16-åring med dårlige karakterer

[Polly Ester]

Jeg er kjempefortvilet om dagen. Sønnen min kom hjem med karakterer - og de aller fleste karakterene var 2... Jeg hadde trodd at han skulle klare å holde alle karakterene på ihvertfall 3-tallet og noen over, men det har han ikke klart, da...

Han har fått nedsatt i orden fordi han ikke leverer inn oppgaver som skal leveres inn. Han har fått (eller vil få) nedsatt i oppførsel fordi han har skulket.

Ellers er han en meget rolig gutt som ikke blir lagt særlig merke til i timene. Han gjør ikke stort ut av seg, men han har ikke gjort lekser på så lenge jeg kan huske. (sånn bortsett fra de to siste ukene fordi jeg tok fra han muligheten til å spille data og x-box før han viste fram leksene sine)

Han har hatt sekken sin med seg fra og til skolen, men han har ikke hatt bøker med seg. Jeg har mast hele skoleåret at han må ha med seg bøker og gjøre lekser og slikt, men han har ikke gjort det.

Jeg satte kniven på strupen og da sier han at han ikke har bøker, men han kunne ikke si hvor de var tatt veien...

Jeg skal i møte med rådgiver og lærere og PPT på torsdag, men jeg vet ikek hva jeg skal si. Nå er vel egentlig løpet kjørt for han. Det er vel karakterkortet han fikk nå til jul som er utslagsgivende for inntak til videregående?

Jeg har slåss med skolen og BUPA og PPT siden han gikk i 3.klasse. Læreren hans på barneskolen er den eneste som har forstått han, da var han faktisk flinkest i alle fag i klassen sin. Nå er han helt på bånn.

Kontaktlæreren har hatt en avtale med meg om å gi tilbakemelding jevnlig, men jeg har ikke hørt noenting siden avtalen ble gjort i sommer før skolen tok slutt i fjor. Jeg har prøvd å ta kontakt med henne et par ganger, men hun har ikke svart og ikke tatt kontakt med meg tilbake.

Vi har hatt kontakt med BUPA, PPT, BV og skolen i alle år, men allikevel har ikke jeg eller de etatene eller skolen klart å hjelpe han. Jeg vet det er "farlig" å slenge om seg med diagnoser når jeg ikke er lege, men jeg tror han kanskje kan ha et syndrom eller sykdom av noe slag, og han passer ganske mange av kriteriene til Asperger.

Men, dette møtet på torsdag... hva kan jeg kreve videre nå? Er egentlig alt håp ute nå når han er ferdig på ungdomsskolen til sommeren?

Noen som har tanker eller erfaringer rundt dette med folkehøgskole? Kanskje et friår uten mas fra meg og disse etatene hadde hjulpet han videre slik at han kunne søkt videregående året etter igjen?

[Gjest Anonymous]

Jeg kan helt sikkert ikke gi deg utfyllende svar ettersom jeg ikke har barn eller særlig oppdatert kunnskap om skolesystemet. Men det er vel karakterene man får til sommeren som er utslagsgivende for opptak til videregående? Det vil selvsagt være begrenset hvor mye bedre snitt han kan få, men det er altså en MULIGHET for å få belønning for å skjerpe seg.

Jeg synes det er rart at han har kunnet gå i så lang tid uten å ha med seg bøker, og jeg synes det høres ut som kontaktlæreren har sviktet, selv om vel forelderen bør ha hovedansvaret.

Asbergers vet jeg ikke så mye om, men vet at det ikke nødvendigvis er noen "løsning" å gi en diagnose framfor å tenke over om "problemene" hans skyldes feks relasjonsskader, noe som slett ikke er uvanlig. Uansett kan jo din "diagnose" være beskrivende for de av oss som har lyst til å svare, da, så dette var ikke ment som noen kritikk av deg. Tror ellers ikke det er så uvanlig at gutter (særlig) i den alderen ikke er motivert for skole, og at de ikke bryr seg om signaler og kjeft de får fra omgivelsene og dermed kan virke litt asbergers...

