Flytte eller bli boende?

[AnonymBruker]

Er kommet til et veiskille i livet føles det som.. Gift med utlending, og har to små barn under 4 år. Og nå vurderer vi å flytte til hans hjemland ( annet europeisk land, lenger sør enn Norge ).

Grunnen er at vi trives sånn passe her. Vi har det veldig godt sammen, men mannen har ikke etablert noen vennskap/bekjentskap utenom meg, så føler at vårt nettverk her tillands er ganske begrenset. Vi har mine foreldre og mitt søsken, ellers lite av betydning her vi bor. Jeg har noen venninner med mann og barn, men disse bor et stykke unna oss, og jeg føler de har dannet seg nye nettverk og er opptatt med sitt, selv om vi treffes innimellom med barna våre. Vi overtok et gammelt hus innad i familien, kjøpte det "billig", men det er stadig ting som skal gjøres, og feil som oppdages og det koster oss. Vi bor et godt stykke unna mannens arbeidsplass, så hverdagen preges av mye pendling. Han trives ikke så veldig på jobb, men tjener ok. Jeg er for tiden arbeidsløs og ser meg om etter ny jobb.

I mannens hjemland er for det første klimaet mye bedre. Der har vi masse familie og venner med barn, det er et sosialt og folkerikt land. Barna våre har mange å være sammen med og vi elsker å være der i ferier. 

Det som gjør alt så vanskelig er at barna trives godt i barnehagen her, vi har hus, bil og alt økonomisk på stell, og besteforeldre som stiller opp og som barna er veldig glade i. Men likevel føles det så fattig og deprimerende å bo her. Akkurat der vi bor kjenner vi ingen, ser noen barnefamilier i området, men vet ikke hvem de er osv. Våre nærmeste naboer har ikke små barn. De som barna våre går sammen med, bor stort sett ikke i vårt nærområde. Og de vi vet om oppleves noe avvisende når jeg forsøker å snakke med dem, opprette kontakt. Får inntrykk av at de allerede kjenner mange og har nok med sitt. Vi har bodd her i 2-3 år, så hadde forventet at dette var noe forbedret nå. Men det føles som vi står på stedet hvil sosialt. Dette er noe som tærer på oss, og kanskje mest meg. Det kan jo være at ting bedrer seg når barna blir større, begynner på skole osv, men begynner å få en veldig negativ innstilling til alt. 

Det at vi bosatte oss her var litt tilfeldig, og noe jeg aldri så for meg som yngre. Føler jeg kommer veldig til kort her, og at jeg ikke klarer å tilby ungene mine det sosiale fellesskapet som jeg drømte om da jeg var yngre.

Mannen min er begynt å bli litt enig med meg og vi vurderer nå sterkt å flytte til hans hjemland. Da vil den eldste begynne på "skolen" ganske fort, og den yngste må være hjemme med meg, el være litt i bhg der, når jeg evt får meg jobb. Økonomisk sett blir det tøffere, men på de fleste andre områder tipper vi at det blir bedre. Men dette vet vi jo ikke.. Og det vil bli veldig hardt for mine foreldre dersom barnebarna deres flytter.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, det føles så vanskelig å flytte, men like vanskelig å bli. Noen som har noen synspunkter eller har vært i samme situasjon?

Anonymkode: bf8d0...6dd

[Gjest The ceiling lamp]

Flytt! Når dere har bodd 2-3 år der dere bor og ikke trives er det vel en lett avgjørelse? Dessuten er barna så små fremdeles at dersom dere skulle angre på flyttingen vil de lett tilpasse seg. Bedre å angre på noe man har gjort, enn å ikke gjøre noe.

[AnonymBruker]

Ingen flere?

Anonymkode: bf8d0...6dd

[Gjest making.a.mess]

Pga barnas alder så vil jeg tenke at det er nå eller aldri. De lærer språk fort og skolen har ikke begynt enda. Senere vil de knytte bånd til skole og medelever, fritidsaktiviteter osv. De har bånd nå også, men nå er det lett å lage nye. Tydeligvis tenker dere endel på dette og velger dere å bli så vil de neste årene preges av tanker som « tenk om vi hadde satset og reist den gangen det var gjørbart». Jeg ser den med tapet av bhg og besteforeldre, men jeg hadde tatt sjangsen om alt lå tilrette for det. 

