Psykisk sykt barn.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men du gjør den feilen mange gjør, dui ser på hva han oppnår og gjør, ikke hvordan han har blitt som menneske og individ. Mange merker ikke hvordan de endrer personlighet etter å ha gått på slike piller, de merker ikke at de mister evnen til å føle subtile typer følelser (hos noen er effekten mildere enn andre)

Det er gjerne år etter pillebruken er over, når man har fått et mer stabilt og normalt liv, det er da man merker det som mangler. Det er vanskelig å merke forskjellen når man sammenligner seg med en deprimert versjon av seg selv.

At han føler mørke følelser når han går av pillene er et stort rødt flagg. For tror du pillene er så snevre at de bare påvirker det ene området i hjernen som gir dystre tanker? Og hva tror du det betyr at han ikke føler de dystre følelsene lenger? Det vil kanskje føles bra for han nå, men det vil komme et punkt der sorg er viktig for å heles- for eks ved dødsfall har sorg en viktig funksjon der man jobber gjennom det og blir bedre. Er du ute av stand til å være trist, mister du en viktig del av deg selv.

Det er så naivt at man tror disse pillene bare fjerner det man ikke vil ha og alt annet er toppen. Du er vitne til at din egen sønn har blitt lobotomert

Det er for øvrig vist at mange blir immune mot dosen de tar og må ta høyere dose eller pillene slutter fungere 

https://www.theguardian.com/society/2017/may/06/dont-know-who-am-antidepressant-long-term-use?utm_source=pocket&utm_medium=email&utm_campaign=pockethits

Anonymkode: 4eabe...501

For noen er antidepressiva livsnødvendig medisin. Hvis alternativet er at mennesker tar sitt eget liv eller lever resten av livet sitt langt nedi gjørma med bare svarte dager - ja da bør også du forstå at medikamenter noen ganger kan være helt nødvendig. Immunitetsutvikling mot antidepressiva er ikke vanlig.

Anonymkode: d61c3...be0

[AnonymBruker]

Denne tråden har sporet helt av🤷🏼‍♀️ Antidepressiva er ikke "døden". Altså, i perioder kan det gjøre livet mer levelig. Og vi må leve det så godt vi kan etter evne, allt må ikke være sånn eller sånn. Alle er forskjellig, og medisin virker individuellt. Har selv mange brukere som står på dette, Av veldig mange forsjellige årsaker. 

Uansett, fastlege først. Og du må si at du ikke takler dette. Du må få hjelp. Om du så mye som ympter frempå at dette takler du, så kommer du bakerst i køen. 

Hvorfor er hun suicidal? Er det grunnet mobbing, mangel på venner, ting som har hendt, angst eller en mix? Dette bør jobbes med. Kansje hjelper det å bytte miljø? Det kan være lettere å starte på nytt, og gjerne noe som gir mestring. Men hun må ville det selv. Håper du får god hjelp, og ikke gi deg. 

Og er det akutt fare, legevakt og innleggelse akuttpsyk. Barn/ungdom. 

Anonymkode: acd44...191

[Femmefatal]

Hei!

Jeg har/og er i samme situasjon som deg, og kan gi deg noen konkrete råd/tlfnummer. Send meg en pm så kan du få noen nyttige tips på fremgangsmåte. Viktig at du tar tak i dette før hun fyller 18 år, for da er det mye lettere å få hjelp.

 

[AnonymBruker]

TS. her. Tusen takk for alle svar. Men veldig fint om dere tar diskusjonen om medisiner ett annet sted. For det sporer av fullstendig.

Vi har time til legen på fredag, så får vi se da.

Anonymkode: ea976...0bc

[AnonymBruker]

Sender deg en klem trådstarter. Kan ikke si jeg vet hvordan du har det, for det vet kun du. Men er også alenemor med en datter som sliter psykisk. Man kommer til punkt man tror man ikke klarer mer, men man gjør det allikevel. Men si du må ha hjelp, gå til barnevern, helsesøster, lege, si du MÅ ha henvisning til Bup ellers klarer du ikke mer. Det er for ille at det skal være sånn i Norge at det skal være så vanskelig å få hjelp.... Jeg håper det går bra hos legen i morgen.

 

Anonymkode: c75a2...175

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Og leit å høre at du måtte gå gjennom dette som ung.

