Drite seg ut

[AnonymBruker]

Har du noengang dritt deg ut fullstendig/ alt har gått skeis - og det har følt til totalt kaos og omveltning av livet ditt i lang tid etterpå?

hvordan fikk du deg på rett kjøl igjen, og fikk lagt det bak deg?

Anonymkode: 76469...16b

[Fjelltopp]

Jeg har aldri klart å legge det helt bak meg , det blusser opp igjen av og til , fordi det kommer opp i en samtale om "gamledager" ol, men man må bare lære seg å akseptere at det som har skjedd har skjedd og at det må gå sin gang. 
Litt vanskelig å gi konkrete råd uten å vite hva det er snakk om... 
Det handler ofte om å legge om måten å tenke på , lære seg teknikker for å takle skamfølelse, ydmykelse , dårlig samvittighet osv.
Huske at "alle"  har dummet seg ut en gang eller to i livet , det er ikke forbudt,  men man bør lære av sine feil og rette opp det man kan , f.eks be om unnskyldning hvis det trengs, eller klare å tilgi seg selv.. 
 

[AnonymBruker]

Ja. Det lærte meg at jeg ikke er perfekt..

Noe av det beste jeg har lært her i verden  Det har gjort meg til et bedre menneske som tar ansvar for meg selv.

Anonymkode: d9553...503

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det lærte meg at jeg ikke er perfekt..

Noe av det beste jeg har lært her i verden  Det har gjort meg til et bedre menneske som tar ansvar for meg selv.

Anonymkode: d9553...503

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 323bf...14d

[AnonymBruker]

2 timer siden, Fjelltopp skrev:

Jeg har aldri klart å legge det helt bak meg , det blusser opp igjen av og til , fordi det kommer opp i en samtale om "gamledager" ol, men man må bare lære seg å akseptere at det som har skjedd har skjedd og at det må gå sin gang. 
Litt vanskelig å gi konkrete råd uten å vite hva det er snakk om... 
Det handler ofte om å legge om måten å tenke på , lære seg teknikker for å takle skamfølelse, ydmykelse , dårlig samvittighet osv.
Huske at "alle"  har dummet seg ut en gang eller to i livet , det er ikke forbudt,  men man bør lære av sine feil og rette opp det man kan , f.eks be om unnskyldning hvis det trengs, eller klare å tilgi seg selv.. 
 

Hva var det som skjedde deg da?

og var det noe spesielt som trigget at det ble slik det ble/ du gjorde som du gjorde?

hvilke teknikker lærte du deg?

Det som skjedde meg var mye styr med en eks, støttet meg på en "kompis", endte opp helt uplanlagt med sex, møtte en ny, "kompisen" klikka og jeg angra så mye at jeg følte det som en voldtekt. Alt er "ordnet opp" i, og jeg har pånytt fått kontakt med "kompisen" og innsett at han kan være en fin fyr, om man ikke selv er så vrang.. mens han jeg er med nå, føler jeg hverken trygghet, forståelse eller tilknytning til. 

Altså, et stort rot. Og det som hemmer meg fra å reise meg opp av denne situasjonen, er skammen og selvbebreidelsen over å ha reagert slik jeg gjorde på det som skjedde med "kompisen". Jeg skjønner hvorfor jeg følte det slik, og det gjør faktisk han og, men jeg takler ikke det at jeg mistet kontrollen over hvem og hva jeg snakket om det til ol. At jeg sa det "høyt" liksom.. 

ts

Anonymkode: 76469...16b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det lærte meg at jeg ikke er perfekt..

Noe av det beste jeg har lært her i verden  Det har gjort meg til et bedre menneske som tar ansvar for meg selv.

Anonymkode: d9553...503

Hva skjedde? Og har du kommet helt over det? 

Hvor lang tid tok det isåfall?🙈

Ts

Anonymkode: 76469...16b

[Fjelltopp]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva var det som skjedde deg da?

og var det noe spesielt som trigget at det ble slik det ble/ du gjorde som du gjorde?

hvilke teknikker lærte du deg?

