunn? Det er jo positivt om hun klarer bli med deg på det, og fint at dere kan gå sammen(jeg gikk alene)!!! Men bare husk å fortelle henne at det er tøft gjort av henne, fordi å innrømme slike problemer ovenfor andre er ikke lett...

[Gjest *Fiona*]

Fagfolk er undervurdert, spør du meg :-)

*spøker litt nå*

Jeg mener terskelen burde være lavere for å søke hjelp. Som du sier heioghopp, det føles ikke bra alltid å "tilstå" at man har et problem.

Litt avhengig av hvor du bor, jeg ville spurt hos fastlegen om det er noen med det som spesialfelt der du bor.

Jeg bor på Sørlandet og her kryr det av dem

Men for å være alvorlig; det å oppsøke fagfolk på alle områder i livet burde være noe vi ser med mindre skeptiske øyne på.

Delvis pga det åpenbare - de har faktisk peiling på det de snakker om.

Og delvis fordi man ALLTID kan lære noe - om man ike har problemer som oppfattes som "alvorlige nok" eller hva det nå er som gjør at vi kvier oss for å oppsøke dem - vel, de er der, de er interessert i å hjelpe, de har kompetansen, og de er taushetsbelagt.

Vinn vinn situasjon, spør du meg.

Men jeg vil gjerne si noe - det kan være du fikk feil psykolog. En som er feil for DEG. Psykologer er også bare mennesker, og du er MINST like avhengig av god kjemi der som med andre mennesker i livet, for at kommunikasjonslinjene skal være åpne. Ikke gi deg, gå til en annen psykolog. Ikke legg det på deg selv og problemet ditt at det ikke funket; slik jeg ser det er det psykologen som har et problem hvis klienten føler seg ukomfortabel og mister motet - hun hadde tydeligvis ikke nok innsikt der.

Men det er et veldig vanlig problem, og helt sikkert mange psykologer med mer erfaring enn henne på det området, så ikke gi opp!!

Eksen og jeg gikk til familierådgiver. Etter tre ganger mente hun at hun hadde sett hos oss at VILJEN til forbedring var der, så da "trengte vi vel ikke å komme flere ganger". :o

Ikke gi dem gudestatus - er de ikke bra nok, finn en annen!

Det er sårt å utlevere sånne personlige ting, desto viktigere å finne noen som forvalter tilliten du viser med den behørige respekten.

Jeg mener det helt alvorlig, til deg også Kevin - når man har prøvd "alt" og "alt" ikke funker - hvorfor IKKE prøve fagfolk??? Hva taper du egentlig da? Du vinner jo ikke på status quo.

Jeg mener ikke å høres ut som om det er en lett greie... jeg sier det bare fordi jeg har tryna grundig selv og måtte tråkke opp et par nye veier før jeg skjønte at ikke alle svar er så åpenbare som vi tror. Det er lett å tro man har prøvd alt, så får man litt input og oppdager en helt annen verden av muligheter.

Og btw, heioghopp - jeg mente ikke at man ikke skulle bli og prøve. Jeg mente når man har blitt og har prøvd det man evner/ønsker, og kostnaden fortsatt er større enn utkommet... da har vi per definisjon en tapssituasjon. Det går an å prøve for mye...

Men jeg skjønner kjempegodt at du ikke føler det å dra er noe alternativ; da tar du jo et valg, da tar du jo ansvar.

Masse lykke til!!