Når det gjelder folkehøgskole... Vel, jeg har selv vært et år på sådan, og hadde kjempeutbytte av det. Men jeg var voksen (over 20), har alltid vært pliktoppfyllende og ble vel egentlig MINDRE pliktoppfyllende etter et anarkistisk år. Sosialt sett tror jeg jeg modnet, og jeg fikk mer grep om hva jeg egentlig ville og sånn. Tror jeg, da. Nå, fire år etter, vet jeg fortsatt ikke helt hvajeg gjør... Ei venninne av meg var på folkehøgskole da hun var 16 - men hun var/er også skoleflink, voksen, drakk ikke osv.

Da jeg var på fhs, og gjennom ting andre med liknende erfaringer har fortalt meg, fikk jeg inntrykk av at enkelte blir sendt "mot sin vilje" på fhs for å "utvikle seg sosialt", slippe skoleproblemer o.l. Men jeg tror man bør ha et ganske bevisst ønske selv - både om hva slags linje man vil gå på og hva man vil/kan oppnå sosialt. Kjenner opptil flere som har brutt sammen, utviklet rusproblemer og mistrivdes på folkehøgskole; også når de aller fleste rundt dem har hatt et fantastisk år. Man blir i stor grad overlatt til seg selv, noe som kan være en utfordring. Hvis sønnen din trenger mye oppfølging tror jeg ikke folkehøgskole er den beste løsningen. Ellers er det en fin måte å modnes på før man evt tar opp fag og begynner på videregående.

[Gjest Gulltopp]

Jeg ville vært forsiktig med å vurdere friår som noen god løsning. Det virker som om han trenger skikkelig hjelp, eller mas om du vil bruke det uttrykket, og et friår vil vel være å skyve problemene foran seg. Når det er sagt, jeg kjenner mange som har hatt det supert på folkehøyskole, men jeg har ikke tro på at et slikt opphold vil kunne løse disse problemene.

[Gjest gjest1]

Håper ppt og bup vil hjelpe deg. For dette må tas tak i. Karaterene er ikke det viktigste, men hvordan gutten har det. Kan ha være skolelei? Men siden du har hatt kontakt med div instanser i flere år er det muligens noe annet. Hvorfor krever du ikke en utredning av gutte?

Lykke til!

[Polly Ester]

Har som sagt hatt flere instanser involvert i mange år. Han har vært på sykehuset og utført EEG et par ganger uten at de har funnet noe.

Asperger er ikke noe jeg bare har tatt fra løse luften, og kontaktlærer var faktisk enig i at han passer til de fleste kriterier for Asperger... men jeg setter ingen diagnose på han selv, og jeg vet ikke hvem som finner ut av slikt heller.

Han har som sagt vært flere ganger hos BUPA - de har ikke kommet fram til noe. Og stadig bytte av saksbehandlere der - ingen som blir kjent med han.

Og jeg er selvføgelig klar over at jeg som forelder skal være den pådriveren for å få han på skole og få han til å gjøre lekser, men jeg lurer på hvordan? Skal jeg virkelig leie han til skolen for å hente bøker sammen med han?

Kontaktlærer var enig med meg i at det er noe spesielt med han. Hun sa at det kan virke som han lever i en boble... han kan få beskjed om å gjøre noe og han svarer ja, men så går det en stund og så ser du at han ikek gjør det allikevel. Og så spør hun igjen: xxx hørte du hva jeg sa? Ja, han har det... (som hun sa; han er ikke sånn skolelei der man uffer og æsjer seg over alt som er kjedelig, han bare gjør ingenting, og leverer ikke inn arbeider og slikt.)

Det verste er at han er flink. Han kan veldig mye og han hadde vært en 5'er kandidat om han bare hadde villet.

Og jeg har som sagt vært på banen siden 3'dje klasse. Jeg har vært med på møte etter møte etter møte, fylt ut skjemaer, han har fylt ut skjemaer - vi har snakket med så mange forskjellige. Og ingen kommer under huden på han. Tok han med til legen og etter 10 min alene med han mente hun kanskje at han er deprimert, bare...

