Min mor er lei av meg

[AnonymBruker]

Bare så dere skal forstå litt om meg og min mor sitt forhold, så skal jeg forklare kort bakgrunnen vår. Min far og mor skiltes når jeg var rundt 1 år, noe jeg ikke kan huske, men det er uten tvil noe som har påvirket meg enormt. Min mor ville flytte fra min far, men min far nektet å la meg bli med henne, inntil noe fra retten var bestemt. Så jeg ble altså nektet å være med min mor de første levemånedene mine. 

Som sagt så er ikke dette noe jeg faktisk husker, men jeg har veldig sterk seperasjonsangst når det kommer til min mor, så vil tro det kommer av den hendelsen.

ellers har jeg hatt en fin oppvekst og bra forhold til min far. Har vært noen dårlige episoder så klart, for eksempel når jeg begynte å komme i tenårene, så visste ikke min far helt hvordan han skulle håndtere det som far, så det har vært mye krangling og diskusjoner. 

Men en som alltid har vært der for meg, er min mor. Jeg glemte foresten å nevne at det var hun som til slutt fikk foreldreretten, og det var hun jeg bodde hos fast. Min far så jeg bare 2 ganger i mnd. 

Det har alltid bare vært meg og min mor, ingen søsken, ingen stefar, ingenting. Så vi har et ekstremt nært forhold. 

Jeg har alltid sett på min mor som en god mor, men hun har også alltid vært veldig "hard". Da mener jeg ikke streng nødvendigvis. Men når hun har blitt sur eller irritert på meg, har hun alltid gjort det veldig tydelig, og alltid vært veldig frekk i kjeften rett og slett. Hun har også alltid (i sammenhenger hvor jeg har gjort noe galt som barn) rakket veldig ned på meg, og ikke hesitert med å si at jeg er helt ubrukelig osv. Det er noe jeg har hørt myye oppigjennom.

Etterhvert som jeg ble eldre, begynte jeg å snakke tilbake, og det ble verre og verre, og vi begynte å krangle mer og mer. Men min mor har aldri sluttet å elske meg, og har alltid vært omsorgsfull når jeg har trengt det. Frem til nå.

De siste årene har det vært på sitt verste. Jeg var gjennom en periode hvor det var mye som skjedde med meg utenom hjemme, som gjorde at jeg lot sinne mitt og min frustrasjon gå utover min mor. Dette er noe jeg angrer utrolig mye på, da jeg tror det har gjort langt mer skade enn jeg innså der og da. 

De siste mnd har min mor blitt utrolig kald mot meg. Hun trøster meg såvidt når jeg er lei meg, ofte blir hun bare sur. Hun viser ingen form for kjærlighet eller anerkjennelse. Jeg har prøvd å ta dette opp med henne et par ganger, men det virker rett og slett som hun ikke bryr seg. 

Dette er utrolig vondt for meg, og går veldig utover meg psykisk. Merker at det er tider hvor jeg føler meg deprimert, og lei meg, og føler meg helt alene. Har ikke noen spesielt gode venner jeg kan snakke med, og nesten all familien min som jeg har god kontakt med, bor langt vekke. Det er min mor som alltid har vært der for meg, og nå er hun det ikke lengre. 

Jeg har prøvd så utrolig hardt å forbedre meg selv, og å være den "perfekte datter" fordi hun mener alt dette er min feil. Jeg snakker aldri stygt til henne lengre, utenom de få gangene vi har kranglet, men da er det alltid hun som begynner. Men det virker ikke som det gjør noe forskjell, hun er fortsatt like kald og likegyldig. Hun har ikke engang anerkjent at jeg har blitt mye bedre på å ikke la mine problemer gå utover henne. 