Det som skjedde meg var mye styr med en eks, støttet meg på en "kompis", endte opp helt uplanlagt med sex, møtte en ny, "kompisen" klikka og jeg angra så mye at jeg følte det som en voldtekt. Alt er "ordnet opp" i, og jeg har pånytt fått kontakt med "kompisen" og innsett at han kan være en fin fyr, om man ikke selv er så vrang.. mens han jeg er med nå, føler jeg hverken trygghet, forståelse eller tilknytning til. 

Altså, et stort rot. Og det som hemmer meg fra å reise meg opp av denne situasjonen, er skammen og selvbebreidelsen over å ha reagert slik jeg gjorde på det som skjedde med "kompisen". Jeg skjønner hvorfor jeg følte det slik, og det gjør faktisk han og, men jeg takler ikke det at jeg mistet kontrollen over hvem og hva jeg snakket om det til ol. At jeg sa det "høyt" liksom.. 

ts

Anonymkode: 76469...16b

Ok, så jeg skjønner det slik at måten "kompis" reagerte på da du traff en ny , var så stygg og forferdelig , at du følte hele forholdet med ham (venner altså) hadde vært en illusjon ? At han sa så mye fæle ting til deg at du følte deg voldtatt i stede for at det egentlig var noe som bare skjedde ,uplanlagt ? At han med sine ord og reaksjon gjorde alt bare nedrig og skittent ? 
Nå har dere snakket om det, ordnet opp og blitt venner igjen , men du har så dårlig samvittighet fordi du fortalte til venner det som skjedde ?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Fjelltopp skrev:

Ok, så jeg skjønner det slik at måten "kompis" reagerte på da du traff en ny , var så stygg og forferdelig , at du følte hele forholdet med ham (venner altså) hadde vært en illusjon ? At han sa så mye fæle ting til deg at du følte deg voldtatt i stede for at det egentlig var noe som bare skjedde ,uplanlagt ? At han med sine ord og reaksjon gjorde alt bare nedrig og skittent ? 
Nå har dere snakket om det, ordnet opp og blitt venner igjen , men du har så dårlig samvittighet fordi du fortalte til venner det som skjedde ?

Ja nettopp!! Du forsto alt riktig! 

Anonymkode: 76469...16b

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Fjelltopp skrev:

Ok, så jeg skjønner det slik at måten "kompis" reagerte på da du traff en ny , var så stygg og forferdelig , at du følte hele forholdet med ham (venner altså) hadde vært en illusjon ? At han sa så mye fæle ting til deg at du følte deg voldtatt i stede for at det egentlig var noe som bare skjedde ,uplanlagt ? At han med sine ord og reaksjon gjorde alt bare nedrig og skittent ? 
Nå har dere snakket om det, ordnet opp og blitt venner igjen , men du har så dårlig samvittighet fordi du fortalte til venner det som skjedde ?

Hva med deg da? 

TS

Anonymkode: 76469...16b

[Fjelltopp]

Da tenker jeg litt sånn, at hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for å ha fortalt venner om "kompis" reaksjon og om alt det vemlige han sa til deg  ? Du følte jo det du følte når det skjedde,  det var jo dine ekte følelser.  Det er helt vanlig og normalt å søke støtte, hjelp, råd eller bare å få snakke ut, hos venner når det skjer ting med oss. 

Og han du er sammen med nå , bør du kanskje vurdere om du skal la gå når du ikke føler de rette tingene med ham . Trygghet er veldig viktig å kunne føle med en kjæreste..
Ikke bruk deg opp i feile forhold , det ødelegger så mye for deg i fremtiden . 

[Fjelltopp]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med deg da? 

TS

Anonymkode: 76469...16b

I mitt tilfelle var det ikke akkurat jeg som "dret" meg ut , det var kjæresten og samboeren min. 
Jeg var gravid i 7 mnd da jeg fikk vite at han hadde vært utro med min beste venninne og at det var planlagt fra deres side, det hadde også skjedd mer en 1 gang. 
Det høres kanskje ikke så galt ut , men det er det verste jeg har opplevd i livet . Jeg har aldri blitt så såret noen gang igjen, og dette er 20 år siden nå 
Det endret hele livet mitt slik det var på den tiden , jeg følte virkelig at alle var med på det , at alle visste om det og hadde dekket over for de to , jeg visste ikke lenger hvem jeg kunne stole på. 
Så fødte jeg datteren min og ble alenemor, jeg klarte ikke å fortsette forholdet til faren , men jeg hadde prøvd for hennes del , men det ble slutt da hun var 1 år . Og jeg har vel stort sett vært alene siden .

