Hva skjer om man sier man vil ta livet sitt?

[AnonymBruker]

Har en slektning som går i behandling hos psykolog. Hun snakker ikke om de vankselige tingene der fordi hun er redd de vil sperre henne inne. Jeg har prøvd å undersøke litt, og det virker som det skal veldig mye til å bli innelåst. Hun har forsøkt en gang for mange år siden, og varierer mellom å bare ha tanker i bakhodet til å komme dit hvor hun skriver brev og planlegger metoder. Hun er ikke psykotisk men kraftig deprimert. Vanskelig for oss rundt å vite hvordan vi skal forholde oss til dette.

Hvor mye skal til for at hun blir innlagt fra egen side, om hun forteller selv om planene sine? Hva slags andre mekanismer settes i gang om ikke innleggelse blir aktuelt?
Ser det er "lister" for vurdering av kriterier for selvmord, hvordan fungerer dette i forhold til videre hjelp og eventuell innleggelse?
Hvis vi som pårørende tar kontakt med hjelpeapparatet, hvordan vil det påvirke et slikt hendelsesforløp?

Jeg tror ikke hun hadde hatt godt av å være innlagt, ettersom hun er så imot det selv, og man hører om så mange som tar livet sitt under eller rett etter at de slipper ut. Så vi trenger rett og slett litt mer informasjon om prosesser, alternativer og hvordan slikt normalt håndteres i psykiatrien.

Anonymkode: 8fc6b...9bb

[AnonymBruker]

Hva med bekymringsmelding til fastlegen i første omgang? Men hva hvis dere ikke vet hvem fastlegen er hvem kan dere kontakte?

Anonymkode: 942c5...379

[AnonymBruker]

Selvmordstanker er veldig vanlig ved depresjon, man blir ikke automatisk innlagt om man snakker om dem hos psykolog. Det er faktisk veldig vanlig å tenke på selvmord, men være milevis unna å fullføre. 

Om dere mistenker at selvmordsfaren er der, så ring lege eller ambulanse. 

Anonymkode: 5fb9c...a63

[AnonymBruker]

Vi vet hvem både fastlege og psykolog er, og hun har fortalt til de at hun ønsker å ta livet sitt.

Vi vet at hvis det er i ferd med å bli akutt må vi ta kontakt med ambulanse eller legevakt.

Nå er hun i behandling ca hver eller annenhver uke. Det er vanskelig å se hvor alvorlig planene er, og sikkert ikke lettere for en behandler som ser henne maks en gang i uken i en time. Vi trenger litt råd fra noen som kjenner psykiatrien til å sortere litt. Psykolog har ikke mulighet til time for pårørende. Det er jo ikke slik at man enten bare tenker på det og alt er greit eller er på vei ut i skogen med hagla. Det er mange mellomfaser, og vi trenger å vite litt mer om hva som skjer og kan skje i disse. Eller er det bare dette binæret skillet i psykiatrien, enten så snakker du bare om det, ergo vi snakker, eller du kommer til å gjøre det, vi låser deg inne? Og hva med en person som ikke er psykotisk, men alikevel ønsker å dø?

Anonymkode: 8fc6b...9bb

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en slektning som går i behandling hos psykolog. Hun snakker ikke om de vankselige tingene der fordi hun er redd de vil sperre henne inne. Jeg har prøvd å undersøke litt, og det virker som det skal veldig mye til å bli innelåst. Hun har forsøkt en gang for mange år siden, og varierer mellom å bare ha tanker i bakhodet til å komme dit hvor hun skriver brev og planlegger metoder. Hun er ikke psykotisk men kraftig deprimert. Vanskelig for oss rundt å vite hvordan vi skal forholde oss til dette.

Hvor mye skal til for at hun blir innlagt fra egen side, om hun forteller selv om planene sine? Hva slags andre mekanismer settes i gang om ikke innleggelse blir aktuelt?
Ser det er "lister" for vurdering av kriterier for selvmord, hvordan fungerer dette i forhold til videre hjelp og eventuell innleggelse?
Hvis vi som pårørende tar kontakt med hjelpeapparatet, hvordan vil det påvirke et slikt hendelsesforløp?

Jeg tror ikke hun hadde hatt godt av å være innlagt, ettersom hun er så imot det selv, og man hører om så mange som tar livet sitt under eller rett etter at de slipper ut. Så vi trenger rett og slett litt mer informasjon om prosesser, alternativer og hvordan slikt normalt håndteres i psykiatrien.

