Krigstraumatisert barn- hvordan hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg jobber med barn på en skole, og jobber tett på en elev som har opplevd flukt og krig.

Eleven har en meget utfordrende adferd, og kan helt uprovosert finne på å slå, sparke, dytte, eller si stygge ting om andre barn. Interessen for skole i seg selv er lik null, og h*n kan storme ut av klasserommet fordi h*n ikke "vil" være på skolen.

Alle vi voksne skjønner at h*n ikke slem, men at det ligger mye bak sinnet og adferden. Jeg har prøvd å nå inn til vedkommende, men uten hell. Jeg blir aldri særlig sint på elven når h*n gjør noe galt, jeg bare rolig og forklarer hvorfor det er galt å slå, sparke osv.. Noen ganger "forstår" h*n det andre ganger avviser h*n meg og sier fortsatt at h*n skal sparke og slå. Veldig ofte gjør h*n dette mot helt tilfeldige forbipasserende elever som ikke har gjort noe..

Jeg skulle ønske jeg kunne "nå inn" til eleven. At h*n åpnet seg opp, og snakket om ting h*n hadde opplevd. Jeg tror det sitter noe uforløst som h*n ikke klarer helt å slippe ut.

Hvordan kan jeg fortsette å hjelpe eleven videre? Jeg liker eleven så godt, og vet at tingene h*n gjør er fordi h*n har opplevd vonde ting. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at jeg var den voksne h*n åpnet seg helt opp for. Eller bare at h'n i det hele tatt gjorde det..

Anonymkode: 036ee...6fe

[AnonymBruker]

Dette er ikke noe du skal styre med, hvis eleven skal åpne seg til noen skal det være en profesjonell samtalepartner, ikke en assistent.

Gjør jobben din, ikke lek hobbypsykolog!

Anonymkode: 629e8...0d4

[RoH]

Jeg tror det er tilnærmet umulig å fikse traumatiserte barn 100%. Det er mulig en kan få til en grad av funksjonsdyktighet. Men mennesker som har blitt skadet mentalt i tidlig oppvekst vil alltid ha en skade. Spesielt første 2,3 årene av oppveksten. Livet går gjennom forskjellige faser hvor forskjellige egenskaper dannes. Disse er ikke mulige å putte inn eller omprogramere siden. Dette er jeg temlig så sikker på, både ut fra egen erfaring og det jeg har lest. 

Dette er en av grunnene til at jeg dømmer mennesker som setter seg selv foran sine barn, ikke er bevist den oppveksten de gir barna sine, mener at unge barn ikke preges fordi de ikke "husker". 

At du føler omsorg å ønsker å bidra er prisverdig. Men som 0d4 skrev, dette er ikke noe vi lekfolk bør surre for mye med, bortsett fra å fremstå som gode rollemodeller, både i ord og handling. Behandling ut over dette bør nok gis av folk med god oversikt. 

Hvorfor ønsker du egentlig at dette menneske skal åpne seg helt opp for deg? Tror du at du da kan bidra med noe mer da? At om barnet forklarer deg sitt traume kan du gi det noe som gjør at problemet forsvinner? Eller er det bare egen tilfredsstillese at vedkommende viser deg tillit?  

Endret 31. oktober 2017 av RoH

[atropos]

Det eneste du kan tilby dette barnet er uforbeholden kjærlighet. Traumet vil ikke forsvinne, og mest sannsynlig ikke adferden heller, men du kan vise barnet at du er en voksen som er trygg når h*n er utrygg. Det kan hjelpe mye.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo ditt ønske om å være en voksen barna kan ha tillit til. Når man jobber med barn er jo en del av jobben å fremstå som en trygg og stabil voksen. Men det er faktisk slik at vanlige ansatte i skolen, som regel ikke har kompetanse til å "behandle" traumer. Dersom barnet hadde åpnet seg, kunne du i verste fall gjort mer skade enn nytte dersom du ikke responderer "riktig" på det barnet sier. Jeg regner med at barnet allerede får hjelp fra riktige instanser.

Ellers er jeg enig med RoH i at noe av det viktigste du kan gjøre, er å fremstå som en god rollemodell. Det høres ut som du allerede gjør det  

Anonymkode: f8f1a...9a3

[AnonymBruker]

Dere har vel absolutt rett i at jeg ikke skal leke psykolog. Det skal jeg jo heller ikke gjøre.

Men jeg vet faktisk ikke om eleven får hjelp av noen andre instanser. Det er jeg ikke oppdatert på, og som ufaglært vet jeg heller ikke hvilke instanser det er. Noen som vet?