Det virker som om hun bare ser det negative i meg, og at hun rett og slett har gått lei. Hun snakker til og med om å kaste meg ut av mitt eget hjem, fordi jeg snart er myndig. Jeg syntes det for det første er utrolig sårt, for jeg har ingen mulighet til å forsørge meg selv eller bo alene. Ikke har jeg lyst eller føler meg klar for det enda heller. Jeg har absolutt ingen andre mennesker føles det som, og nå har jeg ikke min egen mor heller.

og jeg syntes det er helt absurd at hun sier hun skal kaste meg ut, for jeg trodde at det var noe som bare skjedde når et barn er heelt ute av kontroll, noe jeg absolutt ikke er. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har prøvd å gå til helsesøster, men virker ikke som hun helt forstår alvoret. Ingen av mine venner forstår heller. 

 

Anonymkode: d01a0...59e

[AnonymBruker]

Så du har kjeftet, smelt og vært ekkel mot moren din i åresvis også blir du overasket når hun reagerer?

Prøv å ikke kverulere og krangle med genne i det hele tatt så skal du se at omsorgen kommer tilbake. Choose your battles og svelg kameler. Når du blir eldre vil du lære at hvem sin feil det ene eller det andre er er fullstendig uviktig. Det viktigste er hvordan man håndterer seg. Ikke bruk energi på å påpeke andres feil, det er bare umodent og man kan ikke endre andre. Å påpeke andres feil er å be om konflikt. Mordn din er som hun er og vil være sånn til hun selv bestemmer seg på eget initiativ å endre seg. Det kan ikke du styre Den eneste du kan kontrollere er deg selv og det er kun dine egne feil du kan endre. Så du bestemmer selv hvilken hverdag du vil ha. 

Anonymkode: e3a01...f55

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

De siste årene har det vært på sitt verste. Jeg var gjennom en periode hvor det var mye som skjedde med meg utenom hjemme, som gjorde at jeg lot sinne mitt og min frustrasjon gå utover min mor. Dette er noe jeg angrer utrolig mye på, da jeg tror det har gjort langt mer skade enn jeg innså der og da. 

De siste mnd har min mor blitt utrolig kald mot meg. Hun trøster meg såvidt når jeg er lei meg, ofte blir hun bare sur. Hun viser ingen form for kjærlighet eller anerkjennelse. Jeg har prøvd å ta dette opp med henne et par ganger, men det virker rett og slett som hun ikke bryr seg. 

Dette er utrolig vondt for meg, og går veldig utover meg psykisk. Merker at det er tider hvor jeg føler meg deprimert, og lei meg, og føler meg helt alene. Har ikke noen spesielt gode venner jeg kan snakke med, og nesten all familien min som jeg har god kontakt med, bor langt vekke. Det er min mor som alltid har vært der for meg, og nå er hun det ikke lengre. 

Jeg har prøvd så utrolig hardt å forbedre meg selv, og å være den "perfekte datter" fordi hun mener alt dette er min feil. Jeg snakker aldri stygt til henne lengre, utenom de få gangene vi har kranglet, men da er det alltid hun som begynner. Men det virker ikke som det gjør noe forskjell, hun er fortsatt like kald og likegyldig. Hun har ikke engang anerkjent at jeg har blitt mye bedre på å ikke la mine problemer gå utover henne.

Anonymkode: d01a0...59e

Mitt råd til deg er å rette fokuset utover mot andre (din mor), i stedet for innover mot deg selv. 
For helt ærlig tror jeg ikke dette handler så mye om deg, men mer om henne.  Selv om du har det bedre, er det ikke sikkert at hun har det samme. 

Du skal ikke se bort i fra at hun, etter flere år, er så sliten av konflikter og bråk, at hun føler hun ikke har mer å gi.
Men det kan også være andre grunner til at hun er slik.
Kanksje er hun deprimert?  Kanskje er hun fysisk syk?  Kanskje føler hun seg ensom?  Kanskje sliter hun på jobben?
Uansett grunn, det virker som om hun sliter med noe.
 

Du skal ikke ha ansvaret for din mors fysiske og psykiske helse, men prøv å vise interesse for hennes liv, kanskje du får en bedre forståelse for hvorfor hun sliter nå. 
 