Rådgiver på skolen burde jo egentlig også lukte lunta og råde til skoler som er relevante for han, men det har ikke rådgiver klart heller...

Og karakterene til sommeren kan vel ikke ligge til grunn for opptak til videregående har frist 1. mars? Eller?

Jeg kan ikke gi opp, men det føles veldig som jeg er på bristepunktet nå... skulle ønske jeg visste hva jeg kunne gjøre for å hjelpe han...

[Polly Ester]

Er vel enig i at karakterene ikke er det viktigste, men hvordan det skal gå med han videre...

Og det er ingen som kommer inn under huden på han. Når man snakker med han virker han positiv og det virker som han virkelig hører det man sier til han og tar ting til etterretning, men hadde han gjort det så hadde han ikke hatt 2'ere i så mange fag...

Hvis jeg spør han hvordan han har det, så sier han at han har det bra. Han ville ikke snakke med damen på BUPA, for han skjønte ikke hvorfor.

Han fylte ut et skjema - og skolen fylte ut et og jeg fylte ut et. Skolen og jeg hadde svar som samsvarte, og han hadde avvikende svar. Han mener også at han har det helt fint. Han føler ikke selv at han har noen problemer, bortsett fra at han sier at han skjønner at jeg maser om karakterene...

[trude]

Jeg har ei lillesøster som var skikkelig skolelei siste året på ungdomsskolen. Hun skulket mye og fikk dårlige karakterer.

Men da hun begynte på videregående, endret alt seg. Da fikk hun drive med noe som interesserte henne og hun fikk en miljøforandring. Dette tror jeg hjalp henne mye. Det er ikke alle som er like interessert i "almenne fag" så derfor kan kanskje yrkesfag være noe. Da får ungdom lære gjennom praksis og teori istedet for bare teori, som kan være kjedelig i lengden.

Nå er lillesøstera mi snart ferdig med VK1 og skal begynne som lærling. Hun fikk bra karakterer til jul og hun har fått seg lærlingekontrakt.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Hvordan er han ellers da? Har han mange venner? Er han mye ute? Tar han initiativ til å gjøre ting?

Selv tenkte jeg med en gang jeg startet å lese dette på en tung periode jeg selv har hatt nylig. Jeg har alltid hatt gode karakterer og gjort det bra. For et par år siden begynte det å endre seg. Jeg skulket stadig flere timer (på universitetet - så ingen som sa noe på det). Jeg ble sløvere med innleveringer. Jeg brydde meg mindre om fagene. Og lå bare lenger og lenger bak. Uansett hvor mye fornuften min sa at nå har jeg kniven på strupen og må skjerpe meg, så klarte jeg bare ikke sette meg ned å konsentrere meg om fag. Kjæresten min maste om at jeg burde jobbe med skole, men jeg klarte bare ikke. Til slutt gikk det altfor langt. Ble et par semestre med elendige karakterer i forhold til normalen.

Men jeg klarte aldri fortelle de rundt meg at noe var galt. Og jeg var altfor god til å skjule det. Til slutt ble det for mye, og på direkte spørsmål måtte jeg innrømme at hovedoppgaven som skulle leveres om kort tid knapt var begynt på. Samme person stilte meg mange spørsmål om hvordan jeg hadde det og ting gikk. Til slutt forstod han at noe var galt. Han fikk meg til å oppsøke psykolog.

Nå har jeg gått et halvt år til samtaleterapi. Hva som egentlig var galt vet jeg igrunnen ikke helt. Men jeg tror det var mange ting som hopet seg opp og som jeg aldri pratet med noen om. Noe som førte til at jeg ble deprimert og trengte hjelp. Etter mange timer med samtaler har jeg det nå mye bedre. Har pratet gjennom mange gamle ting som har ligget der. Og ikke minst er jeg klar for å fullføre det studiet jeg begynte på. For ting ordner seg - veldig bra faktisk - selv om jeg aldri hadde trodd det på forhånd.

Hva jeg egentlig vil si - vel, både det at han ikke nødvendigvis har det bra selv om han sier det. Men også det at det aldri er for sent å finne en løsning. Fortsett med å jobbe for gutten din, så vil dere nok klare å få dette til. Kanskje må han bruke lenger tid på å komme inn på videregående enn først planlagt, eller kanskje han finner ut at det er noe annet som er tingen for ham.