Jeg har gått hjem fra jobb og grått mine tårer over denne eleven. Det er vondt å se at barn ikke har det bra. Men jeg gjør kanskje bare så godt jeg kan. Jeg ser andre ansatte som blir veldig sinna på denne eleven hver gang h*n gjør noe mot andre elever. Jeg klarer det ikke, jeg får så vondt av vedkommende.

Anonymkode: 036ee...6fe

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Dere har vel absolutt rett i at jeg ikke skal leke psykolog. Det skal jeg jo heller ikke gjøre.

Men jeg vet faktisk ikke om eleven får hjelp av noen andre instanser. Det er jeg ikke oppdatert på, og som ufaglært vet jeg heller ikke hvilke instanser det er. Noen som vet?

Jeg har gått hjem fra jobb og grått mine tårer over denne eleven. Det er vondt å se at barn ikke har det bra. Men jeg gjør kanskje bare så godt jeg kan. Jeg ser andre ansatte som blir veldig sinna på denne eleven hver gang h*n gjør noe mot andre elever. Jeg klarer det ikke, jeg får så vondt av vedkommende.

Anonymkode: 036ee...6fe

Du skal uansett ikke grave i dette barnets traumer, forstår du virkelig ikke det? Om barnet går til BUP har du faktisk heller ingenting med, om du da ikke er personlig assistent for nettopp dette barnet. Det er du åpenbart ikke.

Jeg synes du skal trå veldig varsomt her og ikke risikere å skade barnet ytterligere.

Anonymkode: 629e8...0d4

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal uansett ikke grave i dette barnets traumer, forstår du virkelig ikke det? Om barnet går til BUP har du faktisk heller ingenting med, om du da ikke er personlig assistent for nettopp dette barnet. Det er du åpenbart ikke.

Jeg synes du skal trå veldig varsomt her og ikke risikere å skade barnet ytterligere.

Anonymkode: 629e8...0d4

Du klarer å vinkle det negativt at jeg bryr meg om denne eleven?

Jeg personlig kommer bare til å fortsette med å bygge relasjon og være en trygg voksen som h*n skal kunne stole på. H*n har tydeligvis ingen andre gode voksenrelasjoner på skolen.

Anonymkode: 036ee...6fe

[Gjest making.a.mess]

Dette barnet skulle vært fotfulgt av en egen assistent som hele tiden rettet i dårlig adferd mot andre og avledet eller vinklet det til å bli en voksenstyrt lek slik at andre barn ville være sammen med han og han kunne oppleve et godt samspill med noen.han må veiledes hele tiden.  Jo yngre barnet er jo enklere er oppgaven, men det betyr ikke at den er lett. Denne assistenten skulle også ha alt ansvar for han, dvs at andre voksne ikke skal irettesette han. Kun assistenten skal ta han til side, spørre om han er lei seg, om han trenger en pause, ha en planlagt strategi på hvordan han skal behandles når han gjør noe ugreit. 

Nå tror sikkert noen at filosofien min er å sy puter under armene hans, men det er det ikke. Han utagerer fordi han er vant med at folk er slemme. Angrep er det beste forsvar så best å få overtaket på andre først som sist. Ved denne oppførselen så blir også hans tro på at folk er slemme sann. Han høster jo masse kjeft og negative tilbakemeldinger på denne måten og får dritten han hele tiden trodde han ville få. Han skal selvsagt ikke få gjøre noen noe, derfor må en voksen tett på for å snu situasjoner før de utarter seg. Lek må lages. Ros må gis. Og sånn må det være i årevis. At han forteller deg det vanskelige tviler jeg på, med mindre du er svært mye med han og blir den som står han nærmest. Tenker han har et stort tillitsproblem og ikke stoler på noen. Kanskje sier han noe til en psykolog senere i livet. 

[Gjest making.a.mess]

Om et barn får hjelp av bv eller bup er info bundet av taushetsplikt. Er du ikke tilknyttet gutten så får du ikke vite noe. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Om et barn får hjelp av bv eller bup er info bundet av taushetsplikt. Er du ikke tilknyttet gutten så får du ikke vite noe. 

Det forstår jeg, men kolleger i skolen snakker jo om slikt innad. Ikke om sensitiv info, men om et barn går til bup osv.. Og det må jo man naturlig nok ha info om, hvis man jobber på skolen og må forholde oss til elevene i friminutt og/eller sfo..

10 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Dette barnet skulle vært fotfulgt av en egen assistent som hele tiden rettet i dårlig adferd mot andre og avledet eller vinklet det til å bli en voksenstyrt lek slik at andre barn ville være sammen med han og han kunne oppleve et godt samspill med noen.han må veiledes hele tiden.  Jo yngre barnet er jo enklere er oppgaven, men det betyr ikke at den er lett. Denne assistenten skulle også ha alt ansvar for han, dvs at andre voksne ikke skal irettesette han. Kun assistenten skal ta han til side, spørre om han er lei seg, om han trenger en pause, ha en planlagt strategi på hvordan han skal behandles når han gjør noe ugreit. 

Nå tror sikkert noen at filosofien min er å sy puter under armene hans, men det er det ikke. Han utagerer fordi han er vant med at folk er slemme. Angrep er det beste forsvar så best å få overtaket på andre først som sist. Ved denne oppførselen så blir også hans tro på at folk er slemme sann. Han høster jo masse kjeft og negative tilbakemeldinger på denne måten og får dritten han hele tiden trodde han ville få. Han skal selvsagt ikke få gjøre noen noe, derfor må en voksen tett på for å snu situasjoner før de utarter seg. Lek må lages. Ros må gis. Og sånn må det være i årevis. At han forteller deg det vanskelige tviler jeg på, med mindre du er svært mye med han og blir den som står han nærmest. Tenker han har et stort tillitsproblem og ikke stoler på noen. Kanskje sier han noe til en psykolog senere i livet. 

Vel, dessverre er det ikke lett å få innvilget 1 til 1 relasjoner. Økonomi er viktigere enn barnets beste, skal vi tro kommunen som ikke har midler til dette.

Anonymkode: 036ee...6fe

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske jeg kunne "nå inn" til eleven. At h*n åpnet seg opp, og snakket om ting h*n hadde opplevd. Jeg tror det sitter noe uforløst som h*n ikke klarer helt å slippe ut.

Nei, det er ikke slik det fungerer. Barnet lider nok av stress og angst og traume. Barnet har sikkert masse angst! Det beste du kan gjøre er å få barnet til å slappe av ved å opptre som en trygg voksenperson. Du skal ikke være psykolog. Men om hun prater så la henne få gjøre det, og vær der i øyeblikket. Men du skal ikke være "psykolog"

Anonymkode: e1ab0...1ed

[AnonymBruker]

22 minutes ago, AnonymBruker said:

Du klarer å vinkle det negativt at jeg bryr meg om denne eleven?

Anonymkode: 036ee...6fe

Nei, men det du skriver i innleggene dine tyder på at du ikke er helt klar over hva din rolle som assistent faktisk er.

Du skal ikke agere terapeut for denne gutten. Så enkelt er det faktisk.

Anonymkode: 629e8...0d4

[AnonymBruker]

Det er veldig viktig at du ikke oppfordrer barnet til å snakke med deg om traumene. Det er en jobb for profesjonelle. Det er absolutt ikke sånn at man nødvendigvis får det bedre av å snakke om det traumatiske, det kan slå begge veier, og du skal virkelig vite hva du gjør. Dersom du er veldig bekymret kan du jo snakke med barnets kontaktlærer, så blir du nok beroliget med at systemet er i gang. Hvis ikke, så har du da meldt din bekymring til rett instans. Alt det du tenker på skal du ta med læreren. Det er flott at du bryr deg og er en trygg voksen for barnet. 

Må også tilføye at det skjærer i hjertet mitt at de andre voksne er så strenge og vonde mot dette barnet.

Anonymkode: f1629...8d3

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men det du skriver i innleggene dine tyder på at du ikke er helt klar over hva din rolle som assistent faktisk er.

Du skal ikke agere terapeut for denne gutten. Så enkelt er det faktisk.

Anonymkode: 629e8...0d4

Min rolle er å være der for elevene, og spesielt de som har ekstra og spesielle behov. Og det er jeg!

Jeg skal ikke prøve å fremprovosere noen reaksjon hos denne eleven, men hvis mot formodning barnet skulle føle seg så trygg på meg at h*n gjør det, vil jeg jo selvsagt være der, lytte, støtte og trøste.

Har jeg sagt det er en gutt?

Jeg sa forresten at jeg har prøvd å "nå inn til h*n" i HI, men det betyr ikke at jeg har gravd etter info om hva h*n har opplevd. Så jeg har ikke prøvd å være noen terapeut. Jeg har bare vist eleven at jeg er der for han/henne, gitt ros, klemmer og empati.

Anonymkode: 036ee...6fe

[AnonymBruker]

1 minute ago, AnonymBruker said:

Jeg skal ikke prøve å fremprovosere noen reaksjon hos denne eleven, men hvis mot formodning barnet skulle føle seg så trygg på meg at h*n gjør det, vil jeg jo selvsagt være der, lytte, støtte og trøste.

Du skriver ikke bare dette i HI, du skriver dette:

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skulle ønske jeg kunne "nå inn" til eleven. At h*n åpnet seg opp, og snakket om ting h*n hadde opplevd. Jeg tror det sitter noe uforløst som h*n ikke klarer helt å slippe ut.

Så nei, du skal ikke prøve på noe vis å nå inn til eleven og få vedkommende til å snakke. Det er en jobb for folk med solid utdannelse.

4 minutes ago, AnonymBruker said:

Min rolle er å være der for elevene, og spesielt de som har ekstra og spesielle behov. Og det er jeg!

Men du skal IKKE prøve å denne eleven til å snakke om traumene sine til deg. Skjønner du ikke det?

Hvis du ikke er elevens personlige assistent har du ikke et spesielt ansvar for denne eleven.

Anonymkode: 629e8...0d4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det forstår jeg, men kolleger i skolen snakker jo om slikt innad. Ikke om sensitiv info, men om et barn går til bup osv.. Og det må jo man naturlig nok ha info om, hvis man jobber på skolen og må forholde oss til elevene i friminutt og/eller sfo..

Da er det noen som bryter taushetsplikten sin der du jobber. Ikke bra.

Anonymkode: 629e8...0d4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver ikke bare dette i HI, du skriver dette:

Så nei, du skal ikke prøve på noe vis å nå inn til eleven og få vedkommende til å snakke. Det er en jobb for folk med solid utdannelse.

Men du skal IKKE prøve å denne eleven til å snakke om traumene sine til deg. Skjønner du ikke det?

Hvis du ikke er elevens personlige assistent har du ikke et spesielt ansvar for denne eleven.

Anonymkode: 629e8...0d4

Jeg tror det dessverre du som har tungt for det her, altså. Jeg har IKKE prøvd å få eleven til å snakke om dette, selv om jeg har ønsket at det skulle skje, enten til meg eller en annen voksen, slik at barnet kan komme seg videre; slutte å utøve sin egen frustrasjon på andre ved å slå, sparke osv. Og å få det greit med seg selv.

Hva er det DU ikke skjønner med dette?

 

Anonymkode: 036ee...6fe

[AnonymBruker]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg tror det dessverre du som har tungt for det her, altså. Jeg har IKKE prøvd å få eleven til å snakke om dette, selv om jeg har ønsket at det skulle skje, enten til meg eller en annen voksen, slik at barnet kan komme seg videre; slutte å utøve sin egen frustrasjon på andre ved å slå, sparke osv. Og å få det greit med seg selv.

Hva er det DU ikke skjønner med dette?

Anonymkode: 036ee...6fe

Jeg minner igjen om det du skrev i HI:

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skulle ønske jeg kunne "nå inn" til eleven. At h*n åpnet seg opp, og snakket om ting h*n hadde opplevd. Jeg tror det sitter noe uforløst som h*n ikke klarer helt å slippe ut.

Du skal overhodet ikke prøve å få barnet til å åpne opp om traumene sine til deg. Til og med det du skriver om å "lytte, støtte og trøste" er skremmende lesning.

Anonymkode: 629e8...0d4

[AnonymBruker]

Jeg jobber i BUP og vi vet at noen av de viktigste for barn som har opplevd traumer er forholdet til de voksne på skolen. Så det at du bryr deg så mye om hen er veldig positivt for elevens psykiske helse. Det du kan gjøre når eleven begynner å slå, osv er å hjelpe det med å grunne seg. Det vil si minne den på hvor det er. Si det gjerne høyt, eks: nå er du på Bjerke skole, på grupperommet sammen med meg, her er du helt trygg. Og få barnet til å ta på ting rundt seg, klemme på en stein eller gni hendene mot hverandre. Når barnet gjør dette vil det etterhvert roe seg fordi kroppen hentes tilbake til her og nå. 

Ellers vil jeg bare si at det er helt fantastisk med lærer som oppriktig bryr seg om barns psykiske helse, der er ofte mye mer betydningsfullt enn den ene time på BUP i uka. 

Anonymkode: 862a4...30f