[AnonymBruker]

Hva slags regel har du egentlig bitt deg fast i og gitt deg selv, undrer jeg på? 

Høres ut som at du trenger å slå et slag for «det virkelige livet» og at dette innebærer at man «driter seg litt ut».

Og nå har du opplevd at du må utforske og definere den gamle utgåtte regelen din som du har gitt deg selv og definere et nytt, bedre og konstruktivt alternativ. Den gamle Deg var sikkert flott hun altså, men den nye er sikkert mye klokere og mye bedre.

Hvis du ikke kan gjøre feil, må du teste hva som skjer dersom du gjør en feil, innrømmer det og prøver å rette det opp igjen. 

Vi danner oss nye erfaringer, det er helt naturlig og det er slik vi utvikler oss og lærer. Det er slik vi lærer og utvikler oss. 

Refererer til en flott ytring, skrevet av psykolog Tommy M. Sotkajærvi. Publisert i NRK Ytring

Med andre ord må du begynne å godta at du har fått en erfaring...

Du er ikke ødelagt

Psykiske lidelser blir ofte sett på som en iboende feil hos menneskene som rammes. Men du er ikke ødelagt selv om du er knust – du er potensial.

Jeg husker ordene så godt.

– Du skal nok se at det blir menneske av meg også.

Det ble ytret av en av mine første pasienter i det vi var i ferd med å avslutte en lengre terapi, uten at vi var kommet helt i mål. Pasienten skulle fortsette sin ferd i psykiatrien, over til en annen instans, og kommentaren kom på vei ut døren.

Jeg ble perpleks, men fikk formidlet at det syntes jeg han allerede var – selvfølgelig. Jeg mente det av hele mitt hjerte. Jeg så et menneske full av ressurser, med noen utfordringer. Allikevel ble jeg sittende og undre: Hva var det som gjorde at pasienten følte behov for å ytre dette?

Tror lidelsen er en iboende feil

Med årene tror jeg at jeg har forstått noe bedre.

Psykiske lidelser, enten det er en depresjon, traumelidelse, angst eller andre plager, har en lei tendens til å få oss til å føle at det er noe galt med oss. At vi på en eller annen måte er ødelagte. At den psykiske lidelsen er et tegn på en moralsk svakhet, at de belastningene som tippet oss over kanten ikke ville tippet de «normale», at man er blitt lidende er et resultat av en iboende feil i konstruksjonen. Denne formen for selvstigma er ofte en del av selve lidelsesbildet.

Sitat

Denne formen for selvstigma er ofte en del av selve lidelsesbildet.

Underbygger selvstigmaet

Selvstigma underbygges dessverre i enkelte tilfeller utilsiktet gjennom hjelpernes forsøk på å hjelpe, i tillegg til samfunnet generelt. Gjennom psykiatere som forklarer depresjon med at «det jo er en del depresjon i familien, slike ting vet vi er arvelig. En kjemisk ubalanse». Det er i genene, feilkonstruksjon.

Eller terapeuten som bare ser symptomer som må fjernes. Når diagnoser settes, og formidles som «livsvarige».

Eller når man blir «frisk», men egentlig ikke. Ikke så snart en potensiell arbeidsgiver får vite at man har slitt psykisk. Da er man en risiko, en tikkende bombe på vei mot neste sykemelding.

Fra psykiatri til pottemakeri

En eller annen gang på 1500-tallet fikk den japanske shogun Ashikaga Yoshimasa skadet sin dyrebare kinesiske teskål. Skålen ble først sendt til Kina for å repareres, bare for å returneres, satt sammen igjen av stygge metallstifter.

Misnøyen må ha vært stor hos shogun Yoshimasa, for japanske håndverkere satte kort tid etter i gang en jakt på alternative måter å reparere ødelagt pottemakeri. Løsningen var Kintsukuroi, eller å reparere med gull.