 

[AnonymBruker]

Det er en vurderingssak og som du sikkert er klar over, ha både positive og negative sider. Mange av problemene du nevner er jo sånt dere ikke nødvendigvis blir spart for i et nytt land, slik som utgifter til boligen, pendlevei, arbeidsledighet.. I tillegg er det sannsynligvis andre økonomiske forhold, mye lavere lønninger og du vil oppleve en helt annen kjøpekraft enn det dere har i Norge. Arbeidstider vil bli annerledes og mye mindre ferier. Sosiale gode, priser på barnepass (barnehage, sfo etc...) Jeg bare advarer, for som nordmann i utlandet er det mange slike forskjeller som faktisk merkes, spesielt når man har barn...

Anonymkode: 1f69c...1c3

[AnonymBruker]

Som med alt annet er det en helhetsvurdering av positive og negative sider. Men i dette tilfellet er det lite argumenter som holder dere i Norge. 

Det høres for det første ut som om dere ikke trives noe særlig.

Din mann har en jobb han ikke trives i og du er arbeidsløs.

Dere har to små barn som er kommet i en alder hvor dere må ta et valg.

Dere har lite familie i Norge, og nesten ingen venner.

Og det høres ut som om dere bor på et gudsforlatt sted i et land som mange i seg selv anser som gudsforlatt, det sier litt. 

At dere har noe bedre økonomi i Norge enn dere vil få umiddelbart der nede høres ut som en svært liten pris å betale. Tenk på alt dere vil få igjen for å ofre den ekstra bilen og espressomaskinen. 

 

Anonymkode: 3f13a...7c9

[regine]

Det er noe helt annet å väre på ferie et sted, enn å skulle bo der fast. Det er det föste dere må tenke på. Dernest - er du klar over hvor mange «goder» som vil forsvinne om dere flytter? Tilknytningen til norsk folketrygd mister dere etter en viss tid, og da er det ikke «barebare» å komme tilbake til Norge å tro at man feks skal få arbeidsledighetstrygd eller lignende ytelser som er knyttet opp til tidligere inntjening. Jeg ville begynt der - sett dere inn i de ökonomiske konsekvensene det vil få å flytte, både på kort og lang sikt.

Så bör dere også finne ut hvordan det sosiale systemet er i landet dere tenker på: bör man ha privat helseforsikring (dyrt) eller er det offentlige bra nok? Hva med barnehager og skoler - koster det noe (barnehager i mange land koster skjorta og litt til, fordi man ikke har lagt opp til de ordningene for at begge foreldre skal kunne få jobbe som vi har i Norge). Hva med lengden på skoledagen - er det slik at en forelder/besteforelder närmest må väre hjemme for at barna skal bli ivaretatt? I Norge har vi SFO - det er det ikke mange som har.

Så var det det med jobb - dere kan ikke reise uten at minst en av dere har jobb. Mannen din kan språket dit dere kommer - kan du? Det er ofte en viktig forutsetning for å kunne få jobb i utlandet - og så må dere også huske at arbeidsledigheten i en del land er langt höyere enn i Norge, og en utlending stiller ikke da nödvendigvis först i köen. 

Jeg er i prinsippet ingen motstander mot at folk flytter - det er i mange tilfeller lurt. Men skal man flytte utenlands så er det langt flere hensyn å ta enn bare «å det hadde värt fint å bo et annet sted». Det er absolutt mulig å få til - men jeg syns du TS höres litt naiv ut ifht de konsekvenser det vil ha på det rent praktisk-ökonomiske planet. 

