AnonymBruker Skrevet 9. november 2017 #1 Skrevet 9. november 2017 Hvordan opplevde dere at mann/samboer oppførte seg, om han var med under fødsel, og i dagene etterpå? Da jeg begynte å tenke over hvordan min opplevelse var, ble jeg helt ærlig litt skuffet over min samboer. Jeg hadde en noe lang fødsel, med tette "maserier", de første 12 timene foregikk på kveld/natt. Da satt han for det meste og sov i en lenestol. Et par ganger skulle han hjelpe meg å holde rundt meg gjennom noen vonde rier, men da presterte han å sovne slik at han mistet taket og jeg holdt på å falle midt i rien. Da babyen var født etter ca 24 timer og vi var kommet på eget rom var noe av det første han sa at han var så trøtt og bare måtte legge seg å sove. I dagene etter på sykehuset var han mest opptatt av å se på tv/lese blader, og ikke interessert i å diskutere babyen med meg. Når jeg kom hjem oppdaget jeg til min store sorg at han ikke hadde tatt et eneste bilde eller film, verken med kamera eller mobil, alt vi hadde de fåe jeg hadde rukket å ta inn i mellom amming og stell, og jeg var ganske medtatt etter en relativt hard fødsel. Men ja; hvordan var din mann? Anonymkode: 15a87...70d 2
addict Skrevet 9. november 2017 #2 Skrevet 9. november 2017 Oi jeg hadde også blitt skuffet.. Pappan til sønnen min var ganske perfekt igjennom hele løpet og er det fortsatt mtp gutten, selv om vi ikke er sammen lengre. Fødselen min var absolutt ikke lang (4-5 timer) og han var helt med hele tiden, utrolig stolt da han var ute og gjorde det aller meste på barsel.
AnonymBruker Skrevet 9. november 2017 #3 Skrevet 9. november 2017 Nå hadde jeg ks, men etterpå så var han sammen med barna (tvillinger) hele tiden. Han fløy mellom den som lå på nyfødtintensiven, den som lå på barsel og meg som lå på post.op i mange timer. Han hadde ikke vært borti babyer før vi fikk barn, så han lærte bleieskift og mating med kopp av jordmødrene. Han var veldig god å ha med seg. Jeg hadde masse smerter og trengte virkelig avlastning. Han ordnet opp i ting. Anonymkode: b884c...641
Vera Vinge Skrevet 9. november 2017 #4 Skrevet 9. november 2017 (endret) Skjønner godt at du er skuffa, ts. Det er en av få ganger i livet hvor mannen virkelig bør sette egne behov til side og være der fullt og helt for kvinnen. Når det er sagt, ville ikke jeg tenkt at han måtte vært våken hele tiden i starten, hvis fødselen startet på natta, men tenkt at han kunne spare på kreftene. Mannen min er dog ikke enig med meg, og har ment at jeg skulle vekke ham fra første rie. Akkurat det viste seg vanskelig i forrige graviditet, siden jeg hadde flere uker med maserier kveld/natt og hvor jeg ikke visste om fødselen startet. Kunne jo ikke vekke ham hver natt bare i tilfelle. Og mannen min var helt til stede under fødslene og mer opptatt av å styre med barna med en gang enn meg. Men han syns nok det var litt vanskelig at jeg tilsynelatende trengte ham så lite under fødslene, fordi jeg ikke orket at han tok så mye på meg osv. Jeg gikk inn i min egen boble, spesielt under styrtfødselen. Men han var jo viktig som psykisk støtte, men han er litt typisk mann som ikke er vant til å føle seg hjelpeløs når han ikke kan "ordne opp" og få slutt på smertene. Endret 9. november 2017 av Vera Vinge 1
AnonymBruker Skrevet 9. november 2017 #5 Skrevet 9. november 2017 Huff dette hørtes veldig kjipt ut.. utrolig leit å verken få hjelp eller bilder fra fødsel.. Her prøvde mannen å hjelpe så godt han kunne med allt. Han tok bilder gjennom hele prosessen og filmer til og med når han klippet navlestrengen. Han var også super flink i starten med bleieskift og kos. Han var veldig betatt av babyen og ville jo heller se på henne en å se på tv Anonymkode: 8187c...97f
