Min mor er lei av meg

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare så dere skal forstå litt om meg og min mor sitt forhold, så skal jeg forklare kort bakgrunnen vår. Min far og mor skiltes når jeg var rundt 1 år, noe jeg ikke kan huske, men det er uten tvil noe som har påvirket meg enormt. Min mor ville flytte fra min far, men min far nektet å la meg bli med henne, inntil noe fra retten var bestemt. Så jeg ble altså nektet å være med min mor de første levemånedene mine. 

Som sagt så er ikke dette noe jeg faktisk husker, men jeg har veldig sterk seperasjonsangst når det kommer til min mor, så vil tro det kommer av den hendelsen.

ellers har jeg hatt en fin oppvekst og bra forhold til min far. Har vært noen dårlige episoder så klart, for eksempel når jeg begynte å komme i tenårene, så visste ikke min far helt hvordan han skulle håndtere det som far, så det har vært mye krangling og diskusjoner. 

Men en som alltid har vært der for meg, er min mor. Jeg glemte foresten å nevne at det var hun som til slutt fikk foreldreretten, og det var hun jeg bodde hos fast. Min far så jeg bare 2 ganger i mnd. 

Det har alltid bare vært meg og min mor, ingen søsken, ingen stefar, ingenting. Så vi har et ekstremt nært forhold. 

Jeg har alltid sett på min mor som en god mor, men hun har også alltid vært veldig "hard". Da mener jeg ikke streng nødvendigvis. Men når hun har blitt sur eller irritert på meg, har hun alltid gjort det veldig tydelig, og alltid vært veldig frekk i kjeften rett og slett. Hun har også alltid (i sammenhenger hvor jeg har gjort noe galt som barn) rakket veldig ned på meg, og ikke hesitert med å si at jeg er helt ubrukelig osv. Det er noe jeg har hørt myye oppigjennom.

Etterhvert som jeg ble eldre, begynte jeg å snakke tilbake, og det ble verre og verre, og vi begynte å krangle mer og mer. Men min mor har aldri sluttet å elske meg, og har alltid vært omsorgsfull når jeg har trengt det. Frem til nå.

De siste årene har det vært på sitt verste. Jeg var gjennom en periode hvor det var mye som skjedde med meg utenom hjemme, som gjorde at jeg lot sinne mitt og min frustrasjon gå utover min mor. Dette er noe jeg angrer utrolig mye på, da jeg tror det har gjort langt mer skade enn jeg innså der og da. 

De siste mnd har min mor blitt utrolig kald mot meg. Hun trøster meg såvidt når jeg er lei meg, ofte blir hun bare sur. Hun viser ingen form for kjærlighet eller anerkjennelse. Jeg har prøvd å ta dette opp med henne et par ganger, men det virker rett og slett som hun ikke bryr seg. 

Dette er utrolig vondt for meg, og går veldig utover meg psykisk. Merker at det er tider hvor jeg føler meg deprimert, og lei meg, og føler meg helt alene. Har ikke noen spesielt gode venner jeg kan snakke med, og nesten all familien min som jeg har god kontakt med, bor langt vekke. Det er min mor som alltid har vært der for meg, og nå er hun det ikke lengre. 

Jeg har prøvd så utrolig hardt å forbedre meg selv, og å være den "perfekte datter" fordi hun mener alt dette er min feil. Jeg snakker aldri stygt til henne lengre, utenom de få gangene vi har kranglet, men da er det alltid hun som begynner. Men det virker ikke som det gjør noe forskjell, hun er fortsatt like kald og likegyldig. Hun har ikke engang anerkjent at jeg har blitt mye bedre på å ikke la mine problemer gå utover henne. 

Det virker som om hun bare ser det negative i meg, og at hun rett og slett har gått lei. Hun snakker til og med om å kaste meg ut av mitt eget hjem, fordi jeg snart er myndig. Jeg syntes det for det første er utrolig sårt, for jeg har ingen mulighet til å forsørge meg selv eller bo alene. Ikke har jeg lyst eller føler meg klar for det enda heller. Jeg har absolutt ingen andre mennesker føles det som, og nå har jeg ikke min egen mor heller.

og jeg syntes det er helt absurd at hun sier hun skal kaste meg ut, for jeg trodde at det var noe som bare skjedde når et barn er heelt ute av kontroll, noe jeg absolutt ikke er. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å gå til helsesøster, men virker ikke som hun helt forstår alvoret. Ingen av mine venner forstår heller. 