Håper uansett at dette løser seg for dere. Lykke til!

[Tuddelidu]

Når det gjelder opptak til videregående er det vel slik at julekarakterene sendes inn først, mens standpunktkarakterer og eksamenskarakterer ettersendes så snart de foreligger, og så blir inntaket gjort på grunnlag av dem? Man får jo ikke vite om man har kommet inn før langt utpå sommeren..??

[Bettie]

Så vidt jeg vet er det sommerens resultater som teller ved inntak til videregående.

Dersom PPT etc. er enige, kan han søkes inn på særskilt opptak, der tilbudet vil kunne tilrettelegges hans problemer.

Det er viktig å få til et møte med fylkes PPT-kontor tidlig for det er de som skal overta når han begynner på videregående skole.

Hvis du mistenker en diagnose, så si ifra om det, og be om en utredning i den retningen. Som mor er det du som kjenner ham best, og hvis skolen er enig med deg, er det bra, og en fordel i forhold til å presse fram en utredning.

[liv]

Det er resultatene til sommeren som teller på søknad til videregående så jeg synes du fortsatt skal holde han i stramme tøyler!

[Polly Ester]

Så vidt jeg vet er det sommerens resultater som teller ved inntak til videregående.

Dersom PPT etc. er enige, kan han søkes inn på særskilt opptak, der tilbudet vil kunne tilrettelegges hans problemer.

Der er søknadsfristen ute allerede, tror jeg... Ihvertfall fikk jeg vite at han ikke får søke på særskilt grunnlag av en eller annen grunn.

Det er viktig å få til et møte med fylkes PPT-kontor tidlig for det er de som skal overta når han begynner på videregående skole.

Har vært i mange møter med PPT nå. Og der bytter de også stadig saksbehandlere, så jeg må i gang med historien på nytt hele tiden. Men, vi har kommet så langt at vi er enige om og jeg har samtykket i at PPT på videregående skal ha oppfølging på han til høsten...

Hvis du mistenker en diagnose' date=' så si ifra om det, og be om en utredning i den retningen. Som mor er det du som kjenner ham best, og hvis skolen er enig med deg, er det bra, og en fordel i forhold til å presse fram en utredning.[/quote']

Det er bare det at det går så utrolig sakte. Jeg har sagt i fra i flere år, jeg, men... det er først til sommeren i fjor det ble gjort noe... Før det var det bare møter og møter og møter. Men så sendte vi inn søknader til utredning i fjor sommer og enda har det ikke kommet noen konklusjon. De skulle observere han i klassen, men det ble ikke gjort pga bytte av saksbeh. Og så skulle vi ha møte på skolen for to uker siden og det ble utsatt fordi det var tre stykker der som var syke som skulle vært med på møtet...

Jeg kommer ikke til å gi han opp, men jeg er så sliten...og bekymret...

[Gjest Litjmæ]

Først vil jeg bare si at det er kjempebra at du bryr deg og står på

Ellers lurer jeg på om ikke Gjest er inne på noe. I den alderen er det ikke alltid så lett å dele det man går og tenker på med foreldre eller andre myndighetspersoner... Har han gode venner?

Det eneste jeg kan råde deg til å gjøre er å fortsette å snakke med han, stå på i forhold til eventuell diagnose og være enda mer bestemt på lekser og arbeid. Som de andre her sier så er det sommerkarakteren som gjelder for inntak til videregående så hvis han står på skikkelig nå fram til sommeren så går det fint an å heve snittet. Men da må han skjønne selv at det er lurt..

[Gjest Anonymous]

Det er alt for vanskelig å få hjelp og få til et system som fungerer for barn med spesielle problemer i skolen i dag. Jeg har venner som har stanget hodet i veggen i flere år, helt siden før barnet begynte i skolen. Etter flere år på barneskolen fikk de endelig hjelp og gjennomslag for en tilrettelagt skoledag for gutten som gjorde livet enklere både for han og for foreldrene. Så begynte han på ungdomsskolen og hva skjedde der, man skulle kanskje tro at de skulle følge opp systemet der..... men nei, det var bare å starte på nytt. Og samme

Jeg har også en nabo med et barn som har asbergers og han må følges opp hele tiden, kan ikke regne med at han klarer å sette seg ned med lekser selv, og stadig glemming av bøker o.l.