Det höres ikke ut som om dere trives så veldig godt der dere bor nå, så det å flytte er nok en god ide. Men kanskje dere også burde se på andre alternativer enn det aller mest «dramatiske»? Du sier at mannen bruker mye tid på pendling - kunne dere se for dere å flytte närmere jobben hans? Ville det kanskje også lettet dine muligheter til å få jobb (for jeg antar at du er på jakt etter jobb når du skriver at du er arbeidsledig) om dere gjorde det? Eller er det andre steder ikke så langt fra der dere bor nå hvor dere kunne tenkt dere å bo? Kanskje ting hadde värt enklere om dere ikke bodde i et oppussingsobjekt, men i noe mer moderne og lettstelt som frigjorde både tid og penger til andre ting?

Jeg tror ikke at flytting per se er farlig for barn, de vil antaklelig tilpasse seg raskt. Men det er altså en del andre faktorer som dere må ta hensyn til för en evt. Utenlandsflytting. Gjör det först og så ta det opp til ny vurdering, når dere faktisk vet hva som er de reelle konsekvenser. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke naiv mtp det økonomiske. Vi er begge klar over de negative følgene en flytting vil få for økonomien- og en evt tilbakeflytting til Norge om ting ikke skulle fungere. Det er jo endel av grunnen som gjør det vanskelig å ta et valg. Vi er også godt kjent med de sosiale ordningene i dette landet da mannen min har bodd og jobbet der hele sitt liv, før vi møttes. Men det er absolutt mye å sette seg inn i før vi tar et valg.

For min del setter jeg det sosiale og kultur som en veldig høy faktor for trivsel, men mulig jeg er naiv der? Samtidig virker det baklengs å bo et sted pga god økonomi, og bare vente til neste ferie så vi kan reise dit igjen. Men det er klart at vi flytter ikke uten at mannen har fått jobb der. Jeg kan språket noe, men må gå på kurs for å lære det tilstrekkelig.

Er det andre som har vært i en situasjon der det sosiale er så som så, men at det bedret seg ettersom barna ble større? Er det noe å satse på at vi har størstedelen av vårt sosiale nettverk i utlandet- at vi bare ser dem i ferier?

Å flytte innenlands er også en mulighet, det har jeg tenkt litt på. Problemet er at det vil koste oss en god del økonomisk. Og da føler jeg vi er like langt. Men vi har i det minste de sosiale godene her tillands, så lenge de vil vare. Ts

Anonymkode: bf8d0...6dd

[AnonymBruker]

13 minutes ago, AnonymBruker said:

Som med alt annet er det en helhetsvurdering av positive og negative sider. Men i dette tilfellet er det lite argumenter som holder dere i Norge. 

Det høres for det første ut som om dere ikke trives noe særlig.

Din mann har en jobb han ikke trives i og du er arbeidsløs.

Dere har to små barn som er kommet i en alder hvor dere må ta et valg.

Dere har lite familie i Norge, og nesten ingen venner.

Og det høres ut som om dere bor på et gudsforlatt sted i et land som mange i seg selv anser som gudsforlatt, det sier litt. 

At dere har noe bedre økonomi i Norge enn dere vil få umiddelbart der nede høres ut som en svært liten pris å betale. Tenk på alt dere vil få igjen for å ofre den ekstra bilen og espressomaskinen. 

 

Anonymkode: 3f13a...7c9

Men er rimelig naiv om man tror at de økonomiske forskjellene kan kokes ned til ekstra bil og espressomaskin..... Tro meg, det handler om penger til å betale det nødvendige av utgifter, normale 10 timers arbeidsdager, lite ferie og slett ingen selvfølge at man engang har økonomi til ferie eller å reise hjem til Norge for å besøke familie. 

ts, det er viktig at dere ser på de reelle øknomiske utfordringene ved å flytte og vurdere om disse forskjellene faktisk er verdt det. Det er ikke noen dans på roser å ha det trangt økonomisk heller. Husk at mange nordmenn i utlandetet er expats, jobber for firmaer med egne expat kontrakter og lønninger. Dere skal forholde dere til normale lokale nivåer, det er gjerne en himmelvid forskjell!

