Ble foreldrerollen slik du hadde sett for deg?

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet vært glad i barn. Passet barn da jeg vokste opp, jobbet i barnehage som ung og egentlig gledet meg noe voldsomt til jeg selv skulle bli mor. Jeg har alltid sett for meg at morsrollen er noe jeg glatt ville mestre og definitivt elske. Jeg skulle likevel bli 30 før jeg fikk mitt første barn og når jeg ser tilbake så er det greit at det ble slik, selv om ventetiden til tider kunne bli lang da jeg var mellom 20-30. Nå er førstemann 7 og siste 3 år gamle, jeg strever med å holde hodet over vannet i dynger av klesvask, lekselesing, trassalder, bursdagsfeiringer, dugnader, rot som ligger strødd og alt som skal følges opp i forhold til både barnehage og skole. I går slo det meg plutselig hvor utrolig miserabel jeg er med denne morsrollen og hvor lite den faktisk stemmer med de forventingene jeg selv hadde. Det kan man jo selvfølgelig ikke skylde noen for og barna mine er hverken bedre eller verre enn noen andres, de er unger på godt og vondt.

Jeg skulle gjerne hørt noen flere erfaringer rundt dette. Er det normalt å føle det slik? Ble foreldrerollen slik du hadde sett det for deg? 

Anonymkode: b9a20...365

[AnonymBruker]

Nei, jeg trodde jeg skulle klare å være konsekvent. 

Anonymkode: de4c4...dff

[AnonymBruker]

Her er førstemann bare 2 og andremann fortsatt i magen så jeg har ikke så mye erfaring enda, men hittil har det vært mye mer kos enn forventet  

Anonymkode: f7753...218

[AnonymBruker]

Huff, jeg kjenner det igjen. 

Jeg ønsket så inderlig å få barn. Å få noen å overøse med kjærlighet, gi en enda bedre barndom enn jeg selv hadde, en som skulle få ha mannen min som far, en å dele alt jeg har med. Jeg hadde et så romantisk bilde av det å være forelder. 

Nå savner jeg enormt, enormt mye å bare være meg og mannen min og jeg savner det livet vi hadde. Vi spiste ute et par ganger i uken, vi dro og trente rett etter jobb, vi dro på spontane langweekends, vi hadde sex i stua, vi kunne sitte inne en hel helg og se på serier. 

Dagene nå består av å våkne alt for tidlig, dra rett hjem fra jobb, kjøre hit og kjøre dit, bursdager, treninger, lage middager ingen liker, vaske hjem og klær, være hyggelig mot andre barnehage- og skoleforeldre Ane so om and so om... 

Ikke at jeg angrer, men i blant vil jeg bare dø. 

Anonymkode: f7d41...151

[Krøllebøll]

Jeg tror det er ganske normalt å ha de følelsene du sitter med. Min mor beskriver mammarollen på samme måte, at det er en evig sirkel av hverdag. Hun har tre som nå er ungdommer/voksen. 

Jeg har selv en liten gutt på 1 1/2 år og har nok mange forventninger til fremtiden som kommer til å bli helt annerledes enn tankene jeg har i dag. Selv om han er liten, har jeg allerede en annen opplevelse enn hva jeg forventet. SØVN! Jeg har ikke sovet ut siden jeg måtte opp om natten fordi gutten presset på blæra i 5 måned gravid. Jeg er konstant sliten og i kveld flyter det i hele hjemmet fordi jeg er for sliten til å rydde (alenemor, som heller ikke var helt forventet at jeg skulle bli...). 

Har du noe sted du får hentet energi? Noen pusterom? For de er veldig viktig å ha. Særlig for deg som har flere barn. 

[AnonymBruker]

11 minutes ago, AnonymBruker said:

Huff, jeg kjenner det igjen. 

Jeg ønsket så inderlig å få barn. Å få noen å overøse med kjærlighet, gi en enda bedre barndom enn jeg selv hadde, en som skulle få ha mannen min som far, en å dele alt jeg har med. Jeg hadde et så romantisk bilde av det å være forelder. 