AnonymBruker Skrevet 9. november 2017 #6 Skrevet 9. november 2017 Min samboer var engasjert (og bekymret) under hele fødselen. Det var en langvarig fødsel og jeg taklet smertene ganske dårlig, fikk infeksjon og var helt i "min egen verden" - men jeg fikk med meg at han stod ved sengen min hele tiden, med et bekymret uttrykk i ansiktet. Han hentet varme kluter som virket litt smertelindrende i lysken, og han har i ettertid fortalt at han masserte korsryggen min veldig mye, noe jeg ikke husker i det hele tatt 🙈 Ved et par anledninger var han ute fra fødestuen, og da ble smertene mine mye verre, så det var en veldig trygghet for meg å ha ham der selv om jeg fokuserte mest innover i meg selv. Han tok ingen bilder underveis (noe jeg syntes var like greit), men tok en del når jeg hadde fått babyen opp på brystet. Da vi kom på barselavdelingen sovnet han momentant, men det skulle bare mangle tenker jeg - da hadde vi ikke sovet siden vannet gikk ett og et halvt døgn tidligere. Jeg har et par venninner som har noen rare opplevelser med mennene sine. Hun ene fortalte at samboeren hennes tok med seg pensumbøkene på fødestuen og ble irritert fordi han ikke fikk lese så mye som han hadde tenkt 😳 Hun reagerte veldig på dette, da det ikke er likt ham i det hele tatt, og har vel konkludert med at han ble så redd/satt ut at han oppførte seg helt irrasjonelt. Mannen til hun andre tappet i badekaret mens de enda var hjemme for å ta seg et bad selv..! Dette var midt på natta og han skulle egentlig pakke en sekk med klær til seg selv da hun hadde tette rier og de snart skulle dra inn til sykehuset, men han satte seg altså i badekaret istedet. Det virker som om enkelte får litt kortslutning... 🙈 Anonymkode: 72905...12c 3
Ruccula Skrevet 9. november 2017 #7 Skrevet 9. november 2017 Han var fantastisk! Jeg hadde ks, men han var så støttende! Satt ved hodet mitt og strøk håret mitt. Etter snittet hadde jeg nok med meg selv mens han skiftet bleier, dullet og stelte baby. Han fikset og ordnet alt jeg måtte trenge av mat og utstyr. Han vasket hele huset før jeg kom hjem og kjøpte inn blomster. Han dro på apoteket og kjøpte alt fra bleier til ammeskjold til meg. Da vi kom hjem hadde han kjøpt inn salami, baguetter og brie <3 1
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #8 Skrevet 10. november 2017 Min mann bar fantastisk! Han masserte meg og støtter meg gjennom hele natten. Da babyen endelig kom var han utslitt (mennene har jonikke de samme hormonene til å holde dem våken som mammaene har), men han tok seg likevel av stell og kos og mating (koppmating da babyen ikke tok brystet de første dagene) gjennom dagen etter en liten sovestund (Da sov alle 3). Jeg skjønner godt at du ble skuffet! Det at mannen min var som han var gjorde meg enda mer forelsket, stolt og glad for å ha ham i livet mitt. De første dagene var jeg faktisk mer stolt av ham enn babyen JM skrøt veldig av mannen min. Hun sa også at 99% av alle menn jobber gjennom hele fødselen, og at de fleste følger opp og tar alt av stell de første dagene, men at der også finnes en liten andel late mannfolk. Anonymkode: 2883e...51a 1
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #9 Skrevet 10. november 2017 Mannen min var ikke så hjelpsom under fødslene, så ut til å kjede seg litt. Satte seg til å lese babyboken på første barnet, som jeg syntes var litt i siste liten. Jeg ville være i fred da, ikke massasje eller noe, så skjønner han følte seg litt oppgaveløs. På andre fødsel var jobben hans å holde temperaturen i badekaret oppe, tappe av og fylle på varmt. Ellers bare være der og vokte over meg, for det gjorde meg tryggere og ga mindre smerter. Hovedjobben var å få meg trygt til føderommet og jordmor. Når barna ble født, kjente jeg på at det var lite "vi har fått barn!" felles jubling. Vi har i ettertid snakket lite om fødsel, bearbeide og minnes sammen, og jeg har ikke fått hørt noe positive tilbakemeldinger for jobben jeg gjorde. Det synes jeg er leit. Mange menn er både stolt, imponert og takknemlig til sin kvinne. Han ble veldig glad, og veldig rørt da han holdt barnet for første gang. På det praktiske så stilte han opp alt han klarte, tok alle bleieskift, all raping, gikk rundt og bysset om natten, lærte seg koppmating osv. Der var han strålende! Jeg var i dårlig form og måtte holde sengen. Han fortsatte når vi kom hjem å bidra godt. Han var dårlig forberedt selv, hadde ikke pakket skikkelig bag f.eks så hadde ikke med håndkle. Lot ham låne mitt eneste håndkle, etter han var ferdig i dusjen kastet han det på gulvet for å stå tørt. Da syntes jeg han var svært lite grei tilbake, for da var jo jeg håndkle-løs. Anonymkode: d9a9e...04d