 

Anonymkode: d01a0...59e

Da du var liten så ble din mor fratatt foreldreretten?! Hva skjedde?

Anonymkode: da96f...0a9

[Jordbæra]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare så dere skal forstå litt om meg og min mor sitt forhold, så skal jeg forklare kort bakgrunnen vår. Min far og mor skiltes når jeg var rundt 1 år, noe jeg ikke kan huske, men det er uten tvil noe som har påvirket meg enormt. Min mor ville flytte fra min far, men min far nektet å la meg bli med henne, inntil noe fra retten var bestemt. Så jeg ble altså nektet å være med min mor de første levemånedene mine. 

Som sagt så er ikke dette noe jeg faktisk husker, men jeg har veldig sterk seperasjonsangst når det kommer til min mor, så vil tro det kommer av den hendelsen.

ellers har jeg hatt en fin oppvekst og bra forhold til min far. Har vært noen dårlige episoder så klart, for eksempel når jeg begynte å komme i tenårene, så visste ikke min far helt hvordan han skulle håndtere det som far, så det har vært mye krangling og diskusjoner. 

Men en som alltid har vært der for meg, er min mor. Jeg glemte foresten å nevne at det var hun som til slutt fikk foreldreretten, og det var hun jeg bodde hos fast. Min far så jeg bare 2 ganger i mnd. 

Det har alltid bare vært meg og min mor, ingen søsken, ingen stefar, ingenting. Så vi har et ekstremt nært forhold. 

Jeg har alltid sett på min mor som en god mor, men hun har også alltid vært veldig "hard". Da mener jeg ikke streng nødvendigvis. Men når hun har blitt sur eller irritert på meg, har hun alltid gjort det veldig tydelig, og alltid vært veldig frekk i kjeften rett og slett. Hun har også alltid (i sammenhenger hvor jeg har gjort noe galt som barn) rakket veldig ned på meg, og ikke hesitert med å si at jeg er helt ubrukelig osv. Det er noe jeg har hørt myye oppigjennom.

Etterhvert som jeg ble eldre, begynte jeg å snakke tilbake, og det ble verre og verre, og vi begynte å krangle mer og mer. Men min mor har aldri sluttet å elske meg, og har alltid vært omsorgsfull når jeg har trengt det. Frem til nå.

De siste årene har det vært på sitt verste. Jeg var gjennom en periode hvor det var mye som skjedde med meg utenom hjemme, som gjorde at jeg lot sinne mitt og min frustrasjon gå utover min mor. Dette er noe jeg angrer utrolig mye på, da jeg tror det har gjort langt mer skade enn jeg innså der og da. 

De siste mnd har min mor blitt utrolig kald mot meg. Hun trøster meg såvidt når jeg er lei meg, ofte blir hun bare sur. Hun viser ingen form for kjærlighet eller anerkjennelse. Jeg har prøvd å ta dette opp med henne et par ganger, men det virker rett og slett som hun ikke bryr seg. 

Dette er utrolig vondt for meg, og går veldig utover meg psykisk. Merker at det er tider hvor jeg føler meg deprimert, og lei meg, og føler meg helt alene. Har ikke noen spesielt gode venner jeg kan snakke med, og nesten all familien min som jeg har god kontakt med, bor langt vekke. Det er min mor som alltid har vært der for meg, og nå er hun det ikke lengre. 

Jeg har prøvd så utrolig hardt å forbedre meg selv, og å være den "perfekte datter" fordi hun mener alt dette er min feil. Jeg snakker aldri stygt til henne lengre, utenom de få gangene vi har kranglet, men da er det alltid hun som begynner. Men det virker ikke som det gjør noe forskjell, hun er fortsatt like kald og likegyldig. Hun har ikke engang anerkjent at jeg har blitt mye bedre på å ikke la mine problemer gå utover henne. 