Nå savner jeg enormt, enormt mye å bare være meg og mannen min og jeg savner det livet vi hadde. Vi spiste ute et par ganger i uken, vi dro og trente rett etter jobb, vi dro på spontane langweekends, vi hadde sex i stua, vi kunne sitte inne en hel helg og se på serier. 

Dagene nå består av å våkne alt for tidlig, dra rett hjem fra jobb, kjøre hit og kjøre dit, bursdager, treninger, lage middager ingen liker, vaske hjem og klær, være hyggelig mot andre barnehage- og skoleforeldre Ane so om and so om... 

Ikke at jeg angrer, men i blant vil jeg bare dø. 

Anonymkode: f7d41...151

Omg dette høres ut som mitt verste mareritt. Livet ditt før er livet mitt nå, og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å gi opp det.

Anonymkode: 97bb4...9fe

[Minlillelykke]

Nå er min to, og nummer to blir i magen noen uker til. Om det ble slik jeg trodde? Nei. Jeg er generelt glad i barn, i alderen 2+. Så ny babytid ser jeg ikke frem til. Men jeg kjenner jo at det blir enklere for hver måned som går. Akkurat nå er jeg sliten og lei, men håper og komme i gjenge igjen etter fødsel

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i de romantiske forestillingene, og fraværet av realistiske tanker om det å få, og oppdra, barn.

Jeg synes det har vært veldig mye koselig, og jeg ville ikke unnvært barna våre for alt i verden. De er det mest dyrebare vi har. Spesielt godt likte jeg spedbarnstiden. Våkenetter var fremmedord for oss, og ingen av barna var vanskelige å håndtere. Det var de i grunnen ikke da de ble større barn heller.

Kjøring til og fra aktiviteter, bursdager og vennebesøk, dugnader, avslutninger, osv føltes stressende iblant, men overkommelig.

Det å få ungdommer har vært den vanskelige biten her. Det å oppleve at et av barna fikk et vanskelig forhold til den ene forelderen i tenårene, fordi forskjellene på det personlige og emosjonelle plan ble så store. Det å oppleve at ungdommen din kom inn i et dårlig miljø, ikke greide å fullføre utdanning, fikk psykiske problemer og ble rusmisbruker, at vårt verste mareritt som foreldre ble til virkelighet. Dette gjelder bare ett av våre barn, heldigvis, men det suger all energi ut av hele familien, og ja, jeg har mer enn en gang tenkt at livet kanskje ville vært bedre om vi aldri fikk barn. Vi skulle gladelig ha håndtert både kolikk, våkenetter og 3-årstrass da barna var små, om vi bare kunne slippe alt vi har hatt å stri med av virkelig tunge ting gjennom ungdomstiden.

Man tenker jo ikke at det skal ende slik når man er ung og mest av alt i hele verden ønsker seg barn med sin kjære. 

Anonymkode: 8dd12...9b3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det motsatt. Jeg har aldri hatt lyst på barn, og mente lenge at jeg aldri skulle ha barn. Med lenge så mener jeg at jeg var ca 35 får jeg overhode vurderte det. Det kom til et punkt hvor det var viktigere for mannen å få barn, enn for meg å nekte på at vi skulle ha det.

Men uansett, poenget er at jeg syns det er mye morsommere og givende enn jeg trodde. Jeg ser også at jeg mestrer det veldig bra, og at det er noe jeg er god på. Men selvfølgelig, når man tror at det vil bli et jævla mas i utgangspunktet, så skal det ikke så mye til for å oppleve det som positivt 😊

Anonymkode: fa987...6ba

[CMHuser]