Anonymkode: 90c06...ee5

[AnonymBruker]

Jeg må si at jeg alltid trodde jeg var veldig flink med barn, men aldri ALDRI kunne forestille hvor vanskelig det er å oppdra mine egne.  De er så ekkelt mot oss foreldre av og til, og jeg mener virkelig at du må ta litt av skylden på det forhold du har med moren din nå.   Om du vil at det skal bli bedre trenger du å slutte med alle dramatikk, og faktisk innse at du er ikke det eneste i den familien som er viktig.  Måten noen av dere barn behandle foreldrene sine er hovedgrunn at forholdet deres går i oppløsningen, da foreldrene gidder ikke noe mer.  

Behandle moren din, som har trøss alt født deg, med litt mer respekt, hjelpe henne med ting uten å bli bedt om det og vise henne du er veldig glad i henne. Hvis ikke du kan gjøre det er det på tid å finne egen sted å bo. 

Anonymkode: e9e21...acc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 Måten noen av dere barn behandle foreldrene sine er hovedgrunn at forholdet deres går i oppløsningen, da foreldrene gidder ikke noe mer.  
 

Anonymkode: e9e21...acc

Barn har aldri skylden for at foreldrene går fra hverandre!

Anonymkode: 90c06...ee5

[AnonymBruker]

3 minutes ago, AnonymBruker said:

Barn har aldri skylden for at foreldrene går fra hverandre!

Anonymkode: 90c06...ee5

Var vel forholdet mellom foreldre og barn hun mente.

Anonymkode: 93871...752

[AnonymBruker]

8 minutes ago, AnonymBruker said:

Barn har aldri skylden for at foreldrene går fra hverandre!

Anonymkode: 90c06...ee5

Ja- absolutt ikke mente at foreldre skilles!  Forhold mellom barn og foreldre.   

Mye kan repareres når barna blir litt eldre hvis de hadde bare inset at de delta i problemer.  Om de tenkt litt på det og tok takk i å prøve å reparere ville mange av disse dårlige forholdene blitt mye bedre. 

Anonymkode: e9e21...acc

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, Ts?

Anonymkode: 78408...32f

[AnonymBruker]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Hvor gammel er du, Ts?

Anonymkode: 78408...32f

Siden hun skriver at hun snart er myndig så er hun nok 17.

Anonymkode: 93871...752

[Carrot]

Hei TS.

Jeg håper du har noen som forteller deg at du er verdifull, at du er et flott menneske og at du er god nok akkurat som du er også når du "skjeller og smeller" og "tar ut ting på andre" fordi det er viktig også! Man skal ikke verdsettes kun når man gjør som andre vil - egen vilje, egne meninger er også viktige.

Din mor og far er nok som alle andre foreldre mennesker som sliter, feiler og ikek alltid vet hva som er best å gjøre men som ganske sikkert handler og gjør ut fra det de tror er bra der og da - og foreldre gjør feil, de sårer ungene sine på samme måte som ungene kanskje gjør ting som sårer foreldrene - det heter "forhold" og finnes i mange varianter både mellom venner, søsken, familie, bekjente, lærer - elev, ansatt - sjef osv osv og det gjør noe med oss når disse forholdene er nære kontra om de er flyktige.

Mitt beste råd til deg er å prøve snakke med mamma`n din, det ser ut til at du klarer sette ord på det her - kunne du klart det til henne? Forklart at du nå ser at dere har gått på noen feil og at du ønsker få en bedre relasjon?

Samtidig er det i denne alderen (myndig) at du skal løsrive deg, skape din egen fremtid, stå mer på egne ben osv - hva tenker du om det i forhold til at du skriver "alltid bare oss to" ?