Det virker som om hun bare ser det negative i meg, og at hun rett og slett har gått lei. Hun snakker til og med om å kaste meg ut av mitt eget hjem, fordi jeg snart er myndig. Jeg syntes det for det første er utrolig sårt, for jeg har ingen mulighet til å forsørge meg selv eller bo alene. Ikke har jeg lyst eller føler meg klar for det enda heller. Jeg har absolutt ingen andre mennesker føles det som, og nå har jeg ikke min egen mor heller.

og jeg syntes det er helt absurd at hun sier hun skal kaste meg ut, for jeg trodde at det var noe som bare skjedde når et barn er heelt ute av kontroll, noe jeg absolutt ikke er. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å gå til helsesøster, men virker ikke som hun helt forstår alvoret. Ingen av mine venner forstår heller. 

 

Anonymkode: d01a0...59e

For det første så er det slik med alle tenåringer at de krangler med foreldre som ikke forstår! Husker venninna mi var ekstrem mot sin mor! Ingen tar skade av å være en kranglete tenåring.

For det andre, hvor gammel er du? Hvorfor må du ha din mors bekreftelse for alt? 

Finn deg selv, bygg opp deg selv, flytt bort, ny omgangskrets, nye venner. Du kan ikke bestemme hvordan forhold du og din mor skal ha. Dere må være to for å forbedre det. Tenker at hvis du snur nå og bygger opp deg selv og ditt liv så vil hun komme angrende og snikende om noen år. 

[Jordbæra]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må si at jeg alltid trodde jeg var veldig flink med barn, men aldri ALDRI kunne forestille hvor vanskelig det er å oppdra mine egne.  De er så ekkelt mot oss foreldre av og til, og jeg mener virkelig at du må ta litt av skylden på det forhold du har med moren din nå.   Om du vil at det skal bli bedre trenger du å slutte med alle dramatikk, og faktisk innse at du er ikke det eneste i den familien som er viktig.  Måten noen av dere barn behandle foreldrene sine er hovedgrunn at forholdet deres går i oppløsningen, da foreldrene gidder ikke noe mer.  

Behandle moren din, som har trøss alt født deg, med litt mer respekt, hjelpe henne med ting uten å bli bedt om det og vise henne du er veldig glad i henne. Hvis ikke du kan gjøre det er det på tid å finne egen sted å bo. 

Anonymkode: e9e21...acc

Jeg mener jo det at når en person har valgt å få barn så trøster man og støtter barnet uansett hva barnet går gjennom. Man snur ikke ryggen til barnet sitt fordi barnet har hatt det tøft. Da burde man ikke fått barn, vi har tross alt ikke valgt å bli født!!

[Jordbæra]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Husk at vi bare hører den ene siden her da. 

Anonymkode: 34ecf...013

Er ikke det vanlig på kg?

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare så dere skal forstå litt om meg og min mor sitt forhold, så skal jeg forklare kort bakgrunnen vår. Min far og mor skiltes når jeg var rundt 1 år, noe jeg ikke kan huske, men det er uten tvil noe som har påvirket meg enormt. Min mor ville flytte fra min far, men min far nektet å la meg bli med henne, inntil noe fra retten var bestemt. Så jeg ble altså nektet å være med min mor de første levemånedene mine. 

Som sagt så er ikke dette noe jeg faktisk husker, men jeg har veldig sterk seperasjonsangst når det kommer til min mor, så vil tro det kommer av den hendelsen.

ellers har jeg hatt en fin oppvekst og bra forhold til min far. Har vært noen dårlige episoder så klart, for eksempel når jeg begynte å komme i tenårene, så visste ikke min far helt hvordan han skulle håndtere det som far, så det har vært mye krangling og diskusjoner. 

Men en som alltid har vært der for meg, er min mor. Jeg glemte foresten å nevne at det var hun som til slutt fikk foreldreretten, og det var hun jeg bodde hos fast. Min far så jeg bare 2 ganger i mnd. 

