Psykisk sykt barn.

[AnonymBruker]

Jeg har en tenårings datter, som har slitt psykisk de siste 5 årene. Det har vært i veldig varierende grad, startet med lett separasjonsangst, så ble det angst for litt div, så depresjon og sosial angst. For 2 år siden, var det virkelig ille, da var hun suicidal og hadde det grusomt. Jeg er 100% alene med henne, og hennes yngre søster. Så dette krevde jo utrolig mye av meg, jeg satt oppe med henne så mange netter, da hun hadde så grusomme tanker, og var suicidal. Etter hvert gikk jeg på en smell. Da jeg jobbet 100%, og skulle ta meg av henne og lillesøsteren. Men det gikk bedre, så fikk vi en ganske rolig periode. Hun kom til en psykolog som faktisk hjalp. Men psykologen sluttet i sommer, og vi følte at alt gikk så bra, at nå var det ikke behov lenger. Men nå har hun startet på videregående, og det er mye for henne. For videregående krever jo mer enn ungdomsskolen, og hun har jo noen hull fra ungdomsskolen, da hun nesten ikke var der. Så hun starter å bli deprimert igjen.

Og jeg kjenner på hele meg, at jeg orker ikke mer, det gjør fysisk vondt i hele meg, bare med tanke på hvordan det var. Jeg har og hele veien vært veldig alene i dette. Da jeg er alene med barna, har ikke familie. Og vi har møtt stengte dører overalt. BUP har vi fått avslag av 3 ganger. Vi fikk møte der tilslutt da hun var på sitt dårligste. Men de mener at jeg gir så god støtte, at da trenger vi ikke BUP. De legger bare alt ansvar på meg. Jeg går til psykolog, nesten komisk at det er mye lettere for meg å få time til psykolog.

Det jeg lurer på er om vi har krav på noe hvis hun blir veldig dårlig igjen? Har jeg krav på noe? Og tips til hvordan jeg skal holde ut. Dere andre som har barn som sliter psykisk, hvordan klarer dere det? Har dere noen tips til hvordan takle det?

Anonymkode: ea976...0bc

[AnonymBruker]

Du bør ringe ditt lokale Barnevern og høre om de kan hjelpe dere.

Anonymkode: fe31c...a0c

[AnonymBruker]

Du bør klage inn vedtakene fra BUP til fylkeslege. De kan ikke nekte et sykt barn oppfølging fordi "familien er så ressurssterk".

Anonymkode: 6e84d...fcb

[AnonymBruker]

Kontakt helsesøster. På VGS tror jeg psykologer er innom et visst antall ganger i måneden, det var sånn før i hvertfall. Så da kan du prøve å få henne inn der gjennom helsesøster. 

Anonymkode: 3adb7...071

[Gjest supernova_87]

Ta kontakt med barnevernet. De skal hjelpe i slike tilfeller, du kan få hjelpetiltak eller avlastning. Det er også forskjellige tilbud i ulike kommuner, dette er nok noe barnevernet har oversikt over. 

[mjauritz]

Jeg kjenner meg veldig igjen i datteren din, og det er fint du er der for henne. Mamma gjorde som deg, men møtte motgang og sviktet meg halvveis ved å ikke skaffe meg den hjelpen jeg trengte (jeg var for ung til å fikse det selv) og jeg slet lenge og mye. Har litt problemer med forholdet vårt i dag fordi jeg følte meg så vanvittig alene i situasjonen.

Ta kontakt med fastlege, få hun inn, og hvis BUP ikke tar hun imot så be om et møte med en av de som snakker med henne. Det kan være at hun selv ikke klarer å åpne seg så mye som faktisk krever for at BUP skal ta deg på alvor (var i hvert fall sånn jeg opplevde det). Er hun suicidal så kan det være en mulighet å ta kontakt med psykiatrisk avd. på sykehuset for innleggelse, da blir hun i hvert fall tatt på alvor hos BUP. 

Funker ikke noe av det så gå privat, det er dyrt, men for en kort periode kan det hjelpe for å få hun inn i det offentlige.

[AnonymBruker]

1 time siden, mjauritz skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i datteren din, og det er fint du er der for henne. Mamma gjorde som deg, men møtte motgang og sviktet meg halvveis ved å ikke skaffe meg den hjelpen jeg trengte (jeg var for ung til å fikse det selv) og jeg slet lenge og mye. Har litt problemer med forholdet vårt i dag fordi jeg følte meg så vanvittig alene i situasjonen.