Nå er min lille bare to år, men det har vært mye enklere enn hva jeg trodde det ville bli. Jeg forventet meg det verste, jeg skulle godta alt, bare jeg overlevde graviditeten(jeg hadde en sterk grad av hyperemesis og smerter, gikk ned 10 kilo jeg aldri la på meg, og ble tatt tre uker før termin fordi jeg var så dårlig). Så jeg var klar for hyl skriking på natten, bleier som ble tisset og bæsjet ut, unge som ikke ville sove, trass meg her og der, skrik og hyl, jeg ventet meg absolutt alt det verste en familie kan bli satt igjennom av disse "vanlige" sakene. Og hva endte jeg opp med å få av alt dette? - ingenting. Absolutt ingenting! Han sover lett 12 timer hver natt, han spiser jevnt og trutt, han er rolig og snill, skriker/hyler bare hvis han slår seg, har ikke tisset/bæsjet ut en eneste bleie, ikke hard mage, absolutt INGENTING av hva som er normalt av de teite tinga, har skjedd. Han er verdens snilleste i barnehagen(dette gikk også bra, han startet når han akkurat hadde blitt ett år), og alt har generelt sett gått bra. Det eneste er at han utviklet seg litt sakte, men det viste seg å være fordi han hadde veldig dårlig syn. Greit, nå om dagen driver han å skulle trasse litt, han slår og biter litt på meg, men det er da ingenting i forhold til hva det kunne ha vært

[Gjest Axl Rose]

Nei

[AnonymBruker]

Jeg hadde ingen forventninger, jeg ble ikke planlagt gravid (selv om det ble med sambo), vi hadde ikke diskutert barn eller gjort oss opp meninger. Ungene bare kom. 

Jeg tenker likevel at dette har blitt enklere enn jeg innerst inne forventet. Jeg har to barn i bhg alder, snart skolealder.

Årsaken til at jeg tror ting har vært enklere er at jeg overholdt et mål om å jobbe redusert mens barna var små. Jeg har masse tid til dem og meg selv.. Så jeg slapper av. Har istedet blitt en racer på finn, tilbud og budsjett for å få økonomien til å rulle greit på mindre inntekt og det går superbra! Så jeg elsker familielivet og koser meg masse 

Anonymkode: 0a683...c9a

[AnonymBruker]

Min løsning har vært å tvinge fokus, forventninger og glede over på barn og hverdag og tenke at dette er meningen med livet mitt nå. Å få kabalen av småbarn og skolebarn, lekser og aktiviteter og våkenetter (og full jobb på mannen min og meg) til å gå opp, at akkurat nå er det her jeg skal ha fokus, og jeg skal søren meg gjøre det med glede

Det har funket for meg, og jeg har klart å legge vekk følelsene av å komme til kort, savne alenetid og trening, savne utekvelder med mannen og sosiale ting med jobben. Det er en tid for alt, og om 4-5 år har jeg plutselig mye mer tid til meg selv. Men akkurat nå gir det mer mening å forsøke å sette pris på hamsterhjultilværelsen enn å ønske at ting var annerledes. Dessuten ligger det mye glede og humor i det å ha barn, og jeg koser meg oppriktig med det vi gjør sammen.

Kjenner meg igjen i kommentarene om å være konsekvent og savne søvn, da, det må jeg innrømme

Anonymkode: dce0e...c7e

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 770bc...13e

[AnonymBruker]

Jeg ble overrasket over hvor redd jeg har blitt for alt. Nå skal vi ut og fly i forbindelse med jul og gruer meg noe forferdelig. Det var ikke sånn før. 

Anonymkode: f1b18...4d2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver hovedinnlegger. 

Jeg passet også mye barn i ungdomstiden og før jeg fikk barn selv. Husker at jeg gledet meg til å bli min tur til å få barn. 

Dette ble langt fra slik jeg hadde forestilt meg😞

Anonymkode: c7cba...6ef

[sommermor]

Både og. I drømmene mine var jeg lykkelig gift, i virkeligheten er jeg alenemor. Og jeg hadde ikke drømt om at det skulle bestå av så mange legetimer/fysioterapi/ utredninger osv.