Det har alltid bare vært meg og min mor, ingen søsken, ingen stefar, ingenting. Så vi har et ekstremt nært forhold. 

Jeg har alltid sett på min mor som en god mor, men hun har også alltid vært veldig "hard". Da mener jeg ikke streng nødvendigvis. Men når hun har blitt sur eller irritert på meg, har hun alltid gjort det veldig tydelig, og alltid vært veldig frekk i kjeften rett og slett. Hun har også alltid (i sammenhenger hvor jeg har gjort noe galt som barn) rakket veldig ned på meg, og ikke hesitert med å si at jeg er helt ubrukelig osv. Det er noe jeg har hørt myye oppigjennom.

Etterhvert som jeg ble eldre, begynte jeg å snakke tilbake, og det ble verre og verre, og vi begynte å krangle mer og mer. Men min mor har aldri sluttet å elske meg, og har alltid vært omsorgsfull når jeg har trengt det. Frem til nå.

De siste årene har det vært på sitt verste. Jeg var gjennom en periode hvor det var mye som skjedde med meg utenom hjemme, som gjorde at jeg lot sinne mitt og min frustrasjon gå utover min mor. Dette er noe jeg angrer utrolig mye på, da jeg tror det har gjort langt mer skade enn jeg innså der og da. 

De siste mnd har min mor blitt utrolig kald mot meg. Hun trøster meg såvidt når jeg er lei meg, ofte blir hun bare sur. Hun viser ingen form for kjærlighet eller anerkjennelse. Jeg har prøvd å ta dette opp med henne et par ganger, men det virker rett og slett som hun ikke bryr seg. 

Dette er utrolig vondt for meg, og går veldig utover meg psykisk. Merker at det er tider hvor jeg føler meg deprimert, og lei meg, og føler meg helt alene. Har ikke noen spesielt gode venner jeg kan snakke med, og nesten all familien min som jeg har god kontakt med, bor langt vekke. Det er min mor som alltid har vært der for meg, og nå er hun det ikke lengre. 

Jeg har prøvd så utrolig hardt å forbedre meg selv, og å være den "perfekte datter" fordi hun mener alt dette er min feil. Jeg snakker aldri stygt til henne lengre, utenom de få gangene vi har kranglet, men da er det alltid hun som begynner. Men det virker ikke som det gjør noe forskjell, hun er fortsatt like kald og likegyldig. Hun har ikke engang anerkjent at jeg har blitt mye bedre på å ikke la mine problemer gå utover henne. 

Det virker som om hun bare ser det negative i meg, og at hun rett og slett har gått lei. Hun snakker til og med om å kaste meg ut av mitt eget hjem, fordi jeg snart er myndig. Jeg syntes det for det første er utrolig sårt, for jeg har ingen mulighet til å forsørge meg selv eller bo alene. Ikke har jeg lyst eller føler meg klar for det enda heller. Jeg har absolutt ingen andre mennesker føles det som, og nå har jeg ikke min egen mor heller.

og jeg syntes det er helt absurd at hun sier hun skal kaste meg ut, for jeg trodde at det var noe som bare skjedde når et barn er heelt ute av kontroll, noe jeg absolutt ikke er. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å gå til helsesøster, men virker ikke som hun helt forstår alvoret. Ingen av mine venner forstår heller. 

 

Anonymkode: d01a0...59e

Et råd til TS...

Hvis du ønsker seriøse, respektfullt og gjennomtenkte svar her inne på KG må du for all del IKKE publisere inlegg her inne før kl. 17.00. Det er da de fleste godt fungerende og normale folk kommer hjem fra jobb. Ser det gjentatte ganger at poster du inlegg på dagen får du, nesten uten unntak, helt vanvittige ugjennomtenkte svar  her inne. Mye folk fra " livets harde skole" som er " ansatt" hos sosialkontoret og nav dom svarer da. Ser du har fått ett og annet godt svar.