Ta kontakt med fastlege, få hun inn, og hvis BUP ikke tar hun imot så be om et møte med en av de som snakker med henne. Det kan være at hun selv ikke klarer å åpne seg så mye som faktisk krever for at BUP skal ta deg på alvor (var i hvert fall sånn jeg opplevde det). Er hun suicidal så kan det være en mulighet å ta kontakt med psykiatrisk avd. på sykehuset for innleggelse, da blir hun i hvert fall tatt på alvor hos BUP. 

Funker ikke noe av det så gå privat, det er dyrt, men for en kort periode kan det hjelpe for å få hun inn i det offentlige.

Tusen takk for svar. Og leit å høre at du måtte gå gjennom dette som ung.

Vi fikk hjelp av BUP da hun var 11 år, og bare hadde separasjonsangst. Men vi fikk bare tilbud om samtaler, noe som ikke hjalp så mye. Og problemet var ikke så stort. Så vi sluttet da datteren min ønsket det. Så ble hun eldre og ble virkelig dårlig, det var da vi sendte 3 søknader til BUP, før vi kom inn, og der fikk vi egentlig kjeft først, og beskjed om at vi ikke hadde noe der og gjøre. Og da fortalte min datter at det eneste hun tenkte på, var å ta livet sitt, og att alt var bare svart. Så utrolig stolt over denne sterke jenta, som klarer å sette ord på hva hun går igjennom. Så fikk hun gå i samtaler der, men hun fikk ikke noe ut av samtalene, og både hun og jeg, ba om at hun måtte få behandling, og ikke bare samtaler. Da fikk vi beskjed om at de hadde ikke noe mer å tilby oss, og vi fikk ikke gå der lenger. Jeg klagde, men vi fikk ikke gå der mer. Så har hun prøvd helsesøstre, men hun føler selv hun er så utrolig lei av å prate, av å fortelle det samme igjen og igjen. Hun vil ha hjelp til å bli bedre. Men så ble hun mye bedre, og det eneste hun slet med var sosial angst, og vi fikk da tilbud om ett kortvarig tilbud i kommunen, og der kom hun til en fantastisk psykolog, som klarte å hjelpe henne en del med angsten. Dette var og spesielt med tanke på å starte på videregående. Og det sosiale har gått utrolig bra. Denne psykologen har sluttet, og tilbudet var uansett bare kortvarig.

Hun er bare moderat deprimert nå, men jeg er jo livredd for hvor dårlig hun kan bli, det kan jo like så godt bli bedre og. Hun ønsker selv ingen kontakt med BUP. Grunnet de dårlige erfaringene hun har med de. Privat psykolog er dessverre ikke aktuelt. Jeg har laveste sats AAP, og hun går på privatskole, og holder på med en idrett. Begge deler fordi det er bra for henne. Så jeg har virkelig ikke råd til privat. Og billigste private her koster 1100 kr pr time. Men vi skal til fastlegen, og høre hva han sier. Han er fantastisk.

Og er det andre som har erfaringer, så vil jeg svært gjerne høre.

Anonymkode: ea976...0bc

[AnonymBruker]

Gå privat! Psykisk helse for barn og unge er ennå mer latterlig enn for voksne! Jente 15, er under bvs omsorg og på inst. Ble for to år siden sexuelt misbrukt, har store traumer, er suicidal og forsøkt flere ganger, blir utskrevet fra psyk samme dag hver gang, venter fortsatt på psykologhjelp for traumene, tragisk! 

Anonymkode: f83dd...b84

[AnonymBruker]

Mamma hadde det nok noe likt med meg, bare at hun var ufør og hadde kun meg (heldigvis).
Hun gråt på legekontoret og sa at "jeg klarer ikke mer, hun MÅ få hjelp, jeg kan ikke ta ansvaret" og da fikk jeg hjelp på BUP ganske fort. Hun tok meg også på legevakten en gang jeg var suicidal fordi hun måtte sitte oppe hver natt. Ble akutt innlagt og fikk komme ut etter litt, og inn igjen på planlagt innleggelse senere.