Anonymkode: 1f69c...1c3

[AnonymBruker]

Ts, om du synes det er dyrt å flytte innenlands, kan jeg love deg at det vil koste dere mange gange mer å flytte utenlands. Ja, jeg får helt klart inntrykk av at du ER økonomisk naiv, de fleste nordmenn er faktisk det. En ting er å høre at det er en annen økonomisk virkelighet, det er noe helt annet å innse at man ikke har råd til å reise hjem på ferie på sin vanlige lokale lønn...

Anonymkode: 1f69c...1c3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men er rimelig naiv om man tror at de økonomiske forskjellene kan kokes ned til ekstra bil og espressomaskin..... Tro meg, det handler om penger til å betale det nødvendige av utgifter, normale 10 timers arbeidsdager, lite ferie og slett ingen selvfølge at man engang har økonomi til ferie eller å reise hjem til Norge for å besøke familie. 

ts, det er viktig at dere ser på de reelle øknomiske utfordringene ved å flytte og vurdere om disse forskjellene faktisk er verdt det. Det er ikke noen dans på roser å ha det trangt økonomisk heller. Husk at mange nordmenn i utlandetet er expats, jobber for firmaer med egne expat kontrakter og lønninger. Dere skal forholde dere til normale lokale nivåer, det er gjerne en himmelvid forskjell!

Anonymkode: 1f69c...1c3

Det kommer da an på hvilket land det er snakk om. Stor forskjell om vi snakker om Romania eller Frankrike. 

De fleste vest-europeiske land har økonomiske velferdsordninger som sikrer det mest nødvendige. Det handler ikke om liv og død, bare om hvilket velstandsnivå de er villig til å leve under i et worst case scenario. 

De fleste som har svart i denne tråden trekker kun frem det økonomiske. Et liv som skal leves handler mer om kroner og øre. 

Og for de som ikke har fått det med seg, TS er arbeidsløs. Hvor høy levestandard er det hun egentlig ofrer? 

Og som arbeidsløs har hun heller ingen rett til arbeidsledighetstrygd. 

Anonymkode: 3f13a...7c9

[Gjest yeans]

 

Nå har dere mannens familie der og da er det jo enklere på mange måter å orientere seg i byråkratiet rundt skole, helsevesen, bank osv. Dersom dere har muligheten, hvorfor ikke prøve for 2 år feks? 

Dersom det ikke blir slik dere tror, eller vanskelig å få jobb, er det bare å flytte hjem igjen og nærmere din familie.

[AnonymBruker]

Jepp, dette er ikke et europeisk u-land vi snakker om. Dette er ikke Spania for å si det sånn, men klimaet er mye bedre enn her vi bor (skal ikke så mye til heller..). Økonomien og ordningene i landet er helt Ok, de fleste vi kjenner der som har gode jobber, reiser på ferier og har hus og bil. Og da er det kun mannen som jobber fullt. Men det skal sies at vi har mye sterkere kjøpekraft enn dem, det merkes. Så ser vi at de som har mindre gode jobber ikke har råd til å reise på ferier, kjøpe bolig osv. Så det er en større forskjell der enn her. Nå jobber mannen i en sektor som er godt betalt, hadde han ikke gjort det hadde vi ikke vurdert det en gang. Det som er positivt med dette landet er at folk er tolerante og gir en god f i hva du tjener, jobber med osv. De er lite opptatt av status, alle snakker med alle osv. Og det er mange gøye ting for barn (og voksne), parker osv som der er gratis, og som her ville kostet skjorten. Hadde vi flyttet, hadde vi kanskje hatt råd til å reise hit en gang i året, da vi også ville prioritert en utenlandsreise. Fordelen er at man kan kjøre kjapt til varmere strøk derfra, skulle man ha behov for det.

Anonymkode: bf8d0...6dd

[AnonymBruker]

11 minutter siden, yeans skrev:

 

Nå har dere mannens familie der og da er det jo enklere på mange måter å orientere seg i byråkratiet rundt skole, helsevesen, bank osv. Dersom dere har muligheten, hvorfor ikke prøve for 2 år feks? 