Anonymkode: 8fc6b...9bb

Snakker du om en annen eller om deg selv? Når du kan beskrive og vite at et menneske bare har tanker i bakhodet så er det veldig godt gjort å vite. Hvordan vet du at hun skriver brev og planlegger metoder? 

Min oppfatning av det du skriver er at du ikke prater om et annet menneske men om deg selv. Uansett, er en person sucidal, planlegger metoder skriftlig og eller gir uttrykk for ønsker om å avslutte sott eget liv, så skal pasienten vurderes og sees til av helsepersonell. Helsepersonell gjør da de nødvendige vurderingene for om pasienten skal innlegges frivillig for akutt vurdering eller på paragraf. Som privatperson kan man ikke vurdere om en person er til fare for seg selv og eller andre.

Hva personen selv mener om å bli innlagt er av mindre betydning, fordi personen kan være for syk til å kunne vurdere sin egen situasjon. Derfor sier pårørende i fra enten til fastlege eller andre behandlere eller når det er akutt ringer politiet. 

Anonymkode: 40055...1c1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi vet hvem både fastlege og psykolog er, og hun har fortalt til de at hun ønsker å ta livet sitt.

 

Vi vet at hvis det er i ferd med å bli akutt må vi ta kontakt med ambulanse eller legevakt.

 

Nå er hun i behandling ca hver eller annenhver uke. Det er vanskelig å se hvor alvorlig planene er, og sikkert ikke lettere for en behandler som ser henne maks en gang i uken i en time. Vi trenger litt råd fra noen som kjenner psykiatrien til å sortere litt. Psykolog har ikke mulighet til time for pårørende. Det er jo ikke slik at man enten bare tenker på det og alt er greit eller er på vei ut i skogen med hagla. Det er mange mellomfaser, og vi trenger å vite litt mer om hva som skjer og kan skje i disse. Eller er det bare dette binæret skillet i psykiatrien, enten så snakker du bare om det, ergo vi snakker, eller du kommer til å gjøre det, vi låser deg inne? Og hva med en person som ikke er psykotisk, men alikevel ønsker å dø?

 

Anonymkode: 8fc6b...9bb

Det går nok helt greit å snakke om selvmordstanker med behandleren din uten at du blir innlagt. Dette er noe psykologen avgjør ut i fra symptomer du utviser. De har lang trening i dette og det er en del mennesker som sliter veldig med selvmordstanker i lange perioder i livet uten at disse faktisk utfører noe forsøk. Mange kan også ha planer om selvmord slik at de vet de har en fluktvei om livet blir for vanskelig. Det kan være en trygghet. 

Anonymkode: 942c5...379

[AnonymBruker]

Det kan være langt fra selvmordstanker og planlegging til faktisk å utføre det. Men det skal selvfølgelig tas på alvor. Man blir ikke sperret inne bare fordi man sier at man har selvmordstanker og planlegger. Det må være en faktisk trussel på at man har tenkt å gjøre det. Dette har jeg erfaring med selv. Jeg kunne bli frivillig innlagt, men ingen tvang meg. Selv om jeg innrømmet planlegging av selvmord. 

Anonymkode: da64e...cfa

[AnonymBruker]

Det er ikke meg selv jeg snakker om. Hun har selv fortalt disse tingene til oss, vi forsøker å snakke med henne om dette. Hun er myndig og bor hjemme.

Selvmordstankene og planene er noe som har vært der lenge og snakkes med psykolog om jevnlig. Det er veldig, veldig vanskelig for oss rundt å være oppi dette daglig. Hva sier hun, hva sier hun ikke, hva mener hun, hva mener hun ikke. Vi kjenner henne jo, men folk med psykiske sykdommer er uforutsigbare. Vi kan ikke ringe etter ambulanse med en gang vi er litt usikre på hva som kanskje kan skje.

Men nå er det lite oppfølging synes vi med time maks en gang i uken. Men inntrykket jeg har, og som dere også gir inntrykk av, er at det er enten eller. Enten går man til de fastsatte psykologtimene eller så må man legges inn. Det er ingen graderinger av tilbud ettersom hvor syk personen er eller hvor bekymret de rundt er. Har også forsøkt å ringe mental helse, de sier akkurat det samme som dere. Er man bekymret så ring ambulanse. Da vi var på familiesamtale på DPS samme beskjed, ring ambulanse.