Anonymkode: 5f6c2...3a3

[AnonymBruker]

Som flere andre over skriver: gå privat når det offentlige ikke kan tilby bedre hjelp enn dette (hadde likevel valgt å kjempe for å få hjelp samtidig hos BUP)

Min niese hadde omtrent samme historie som din datter, og var heldig å få hjelp hos BUP, men dessverre var fokuset å grave etter det triste og fæle i stedet for å forsøke å snu tankegangen mot noe positivt. Min bror tok kontakt med en coatch som bedriften hans er tilknyttet, og der fikk endelig niesen min hjelp. I første runde ukentlige samtaler, deretter en gang i måneden. Niesen min var veldig heldig som traff en coach som hun hadde veldig bra kjemi med, og coachen hadde fokus på å finne de små ting i hverdagen som ga mestring og glede. Det var en glede å se hvordan hun blomstret etter hvert, anbefaler virkelig å finne en coach som har erfaring med unge. 

Anonymkode: 4aa3b...a2f

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en tenårings datter, som har slitt psykisk de siste 5 årene. Det har vært i veldig varierende grad, startet med lett separasjonsangst, så ble det angst for litt div, så depresjon og sosial angst. For 2 år siden, var det virkelig ille, da var hun suicidal og hadde det grusomt. Jeg er 100% alene med henne, og hennes yngre søster. Så dette krevde jo utrolig mye av meg, jeg satt oppe med henne så mange netter, da hun hadde så grusomme tanker, og var suicidal. Etter hvert gikk jeg på en smell. Da jeg jobbet 100%, og skulle ta meg av henne og lillesøsteren. Men det gikk bedre, så fikk vi en ganske rolig periode. Hun kom til en psykolog som faktisk hjalp. Men psykologen sluttet i sommer, og vi følte at alt gikk så bra, at nå var det ikke behov lenger. Men nå har hun startet på videregående, og det er mye for henne. For videregående krever jo mer enn ungdomsskolen, og hun har jo noen hull fra ungdomsskolen, da hun nesten ikke var der. Så hun starter å bli deprimert igjen.

Og jeg kjenner på hele meg, at jeg orker ikke mer, det gjør fysisk vondt i hele meg, bare med tanke på hvordan det var. Jeg har og hele veien vært veldig alene i dette. Da jeg er alene med barna, har ikke familie. Og vi har møtt stengte dører overalt. BUP har vi fått avslag av 3 ganger. Vi fikk møte der tilslutt da hun var på sitt dårligste. Men de mener at jeg gir så god støtte, at da trenger vi ikke BUP. De legger bare alt ansvar på meg. Jeg går til psykolog, nesten komisk at det er mye lettere for meg å få time til psykolog.

Det jeg lurer på er om vi har krav på noe hvis hun blir veldig dårlig igjen? Har jeg krav på noe? Og tips til hvordan jeg skal holde ut. Dere andre som har barn som sliter psykisk, hvordan klarer dere det? Har dere noen tips til hvordan takle det?

Anonymkode: ea976...0bc

Min gutt har en lang historie med depresjon. Han ble deprimert allerede i barndommen, og når han var elleve ble han innlagt pga fare for å ta sitt eget liv. Jeg var der med han i to lange måneder. Vi har heller ingen god opplevelse av den hjelpen vi fikk av bup. Psykologene der gjorde egentlig ikke noe positivt for han, så hele barndommen hans var veldig tung. Ingen venner. Og skoleresultatene hans var dårlige. I lange perioder var han heller ikke på skolen, for han var så dårlig. Vi hadde en god fastlege, men det er ikke så mye de alltid kan gjøre heller. 

Når han var 17 år kom han til meg en dag og sa at han hadde bestemt seg for at han ville prøve å begynne på et antidepressiva og se om det kunne hjelpe. Vi bestilte time med lege, jeg ble med, han fikk utskrevet cipralex, begynte på 10 mg, senere 20 mg. Og etter det har han hatt et nytt liv. Det hjalp han opp fra det verste mørket og gjorde at han klarte å ta tak i ting. Hadde to og tre i alle fag det første året. Fullførte videregående med fire i snitt.  Med seks timer i fravær det siste året. Jobber nå på andre året i jobb og tjener penger. Har gode venner. Har begynt å studere igjen i tillegg. Har et godt liv. Sier selv at han sannsynligvis må gå på antidepressiva resten av livet med tanke på den veldig lange historien med depresjon som han har. I hvert fall lenge. Han har prøvd å slutte en gang, men da tok det en uke så falt han ned igjen. Ifølge ham selv. Så for ham fungerer antidepressiva slik en bare kan håpe og drømme om. 