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må si at jeg alltid trodde jeg var veldig flink med barn, men aldri ALDRI kunne forestille hvor vanskelig det er å oppdra mine egne.  De er så ekkelt mot oss foreldre av og til, og jeg mener virkelig at du må ta litt av skylden på det forhold du har med moren din nå.   Om du vil at det skal bli bedre trenger du å slutte med alle dramatikk, og faktisk innse at du er ikke det eneste i den familien som er viktig.  Måten noen av dere barn behandle foreldrene sine er hovedgrunn at forholdet deres går i oppløsningen, da foreldrene gidder ikke noe mer.  

Behandle moren din, som har trøss alt født deg, med litt mer respekt, hjelpe henne med ting uten å bli bedt om det og vise henne du er veldig glad i henne. Hvis ikke du kan gjøre det er det på tid å finne egen sted å bo. 

Anonymkode: e9e21...acc

Nå har jeg selv "bare" en på 5 år. Når jeg prøver å relatere meg til det du sier, så greier jeg ikke helt det. Men jeg mener at barna trasser og eksploderer på oss foreldre fordi vi er deres trygge fjell. Vår jobb er å si at "Jeg forstår at du er sint og at du er stresset og overveldet fordi at..." og så snakker man om det. Og så skal man som foreldre stille opp og roe ned barnet og skape orden i kaoset slik at barnet ikke er alene med det som de sliter med. For det er ofte så enkle ting som at en veninne er sånn og at en gutt er sånn og at skolen er sånn og at fremtiden er skummel. Det er vi foreldre som skal støtte barnet, det er ikke barnet som skal støtte forelderen fordi det er slitsomt med ungdommer og barn

Anonymkode: e1daf...9e8

[AnonymBruker]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Nå har jeg selv "bare" en på 5 år. Når jeg prøver å relatere meg til det du sier, så greier jeg ikke helt det. Men jeg mener at barna trasser og eksploderer på oss foreldre fordi vi er deres trygge fjell. Vår jobb er å si at "Jeg forstår at du er sint og at du er stresset og overveldet fordi at..." og så snakker man om det. Og så skal man som foreldre stille opp og roe ned barnet og skape orden i kaoset slik at barnet ikke er alene med det som de sliter med. For det er ofte så enkle ting som at en veninne er sånn og at en gutt er sånn og at skolen er sånn og at fremtiden er skummel. Det er vi foreldre som skal støtte barnet, det er ikke barnet som skal støtte forelderen fordi det er slitsomt med ungdommer og barn

Anonymkode: e1daf...9e8

Jeg regner med du kanskje vil tenke annerledes når du har en på 15 som i årevis behandler deg respektløst og  som sin personlige søppelbøtte? 

TS, du er fortsatt selvopptatt og tenker bare meg, meg, meg... 

Anonymkode: 2c5dd...258

[AnonymBruker]

For noen svar folk gir. 

Din mor har i stor grad lagt opp til dette selv. Hun har vært stygg mot deg og revet ned selvbildet ditt. Nå forventer hun at du er snill og hjelpsom tilbake for hvis ikke orker hun deg ikke. Jeg vil anbefale deg å ta opp dette med fastlegen. Du trenger terapi, helst burde dere gå dit sammen. 

Anonymkode: 68182...84e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noen svar folk gir. 

Din mor har i stor grad lagt opp til dette selv. Hun har vært stygg mot deg og revet ned selvbildet ditt. Nå forventer hun at du er snill og hjelpsom tilbake for hvis ikke orker hun deg ikke. Jeg vil anbefale deg å ta opp dette med fastlegen. Du trenger terapi, helst burde dere gå dit sammen. 

Anonymkode: 68182...84e

Husk at vi bare hører den ene siden her da. 

Anonymkode: 34ecf...013

[AnonymBruker]

Her har moren din lagt opp til det selv. En person som er ekkel og nedsettende mot deg har ikke noen rett til å bli furten når du begynner å svare. 

Anonymkode: f6e96...8d4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her har moren din lagt opp til det selv. En person som er ekkel og nedsettende mot deg har ikke noen rett til å bli furten når du begynner å svare. 

Anonymkode: f6e96...8d4

Men hun har alltid rett til å forlange at den som ønsker å fortsette å bo i hennes hus oppfører seg ordentlig.