Det må være vondt for et barn å føle at de ikke mestrer på lik linje som andre barn. På vår barneskole så får ungene individuelle ukeplaner lagt opp etter barnets nivå, men når de kommer på ungdomsskolen skal alle følge samme nivå og de som ikke henger med....... takk og farvel.

Hvorfor skal det være en kamp for å få nok ressurser slik at et barn kan bli tatt vare på i skolehverdagen, hvorfor er det slik at alle ressurser som har med mennesker å gjøre blir nedprioritert. Ikke alle foreldre er sterke nok selv til å stå kampen ut heller.

Jeg får vondt av de barna som faller utenfor pga. manglende tilpassing av deres hverdag. For de vet det så godt selv at de ikke er like god, og blir frustrert av å ikke vite hvorfor de ikke klarer å følge med.

[Polly Ester]

Nei, han har ikke masse venner. Han har én kamerat som han er endel sammen med. Og Gjest som spurte om han tar inititativ til noe... aldri... han er veldig passiv - og det har han vært hele livet. Han har aldri hatt noen kamerater å være sammen med utenfor skolen. Før nå...

Så det sosiale har blitt litt bedre, men før så hadde han ingen å være sammen med. Og det var derfor han hadde støttekontakt. Og da de var sammen, ville han aldri være sammen med andre - han ville at det bare skulle være han og støttekontakten.

Utad så er han snill og høflig og ingen som skulle tro det var noe galt med han i det hele tatt. Og jeg vet heller ikke om det er noe galt med han, men han oppfører seg rart. Akkurat som han er programmert.

Han er slik at han gjør som jeg sier hvis jeg sier at han skal gjøre ting - f.eks spise frokost. Jeg sa til han en gang at han må spise mer mat om dagen og være flink til å spise litt mer regelmessig. Han svarte ja og var helt enig, men han gjorde det ikke. Men, når jeg sa til han "Du skal spise frokost hver dag før du går på skolen" da gjorde han det. Hvis jeg sier han skal rydde rommet, sier han ja, men gjør det ikke. Men, hvis jeg sier "du skal gjøre det nå" da gjør han det...

Han er ingen kranglete ungdom - han smeller aldri med dørene. Han hører når jeg prater til han. Men, det synker ikke inn. Og han bryr seg ikke om han faller utenfor. Jeg har mast om bøker og lekser siden han begynte på ungdomsskolen, men han har alltid en eller annen unnskyldning.

Nå har jeg tatt fra han muligheten helt til å spille X-box, men allikevel var ikke det nok til at han hadde med seg bøker og lekser hjem i går... han skrev bare en sms til meg og sa at han ikke fikk gjort lekser så han visste at han ikke fikk spille...

Det er ikke så vanskelig å prate med han, han er alltid rolig og svarer akkurat det han mener de voksne vil høre - og sånn har han vært siden barnehagen. Han lurer alle til å tro at han følger med og at han hører etter hva som blir sagt og slikt, men... så trekker han seg tilbake i sin egen verden og blir borte, og det de voksne og han har snakket om er borte i tankene hans...

[Gjest Bellatrix]

Hmm.. Det kan høres ut som om det er Asbergers, ja. Ikke at jeg skal stille noen diagnose, men jeg har en stesønn med asbergers. Han har slitt veldig i forhold til skolen. Ikke fordi han ikke er intelligent, han har fått toppkarakterer. Men han må ha hverdagen tilrettelagt. Han kan kun motta helt konkrete beskjeder og har store problemer med å fungere sosialt. På barneskolen var han mye utenfor klassen og fungerte ikke, men på ungdomsskolen ble han ganske populær. Har sønnen din en interesse som han er veldig flink til? Asbergere er ofte genier i en ting, men fungere ikke på andre områder.