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #10 Skrevet 10. november 2017 Huff Ts. Har vært med på begge deler faktisk da jeg har barn med to forskjellige. første endte i haste KS hvor både baby og jeg var veldig syke etterpå, det første det nautet ba om når vi kom på familierom var en BJ jeg hadde «bleie» på og sting over hele magen, intravenøst i hånden, klart du skal få en bj liksom... han gadd ikke gå å hente en kopp te til meg engang da han var opptatt med å se på noe på TV’n når jeg var sengeliggende i over en uke. Flaut å ringe på sykepleieren for noe slikt når han sitter ved siden av meg kan du si. han jeg er med nå var en drømmemann under hele fødselen og graviditeten generelt. Anonymkode: 320f1...47d 1
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #11 Skrevet 10. november 2017 Min sovnet, klaget over at det var kjedelig, klaget og hysjet på meg når jeg skrek, satt og hev innpå en ekkel hamburger selv om jeg ba ham gå ut, ble stresset på slutten og var generelt mest opptatt av seg selv. På barsel gikk han hjem fordi han var sliten, deretter på jobb selv om han kunne ha fri. Han så ikke barnet det neste døgnet. Når han endelig kom på besøk snakket han om jobb og andre ting. Jeg fikk ikke blomster eller gaver. Forholdet vårt var bedre før, men dette var en av tingene som virkelig ødela for meg, pluss en del andre ting. Vi er ikke sammen nå.... Anonymkode: 83fe3...6f9
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #12 Skrevet 10. november 2017 Her var mannen helt fantastisk og en uburderlig støtte. Fra første ri tok det 28 timer før babyen var ute, og mannen talte meg gjennom hver ri. Jeg aner virkelig ikke hvorfan han kunne vite at «2 sekunder til nå så blir det bedre...» osv. Under fødselen ga han meg drikke mellom hver ri, tørket pannen min og fjeset for blod (aner ikke hvordan det kom dit ) og var veldig engasjert. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten mannen min ved min side under fødselen. Anonymkode: 707ee...a3b
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #13 Skrevet 10. november 2017 Jeg hadde blitt ganske skuffet og sinna om mannen min hadde oppført seg sånn! I første fødsel så var han våken og klar over alt som skjedde. (Var mye galt som skjedde før og under fødsel fra sykehuset sin side) Han var en enorm støtte. Vi fikk familierom, og han var der med oss hele tiden. Han deltok like mye i stell og alt som jeg gjorde. Nesten mer enn meg. Bilder tok vi begge dessverre lite av, for det var en veldig stresset situasjon pga syk baby. I andre fødsel så sov han mellom slagene og riene. Helt greit for meg, vi hadde vært oppe hele natten før med 2åringen vår og denne fødselen var og på natten. Når baby var ute, byttet vi litt på å sove. Denne gangen tok vi mange bilder. (lærte fra sist). Han sov ikke på sykehuset, og var der kun i besøkstiden pga storebror, men jeg var ikke mange dagene på sykehuset heller. I tredje fødsel så sov vi begge mellom riene, lang og hard fødsel som hadde startet midt på natten og jeg fødte et døgn etterpå. Han deltok på alt av stell og var med under fødsel. Tok mange bilder, og hadde baby etterpå når jeg måtte opereres. Anonymkode: c5fa1...be7