Jeg forteller dette, for det er så mange skremselshistorier rundt medisiner, men det finnes noen andre historier også, og her har du en av dem.Min sønn bestemte dette selv. Det var viktig både for meg og han. For meg er dette et daglig under, etter den forferdelige lange kampen vi har vært igjennom. Så mye tårer og lidelse, og for meg, en ensom mammakamp, da jeg også var alene med ham. Jeg går fortsatt med en skrekk i meg for om det vil vare. Det vil jeg nok ha i meg etter barndommen hans.

Sender deg en støttende klem, for det vet jeg du trenger.

Anonymkode: 83a6b...f2c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen,jeg/foreldre opplevde det samme hele barndommen min, gikk på kjempe spesial skole, selvom det var klart å tydelig at jeg sleit, ingen hjelp, og kastet vekk når jeg var 16.

Bup gjorde ikke en dau shit. Rapport  fra de på det verste:

"kari stortives på skolen, og har mange venner"

Det kunne ikke være lengre fra sanheten, jeg hatet å gå der, og jeg hadde ingen venner i det hele tatt.

Jeg vil ikke ha barn, og det er "bra" å se at min beslutning er riktig,. det har ikke skjedd noe som helst forandring.

 

Jeg håper dattteren din for hjelp,men jeg hadde ikke hold pusten.

Sender deg 

Anonymkode: 5568c...e33

[AnonymBruker]

35 minutes ago, AnonymBruker said:

Min gutt har en lang historie med depresjon. Han ble deprimert allerede i barndommen, og når han var elleve ble han innlagt pga fare for å ta sitt eget liv. Jeg var der med han i to lange måneder. Vi har heller ingen god opplevelse av den hjelpen vi fikk av bup. Psykologene der gjorde egentlig ikke noe positivt for han, så hele barndommen hans var veldig tung. Ingen venner. Og skoleresultatene hans var dårlige. I lange perioder var han heller ikke på skolen, for han var så dårlig. Vi hadde en god fastlege, men det er ikke så mye de alltid kan gjøre heller. 

Når han var 17 år kom han til meg en dag og sa at han hadde bestemt seg for at han ville prøve å begynne på et antidepressiva og se om det kunne hjelpe. Vi bestilte time med lege, jeg ble med, han fikk utskrevet cipralex, begynte på 10 mg, senere 20 mg. Og etter det har han hatt et nytt liv. Det hjalp han opp fra det verste mørket og gjorde at han klarte å ta tak i ting. Hadde to og tre i alle fag det første året. Fullførte videregående med fire i snitt.  Med seks timer i fravær det siste året. Jobber nå på andre året i jobb og tjener penger. Har gode venner. Har begynt å studere igjen i tillegg. Har et godt liv. Sier selv at han sannsynligvis må gå på antidepressiva resten av livet med tanke på den veldig lange historien med depresjon som han har. I hvert fall lenge. Han har prøvd å slutte en gang, men da tok det en uke så falt han ned igjen. Ifølge ham selv. Så for ham fungerer antidepressiva slik en bare kan håpe og drømme om. 

Jeg forteller dette, for det er så mange skremselshistorier rundt medisiner, men det finnes noen andre historier også, og her har du en av dem.Min sønn bestemte dette selv. Det var viktig både for meg og han. For meg er dette et daglig under, etter den forferdelige lange kampen vi har vært igjennom. Så mye tårer og lidelse, og for meg, en ensom mammakamp, da jeg også var alene med ham. Jeg går fortsatt med en skrekk i meg for om det vil vare. Det vil jeg nok ha i meg etter barndommen hans.

Sender deg en støttende klem, for det vet jeg du trenger.

Anonymkode: 83a6b...f2c

Medisinen kan hjelpe,men det er ikke ett mirakel medisin. Det er ikke så lett, man trenger behandling. Akkurat som adhd tabletter kan hjelpe,men det er ingen hjelp uten behaqndling.

men det er bra å høre at sønnen din har det bra nå  Og jeg håper det fortsetter

Anonymkode: 5568c...e33

[AnonymBruker]

36 minutes ago, AnonymBruker said:

Min gutt har en lang historie med depresjon. Han ble deprimert allerede i barndommen, og når han var elleve ble han innlagt pga fare for å ta sitt eget liv. Jeg var der med han i to lange måneder. Vi har heller ingen god opplevelse av den hjelpen vi fikk av bup. Psykologene der gjorde egentlig ikke noe positivt for han, så hele barndommen hans var veldig tung. Ingen venner. Og skoleresultatene hans var dårlige. I lange perioder var han heller ikke på skolen, for han var så dårlig. Vi hadde en god fastlege, men det er ikke så mye de alltid kan gjøre heller. 

