Mistrives i gruppa mi

[AnonymBruker]

Jeg har havnet i en vanskelig situasjon og det er enda vanskeligere fordi jeg ikke klarer å si ifra til de andre i gruppen min. Føler meg veldig utenfor og at de er dårlige på å inkludere meg. Jeg er en stille person og bruker tid på å bli trygg og dette forstår de ikke. Jeg sliter også veldig med å klare å snakke i gruppa og får mye angst i meg når jeg prøver å bidra. Hjelper lite når det man sier bare blir ignorert mens når andre sier noe er det full begeistring og veldig på å gi respons. Føler ikke lengre at jeg er en del av gruppa, og at jeg like godt kunne vært uten dem. Merker på de andre gruppene at de er mindre fordomsfulle, mer åpne, er mer hyggelige av seg og viser mer forståelse når de snakker med hverandre.

De har en mye bedre gruppedynamikk. Synes dette er veldig spesielt med min gruppe med tanke på at jeg går er studie hvor man bør være tolerant og fordomsfri når man møter andre mennesker. Merker der veldig på kroppsspråk fra enkelte i gruppa og vedkommende virker veldig konfliktsky og vil helst ikke snakke med meg i det hele tatt. Denne personen har mye lederansvar i gruppa selvom det ikke er denne personen som er leder. Ingen på gruppa tørr i si imot og bare godtar når vedkommende kommer med krasse kommentarer og forventer at vi andre skal være enige. Denne personen henger seg mye opp i uvesentlige detaljer og blir irritert om ingen svarer. Men merker nå uansett at de kommuniserer bedre enn med meg.

Forstår godt at de kan bli usikre på meg, men synes de virker veldig dømmende og forventer mye av meg, og blir negative enda jeg har sagt ifra tidligere at jeg sliter litt i gruppa. Det blir bare glemt og føler jeg blir sett på som et "problem". Jeg vet iallefall selv at hvis jeg merket at noen i gruppen slet så ville jeg prøvd å inkludere personen og ikke stilt så mye krav og heller vist mer forståelse. Nå er jeg litt eldre enn de andre i gruppa og burde klart å si ifra men blir så ubehagelig i denne sammenhengen pga de oppfører seg som de gjør. Jeg valgte dette studie for å utfordre meg men kjenner at det blir for krevende sosialt og må bruke mer tid på å jobbe med meg selv fremover. Mistrives i studie og skal flytte hjemover igjen til jeg finner ut av ting. Men jeg har slitt lenge med det sosiale og det plager meg enda at det ikke slipper taket på meg. Jeg klarer å være sosial men bare mennesker jeg er trygg på, som jeg kjenner godt og som er imøtekommende. Jeg er også veldig introvert og liker godt å være alene og jobbe alene.

Trodde jeg skulle klare dette men det blir for mye for meg. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med situasjonen. Vi har en presentasjon til som er obligatorisk, men kjenner at det er psykisk belastende for meg å måtte grue seg til å jobbe i gruppe igjen. Vi hadde en presentasjon denne uka og merket at de andre ikke likte det jeg snakket om under presentasjonen. Siden jeg er litt eldre enn de andre på gruppa mi tenker jeg litt annerledes på ting og har andre tolkninger på hvordan løse en oppgave feks. Dette er ikke greit for min gruppe har jeg merket. Man skal helst bare passe inn og bare godta det de andre sier og dem sine synspunkter. Men jeg er mye mer reflektert enn dem og det skaper utfordringer. Vet ikke hvorfor lærerne har satt meg i den gruppa i det hele tatt egentlig de har bommet totalt! Dette ble lengre enn tenkt men måtte bare få ut litt frustrasjon nå. 

Anonymkode: 8470d...198

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en forferdelig situasjon å være i. Føler virkelig med deg. Er selv introvert og har slitt en del med angst. Liker heller ikke gruppearbeid, men er ellers ganske flink med mennesker. 

Jeg ville absolutt ha snakket med lærerne dine. Vet ikke om det er videregående eller høyere utdanning det er snakk om, men du bør absolutt la lærerne dine vite hvordan du har det uansett. Da kan de eventuelt (uten å skape så mye drama rundt det) ordne gruppene slik at du får være sammen med noen du trives med. Eller legge til rette for deg på andre måter. 