 

Anonymkode: a7a71...cab

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må si at jeg alltid trodde jeg var veldig flink med barn, men aldri ALDRI kunne forestille hvor vanskelig det er å oppdra mine egne.  De er så ekkelt mot oss foreldre av og til, og jeg mener virkelig at du må ta litt av skylden på det forhold du har med moren din nå.   Om du vil at det skal bli bedre trenger du å slutte med alle dramatikk, og faktisk innse at du er ikke det eneste i den familien som er viktig.  Måten noen av dere barn behandle foreldrene sine er hovedgrunn at forholdet deres går i oppløsningen, da foreldrene gidder ikke noe mer.  

Behandle moren din, som har trøss alt født deg, med litt mer respekt, hjelpe henne med ting uten å bli bedt om det og vise henne du er veldig glad i henne. Hvis ikke du kan gjøre det er det på tid å finne egen sted å bo. 

Anonymkode: e9e21...acc

Var en del ting jeg glemte å nevne, som jeg tror er viktig å presisere, og det er for det første at jeg VET at jeg har mye av skylden, men min mor har aldri tatt noe særlig tak i dette eller faktisk sagt hvordan hun har følt det, før hun nå plutselig bare bestemte seg for at hun var lei og ikke gadd mer. Min mor er heller ikke den snilleste personen i verden, hun er ofte frekk og sur med meg uten grunn, noe som fører til at jeg blir såret og går i "forsvarsmodus", og er frekk tilbake. Og når vi krangler sparer hun ikke på å være frekk tilbake og bruke ting hun vet jeg sliter med imot meg, og provosere meg. Så hun er like gale selv. Og jeg vet at det i bunn og grunn ikke handler om hvem som gjør hva, og at jeg uansett burde oppføre meg fint, men det er jo en læringsprosess, og jeg synes personlig at hun som en voksen dame og mor burde være litt mer moden. 

Og jeg viser kjærlighet for min mor KONSTANT, jeg sier alltid hvor glad jeg er i henne. Og jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg var frekk med henne uten grunn. Så det blir feil å anklage meg på den måten. Poenget mitt her er at jeg gjør mitt beste, men det gir ingen resultater. Hun er fortsatt sur, kald og gir ingen annerkjennelse.

Anonymkode: d01a0...59e

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et råd til TS...

Hvis du ønsker seriøse, respektfullt og gjennomtenkte svar her inne på KG må du for all del IKKE publisere inlegg her inne før kl. 17.00. Det er da de fleste godt fungerende og normale folk kommer hjem fra jobb. Ser det gjentatte ganger at poster du inlegg på dagen får du, nesten uten unntak, helt vanvittige ugjennomtenkte svar  her inne. Mye folk fra " livets harde skole" som er " ansatt" hos sosialkontoret og nav dom svarer da. Ser du har fått ett og annet godt svar.

 

Anonymkode: a7a71...cab

Haha takk! Skal huske på det til neste gang

Anonymkode: d01a0...59e

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Jordbæra skrev:

Jeg mener jo det at når en person har valgt å få barn så trøster man og støtter barnet uansett hva barnet går gjennom. Man snur ikke ryggen til barnet sitt fordi barnet har hatt det tøft. Da burde man ikke fått barn, vi har tross alt ikke valgt å bli født!!

AKKURAT det som er poenget mitt! Takk

Anonymkode: d01a0...59e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regner med du kanskje vil tenke annerledes når du har en på 15 som i årevis behandler deg respektløst og  som sin personlige søppelbøtte? 

TS, du er fortsatt selvopptatt og tenker bare meg, meg, meg... 

Anonymkode: 2c5dd...258

Hvis jeg bare hadde tenkt på meg selv, som du sier, ville jeg jo ikke prøvd å forstå min mor og faktisk forbedre meg selv. Tenk deg om før du skriver, for du vet ikke hva jeg føler eller tenker!

Anonymkode: d01a0...59e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

lDa du var liten så ble din mor fratatt foreldreretten?! Hva skjedde?

Anonymkode: da96f...0a9

Hun ble ikke fratatt foreldreretten?