Vera Vinge Skrevet 10. november 2017 #14 Skrevet 10. november 2017 Denne tråden fikk meg til å tenke på mannen til en venninne. Da de ankom sykehuset til fødselen, mente mannen at han bare måtte en tur innom jobben før han var klar for fødsel, siden han skulle være borte fra jobb i to uker. Dette var en uke etter termin, så ikke akkurat en overraskende fødsel. Så han lot kona være på sykehuset, kjørte innom jobben og ga beskjeder, og kom tilbake, for da var han klar til å føde... Og da jeg besøkte dem hjemme noen dager etter fødselen, hadde de levd på brødskiver i flere dager, huset stod på halv tolv, mor var utslitt og far han stod og bygde modellfly midt i stua... Man kan trygt si at dette var en kar som ble far med et brak, dvs. ikke helt fant sin rolle i starten. Men, det skal sies at han veldig fort ble en super far og støtte, og har tatt de fleste våkennetter siden. Tror han bare var litt forvirra med en gang. 2
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #15 Skrevet 10. november 2017 Jeg blir nervøs av å lese her jeg... Anonymkode: 499a3...11a 4
Minlillelykke Skrevet 10. november 2017 #16 Skrevet 10. november 2017 Jeg blir velsig lei meg på dine vegne, ts. Stor klem til deg! Da jeg ble lagt inn for igangsetting med første sendte jeg mannen hjem, jeg lå på dobbelt rom med ei flott dame, og de hadde ringt han så fort det skjedde noe. Vi visste det kunne ta tid da jeg ikke var moden og hadde kun 1 cm åpning tre dager over termin. Jeg ønsket også å ha ei nær venninne av oss med på fødselen, hun bodde da 5 minutter fra sykehuset, så avtalen den kvelden var at hun kom på morgenen også ringte vi mannen ved behov. Han tok seg en liten tur på jobb, og kom veldig fort når de kjørte på med drypp. Hadde hatt milde rier frem til det. Da de kjørte på med drypp satte de også epidural, for mitt eget beste. Mannen satt ved min side så fort jeg ba han om det, det kom middag på døra, som jeg ga til han. Jeg eide ikke matlyst midt i riene. Da hadde jeg venninnen min som god støtte, hun er også sykepleier og fulgte ekstra godt med når jordmor trakk seg ut. Klokken 9 den kvelden ble det bestemt at han måtte kjapt ut pga høy puls, da ble det snitt. Mannen fikk på seg grønne klær og satt ved hodet mitt helt til vår lille sønn kom ut, velskapt, mye bedre form enn antatt og i livet! Det kunne gått riktig galt om han ikke ble tatt med snitt. Da jeg kom opp på rommet hadde han ordnet rundstykker med spekeskinke og pepsi max til meg. Han tok seg av alt stell utenom mating de første dagene. Han var med andre ord helt fantastisk, og det er han fortsatt med sønnen vår. Nå kommer jenta vår til verden om 11 dager, med planlagt keisersnitt. Og noe i meg sier han kommer til å være like flink denne gangen. Han har også vært helt fantastisl igjennom ett smertefullt svangerskap og tatt absolutt mest av hus og barn. 1
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #17 Skrevet 10. november 2017 1 time siden, AnonymBruker skrev: Jeg blir nervøs av å lese her jeg... Anonymkode: 499a3...11a Haha, jeg og! Har jo hørt andre historier også hvor den vordende far muligens får en liten såkalt kortslutning midt oppi det hele.. Utrolig spent på hvordan mannen her kommer til å oppføre seg under fødselen. Vet ikke om det vil hjelpe å snakke om det på forhånd..? Anonymkode: 1496a...d20 1
Minlillelykke Skrevet 10. november 2017 #18 Skrevet 10. november 2017 20 minutter siden, AnonymBruker skrev: Haha, jeg og! Har jo hørt andre historier også hvor den vordende far muligens får en liten såkalt kortslutning midt oppi det hele.. Utrolig spent på hvordan mannen her kommer til å oppføre seg under fødselen. Vet ikke om det vil hjelpe å snakke om det på forhånd..? Anonymkode: 1496a...d20 Mitt beste tips er å snakke om det, mannen her ble nesten gal av all snakkingen om fødselen, samt fødselsforberedende kurs. Men han var veldig glad for det når vi stod der