Men hvis vi da er bekymret og ringer ambulanse. Men så er ikke alle sjekkpunktene på plass og hun blir sendt hjem etter et par timer til «angiverne» (ord hun selv har brukt). Da blir hun ikke sett til av helsepersonell, hun blir sett til av oss!  Hun kan jo si en ting til oss her hjemme, for så å si noe helt annet til de på mottaket. Om hun uttrykker klare ønsker om å dø, men ikke blir ansett som psykotisk, kan hun også bli sendt rett hjem til oss om jeg har forstått det riktig. Hadde vi visst mer om prosessen og visst at hun ble tatt hånd om av kyndige om vi reagerte hadde det vært enklere. Vi famler i blinde.

Anonymkode: 8fc6b...9bb

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Vi vet hvem både fastlege og psykolog er, og hun har fortalt til de at hun ønsker å ta livet sitt.

 

Vi vet at hvis det er i ferd med å bli akutt må vi ta kontakt med ambulanse eller legevakt.

 

Nå er hun i behandling ca hver eller annenhver uke. Det er vanskelig å se hvor alvorlig planene er, og sikkert ikke lettere for en behandler som ser henne maks en gang i uken i en time. Vi trenger litt råd fra noen som kjenner psykiatrien til å sortere litt. Psykolog har ikke mulighet til time for pårørende. Det er jo ikke slik at man enten bare tenker på det og alt er greit eller er på vei ut i skogen med hagla. Det er mange mellomfaser, og vi trenger å vite litt mer om hva som skjer og kan skje i disse. Eller er det bare dette binæret skillet i psykiatrien, enten så snakker du bare om det, ergo vi snakker, eller du kommer til å gjøre det, vi låser deg inne? Og hva med en person som ikke er psykotisk, men alikevel ønsker å dø?

 

Anonymkode: 8fc6b...9bb

Det er ikke nødvendigvis så todelt i psykiatrien, men når hun ikke forteller behandler om tankene, så vil det jo ikke skje noe med det med mindre hun forsøker ta selvmord. Behandler kan jo ikke vite hva hun tenker

Så lenge pasienten selv ikke ønsker dele noe, så er det begrenset hvor mye man kan tvinge noen inn i et behandlingsprogram, eller presse dem til å åpne seg mer for psykolog

Mulig det går an å si fra til psykologen hennes, men han/ hun kan ikke si noe om henne til dere

Anonymkode: 5fb9c...a63

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ikke meg selv jeg snakker om. Hun har selv fortalt disse tingene til oss, vi forsøker å snakke med henne om dette. Hun er myndig og bor hjemme.

 

Selvmordstankene og planene er noe som har vært der lenge og snakkes med psykolog om jevnlig. Det er veldig, veldig vanskelig for oss rundt å være oppi dette daglig. Hva sier hun, hva sier hun ikke, hva mener hun, hva mener hun ikke. Vi kjenner henne jo, men folk med psykiske sykdommer er uforutsigbare. Vi kan ikke ringe etter ambulanse med en gang vi er litt usikre på hva som kanskje kan skje.

 

Men nå er det lite oppfølging synes vi med time maks en gang i uken. Men inntrykket jeg har, og som dere også gir inntrykk av, er at det er enten eller. Enten går man til de fastsatte psykologtimene eller så må man legges inn. Det er ingen graderinger av tilbud ettersom hvor syk personen er eller hvor bekymret de rundt er. Har også forsøkt å ringe mental helse, de sier akkurat det samme som dere. Er man bekymret så ring ambulanse. Da vi var på familiesamtale på DPS samme beskjed, ring ambulanse.

 

Men hvis vi da er bekymret og ringer ambulanse. Men så er ikke alle sjekkpunktene på plass og hun blir sendt hjem etter et par timer til «angiverne» (ord hun selv har brukt). Da blir hun ikke sett til av helsepersonell, hun blir sett til av oss!  Hun kan jo si en ting til oss her hjemme, for så å si noe helt annet til de på mottaket. Om hun uttrykker klare ønsker om å dø, men ikke blir ansett som psykotisk, kan hun også bli sendt rett hjem til oss om jeg har forstått det riktig. Hadde vi visst mer om prosessen og visst at hun ble tatt hånd om av kyndige om vi reagerte hadde det vært enklere. Vi famler i blinde.

 

Anonymkode: 8fc6b...9bb

Er det datteren din du snakker om? Viss hun faktisk driver å forteller dere at hun tenker på selvmord, samt forteller dere om alle planleggingene og metoden hun har tenkt å bruke så er det jo åpenbart at hun ønsker at dere skal hjelpe henne! Viss hun ikke hadde ønsket hjelp fra dere så hadde hun ikke fortalt dere om selvmordstankene! Har du spurt henne hvorfor hun ønsker å dø? Og spurt henne hvordan du kan hjelpe henne? Hva som skal til?