Husk også at situasjonen ikke nødvendigvis er så ille som du tror. Angsten har det med å gjøre vondt verre, og det kan nok være mange av blikkene du ser ikke nødvendigvis betyr det du tror. Og den personen som styrer sånn innad i gruppen din er du garantert ikke alene om å mislike om det er slik at vedkommende "tar over". 

Håper situasjonen bedrer seg for deg. Stå på! 

 

Anonymkode: aa68e...cd4

[AnonymBruker]

Du er ikke alene TS! På mitt studie (sykepleier faktisk) har vi store problemer med dette. Har selv opplevd det, og det var fryktelig ubehagelig. De lagde avtaler uten meg og ble sure fordi jeg ikke møtte opp, når jeg ikke hadde fått beskjed en gang. Det gjør så mye med motivasjonen å ha det sånn. Oppfordrer deg til å være den voksne og ansvarlige og ta det opp med gruppa. Eventuelt ta med deg en venninne eller noen du stoler på sånn at du ikke blir så alene. Hun som er "leder" i gruppa kommer sikkert til å si "vi syns at du.." mens hun ser på resten av gruppa for bekreftelse. Si klart ifra at dere snakker i meg person, og sier "Jeg synes". De er nemlig ikke så tøffe alene. Eventuelt snakk bare med de andre i gruppa og forklar situasjonen. Hvis det ikke hjelper, så si fra til lærer. Utrolig trist at du har tanker om å slutte på studiet for dette her :/ tenk at du er der for å få en bachelorgrad, (Hvis du går på høgskole/universitet da) og at ingen skal ødelegge det for deg. Lykke til!

Anonymkode: 365cc...275

[AnonymBruker]

Det er rart hvordan en slik gruppesammensetning kan forverre livskvaliteten så mye. Jeg var i en gruppe jeg mistrivdes veldig mye i med obligatoriske møter to ganger per uke over et helt semester. Det var helt fryktelig og jeg var helt nedbrutt både dagen før og samme dag som gruppemøtene. Så fire ganger per uke i et halvt år. Det kan virke som en bagatell når man ikke har opplevd dette selv, og det er nesten sånn at jeg tenker slik selv når jeg ser tilbake, men dette var virkelig en ugrei periode på studiet. Det positive i det er at livet går videre når gruppearbeidet er over og man legger etter hvert den erfaringen bak seg. I mellomtiden må man prøve å distansere seg så mulig fra de negative følelsene gruppearbeidet gir, og eventuelt snakke med en gjennom samskipnadens helsetilbud slik at du har noen du kan snakke med dette om og som gir deg litt å gå på. Jeg gjorde ikke det sistnevnte, men jeg kunne gjerne hatt bruk for det. 

Jeg sa for øvrig også ifra til gruppen min. Det ble enda mer ubehagelig. Dette var også på et studium der man ville ha trodd at man ville møtt mer forståelse fra medstudenter. 

Hold ut. Det blir bedre i etterkant. 

Anonymkode: b7a57...54a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke alene TS! På mitt studie (sykepleier faktisk) har vi store problemer med dette. Har selv opplevd det, og det var fryktelig ubehagelig. De lagde avtaler uten meg og ble sure fordi jeg ikke møtte opp, når jeg ikke hadde fått beskjed en gang. Det gjør så mye med motivasjonen å ha det sånn. Oppfordrer deg til å være den voksne og ansvarlige og ta det opp med gruppa. Eventuelt ta med deg en venninne eller noen du stoler på sånn at du ikke blir så alene. Hun som er "leder" i gruppa kommer sikkert til å si "vi syns at du.." mens hun ser på resten av gruppa for bekreftelse. Si klart ifra at dere snakker i meg person, og sier "Jeg synes". De er nemlig ikke så tøffe alene. Eventuelt snakk bare med de andre i gruppa og forklar situasjonen. Hvis det ikke hjelper, så si fra til lærer. Utrolig trist at du har tanker om å slutte på studiet for dette her :/ tenk at du er der for å få en bachelorgrad, (Hvis du går på høgskole/universitet da) og at ingen skal ødelegge det for deg. Lykke til!

Anonymkode: 365cc...275

Slutter ikke bare for dette nei, er mye ensom her oppe og savner nettverket mitt hjemme. 

Anonymkode: 8470d...198