Det ødelagte pottemakeriet ble reparert med en spesiell lakkmiks som inneholdt edelt metall, som gull, sølv eller platina. Ofte ansett som vakrere enn originalen, ble denne type kunstverk på et tidspunkt så populært blant japanske samlere at flere ble beskyldt for å ødelegge dyre gjenstander kun for å få det reparert igjen.

Vi er alle unormale

På samme måte som teskåler, opplever vi mennesker våre egne belastninger gjennom livet. Noen ganger mister vi biter av oss selv, andre ganger går vi i knus. Psykisk som fysisk, selv om førstnevnte er usynlig for det blotte øye.

I narsissismens tidsalder, der så mange av oss opererer som vår egen PR-agent, er det utfordrende å akseptere at vi ikke er den filtrerte Facebook-profilen som definerer et normalt menneske. Sammenlignet med en uoppnåelig norm, er vi alle unormale. Veien er kort til en opplevelse av å være feil eller ødelagt.

Sitat

Noen ganger mister vi biter av oss selv, andre ganger går vi i knus.

Det er en dypere, filosofisk mening ved de japanske håndverkernes arbeid. Selv om Kintsukuroi oversatt er definert «å reparere med gull», gir det lite mening å bruke ordet reparere.

Hva de gjorde var ikke å reparere en gjenstand, men å inkorporere og framheve skaden den hadde blitt påført som noe av egen verdi. En del av historien som ikke burde skjules, men bokstavelig talt skinne. Den knuste vasen var ikke lenger noe ødelagt, men en mulighet.

En ressurs til å skape noe. Vakrere. Sterkere. Hvis eksistens ikke hadde vært mulig uten traumet den opprinnelige gjenstanden hadde blitt påført.

Hva ønsker jeg å formidle med dette?

Jeg vil gjerne si til deg som leser: Du er ikke ødelagt, selv når du er knust. Du er potensial. Ingen kan reparere deg, for du er aldri den du var i går. Livet går framover, ikke bakover. Du er ikke en feilkonstruksjon, men en variasjon av en konstruksjon. Der du tåler mye, tåler andre mindre – og vice versa.

Sitat

Du er ikke en feilkonstruksjon, men en variasjon av en konstruksjon.

Hvordan du tenker og føler er alltid et forsøk på å mestre en vanskelig situasjon. Det bør ikke defineres i termer av feil eller riktig – men hvorvidt det hjelper deg å leve det livet du ønsker på sikt. Arrene du bærer er kanskje ikke synlige for det blotte øye, men du kan likevel ikle dem edelt metal ved å bruke dem som lærdom på veien videre.

Og for deg som møter mennesker som sliter, enten du er hjelper eller arbeidsgiver: Du kan også se skjønnheten og potensialet i de du møter. Kintsukuroi sier oss noe om perspektivets makt, at du gjennom å endre måten du ser på ting kan låse opp potensial der du ikke så noe. De som har opplevd psykisk lidelse har vært gjennom helvete og overlevd. Det krever styrke, og sier ofte mer om ressurser enn om risiko.

Skjønnhet i søppel. Arr som skinner. Stor klokskap kan utvises av en enkel pottemaker. 

https://www.nrk.no/ytring/du-er-ikke-odelagt-1.13111270

_____________________________________________

I mine ører, ts, så høres det ut som at du tenker at du må være perfekt for å være god nok. Men du vil lære så lenge du lever: Du er ikke perfekt, sidemannen din er ikke perfekt. 

Og til spørsmålet ditt: Har andre driti seg ut?

JA. Mange ganger...De aller, aller fleste av oss!

Anonymkode: 5b55c...80c

[AnonymBruker]

9 timer siden, Fjelltopp skrev:

Da tenker jeg litt sånn, at hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for å ha fortalt venner om "kompis" reaksjon og om alt det vemlige han sa til deg  ? Du følte jo det du følte når det skjedde,  det var jo dine ekte følelser.  Det er helt vanlig og normalt å søke støtte, hjelp, råd eller bare å få snakke ut, hos venner når det skjer ting med oss. 

Og han du er sammen med nå , bør du kanskje vurdere om du skal la gå når du ikke føler de rette tingene med ham . Trygghet er veldig viktig å kunne føle med en kjæreste..
Ikke bruk deg opp i feile forhold , det ødelegger så mye for deg i fremtiden . 