Men selve jenta er og har alltid vært, utrolig blid og god.

[våren14]

Hadde ingen forventninger så synes det går helt supert  Bare ett barn hittil da, aner kaos komme når nr to kommer til våren ja  Men er også meget bevisst på at vi ikke skal påta oss for mye aktiviteter slik at vi blir sittende i tidsklemma og alt blir bare stress. Har allerede gode rutiner for husarbeid, matpakker, henting/levering osv som fungerer og jeg tror vil fortsette å fungere. Og mine unger vil ha begrenset med aktiviteter, sånn må det bli hvis de vi ha trivlige foreldre og kvalitetstid. Ser for meg at de får ha en fritidsaktivitet hver i fremtiden. Mer tviler jeg på at det er tid til hvis vi begge skal jobbe fullt og som du sier er det jo mer enn nok å følge opp barnehage/skole og det frivillige arbeidet som kreves i den forbindelse. Tror man må være veldig bevisst på å ikke ta på seg for mye i dagens samfunn. Følger endel simple living bliogger blant annet,og et av de smartere valgene våres er utvilsomt å ha kjøpt et lite hus og har stort fokus på å ikke ha så himla mye ting. For alt vi har krever jo oppfølging på et eller annet vis. Huset begrenser oss heldigvis. Og gjør husarbeid raskt og enkelt. Har tre kaniner som viser seg å være tidenes gressklippere, så vi har bare såvidt hatt frem gressklipper i sommer, bare flytter rundt på innhegningen til kaninene så høvler de ned mens vi later oss (okay, det passer ikke for alle, haha, men er litt artig å tenke på i denne forbindelse). 

Tross alt dette har mannen allerede vært inne på tanken på at jeg kan jobbe redusert noen år mens barna er små for å gi oss enda litt mer tid til hverandre på en måte. Så antar jeg ender opp med 80% stilling og en fridag til å ta meg av en god del. Har heldigvis økonomi til det (også litt pga lite hus, færre kvm = lavere pris = lavere lån = mer penger til annet). 

Som du skjønner innbiller jeg meg at man kan tilrettelegge mye selv for å få det slik man ønsker å ha det  

[AnonymBruker]

4 minutter siden, våren14 skrev:

 

Tross alt dette har mannen allerede vært inne på tanken på at jeg kan jobbe redusert noen år mens barna er små for å gi oss enda litt mer tid til hverandre på en måte. Så antar jeg ender opp med 80% stilling og en fridag til å ta meg av en god del. Har heldigvis økonomi til det (også litt pga lite hus, færre kvm = lavere pris = lavere lån = mer penger til annet). 

Som du skjønner innbiller jeg meg at man kan tilrettelegge mye selv for å få det slik man ønsker å ha det  

Vi har gjort det samme og det hjelper virkelig på stressnivået! 

Kjøpte rimelig bolig (i oslo), jeg fikser håret selv, kjøper klær på tilbud eller brukt, deler bil med en nabo, kjøper mesteparten av det meste brukt har faktisk pusset opp kjøkken og gang ved hjelp av finn.no og det blir virkelig fint. Ellers passer jeg på tilbud i matbutikker og handler strategisk. Planlegger ukesmenyer men det gjør vel alle. Poenget er at vi bruker ikke mange penger på noe som helst og da er det filt mulig å jobbe redusert og ha mer tid til barn og seg selv

Anonymkode: 0a683...c9a

[Zinatara]

Nei det kan jeg ikke si at det ble. Men jeg er fornøyd med livet som mor og jeg syns ting har blitt ganske mye enklere nå enn når de var mindre. Det er noe med å føle seg litt mer som en egen person enn det man gjør i småbarnstiden. Nå er de store nok til å være alene hjemme sånn at jeg og mannen kan gå en tur eller dra på butikken alene. Og store nok til å kunne rydde litt etter seg selv. Nå fikk jeg tre ganske tette barn og hadde null niks peiling på hva jeg gikk til.