Dere som levde med en eller flere alkoholiserte foreldre

[AnonymBruker]

Er det normalt at man har store hull i hukomelsen, ikke husker hele barndommen sin? For min del kan jeg bare huske bruddstykker, og de er det år imellom.

Anonymkode: dcd89...fb5

[AnonymBruker]

Med min far veit jeg at det er mye hjernen min har glemt. Han var en veldig sint mann, brydde seg ikke om jeg ble syk om natten (da måtte stemor opp). Å han drakk en del i tilleg til å være voldelig. 

Husker jo en del, men det er som regel ting jeg fant på utendørs med andre barn. Var der bare annenhver helg da jeg var liten, men det var nok til å fucke opp hodet mitt hvertfall.

Anonymkode: 56e98...5cf

[Horten Market]

Det er i det hele tatt normalt å bare huske bruddstykker fra barndommen, uansett hvordan den har vært.

[Supernova17]

Det er slik med mange.

[Djungelvrål]

Ja, det er noen hull.  Noen av hendelsene er jeg blitt fortalt, men noen av de skulle jeg ønske jeg ikke var blitt fortalt.  Det er en grunn til at hjernen bestemmer seg for å ikke lagre alle minner.  Det er for å beskytte oss.

[Djungelvrål]

27 minutter siden, Horten Market skrev:

Det er i det hele tatt normalt å bare huske bruddstykker fra barndommen, uansett hvordan den har vært.

Men ikke dramastiske hentdelser fra du var ca 10 eller 12 år...det er ikke så normalt. 

[Horten Market]

2 minutter siden, Mystix skrev:

Men ikke dramastiske hentdelser fra du var ca 10 eller 12 år...det er ikke så normalt. 

Jeg tenkte nok på tidligere barndom enn det, ja.

3 minutter siden, Mystix skrev:

Ja, det er noen hull.  Noen av hendelsene er jeg blitt fortalt, men noen av de skulle jeg ønske jeg ikke var blitt fortalt.  Det er en grunn til at hjernen bestemmer seg for å ikke lagre alle minner.  Det er for å beskytte oss.

En beskyttelsesmekanisme kan føre til hukommelsestap. Men et tegn på at du har bearbeidet en vond fortid, er at du kan gjenfortelle den med normal distanse og uten emosjonelle vansker.

Endret 9. november 2017 av Horten Market

[AnonymBruker]

Tror det er vanlig i en vond oppvekst. Jeg har gått mye til psykolog for å prøve å huske ting, likevel er det enkelte steder jeg ikke husker alt. For min del var det annen type rus på moren min.

Anonymkode: ac9ef...399

[Horten Market]

Vansker etter rusmisbruk hos foreldre er noe jeg kan altfor lite om. Jeg er veldig interessert i å høre erfaringer.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Horten Market skrev:

Vansker etter rusmisbruk hos foreldre er noe jeg kan altfor lite om. Jeg er veldig interessert i å høre erfaringer.

Jeg kan nok ikke nok teoretisk til å kunne gi deg noen læring, men kan fortelle litt om min personlige erfaring.

Jeg var vel 11 og min søster var 8 så fikk vi en 20,- hver av bestefar, rett etter besøket dro mamma på en type billig butikk hvor vi skulle få lov å bruke pengene. Vi hadde aldri penger og fikk kun gaver fra besteforeldre i bursdag og jul så dette var stort. Vi kjøpte oss bitte små leker hver og var kjempe fornøyde.

Da vi kom hjem var mamma uutholdelig sint, såret, skreik og gråt for at vi var så bortskjemte og egoistiske barn. Bestefar og mamma er like glad i samme rusen bare så det er sagt, det er også mye psykisk sykdom her. Vi prøvde å trøste mamma så godt vi kunne, magesmertene kom, jeg visste ikke hva vi hadde gjort galt.

Planen deres var at vi skulle klare å tenke ut at snart er det mammas bursdag så vi burde tenkt ut at vi kunne gå sammen om de to 20,- for å kjøpe noe til henne. Prøvde å gi henne bamsen jeg hadde kjøp,men det var for lite og for sent. 

Skyldfølelse var noe hun en mester på! Slik manipulering besto egentlig min hverdag av,i tillegg til vold. 

Da jeg flyttet hjemmefra i ganske ung alder hadde jeg ingen anelse om hvordan man lagde mat, for moren min sa alltid at det får du ikke til. Fikk kjeft om jeg så mye som prøvde å koke opp noe vann. Ble også kalt lat for å ikke hjelpe til med maten. Ble sagt at hun hatet klesstilen og musikken jeg likte, men om jeg prøvde å endre stil så var jeg bare stygg. 