Anonymkode: da24e...2fb

[Kalevala]

Jeg mener at det alltid er den voksnes ansvar å ta vare på forholdet og stemningen mellom oss og barna.  Vi voksne har erfaringen og perspektivene som skal til for å ha det ansvaret.  Ikke alle voksne får til det, men det er allikevel ikke barnas feil. 

Prøv å fokusere på hva som er mest hensiktsmessig for deg nå når du er på vei ut i voksenlivet. Kanskje er det best for deg å rette fokuset ditt utad, mot venner, skolen, fritidsaktiviteter - og la mor være mor en stund.

Noen ganger er den beste løsningen å la ting ligge, og la tiden jobbe for deg. Det tror jeg kan være en bra strategi her.

Vær hyggelig mot henne, men prøv å forholde deg litt distansert. Ikke gå inn i diskusjoner. Ikke be om oppmerksomhet. Søk den omsorgen og oppmerksomheten du trenger andre steder.

[AnonymBruker]

Barn har en tendens selv når de blir nesten voksne, noen tror det hele livet, at foreldre tåler alt. De er boksehansken de kan slå løs på, de er søppelkassen de kan kaste all dritt i. Og av og til har jeg lurt på om enkelte ungdommer ser på foreldrene sine som selvstendige mennesker og ikke noe som er til for de.

Likevel ts, så er det du beskriver ganske vanlig mellom tenåringer og foreldre. Og spesielt døttre og mødre tror jeg. Og det er lov for mødre å bli sliten og lei seg når det har gått over stokk og sten en periode. 
Jeg tror hun er like glad i deg om før, hun er bare redd for å starte noe som kan føre til at krangelen blusser opp tror jeg, og da holder hun en lav profil for å unngå bråk. 
Eller la meg si det på en annen måte, det er nettopp den uendelige kjærligheten en mor har til sitt barn som har ført til at dere er der dere er i dag. Det høres sikkert rart ut, men fordi du har fått denne støtten og kjærligheten hele veien, så turte du å oppføre deg som du har gjort fordi du stolte blindt på den. Og nå oppdager du at moren din har satt grenser for deg og oppførselen din og du føler deg utrygg.
Men ikke vær redd, hun er like glad i deg ennå, hun er like usikker og urolig som deg og ønsker at dere skal ha et godt forhold. Vis henne at du bryr deg, ta gjerne opp ting du føler deg usikker på, men pass deg for å anklage henne så hun går i forsvar.

Uansett så vil det ordne seg. Det er jeg helt sikker på, men bruk denne usikkerheten til å se litt på egen oppførsel, og da kan du forandre mye.

Lykke til , dette ordner seg 

Anonymkode: a5a4e...d67

[AnonymBruker]

Om du må flytte, så husk at foreldre har forsørgelsesplikt til du er ferdig med videregående, eller til 18 år om du ikke går på skole.

Anonymkode: c299f...89a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regner med du kanskje vil tenke annerledes når du har en på 15 som i årevis behandler deg respektløst og  som sin personlige søppelbøtte? 

TS, du er fortsatt selvopptatt og tenker bare meg, meg, meg... 

Anonymkode: 2c5dd...258

Det vet du jo ikke noe om, ikke sant. Jeg er klar over at det er JEG som skal være der for mitt barn, og at jeg klarer å beholde roen og står støtt selv om han skulle rope og kjefte. 

Jeg vil ikke gi mitt barn skyldsfølelse for at han er et barn. Det blir også feil å gi en ungdom skyldsfølelse for at de er urolige, er fortvilet og "umulige" fordi de er ungdommer. 

Som mor skal man tenkte "deg deg deg" når det gjelder sitt barn, mener nå jeg. 

Sjekk http://fontene.no/fagartikler/trygghetssirkelen-for-ungdomsforeldre-6.47.334892.ad2f97c0c6

Anonymkode: e1daf...9e8