Dersom det ikke blir slik dere tror, eller vanskelig å få jobb, er det bare å flytte hjem igjen og nærmere din familie.

Ja, vi hadde nok satt det som en prøveperiode. Tenker på en side at det uansett hadde vært positivt å prøvd det, om ikke annet hadde jeg fått sjans til å lære språket flytende og ungene fått bli enda mer kjent med kulturen. Den eldste kommer uansett sammen med mange nye på skolen, ikke så mange fra bhg som h*n kommer sammen med.

Anonymkode: bf8d0...6dd

[AnonymBruker]

Hvilket land er det snakk om da, sånn av ren nysgjerrighet?

Anonymkode: 1f69c...1c3

[Gjest yeans]

14 minutes ago, AnonymBruker said:

Ja, vi hadde nok satt det som en prøveperiode. Tenker på en side at det uansett hadde vært positivt å prøvd det, om ikke annet hadde jeg fått sjans til å lære språket flytende og ungene fått bli enda mer kjent med kulturen. Den eldste kommer uansett sammen med mange nye på skolen, ikke så mange fra bhg som h*n kommer sammen med.

Anonymkode: bf8d0...6dd

Hva med å google litt og finne de som har bodd i forskjellige europeiske land og høre hvilke erfaringer de sitter på med tanke på flytting, hvordan det opplevdes og evt hvordan det var å komme tilbake til Norge? Det er jo ganske mange som har fortalt endel både på blogg og facebook. Det skal også finnes norske organisasjoner i flere land som tar sikte på å veilede de som kjøper seg leiligheter i områdene. De kan kanskje gi deg svar på andre ting du måtte lure på og også hjelpe deg mens du bor der. Som norsk er deg greit å ha noen å kunne kontakte når ting er uklart.

Mange steder er dette mest for pensjonister, men sjømannsmisjonen feks har flere steder i europa hvor de gir praktisk og nyttig info. 

Helsekort fra Helfo kan det og være aktuelt å skaffe og bruke. 

[AnonymBruker]

Jeg ville vurdert å bosette meg et annet sted i Norge, det høres dritkjipt ut slik dere har det så skjønner at dere vurderer andre muligheter. Er det muligheter for jobb til deg og større sosialt nettverk nærmere der mannnen din jobber? Om dere får litt mindre plass pga eiendomsprisene, så ville jeg ikke bekymret meg så mye for det - det sosiale livet og jobb er viktigst og mange bor jo i leiligheter i byer, ikke i hus. 

 

Utlandet er jeg også positiv til, men det er mange land sørover i Europa som sliter med arbeidsledighet, høye sosale kostnader, politisk uro osv. - selv om Norge er kaldt, så føler jeg at det er endel positive sider ved å vokse opp her. Særlig om jeg hadde døtre. Eller uansett. 

Anonymkode: 889df...cb9

[reiseglad]

EU-land? Gi dere selv to år i din manns hjemland og prøv ut. Det er sikkert vanskelig å gjøre gode beslutninger før man har prøvd, og sitte i ettertid og angre på det ikke ble satset mens det faktisk var anledning.

[AnonymBruker]

EU-land ja. Er ikke et land som er preget av sosial uro, el som har store økonomiske utfordringer. Vil helst ikke si hvilket.

Anonymkode: bf8d0...6dd

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

EU-land ja. Er ikke et land som er preget av sosial uro, el som har store økonomiske utfordringer. Vil helst ikke si hvilket.

Anonymkode: bf8d0...6dd

Det er ikke et europeisk u-land.

Det er ikke preget av sosial uro.

Det har ikke store økonomiske utfordringer.

Klimaet er varmt, men ikke syden-varmt.

Det er kort vei til syden-varme.

Økonomien og ordningene er helt ok.

Det er et folkerikt land og folk er sosiale.

Folk reiser på ferie og har bil, men kjøpekraften er sterkere i Norge.

Svaret må være Frankrike.

Anonymkode: 3f13a...7c9