Takk for at du sier slik, det gjør godt å høre.. det er nettopp det psykologer/ helsesøstre og venner også sier, at jeg ikke kan straffe meg selv for reaksjonen min fordi det var slik det var for meg der og da.

men jeg klarer ikke helt å legge bak meg at jeg følte det som voldtekt.. at jeg har sagt det høyt og enda verre, skrevet det til venner som jeg ikke ville sett på som venner normalt sett. 

Jeg har liksom tilgivelse og forståelse ovenfor meg selv på at jeg Følte det slik inni meg, men ikke å ha sagt det høyt. Jeg har liksom aldri mistet kontrollen/ tenkt så lite relasjonelt før, og det føles ut som jeg har sunket lavt og skuffet meg selv. 

ts

Anonymkode: 76469...16b

[AnonymBruker]

9 timer siden, Fjelltopp skrev:

I mitt tilfelle var det ikke akkurat jeg som "dret" meg ut , det var kjæresten og samboeren min. 
Jeg var gravid i 7 mnd da jeg fikk vite at han hadde vært utro med min beste venninne og at det var planlagt fra deres side, det hadde også skjedd mer en 1 gang. 
Det høres kanskje ikke så galt ut , men det er det verste jeg har opplevd i livet . Jeg har aldri blitt så såret noen gang igjen, og dette er 20 år siden nå 
Det endret hele livet mitt slik det var på den tiden , jeg følte virkelig at alle var med på det , at alle visste om det og hadde dekket over for de to , jeg visste ikke lenger hvem jeg kunne stole på. 
Så fødte jeg datteren min og ble alenemor, jeg klarte ikke å fortsette forholdet til faren , men jeg hadde prøvd for hennes del , men det ble slutt da hun var 1 år . Og jeg har vel stort sett vært alene siden .

Det det hørtes så absolutt galt ut.. stor klem Til deg! 

Det var på ganske lik måte alt Hos meg også startet.. og jeg klarte ikke å gå, så han hadde meg rundt lillefingeren med regelmessige svik i godt over et år. Heldigvis var det ikke barn inn i bildet.. 

hvordan går det med deg i dag?

ts

Anonymkode: 76469...16b

[Gjest Walkingdead]

Hele tiden. Gjeld (før), haug med inkasso (før), venner som har ditchet når jeg har hatt det vanskelig. Offentlig kritikk av andre hvor jeg har vært på viddene og måtte gå lenge i skammekroken. Noen ganger lurer jeg på om jeg gjør noe annet enn å drite meg ut. Har stor glede av det, lærer masse. Driter meg aldri ut på samme måte.

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det lærte meg at jeg ikke er perfekt..

Noe av det beste jeg har lært her i verden  Det har gjort meg til et bedre menneske som tar ansvar for meg selv.

Anonymkode: d9553...503

Men så du det med en gang, hva du hadde lært? Eller var det først etter du hadde kommet deg videre?

ts

Anonymkode: 76469...16b

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags regel har du egentlig bitt deg fast i og gitt deg selv, undrer jeg på? 

Høres ut som at du trenger å slå et slag for «det virkelige livet» og at dette innebærer at man «driter seg litt ut».

Og nå har du opplevd at du må utforske og definere den gamle utgåtte regelen din som du har gitt deg selv og definere et nytt, bedre og konstruktivt alternativ. Den gamle Deg var sikkert flott hun altså, men den nye er sikkert mye klokere og mye bedre.

Hvis du ikke kan gjøre feil, må du teste hva som skjer dersom du gjør en feil, innrømmer det og prøver å rette det opp igjen. 

Vi danner oss nye erfaringer, det er helt naturlig og det er slik vi utvikler oss og lærer. Det er slik vi lærer og utvikler oss. 

Refererer til en flott ytring, skrevet av psykolog Tommy M. Sotkajærvi. Publisert i NRK Ytring

Med andre ord må du begynne å godta at du har fått en erfaring...

Du er ikke ødelagt

Psykiske lidelser blir ofte sett på som en iboende feil hos menneskene som rammes. Men du er ikke ødelagt selv om du er knust – du er potensial.

Jeg husker ordene så godt.

– Du skal nok se at det blir menneske av meg også.