Men jeg husket ikke noen av disse tingene da jeg var 16, jeg hadde bare noen unormale reaksjoner på diverse ting som gjorde at jeg og første kjæreste satte en del spørsmål. Det å være 18 år og gå å gjemme seg under et bord fordi et annet par kranglet med hverandre blant annet. Uten å forstå hvorfor jeg reagerte så sterkt, det kom litt etter hvert. Det å aldri tørre å si meningen sin, ikke være sikker på om man har en egen mening. Aldri tørre å miste kontroll, selvskading. Uten å vite hvor alt av sinne kom fra, kjempe merkelig følelse. 

For min del var det mange andre som visste uten å gjøre noe, det er ganske tøft å vite. 

Eller å vite fullstendig hva div rus er, vite fullstendig hvilke reaksjon man får av det pulveret eller de pillene. Vite hvilke hus i byen man får hente det - i en alder av 13. Var vel 5 år da jeg så onkel med abstinenser etter rus for første gang og en mamma som fortalte nøyaktig hva som foregikk. Enkelte ting glemmer jeg aldri da. 

Anonymkode: ac9ef...399

[AnonymBruker]

Jeg har mange små hull i hukommelsen, og jeg skulle ønske jeg hadde flere. 

Jeg sliter faktisk med hukommelsen i dagliglivet også, og synes det er vanskelig å fokusere skikkelig på veldig mange ting. Vet ikke om dette er en slags bivirkning av oppveksten. Begge foreldrene mine var alkoholikere. 

 

Anonymkode: 71a8f...3d1

[AnonymBruker]

Ja, men det har jo ikke nødvendigvis noe med dette å gjøre.

Anonymkode: ce396...195

[Jordbæra]

Mishandling fysisk og psykisk, vold, ingen rutiner, mangel på forutsigbarhet, skamfølelse, isolasjon. Redd for sin egen del, redd for foreldrene, for tidlig voksen, tar vare på hjemmet for tidlig. Lavt selvbilde, angst, relasjonsvansker, lettere for å bli avhengig av en kjæreste osv. 

Men du klarte deg alltid så bra sa pappa til meg i voksen alder, noen er flinkere på å skjule problemer enn andre tenkte jeg da. Jeg svarte at "det måtte jeg jo." 

 

[AnonymBruker]

VBA – Voksne Barn av AlkoholikereHva er voksen barn problematikk?

Med voksen barn problematikk menes at en har vokst opp i et hjem der en som barn ikke fikk sine grunnleggende følesesmessig behov møtt. Dette kan skyldes foreldrenes manglende evne til å være følelsesmessig tilstede og bekrefte sine barn. Dette benevnes ofte på fagspråket som tilknytningsproblematikk – og for mange kan dette skape vanskeligheter senere i livet.

Personer med Voksne barn problematikk har ofte noen av eller alle disse karaktertrekkene:

Voksne barn gjetter seg til hva som er normalt.

Voksne barn har problemer med å gjennomføre en oppgave fra begynnelse til slutt.

Voksne barn lyver når det er like enkelt å snakke sant.

Voksne barn er nådeløse i sin selvkritikk.

Voksne barn finner det vanskelig å more seg.

Voksne barn tar seg selv svært alvorlig.

Voksne barn har ofte problem med intime forhold.

Voksne barn overreagerer på forandringer de ikke har kontroll over.

Voksne barn søker hele tiden ros og bekreftelse…

Kan kjenne igjen både meg og min samboer i nesten alle disse punktene.

Anonymkode: ac9ef...399

[AnonymBruker]

www.elefantenistua.com/217651275

Anonymkode: ac9ef...399

[Horten Market]

Tusen takk for at du delte. Jeg prøver å forstå hvordan rusmisbruk hos foreldre påvirker barn. Din historie er til hjelp.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da vi kom hjem var mamma uutholdelig sint, såret, skreik og gråt for at vi var så bortskjemte og egoistiske barn. Bestefar og mamma er like glad i samme rusen bare så det er sagt, det er også mye psykisk sykdom her. Vi prøvde å trøste mamma så godt vi kunne, magesmertene kom, jeg visste ikke hva vi hadde gjort galt.

Planen deres var at vi skulle klare å tenke ut at snart er det mammas bursdag så vi burde tenkt ut at vi kunne gå sammen om de to 20,- for å kjøpe noe til henne. Prøvde å gi henne bamsen jeg hadde kjøp,men det var for lite og for sent.

Dette gjør vondt å lese. Man forventer ikke at barn skal legge to og to sammen på denne måten, og at barn skal gi bort den gaven de selv har fått. Som du sier var det nok psykisk sykdom med i bildet her, og det kan være vanskelig å skille hva som kommer av rusen og hva som kommer av den psykiske lidelsen. Det er bra at du skriver om begge deler, for det synliggjør at det ikke bare er rusen som er problematisk, men også den psykiske lidelsen som ofte er årsaken til rusmisbruken.