Anonymkode: 1e5ed...503

[AnonymBruker]

Utføringsmetode/dato osv pluss aktiv forbedredelse til suicid er nok til å bli tvangsinnlagt 

Anonymkode: 3fcd5...730

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke har en konkret plan med dato blir du ikke tvangsinnlagt. 

 

Anonymkode: 76494...195

[AnonymBruker]

Må bare kommentere en ting TS, man er ikke psykotisk selv om man er suicidal. Så du skrev det lenger opp.

Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig for dere, men det er mye vanskeligere for henne. Har du prøvd å være helt ærlig med henne? Spurt henne om hvorfor hun vil dø? Vil hun dø eller vil hun bare ikke leve lengre? Ja, det er en forskjell. 

Anonymkode: da64e...cfa

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Må bare kommentere en ting TS, man er ikke psykotisk selv om man er suicidal. Så du skrev det lenger opp.

Anonymkode: da64e...cfa

Riktig det. Da er man nevrotisk.

Anonymkode: 031bf...052

[AnonymBruker]

Sjekk ut om det finnes Ambulant akutt team (AAT) i kommunen deres. De kan komme på besøk og snakke med henne hvis hun ønsker det.

Anonymkode: e8e87...4e0

[AnonymBruker]

44 minutes ago, AnonymBruker said:

Utføringsmetode/dato osv pluss aktiv forbedredelse til suicid er nok til å bli tvangsinnlagt 

Er det mulig? Sitter det forståsegpåere og slår fast som ubestridelig sannhet at livet er fantastisk og alle som ikke er enig i det og like godt vil gjøre det slutt, er spenna gærne? Et menneske skal altså ikke engang få lov til å bestemme over sin egen kropp!
Å leve i et så brutalt samfunn kan umulig være noe å trakte etter.

Anonymkode: 99ed9...ff0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er det mulig? Sitter det forståsegpåere og slår fast som ubestridelig sannhet at livet er fantastisk og alle som ikke er enig i det og like godt vil gjøre det slutt, er spenna gærne? Et menneske skal altså ikke engang få lov til å bestemme over sin egen kropp!
Å leve i et så brutalt samfunn kan umulig være noe å trakte etter.

Anonymkode: 99ed9...ff0

Jeg er så liberal at jeg mener folk skal få lov til å dø om de ønsker det, med eller uten hjelp. Men nå er det ofte sånn at man er suicidal en liten periode av livet, man kan være deprimert eller i en svært tøff periode i livet. Og da er det jo hjelp man skal ha. Dessverre så er det ikke all hjelp som er god og det skal også en del til for å få hjelp, da mener jeg skikkelig hjelp ikke psykolog en time i uka. 

Man bestemmer helt klart over egen kropp, om man vil dø eller ikke. Men for de fleste av oss så sitter det langt inne å ta sitt eget liv. De fleste ønsker hjelp og slutte å ha disse tankene. 

Anonymkode: da64e...cfa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er det mulig? Sitter det forståsegpåere og slår fast som ubestridelig sannhet at livet er fantastisk og alle som ikke er enig i det og like godt vil gjøre det slutt, er spenna gærne? Et menneske skal altså ikke engang få lov til å bestemme over sin egen kropp!
Å leve i et så brutalt samfunn kan umulig være noe å trakte etter.

Anonymkode: 99ed9...ff0

Viss du faktisk ønsker å dø så klarer du å dø. Det er bare for deg å ikke nevne det til noen. Du kan liksom ikke regne med at du ikke skal bli tvangsinnlagt dersom du går rundt å forteller til folk at du skal ta selvmord, for folk har faktisk da en plikt til å reagere.. 

Du bestemmer over egen kropp. Vil du hoppe fra brua så hopper du fra brua, men da kan du ikke gjøre det midt på lyse dagen i rushtiden, fordi da har folk plikt til å hindre deg.. skjønner du forskjellen?

Anonymkode: 1e5ed...503

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring fra nært familiemedlem som hadde tre selvmordsforsøk (og klarte det på det fjerde). Hun var aldri tvangsinnlagt. Siste forsøket var 8 dager før hun klarte det. Da var hun på sykehuset over natten, men ble sendt hjem igjen. Det skal nok mye til å bli tvangsinnlagt ja, selv om man har konkrete planer.

Anonymkode: 960b3...489