Det ble ytret av en av mine første pasienter i det vi var i ferd med å avslutte en lengre terapi, uten at vi var kommet helt i mål. Pasienten skulle fortsette sin ferd i psykiatrien, over til en annen instans, og kommentaren kom på vei ut døren.

Jeg ble perpleks, men fikk formidlet at det syntes jeg han allerede var – selvfølgelig. Jeg mente det av hele mitt hjerte. Jeg så et menneske full av ressurser, med noen utfordringer. Allikevel ble jeg sittende og undre: Hva var det som gjorde at pasienten følte behov for å ytre dette?

Tror lidelsen er en iboende feil

Med årene tror jeg at jeg har forstått noe bedre.

Psykiske lidelser, enten det er en depresjon, traumelidelse, angst eller andre plager, har en lei tendens til å få oss til å føle at det er noe galt med oss. At vi på en eller annen måte er ødelagte. At den psykiske lidelsen er et tegn på en moralsk svakhet, at de belastningene som tippet oss over kanten ikke ville tippet de «normale», at man er blitt lidende er et resultat av en iboende feil i konstruksjonen. Denne formen for selvstigma er ofte en del av selve lidelsesbildet.

Underbygger selvstigmaet

Selvstigma underbygges dessverre i enkelte tilfeller utilsiktet gjennom hjelpernes forsøk på å hjelpe, i tillegg til samfunnet generelt. Gjennom psykiatere som forklarer depresjon med at «det jo er en del depresjon i familien, slike ting vet vi er arvelig. En kjemisk ubalanse». Det er i genene, feilkonstruksjon.

Eller terapeuten som bare ser symptomer som må fjernes. Når diagnoser settes, og formidles som «livsvarige».

Eller når man blir «frisk», men egentlig ikke. Ikke så snart en potensiell arbeidsgiver får vite at man har slitt psykisk. Da er man en risiko, en tikkende bombe på vei mot neste sykemelding.

Fra psykiatri til pottemakeri

En eller annen gang på 1500-tallet fikk den japanske shogun Ashikaga Yoshimasa skadet sin dyrebare kinesiske teskål. Skålen ble først sendt til Kina for å repareres, bare for å returneres, satt sammen igjen av stygge metallstifter.

Misnøyen må ha vært stor hos shogun Yoshimasa, for japanske håndverkere satte kort tid etter i gang en jakt på alternative måter å reparere ødelagt pottemakeri. Løsningen var Kintsukuroi, eller å reparere med gull.

Det ødelagte pottemakeriet ble reparert med en spesiell lakkmiks som inneholdt edelt metall, som gull, sølv eller platina. Ofte ansett som vakrere enn originalen, ble denne type kunstverk på et tidspunkt så populært blant japanske samlere at flere ble beskyldt for å ødelegge dyre gjenstander kun for å få det reparert igjen.

Vi er alle unormale

På samme måte som teskåler, opplever vi mennesker våre egne belastninger gjennom livet. Noen ganger mister vi biter av oss selv, andre ganger går vi i knus. Psykisk som fysisk, selv om førstnevnte er usynlig for det blotte øye.

I narsissismens tidsalder, der så mange av oss opererer som vår egen PR-agent, er det utfordrende å akseptere at vi ikke er den filtrerte Facebook-profilen som definerer et normalt menneske. Sammenlignet med en uoppnåelig norm, er vi alle unormale. Veien er kort til en opplevelse av å være feil eller ødelagt.

Det er en dypere, filosofisk mening ved de japanske håndverkernes arbeid. Selv om Kintsukuroi oversatt er definert «å reparere med gull», gir det lite mening å bruke ordet reparere.

Hva de gjorde var ikke å reparere en gjenstand, men å inkorporere og framheve skaden den hadde blitt påført som noe av egen verdi. En del av historien som ikke burde skjules, men bokstavelig talt skinne. Den knuste vasen var ikke lenger noe ødelagt, men en mulighet.

En ressurs til å skape noe. Vakrere. Sterkere. Hvis eksistens ikke hadde vært mulig uten traumet den opprinnelige gjenstanden hadde blitt påført.

Hva ønsker jeg å formidle med dette?

