Krigstraumatisert barn- hvordan hjelpe?

[Gjest making.a.mess]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det forstår jeg, men kolleger i skolen snakker jo om slikt innad. Ikke om sensitiv info, men om et barn går til bup osv.. Og det må jo man naturlig nok ha info om, hvis man jobber på skolen og må forholde oss til elevene i friminutt og/eller sfo..

Vel, dessverre er det ikke lett å få innvilget 1 til 1 relasjoner. Økonomi er viktigere enn barnets beste, skal vi tro kommunen som ikke har midler til dette.

Anonymkode: 036ee...6fe

men det er det som hadde hjulpet. Det er jeg klar over. Det er mye viktigere å gi skattelette til de rike..

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 629e8...0d4

Og etter bedyret jeg at jeg ikke har prøvd å leke psykolog og heller ikke har tenkt til å gjøre det. Hva er det som får deg til å kverulere på det gang på gang?

Jeg tror ikke du kan noe om å vise omsorg hvis du mener å lytte, støtte og trøste er skremmende.. Håper du ikke jobber med mennesker. 

Anonymkode: 036ee...6fe

[AnonymBruker]

4 minutes ago, AnonymBruker said:

Og etter bedyret jeg at jeg ikke har prøvd å leke psykolog og heller ikke har tenkt til å gjøre det. Hva er det som får deg til å kverulere på det gang på gang?

Jeg tror ikke du kan noe om å vise omsorg hvis du mener å lytte, støtte og trøste er skremmende.. 

Anonymkode: 036ee...6fe

Du skrev i HI at du ville at barnet skulle dele om traumene sine til deg. Det har du ikke rett kompetanse til å oppmuntre til. Innleggene dine bærer preg av en naivitet og kunnskapsløshet angående hvordan du skal håndtere slikt.

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Håper du ikke jobber med mennesker. 

Det er nettopp det jeg gjør, men jeg går ikke utover mitt kompetanseområde slik du gjør.

Anonymkode: 629e8...0d4

[AnonymBruker]

Fy f*** som det irriterer meg at det alltid er et patetisk menneske her inne som skal komme med kritikk, og attpåtil mot et menneske som viser stor omsorg for andre mennesker (i motsetning til en viss ab`er). Ja, 629e8, jeg snakker om deg!

Hva så om ts ikke forstår ALT ved assistentrollen sin. Han/hun er jo ikke en fagperson! Lærer man ikke så lenge man lever? Er du/dere utlært i jobbene deres?

Du har ettertrykkelig poengtert hva du mener, ts har moderert seg, mens du bare fortsetter.. 

Jeg lurer på hvorfor ALLTID negativ kritikk her inne blir hyllet med fleste "likes". Har dere problemer med dere selv, siden alt skal kritiseres? Er dere de samme føkkings personene hver gang som kanskje selv har traumer i livene deres? Noe galt er det jo med dere, helt åpenbart.

Heia TS, så flott at du bryr deg om denne eleven! Fortsett å gjøre som du gjør, og være en god rollemodell og bare vise at du er der for han eller henne. Eleven trenger voksne som ser dem og bryr seg

Anonymkode: 7aecf...270

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er bedre å ta opp denne problemstillingen og tankene rundt den med kvalifisert personell på skolen du jobber på. Dere har sikkert en spes.ped, vernepleier, barnevernspedagog eller lignende der som har kompetanse på avvikende atferd, traumer m.m. Lærere har dessverre lite kunnskap om slikt.

Anonymkode: c08a4...966

[Apis]

Vær en god voksen person vær der, sett grenser og gi ubetinget kjærlighet, overlatt psykologien til fagpersoner 

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg jobber med barn på en skole, og jobber tett på en elev som har opplevd flukt og krig.

Eleven har en meget utfordrende adferd, og kan helt uprovosert finne på å slå, sparke, dytte, eller si stygge ting om andre barn. Interessen for skole i seg selv er lik null, og h*n kan storme ut av klasserommet fordi h*n ikke "vil" være på skolen.

Alle vi voksne skjønner at h*n ikke slem, men at det ligger mye bak sinnet og adferden. Jeg har prøvd å nå inn til vedkommende, men uten hell. Jeg blir aldri særlig sint på elven når h*n gjør noe galt, jeg bare rolig og forklarer hvorfor det er galt å slå, sparke osv.. Noen ganger "forstår" h*n det andre ganger avviser h*n meg og sier fortsatt at h*n skal sparke og slå. Veldig ofte gjør h*n dette mot helt tilfeldige forbipasserende elever som ikke har gjort noe..

Jeg skulle ønske jeg kunne "nå inn" til eleven. At h*n åpnet seg opp, og snakket om ting h*n hadde opplevd. Jeg tror det sitter noe uforløst som h*n ikke klarer helt å slippe ut.

Hvordan kan jeg fortsette å hjelpe eleven videre? Jeg liker eleven så godt, og vet at tingene h*n gjør er fordi h*n har opplevd vonde ting. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at jeg var den voksne h*n åpnet seg helt opp for. Eller bare at h'n i det hele tatt gjorde det..

Anonymkode: 036ee...6fe

Det er det som er problemet her i Norge.  Oppfører som de bryr seg med å åpne alle dørene - men dumpe disse barna rett inn i skolesystemet uten noe som helst psykiatrisk behandlinger og tror det skal gå bra.  Jeg mener at disse barna burde ikke være sammen med andre før de har fått hjelp.  

Anonymkode: 6f903...fc3