Jeg tenker at rusede foreldre gjør et barn skremt og utrygt, og snur omsorgsrollen over til barnet. Dette gir da en type emosjonell skade som kanskje delvis er felles hos barn av rusmisbrukere. I tillegg kommer skader av den underliggende psykiske lidelsen hos foreldrene, og disse kan variere etter hvordan lidelsen arter seg. Til sist kommer emosjonelle skader etter fysisk mishandling. Disse kan være alvorlige i seg selv, men ofte mindre alvorlige enn skader etter den psykiske mishandlingen. Dette er lite forstått hos folk flest, tror jeg. Skader etter fysisk mishandling kan repareres av emosjonelt gode relasjoner til foreldrene, mens psykiske skader som foreldrene forårsaker ikke kan repareres av dem. Det fungerer ikke når den som er årsaken til utrygghet, skal skape trygghet.

Sitat

Det å aldri tørre å si meningen sin, ikke være sikker på om man har en egen mening. Aldri tørre å miste kontroll, selvskading. Uten å vite hvor alt av sinne kom fra, kjempe merkelig følelse. 

For min del var det mange andre som visste uten å gjøre noe, det er ganske tøft å vite. 

Anonymkode: ac9ef...399

Dette er typiske opplevelser man har av seg selv som følger etter mange former omsorgssvikt. Det er interessant at ulike former for omsorgssvikt kan gi samme symptomer og skader.

Sitat

Dette kan skyldes foreldrenes manglende evne til å være følelsesmessig tilstede og bekrefte sine barn. Dette benevnes ofte på fagspråket som tilknytningsproblematikk – og for mange kan dette skape vanskeligheter senere i livet.

Teorien om tilknytning gir en god forklaring på hvorfor emosjonelle skader oppstår. Det vi mangler er gode verktøy for å reparere skadene, spesielt i voksen alder. Dette er et veldig interessant tema, som når forskningen har funnet ut av dette, vil revolusjonere behandlingen av alle typer omsorgssvikt.

God tilknytning til foreldrene gir trygghet. Men hva gjør tryggheten, og hvilke mangler oppstår når tryggheten ikke er til stede i barndommen? Det skriver du om her: "Det å aldri tørre å si meningen sin, ikke være sikker på om man har en egen mening." Du mangler tillit til deg selv som person. Du kan være flink i sport eller i fag, og ha tillit til deg på disse feltene, men mangler du tillit til din egen person, da betyr det andre lite. Dette er den vondeste tillitsbristen et menneske kan ha.

 

Endret 10. november 2017 av Horten Market

[Gjest JudasPriest]

Nei, jeg har jævlig god hukommelse. Jeg husker alt. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, JudasPriest skrev:

Nei, jeg har jævlig god hukommelse. Jeg husker alt. 

Er inn lett det heller desverre.

Anonymkode: ac9ef...399

[AnonymBruker]

Begge foreldrene mine var (er) alkoholikere. Hverdagene og spesielt helgene var fylt med fyll, redsel og vold. Jeg vet ikke hvor mange ganger våknet jeg ikke opp av at huset var fylt med røyk fordi pappa hadde glemt å slått av stekovnen. Brannalarmen peip men de var faktisk så ruset at de ikke våknet. Mamma ble stygg i munnen og alt hun gjorde var å kjefte, pappa ble så lei at han begynte å banke henne.

Jeg turte aldri ha besøk, dro alltid hjem etter skolen og gjorde det jeg kunne for å skjule alkoholforbruket.

Har i de senere år fått høre hvor sterk jeg er som har kommet så godt ut av det. Jeg er nå 23 og har akkurat begynt hos en psykolog som skal behandle meg for traumene foreldrene mine har påført meg. Jeg klarer ikke ha et kjærlighetsforhold fordi jeg har så store tilknytningsproblemer, jeg blir fysisk dårlig om noen kommer meg for nær. Jeg sliter med sterk depresjon og har selvmordstanker hver dag.

Jeg har store hull i hukommelsen og det var visstnok helt normalt  

Anonymkode: 9577c...20c

[Djungelvrål]

På 10.11.2017 den 0.17, Horten Market skrev:

Jeg tenkte nok på tidligere barndom enn det, ja.

En beskyttelsesmekanisme kan føre til hukommelsestap. Men et tegn på at du har bearbeidet en vond fortid, er at du kan gjenfortelle den med normal distanse og uten emosjonelle vansker.

Jeg snakker minst mulig om det for å skåne meg selv, jo mer jeg prater om jo mer kommer de vonde følelsene tilbake og jo verre føler jeg meg.  Jeg tror generelt ikke på at alt skal bearbeides ved å snakke om vonde ting hele tiden.  Det er visst i tiden nå,  ikke så rart at så mange er deprimerte når de HELE tiden skal prate om alt det vonde som har skjedd i livet.  Tror det er feil.