Jeg vil gjerne si til deg som leser: Du er ikke ødelagt, selv når du er knust. Du er potensial. Ingen kan reparere deg, for du er aldri den du var i går. Livet går framover, ikke bakover. Du er ikke en feilkonstruksjon, men en variasjon av en konstruksjon. Der du tåler mye, tåler andre mindre – og vice versa.

Hvordan du tenker og føler er alltid et forsøk på å mestre en vanskelig situasjon. Det bør ikke defineres i termer av feil eller riktig – men hvorvidt det hjelper deg å leve det livet du ønsker på sikt. Arrene du bærer er kanskje ikke synlige for det blotte øye, men du kan likevel ikle dem edelt metal ved å bruke dem som lærdom på veien videre.

Og for deg som møter mennesker som sliter, enten du er hjelper eller arbeidsgiver: Du kan også se skjønnheten og potensialet i de du møter. Kintsukuroi sier oss noe om perspektivets makt, at du gjennom å endre måten du ser på ting kan låse opp potensial der du ikke så noe. De som har opplevd psykisk lidelse har vært gjennom helvete og overlevd. Det krever styrke, og sier ofte mer om ressurser enn om risiko.

Skjønnhet i søppel. Arr som skinner. Stor klokskap kan utvises av en enkel pottemaker. 

https://www.nrk.no/ytring/du-er-ikke-odelagt-1.13111270

_____________________________________________

I mine ører, ts, så høres det ut som at du tenker at du må være perfekt for å være god nok. Men du vil lære så lenge du lever: Du er ikke perfekt, sidemannen din er ikke perfekt. 

Og til spørsmålet ditt: Har andre driti seg ut?

JA. Mange ganger...De aller, aller fleste av oss!

Anonymkode: 5b55c...80c

Takk for et langt og innholdsrikt svar  

du har nok rett i det du avslutter med, jeg har nok svært liten aksept for at jeg kan gjøre feil.. eller, jeg har gjort mye "dumt" i andre sine øyne, men da har jeg følt at jeg har vært ved mine fulle fem, og gått inn i det med hele meg. 

Det som skjedde her var bare så ødeleggende og så dumt for så mye, jeg føler det tok fra meg så mye fint.. og det var liksom så unødvendig. Har aldri følt på en slik tap av kontroll, og den har trykt meg helt ned i bakken.. er som om jeg ikke klarer å komme videre før dette er "ugjort" på et vis, men jo mer jeg prøver å stryke over dette så roter jeg jo bare til mer for meg selv.. 

ts

Anonymkode: 76469...16b

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et langt og innholdsrikt svar  

du har nok rett i det du avslutter med, jeg har nok svært liten aksept for at jeg kan gjøre feil.. eller, jeg har gjort mye "dumt" i andre sine øyne, men da har jeg følt at jeg har vært ved mine fulle fem, og gått inn i det med hele meg. 

Det som skjedde her var bare så ødeleggende og så dumt for så mye, jeg føler det tok fra meg så mye fint.. og det var liksom så unødvendig. Har aldri følt på en slik tap av kontroll, og den har trykt meg helt ned i bakken.. er som om jeg ikke klarer å komme videre før dette er "ugjort" på et vis, men jo mer jeg prøver å stryke over dette så roter jeg jo bare til mer for meg selv.. 

ts

Anonymkode: 76469...16b

Hva er det som er ødelagt? Og hvordan har du rotet det mer til?

Forteller menneskene rundt deg at du bør legge deg ned full av skam? 

Hva slags resultat ønsker du av det hele?

Anonymkode: 5b55c...80c

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som er ødelagt? Og hvordan har du rotet det mer til?

Forteller menneskene rundt deg at du bør legge deg ned full av skam? 

Hva slags resultat ønsker du av det hele?

Anonymkode: 5b55c...80c

Det er vell ingenting sett utenfra, men jeg føler det så veldig slik.. da jeg ikke kommer meg opp og videre fra dette, føler denne feilen definerer meg som menneske..  

nei, det er ingen som er sur på meg og de sier de forstår at jeg reagerte som jeg gjorde. Men det gjør ikke jeg.. jeg forstår følelsene mine, men ikke reaksjonen.. det er ikke meg å ikke ha kontroll, og det har gått veldig ut over selvtilliten min.. 

Ts

Anonymkode: 76469...16b