Anonymkode: d01a0...59e

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Jordbæra skrev:

For det første så er det slik med alle tenåringer at de krangler med foreldre som ikke forstår! Husker venninna mi var ekstrem mot sin mor! Ingen tar skade av å være en kranglete tenåring.

For det andre, hvor gammel er du? Hvorfor må du ha din mors bekreftelse for alt? 

Finn deg selv, bygg opp deg selv, flytt bort, ny omgangskrets, nye venner. Du kan ikke bestemme hvordan forhold du og din mor skal ha. Dere må være to for å forbedre det. Tenker at hvis du snur nå og bygger opp deg selv og ditt liv så vil hun komme angrende og snikende om noen år. 

Det du skriver er jo helt absurd. Hvorfor skal jeg bare gi opp og kutte kontakten med min mor? Jeg og min mor har alltid vært veldig close, og jeg er utrolig glad i henne. Er jo en grunn til at dette påvirker meg såpass mye.

Anonymkode: d01a0...59e

[bortebra]

Jeg får veldig vondt av deg når jeg leser dette. Du er bare 17 og føler deg ikke trygg i den viktigste relasjonen i livet ditt. Et barn eller en ungdom skal jo helst slippe å føle at det må handle for å fortjene forelderens kjærlighet. Den skal jo ligge der i bunn. Jeg er så glad mine foreldre var overbærende med meg gjennom ungdomstida. Det er noe jeg har tatt med meg videre i voksenlivet også. At man skal være romslige og rause med hverandre. Å være menneske betyr ikke å oppføre seg bra til enhver tid. Man har dårlige dager, dårlige perioder og man gjør feil. Det er ikke noe å bruke tid på å skamme seg over. Jeg er trist på dine vegne, men vit i hvert fall at hun har forsørgelsesplikt. Og at du har lov til å ha dårlige perioder. Herregud, ungdomstida er jo en eneste berg- og dalbane. Det gjør deg ikke til en dårlig datter eller et dårlig menneske.  

Endret 1. november 2017 av bortebra

[Jordbæra]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du skriver er jo helt absurd. Hvorfor skal jeg bare gi opp og kutte kontakten med min mor? Jeg og min mor har alltid vært veldig close, og jeg er utrolig glad i henne. Er jo en grunn til at dette påvirker meg såpass mye.

Anonymkode: d01a0...59e

Dere er veldig nære, men du skriver at hun er sur og frekk og du gir hele tiden. Typisk tilfelle av omsorgssvikt. Barnet vil alltid beskytte forelderen. Verken du eller jeg kan endre din mor. Hvis du ønsker å ha henne så mye i livet ditt så er det slik livet ditt blir og er. Hvis du ønsker det annerledes nå så må dere være to om å endre. Du sier du har prøvd å prate med henne om det, vel...moren din er den hun er. 

Jeg har selv gått gjennom noe av det du beskriver her, men min situasjon var faktisk verre. Jeg brøyt med moren min i en alder av 16 for å vokse og klare meg selv. Jeg er 25 nå og ser at jeg aldri kunne forandret henne. Jeg ville bare blitt helt nedkjørt selv.

Det jeg skriver er av en grunn, man må være to for å ha et godt forhold - ikke bare nært.

[AnonymBruker]

27 minutes ago, AnonymBruker said:

Hvis jeg bare hadde tenkt på meg selv, som du sier, ville jeg jo ikke prøvd å forstå min mor og faktisk forbedre meg selv. Tenk deg om før du skriver, for du vet ikke hva jeg føler eller tenker!

Anonymkode: d01a0...59e

Du prøver faktisk ikke å forstår din mor. Du har ikke skrevet en eneste setning som tyder på at du har prøvd å sette deg inn i din mors situasjon og følelser eller engang ganske enkelt snakket med din mor. Det du gjør er at du syter over at du ikke får ønsket reaksjon på det du anser som din nye og bedre oppførsel, men det slår deg tydeligvis ikke et sekund at ikke alt handler om deg... 