AnonymBruker Skrevet 10. november 2017 #19 Skrevet 10. november 2017 Mannen her var en fin støtte under fødselen, var der, tok bilder etc. Han er en tålmodig type. Men lektyren han hadde med, handlet ikke akkurat om fødsel el barn men var noe amerikansk litteratur om terrorisme. La spesielt merke til det da jeg så gjennom bildene i etterkant. Men han var fin å ha der, moralsk støttende. Ble på sykehuset noen dager, mens mannen dro til og fra sykehuset (bor ikke så langt unna). Vi ble utskrevet sent en kveld og dagen etter dro han på jobb da han ikke fikk betalt barselpermisjon og det hadde gått en uke. Da jeg kom meg opp m det lille nurket, var kjøleskapet helt tomt. Bare et par ubrukelige ting som en ketchup og en soyasaus. Dette til tross for at jobhadde vært hjemme daglig siden fødselen. Og enda verre - null toalettpapir (mulig det var tre flak på siste rull), men lageret tomt. Ingen kjøkkentørkeruller. Ingen servietter. Det var jo helt krise. Hadde heldigvis m meg et par bleietruser og bleier til ungen fra sykehuset. Så det første jeg måtte gjøre var å komme meg skrubbsulten og bæsjetrengt (pardon my French) til butikken til fots med en trekilos bylt på syv dager, som måtte bæres hele tiden (begynte å grine hver gang han ble lagt ned). Det gikk noen uker og så demret det for meg hva jeg egentlig syntes om den biten. Mens andre fikk blomster og dekket bord var det liksom null omsorg av det praktiske slager til meg. Laget skikkelig huskestue, fulladet av hormoner. Resulterte i er diamantsmykke noen dager senere. Hadde jeg vært deg Ts hadde jeg aldri klart å skjule skuffelsen. (Jeg er jo egentlig i mot barselgaver - barnet er jo vårt felles - men ville blitt glad for omsorg, blomster eller et strøkent hjem m mat og toalettpapir.. Føltes ikke så greit der og da jeg fikk et smykke jeg hadde grene meg til, men nå ser vi på både smykket og det hele med humor. Kommer ikke til å gjenta seg m nr to 😊) Anonymkode: b1819...faa 1
Minlillelykke Skrevet 10. november 2017 #20 Skrevet 10. november 2017 10 minutter siden, AnonymBruker skrev: Mannen her var en fin støtte under fødselen, var der, tok bilder etc. Han er en tålmodig type. Men lektyren han hadde med, handlet ikke akkurat om fødsel el barn men var noe amerikansk litteratur om terrorisme. La spesielt merke til det da jeg så gjennom bildene i etterkant. Men han var fin å ha der, moralsk støttende. Ble på sykehuset noen dager, mens mannen dro til og fra sykehuset (bor ikke så langt unna). Vi ble utskrevet sent en kveld og dagen etter dro han på jobb da han ikke fikk betalt barselpermisjon og det hadde gått en uke. Da jeg kom meg opp m det lille nurket, var kjøleskapet helt tomt. Bare et par ubrukelige ting som en ketchup og en soyasaus. Dette til tross for at jobhadde vært hjemme daglig siden fødselen. Og enda verre - null toalettpapir (mulig det var tre flak på siste rull), men lageret tomt. Ingen kjøkkentørkeruller. Ingen servietter. Det var jo helt krise. Hadde heldigvis m meg et par bleietruser og bleier til ungen fra sykehuset. Så det første jeg måtte gjøre var å komme meg skrubbsulten og bæsjetrengt (pardon my French) til butikken til fots med en trekilos bylt på syv dager, som måtte bæres hele tiden (begynte å grine hver gang han ble lagt ned). Det gikk noen uker og så demret det for meg hva jeg egentlig syntes om den biten. Mens andre fikk blomster og dekket bord var det liksom null omsorg av det praktiske slager til meg. Laget skikkelig huskestue, fulladet av hormoner. Resulterte i er diamantsmykke noen dager senere. Hadde jeg vært deg Ts hadde jeg aldri klart å skjule skuffelsen. (Jeg er jo egentlig i mot barselgaver - barnet er jo vårt felles - men ville blitt glad for omsorg, blomster eller et strøkent hjem m mat og toalettpapir.. Føltes ikke så greit der og da jeg fikk et smykke jeg hadde grene meg til, men nå ser vi på både smykket og det hele med humor. Kommer ikke til å gjenta seg m nr to 😊) Anonymkode: b1819...faa Det dee hørtes ikke greit ut. Synes det er tafatt å ikke sørge for basis produkter i hus ved slike anledninger. Egentlig alltid, men ved fødsel spesielt 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå