Hvorfor dissosierte jeg?

[AnonymBruker]

Jeg satt og spilte et spill med kusina mi og hennes kjæreste, når jeg plutselig merket at hendene ble så utrolig svake. Jeg mistet litt følelsen og ble nummen. Slet med å skrive og tegne som var det vi skulle gjøre i spillet. Hendene fungerte liksom ikke ordentlig, og kjæresten til kusina mi slet med å lese håndskriften min.

Jeg har opplevd relasjonstraumer i tidlig alder, og har en traumediagnose. Det er ikke første gang jeg har hatt dissosiative symptomer ("falt ut i samtaler", mistet evnen til å finne veien ut av bygning, mistet følelsen i hendene, merket at tanker og følelser ikke koordinerer, glemt fullstendig at jeg drakk opp et glass som jeg så var tomt). 

Men det rare idag er at jeg ikke skjønner helt hva som utløste det. Jeg lo når det skjedde, men hadde for noen timer siden grått pga noe fikk meg til å savne en avdødd, og var allerede lei meg før det siden jeg fikk kjeft for noe. Kanskje det var overgangen fra tristhet/gråt til latter som fikk meg sånn? 

Noen som har noen tanker? Det var ingenting jeg kan komme på som kan ha utløst det akkurat der og da. Var ikke stresset eller noe (bare at jeg hadde på følelsen av at jeg hadde sagt noe galt)...

Noen tanker?

Anonymkode: e0159...fd7

[Duff]

Kan spiller være årsaken? At du spilte dette som barn? Eneste jeg kom til å tenke på. 

Fikk du mye negative kommentarer som barn? I så fall kan negative kommentarer senere i livet være årsaken. 

[AnonymBruker]

Tror kanskje det kan ha sammenheng med at du generelt har vært litt trist? 

Anonymkode: 8b938...465

[AnonymBruker]

Følelsen av å ha sagt noe galt (som du sier) kan være grunn god nok for at jeg dissosierer. Og når du i tillegg var skjør grunnet sorgen du følte på og ikke minst blitt kjeftet på, syns jeg ikke det er rart i det hele tatt:) Er ikke alltid så logisk med den dissosieringen. Jeg har dager det skjer av den minste ting, og så kan det gå noen uker før det skjer igjen. Grunningsøvelser hjelper meg mye, og prøve å godta at det skjer av og til med meg.

Anonymkode: 69a79...d65

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med dissosiasjon, men med føling (forløp til epileptisk anfall). Beskrivelsen du gir passer veldig bra på føling, slik jeg har opplevd det. Desorientert, hjernehalvdelene snakker ikke sammen, må skikkelig tenke å sette en fot foran den andre for at jeg skal gå osv. Føling kan man ha uten anfall, altså. Det hjelper å drikke sukkerholdig brus. 

Anonymkode: 72165...608

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg satt og spilte et spill med kusina mi og hennes kjæreste, når jeg plutselig merket at hendene ble så utrolig svake. Jeg mistet litt følelsen og ble nummen. Slet med å skrive og tegne som var det vi skulle gjøre i spillet. Hendene fungerte liksom ikke ordentlig, og kjæresten til kusina mi slet med å lese håndskriften min.

Jeg har opplevd relasjonstraumer i tidlig alder, og har en traumediagnose. Det er ikke første gang jeg har hatt dissosiative symptomer ("falt ut i samtaler", mistet evnen til å finne veien ut av bygning, mistet følelsen i hendene, merket at tanker og følelser ikke koordinerer, glemt fullstendig at jeg drakk opp et glass som jeg så var tomt). 

Men det rare idag er at jeg ikke skjønner helt hva som utløste det. Jeg lo når det skjedde, men hadde for noen timer siden grått pga noe fikk meg til å savne en avdødd, og var allerede lei meg før det siden jeg fikk kjeft for noe. Kanskje det var overgangen fra tristhet/gråt til latter som fikk meg sånn? 

Noen som har noen tanker? Det var ingenting jeg kan komme på som kan ha utløst det akkurat der og da. Var ikke stresset eller noe (bare at jeg hadde på følelsen av at jeg hadde sagt noe galt)...

Noen tanker?

Anonymkode: e0159...fd7

Jeg tror noe skremte deg, og at du begynte å hyperventilere. Ikke hyperventilering med masse drama, men rett og slett pusting med brystet og ikke med magen.Ved en slik tilstand kan hendene bli veldig numme og ubrukelige.Vet ikke om jeg vil kalle det du opplevde som dissosiering, vil heller kalle det kraftig angst. Har opplevd det samme som deg, og jeg klarte ikke å bruke hendene pga at de ble helt numme.

Anonymkode: 477fb...b0e

[Duff]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Følelsen av å ha sagt noe galt (som du sier) kan være grunn god nok for at jeg dissosierer. Og når du i tillegg var skjør grunnet sorgen du følte på og ikke minst blitt kjeftet på, syns jeg ikke det er rart i det hele tatt:) Er ikke alltid så logisk med den dissosieringen. Jeg har dager det skjer av den minste ting, og så kan det gå noen uker før det skjer igjen. Grunningsøvelser hjelper meg mye, og prøve å godta at det skjer av og til med meg.

Anonymkode: 69a79...d65

Har du lyst til å lære bort en slik grunningsøvelse? 

[AnonymBruker]

14 timer siden, Duff skrev:

Kan spiller være årsaken? At du spilte dette som barn? Eneste jeg kom til å tenke på. 

Fikk du mye negative kommentarer som barn? I så fall kan negative kommentarer senere i livet være årsaken. 

Hei. Nei, dette er et relativt nytt spill som jeg ikke har noen dårlige erfaringer med.

Anonymkode: e0159...fd7

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Følelsen av å ha sagt noe galt (som du sier) kan være grunn god nok for at jeg dissosierer. Og når du i tillegg var skjør grunnet sorgen du følte på og ikke minst blitt kjeftet på, syns jeg ikke det er rart i det hele tatt:) Er ikke alltid så logisk med den dissosieringen. Jeg har dager det skjer av den minste ting, og så kan det gå noen uker før det skjer igjen. Grunningsøvelser hjelper meg mye, og prøve å godta at det skjer av og til med meg.

Anonymkode: 69a79...d65

Ja, det henger nok sammen

Anonymkode: e0159...fd7

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke erfaring med dissosiasjon, men med føling (forløp til epileptisk anfall). Beskrivelsen du gir passer veldig bra på føling, slik jeg har opplevd det. Desorientert, hjernehalvdelene snakker ikke sammen, må skikkelig tenke å sette en fot foran den andre for at jeg skal gå osv. Føling kan man ha uten anfall, altså. Det hjelper å drikke sukkerholdig brus. 

Anonymkode: 72165...608

Jeg har ikke epilepsi, diabetes eller noen andre fysiske sykdommer. 

 

Anonymkode: e0159...fd7

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror noe skremte deg, og at du begynte å hyperventilere. Ikke hyperventilering med masse drama, men rett og slett pusting med brystet og ikke med magen.Ved en slik tilstand kan hendene bli veldig numme og ubrukelige.Vet ikke om jeg vil kalle det du opplevde som dissosiering, vil heller kalle det kraftig angst. Har opplevd det samme som deg, og jeg klarte ikke å bruke hendene pga at de ble helt numme.

Anonymkode: 477fb...b0e

Jeg var ikke redd i det hele tatt, og det var ingenting som tilsvarte at jeg skulle miste følelsene i hendene. 

Jeg hyperventilerte ikke, pustet ikke fort. Men hadde litt latterkrampe, også begynte jeg å miste følelsen. Jeg bare lo av hele greia. Det kan ha vært kontrasten mellom gråt/latter som har utløst det

Anonymkode: e0159...fd7

[AnonymBruker]

3 timer siden, Duff skrev:

Har du lyst til å lære bort en slik grunningsøvelse? 

Er ikke så avansert, sette føttene godt i bakken,krølle tærne, se rundt meg etter feks 3 grønne ting. Bevege fingrene og klappe meg rundt på kroppen. Orientere meg litt om tid og sted. Klarer ofte ikke dette alene da, lettere med hjelp fra andre.

Anonymkode: 69a79...d65

[Duff]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke så avansert, sette føttene godt i bakken,krølle tærne, se rundt meg etter feks 3 grønne ting. Bevege fingrene og klappe meg rundt på kroppen. Orientere meg litt om tid og sted. Klarer ofte ikke dette alene da, lettere med hjelp fra andre.

Anonymkode: 69a79...d65

Takk, det var jo ikke så komplisert. Skal øve på den

[Gjest supernova_87]

Jeg har opplevd at selv sterke gode følelser utløser flashbacks eller dissosiasjon. I perioder der jeg var svært sliten ellers skulle det lite til av verken den ene eller den andre følelsen, urelatert til traumet før jeg bare var på bærtur. Kan det være at følelsen av tilknytning og nærheten til dem minnet deg på hvor mye vondt du har hatt det? Å bli konfrontert med gode ting kan noen ganger sette det vonde i perspektiv og vise hvor vondt det egentlig er. Evt. at deres tilknytning med hverandre minnet deg om at du føler deg utenfor eller? 

[AnonymBruker]

14 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg har opplevd at selv sterke gode følelser utløser flashbacks eller dissosiasjon. I perioder der jeg var svært sliten ellers skulle det lite til av verken den ene eller den andre følelsen, urelatert til traumet før jeg bare var på bærtur. Kan det være at følelsen av tilknytning og nærheten til dem minnet deg på hvor mye vondt du har hatt det? Å bli konfrontert med gode ting kan noen ganger sette det vonde i perspektiv og vise hvor vondt det egentlig er. Evt. at deres tilknytning med hverandre minnet deg om at du føler deg utenfor eller? 

Ja, det kan være. Men synes egt alt var merkelig

Anonymkode: e0159...fd7