Anonymkode: 2c5dd...258

[AnonymBruker]

Du og moren din har kommet i en utrolig ond spiral, hvor en starter, så svarer den andre, og det eskalerer og blir bare verre og verre. Og synd at din mor ikke ser at hun har noe skyld i det, for det har dere jo begge. Kunne du få med moren din på familievernkontoret? Du kan bare ringe dit, og forklare hvordan dere har det, så får dere time. For tror dere hadde hatt veldig godt av å få hjelp til å bygge opp forholdet deres igjen. Ønsker deg masse lykke til.

Anonymkode: 084d1...9e8

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare så dere skal forstå litt om meg og min mor sitt forhold, så skal jeg forklare kort bakgrunnen vår. Min far og mor skiltes når jeg var rundt 1 år, noe jeg ikke kan huske, men det er uten tvil noe som har påvirket meg enormt. Min mor ville flytte fra min far, men min far nektet å la meg bli med henne, inntil noe fra retten var bestemt. Så jeg ble altså nektet å være med min mor de første levemånedene mine. 

Som sagt så er ikke dette noe jeg faktisk husker, men jeg har veldig sterk seperasjonsangst når det kommer til min mor, så vil tro det kommer av den hendelsen.

ellers har jeg hatt en fin oppvekst og bra forhold til min far. Har vært noen dårlige episoder så klart, for eksempel når jeg begynte å komme i tenårene, så visste ikke min far helt hvordan han skulle håndtere det som far, så det har vært mye krangling og diskusjoner. 

Men en som alltid har vært der for meg, er min mor. Jeg glemte foresten å nevne at det var hun som til slutt fikk foreldreretten, og det var hun jeg bodde hos fast. Min far så jeg bare 2 ganger i mnd. 

Det har alltid bare vært meg og min mor, ingen søsken, ingen stefar, ingenting. Så vi har et ekstremt nært forhold. 

Jeg har alltid sett på min mor som en god mor, men hun har også alltid vært veldig "hard". Da mener jeg ikke streng nødvendigvis. Men når hun har blitt sur eller irritert på meg, har hun alltid gjort det veldig tydelig, og alltid vært veldig frekk i kjeften rett og slett. Hun har også alltid (i sammenhenger hvor jeg har gjort noe galt som barn) rakket veldig ned på meg, og ikke hesitert med å si at jeg er helt ubrukelig osv. Det er noe jeg har hørt myye oppigjennom.

Etterhvert som jeg ble eldre, begynte jeg å snakke tilbake, og det ble verre og verre, og vi begynte å krangle mer og mer. Men min mor har aldri sluttet å elske meg, og har alltid vært omsorgsfull når jeg har trengt det. Frem til nå.

De siste årene har det vært på sitt verste. Jeg var gjennom en periode hvor det var mye som skjedde med meg utenom hjemme, som gjorde at jeg lot sinne mitt og min frustrasjon gå utover min mor. Dette er noe jeg angrer utrolig mye på, da jeg tror det har gjort langt mer skade enn jeg innså der og da. 

De siste mnd har min mor blitt utrolig kald mot meg. Hun trøster meg såvidt når jeg er lei meg, ofte blir hun bare sur. Hun viser ingen form for kjærlighet eller anerkjennelse. Jeg har prøvd å ta dette opp med henne et par ganger, men det virker rett og slett som hun ikke bryr seg. 

Dette er utrolig vondt for meg, og går veldig utover meg psykisk. Merker at det er tider hvor jeg føler meg deprimert, og lei meg, og føler meg helt alene. Har ikke noen spesielt gode venner jeg kan snakke med, og nesten all familien min som jeg har god kontakt med, bor langt vekke. Det er min mor som alltid har vært der for meg, og nå er hun det ikke lengre. 

Jeg har prøvd så utrolig hardt å forbedre meg selv, og å være den "perfekte datter" fordi hun mener alt dette er min feil. Jeg snakker aldri stygt til henne lengre, utenom de få gangene vi har kranglet, men da er det alltid hun som begynner. Men det virker ikke som det gjør noe forskjell, hun er fortsatt like kald og likegyldig. Hun har ikke engang anerkjent at jeg har blitt mye bedre på å ikke la mine problemer gå utover henne. 