Jeg ville bedt om en utredning for asbergers.

[Polly Ester]

Det er to punkter som ikke helt passer inn i Asberger på sønnen min; det ene er at han ikke har noen sånn spesialfelt, og det andre er at han kan leke med ord og være ironisk og forstå ironi selv.

Da vi ba om utredning fra skolen i fjor sommer satte vi ikke på spesielt Asberger med vilje, fordi da trodde vi at PPT ville henge seg opp i Asberger og kanskje ikke se etter andre ting om det ikke var aktuelt med AS, da trodde vi at utredningen ville stoppe opp om de ikke konkluderte med AS.

Kanskje det var dumt. Men, jeg skal i møte i morgen; PPT, kontaktlærer og rådgiver på skolen skal være med i hvertfall, men jeg husker ikke om det var en til som skulle være tilstede. Møtet skulle egentlig være for to uker siden men ble utsatt pga sykdom. (Og så er jeg så emosjonell pga svangerskapet for tiden, så ejg er redd jeg skal begynne å grine)

[Gjest Bellatrix]

Ikke så lett å si. Du får uansett ha lykke til!

[Gjest Anonymous]

Virker jo som et eller annet "syndrom", ja... Men er barn med asbergers flinke til å "jatte med"? Er det ikke slik at de ikke forstår visse ting og dermed ikke kan lure andre til å tro at de skjønner alt..? Høres uansett ut som det er noe som burde utredes, så han kan få kvalifisert hjelp og tilrettelegging. Det at asberger-barn har spesialfelt hvor de briljerer varierer vel ganske mye - og kanskje spesialinteressene hans er vanskeligere å få øye på enn hvis han hadde vært utrolig opptatt av planeter eller noe?

Sløvt av leger o.l å ikke ta seg tid til å utrede.

Når det gjelder et evt friår synes jeg det kan være verdt å vurdere å la han jobbe, hvis det er mulig. Deltid feks, og det finnes flere arbeidsplasser hvor de har noen tiltaksplasser eller plass for ungdom. Så kan han ta opp fag ved siden av. Er det noen retning han har lyst til å gå? I så fall går det jo an å prøve å skaffe jobb innen dette området.

Kjenner forresten en fyr (kamerat av samboeren min) som muligens har Asbergers - han scorer skyhøyt på iq-tester, men jobbet ALDRI med lekser, har blitt presset veldig lite av foreldrene og sitter dermed fortsatt, i en alder av 26, foran datamaskina og leser nerdeforumer og han ingen framtidsplaner og få venner. Tror det hadde hjulpet mye om foreldrene hans hadde krevd at han noe vettugt. For han har ikke sosiale nok antenner til å gjøre noe med det selv - selv om han er en kjempsnill og bra gutt på mange måter. Så stå på du.

[Maetzii]

De første innleggene dine på denne tråden var akkurat som å høre moren min for et år siden. Jeg har en bror som er året eldre enn sønnen din, og som endelig ble diagnosert i fjor - nettopp med Aspergers syndrom.

Han fikk dermed mulighet til å søke på videregående i kvoten for de med særskilt grunnlag, og kom på tross av elendige karakterer inn på akkurat den linjen han hadde lyst på. Etter at han endelig ble "tatt på alvor" (tildligere har vel alle bare trodd at han var lat) har han blitt utrolig mye flinkere, både til å møte opp på skolen/gjøre lekser og til mer dagligdagse ting (feks har han endelig lært å spise med kniv og gaffel, og han har klart å skaffe seg sommerjobb).

I tillegg til å få velge en utdannelse med fag han interesserte seg for, har han fått støtte til å kjøpe en bærbar datamaskin som han har med seg i timene og tar notater etc på.. Dersom sønnen din roter bort bøkene sine av mangel på interesse for dem (ikke bare fordi han er slepphendt, eller at noen er slemme mot ham og stikker av med dem) kan jo kanskje det være en idè..

ps. søknadsfristen for særskilt opptak er 01.februar.. Den er med andre ord ikke ute enda, men du har veldig dårlig tid.