Vi fikk hjelp av BUP da hun var 11 år, og bare hadde separasjonsangst. Men vi fikk bare tilbud om samtaler, noe som ikke hjalp så mye. Og problemet var ikke så stort. Så vi sluttet da datteren min ønsket det. Så ble hun eldre og ble virkelig dårlig, det var da vi sendte 3 søknader til BUP, før vi kom inn, og der fikk vi egentlig kjeft først, og beskjed om at vi ikke hadde noe der og gjøre. Og da fortalte min datter at det eneste hun tenkte på, var å ta livet sitt, og att alt var bare svart. Så utrolig stolt over denne sterke jenta, som klarer å sette ord på hva hun går igjennom. Så fikk hun gå i samtaler der, men hun fikk ikke noe ut av samtalene, og både hun og jeg, ba om at hun måtte få behandling, og ikke bare samtaler. Da fikk vi beskjed om at de hadde ikke noe mer å tilby oss, og vi fikk ikke gå der lenger. Jeg klagde, men vi fikk ikke gå der mer. Så har hun prøvd helsesøstre, men hun føler selv hun er så utrolig lei av å prate, av å fortelle det samme igjen og igjen. Hun vil ha hjelp til å bli bedre. Men så ble hun mye bedre, og det eneste hun slet med var sosial angst, og vi fikk da tilbud om ett kortvarig tilbud i kommunen, og der kom hun til en fantastisk psykolog, som klarte å hjelpe henne en del med angsten. Dette var og spesielt med tanke på å starte på videregående. Og det sosiale har gått utrolig bra. Denne psykologen har sluttet, og tilbudet var uansett bare kortvarig.

Hun er bare moderat deprimert nå, men jeg er jo livredd for hvor dårlig hun kan bli, det kan jo like så godt bli bedre og. Hun ønsker selv ingen kontakt med BUP. Grunnet de dårlige erfaringene hun har med de. Privat psykolog er dessverre ikke aktuelt. Jeg har laveste sats AAP, og hun går på privatskole, og holder på med en idrett. Begge deler fordi det er bra for henne. Så jeg har virkelig ikke råd til privat. Og billigste private her koster 1100 kr pr time. Men vi skal til fastlegen, og høre hva han sier. Han er fantastisk.

Og er det andre som har erfaringer, så vil jeg svært gjerne høre.

Anonymkode: ea976...0bc

Føler med deg! 

Skrev et innlegg her for en stund siden, da jeg har et barn som sliter med samme problematikken, men er mye yngre (syv år). Barnet fikk også avslag hos BUP fordi han virker så ressurssterk/faglig dyktig og hadde meg som også har ressurssterk til å støtte han. Problemet eskalerte veldig og jeg er i ferd med å knekke sammen under presset og tankene på at barnet ikke har det bra. 

Er i gang igjen med ny runde på bup og skolen er heldigvis veldig «på», med kjenner meg veldig igjen i situasjonen din. ❤️❤️ det virker likevel som om du gjør så godt du kan og det må du også vite og ta innover deg, oppi alt som er vanskelig!

stor klem til deg ❤️

Anonymkode: 7be7d...71a

[sofie777]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og avsporing, samt svar til dette

sofie777, mod

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg! 

Skrev et innlegg her for en stund siden, da jeg har et barn som sliter med samme problematikken, men er mye yngre (syv år). Barnet fikk også avslag hos BUP fordi han virker så ressurssterk/faglig dyktig og hadde meg som også har ressurssterk til å støtte han. Problemet eskalerte veldig og jeg er i ferd med å knekke sammen under presset og tankene på at barnet ikke har det bra. 

Er i gang igjen med ny runde på bup og skolen er heldigvis veldig «på», med kjenner meg veldig igjen i situasjonen din. ❤️❤️ det virker likevel som om du gjør så godt du kan og det må du også vite og ta innover deg, oppi alt som er vanskelig!

stor klem til deg ❤️

Anonymkode: 7be7d...71a

Tusen takk for svar. Og leit å høre at dere sliter, håper dere får all hjelp dere trenger.

Jeg blir ganske frustrert og, over at det skal være så vanskelig for barn å få hjelp når de sliter, for det burde virkelig ikke være sånn. For det er jo når de er barn man kan hjelpe de, og hjelpe de til å få ett flott liv, få en utdannelse og klare seg bra som voksne. Hvis ett barn sliter i mange år som barn og ikke får hjelp, blir det ikke lett å hjelpe. Og jeg har virkelig måtte kjempe hardt for å få den hjelpen til min datter, jeg har jo kjempet for å få henne på BUP, så til annen psykolog, helsesøster, en annen helsestasjon, vært på så mange møter på skolen hun gikk på før, så byttet over til privatskole, da de ikke gjorde noe.

Jeg har takk og pris ett veldig godt forhold til min datter, og hun er en fantastisk. I dag har vært en bra dag og, og jeg håper jo virkelig at det kommer til å gå bra framover.

Anonymkode: ea976...0bc

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sender deg en klem trådstarter. Kan ikke si jeg vet hvordan du har det, for det vet kun du. Men er også alenemor med en datter som sliter psykisk. Man kommer til punkt man tror man ikke klarer mer, men man gjør det allikevel. Men si du må ha hjelp, gå til barnevern, helsesøster, lege, si du MÅ ha henvisning til Bup ellers klarer du ikke mer. Det er for ille at det skal være sånn i Norge at det skal være så vanskelig å få hjelp.... Jeg håper det går bra hos legen i morgen.

 

Anonymkode: c75a2...175

Tusen takk for svar. Håper dere får all hjelp dere trenger.

Og ja, man får all den styrken man trenger. Selv om man tror gang på gang, at nå klarer man ikke mer.

Anonymkode: ea976...0bc