Når han var 17 år kom han til meg en dag og sa at han hadde bestemt seg for at han ville prøve å begynne på et antidepressiva og se om det kunne hjelpe. Vi bestilte time med lege, jeg ble med, han fikk utskrevet cipralex, begynte på 10 mg, senere 20 mg. Og etter det har han hatt et nytt liv. Det hjalp han opp fra det verste mørket og gjorde at han klarte å ta tak i ting. Hadde to og tre i alle fag det første året. Fullførte videregående med fire i snitt.  Med seks timer i fravær det siste året. Jobber nå på andre året i jobb og tjener penger. Har gode venner. Har begynt å studere igjen i tillegg. Har et godt liv. Sier selv at han sannsynligvis må gå på antidepressiva resten av livet med tanke på den veldig lange historien med depresjon som han har. I hvert fall lenge. Han har prøvd å slutte en gang, men da tok det en uke så falt han ned igjen. Ifølge ham selv. Så for ham fungerer antidepressiva slik en bare kan håpe og drømme om. 

Jeg forteller dette, for det er så mange skremselshistorier rundt medisiner, men det finnes noen andre historier også, og her har du en av dem.Min sønn bestemte dette selv. Det var viktig både for meg og han. For meg er dette et daglig under, etter den forferdelige lange kampen vi har vært igjennom. Så mye tårer og lidelse, og for meg, en ensom mammakamp, da jeg også var alene med ham. Jeg går fortsatt med en skrekk i meg for om det vil vare. Det vil jeg nok ha i meg etter barndommen hans.

Sender deg en støttende klem, for det vet jeg du trenger.

Anonymkode: 83a6b...f2c

Men du gjør den feilen mange gjør, dui ser på hva han oppnår og gjør, ikke hvordan han har blitt som menneske og individ. Mange merker ikke hvordan de endrer personlighet etter å ha gått på slike piller, de merker ikke at de mister evnen til å føle subtile typer følelser (hos noen er effekten mildere enn andre)

Det er gjerne år etter pillebruken er over, når man har fått et mer stabilt og normalt liv, det er da man merker det som mangler. Det er vanskelig å merke forskjellen når man sammenligner seg med en deprimert versjon av seg selv.

At han føler mørke følelser når han går av pillene er et stort rødt flagg. For tror du pillene er så snevre at de bare påvirker det ene området i hjernen som gir dystre tanker? Og hva tror du det betyr at han ikke føler de dystre følelsene lenger? Det vil kanskje føles bra for han nå, men det vil komme et punkt der sorg er viktig for å heles- for eks ved dødsfall har sorg en viktig funksjon der man jobber gjennom det og blir bedre. Er du ute av stand til å være trist, mister du en viktig del av deg selv.

Det er så naivt at man tror disse pillene bare fjerner det man ikke vil ha og alt annet er toppen. Du er vitne til at din egen sønn har blitt lobotomert

Det er for øvrig vist at mange blir immune mot dosen de tar og må ta høyere dose eller pillene slutter fungere 

https://www.theguardian.com/society/2017/may/06/dont-know-who-am-antidepressant-long-term-use?utm_source=pocket&utm_medium=email&utm_campaign=pockethits

Anonymkode: 4eabe...501

[sofie777]

Tråden er ryddet for potensielt farlige medisinråd og avsporing, samt svar til dette

sofie777, mod

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men du gjør den feilen mange gjør, dui ser på hva han oppnår og gjør, ikke hvordan han har blitt som menneske og individ. Mange merker ikke hvordan de endrer personlighet etter å ha gått på slike piller, de merker ikke at de mister evnen til å føle subtile typer følelser (hos noen er effekten mildere enn andre)

Det er gjerne år etter pillebruken er over, når man har fått et mer stabilt og normalt liv, det er da man merker det som mangler. Det er vanskelig å merke forskjellen når man sammenligner seg med en deprimert versjon av seg selv.