Det virker som om hun bare ser det negative i meg, og at hun rett og slett har gått lei. Hun snakker til og med om å kaste meg ut av mitt eget hjem, fordi jeg snart er myndig. Jeg syntes det for det første er utrolig sårt, for jeg har ingen mulighet til å forsørge meg selv eller bo alene. Ikke har jeg lyst eller føler meg klar for det enda heller. Jeg har absolutt ingen andre mennesker føles det som, og nå har jeg ikke min egen mor heller.

og jeg syntes det er helt absurd at hun sier hun skal kaste meg ut, for jeg trodde at det var noe som bare skjedde når et barn er heelt ute av kontroll, noe jeg absolutt ikke er. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å gå til helsesøster, men virker ikke som hun helt forstår alvoret. Ingen av mine venner forstår heller. 

 

Anonymkode: d01a0...59e

Ville gjerne hatt din mors verson

Anonymkode: a81a2...de2

[Måbarefåsiat...]

Her var det mye angrep på ts. Hun er en ungdom på 17 år som har vært gjennom pubertet og det som høres ut som helt normal ungdomstid med opprør og frekke unger og alt som hører med. Så opplever ikke ts at mor takler dette særlig bra da, og det kan man virkelig forstå. Her kommer masse forslag som tilsier at ts skal ta ansvar som en voksen overfor mors følelser og liv. Javisst skal en ungdom forstå at foreldre også er mennesker og blir man dissa hver dag over år, blir man sur og forbanna, selv om man får det fra eget barn.

TS, kanskje du skal ta deg litt tid sammen med faren din? Kanskje du kan bo der en liten stund så du og moren din får en pause fra hverandre?

Og fortsett å behandle moren din med respekt og si du er glad i henne. Dette går over.

[AnonymBruker]

Trist lesing og jeg er overrasket over noen av svarene. 

Jeg klarer ikke å se for meg noen situasjoner der man som barn fortjener å bli kalt ubrukelig. Heller ikke at foreldre skal gi en opp fordi man er mye sint og kranglete i tenårene. Takler man ikke det, bør man ikke ha barn etter min mening.

Hun burde snakkket med deg om følelsene sine. Hun burde også ha snakket med deg og hjulpet deg med å takle de tingene som skjedde utenfor hjemmet. 

Ville også snakket med noen profesjonelle om det.

Anonymkode: 172d5...959

[AnonymBruker]

Ganske tydelig TS at du er enebarn og vandt med å være i sentrum i ett og alt. Det er ganske tydelig ut i fra innlegget at versjonen til din mor hadde vært en helt annen. For meg ser det ut til at du har totalt slitt ut din mor på ting som ikke har med henne å gjøre engang. Du har brukt henne som søppelbøtten og derfor distanserer hun seg. For hun orker rett og slett ikke mer tenker jeg.

Du får begynne å oppføre deg, behandle de rundt med respekt og lage en plan på å flytte ut når du er ferdig med vgs. Det tror jeg dere begge har godt av.

Anonymkode: 9b3b9...629

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det vet du jo ikke noe om, ikke sant. Jeg er klar over at det er JEG som skal være der for mitt barn, og at jeg klarer å beholde roen og står støtt selv om han skulle rope og kjefte. 

Jeg vil ikke gi mitt barn skyldsfølelse for at han er et barn. Det blir også feil å gi en ungdom skyldsfølelse for at de er urolige, er fortvilet og "umulige" fordi de er ungdommer. 

Som mor skal man tenkte "deg deg deg" når det gjelder sitt barn, mener nå jeg. 

Sjekk http://fontene.no/fagartikler/trygghetssirkelen-for-ungdomsforeldre-6.47.334892.ad2f97c0c6

Anonymkode: e1daf...9e8

Enig med mye av det du sier. Men som mor har man et stort ansvar for å sette grenser og oppdra barna også. Og det er ikke ok at tenåringer roper og skriker til foreldrene sine heller. Og det er ikke til barnets beste å stå og ta i mot alt som måtte komme fra ungene sine, det virker noe unyansert det du sier.

Anonymkode: a5a4e...d67