At han føler mørke følelser når han går av pillene er et stort rødt flagg. For tror du pillene er så snevre at de bare påvirker det ene området i hjernen som gir dystre tanker? Og hva tror du det betyr at han ikke føler de dystre følelsene lenger? Det vil kanskje føles bra for han nå, men det vil komme et punkt der sorg er viktig for å heles- for eks ved dødsfall har sorg en viktig funksjon der man jobber gjennom det og blir bedre. Er du ute av stand til å være trist, mister du en viktig del av deg selv.

Det er så naivt at man tror disse pillene bare fjerner det man ikke vil ha og alt annet er toppen. Du er vitne til at din egen sønn har blitt lobotomert

Det er for øvrig vist at mange blir immune mot dosen de tar og må ta høyere dose eller pillene slutter fungere 

https://www.theguardian.com/society/2017/may/06/dont-know-who-am-antidepressant-long-term-use?utm_source=pocket&utm_medium=email&utm_campaign=pockethits

Anonymkode: 4eabe...501

Min sønn er på ingen måte lobotomert. Jeg kjenner jeg blir regelrett sin når jeg leser en slik beskrivelse av min sønn. Du skulle møtt han og sett hvordan han fungerer i jobb, på skole, sammen med kamerater og familie. Og han har også nå evne til å føle dystre følelser. Han har et mye rikere følelsesregister nå enn når han gikk rundt i årevis og bare var langt nede og var suicidal. Hvor subtile følelser tror du en er i stand til å kjenne på når en går rundt i ti år og er dypt deprimert? Han kjenner fortsatt på mørke følelser, men de tar ikke over livet hans, og har har evne til et godt liv. Han er ikke ute av stand til å føle seg trist. Hvorfor tror mange at når en går på antidepressiva må en være følelsesmessige avstumpet? Hverken jeg eller min sønn er det. Jeg går også på antidepressiva, og gråter fortsatt lett. Har fortsatt evne til både sorg og glede. Jeg er fortsatt glad i mennesker rundt meg. Er et følelsemenneske. Noen blir avflatet ja, det vet jeg godt, men det gjelder slett ikke alle. Pillene fjerner ikke alt, men de kan hjelpe en opp fra det mørkeste mørke så en blir i stand til å ta tak i livet sitt. Det er slik min sønn beskriver det til meg. At det mørke ligger der fortsatt, og han kjenner det hele tiden i bakgrunnen, men før tok det over alt, det gjør det ikke lenger, nå klarer han å kjempe seg opp fra det og ha et godt liv. Ha det bra.  Det er ikke å være lobotomert. 

At noen er svært uheldige med sitt forsøk på antidepressiva er sant, men det må ikke gjøre at andre ikke tør forsøke. For noen kan få helt nye liv. I ettertid skulle jeg bare ønske vi hadde forsøkt medisin et par år før. Noen blir immune, ja. Det er synd for dem. Betyr det at andre ikke skal ha nytte av medisinen? For noen slutter de å virke. Betyr det at andre ikke skal få gå på de?

Jeg er så lei av at det skal være slik at fordi antidepressiva dessverre ikke passer for alle, så skal den ikke få være for noen. For mange er det selvsagt også nødvendig med psykologhjelp i tillegg. 

Anonymkode: 83a6b...f2c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Min sønn er på ingen måte lobotomert. Jeg kjenner jeg blir regelrett sin når jeg leser en slik beskrivelse av min sønn. Du skulle møtt han og sett hvordan han fungerer i jobb, på skole, sammen med kamerater og familie. Og han har også nå evne til å føle dystre følelser. Han har et mye rikere følelsesregister nå enn når han gikk rundt i årevis og bare var langt nede og var suicidal. Hvor subtile følelser tror du en er i stand til å kjenne på når en går rundt i ti år og er dypt deprimert? Han kjenner fortsatt på mørke følelser, men de tar ikke over livet hans, og har har evne til et godt liv. Han er ikke ute av stand til å føle seg trist. Hvorfor tror mange at når en går på antidepressiva må en være følelsesmessige avstumpet? Hverken jeg eller min sønn er det. Jeg går også på antidepressiva, og gråter fortsatt lett. Har fortsatt evne til både sorg og glede. Jeg er fortsatt glad i mennesker rundt meg. Er et følelsemenneske. Noen blir avflatet ja, det vet jeg godt, men det gjelder slett ikke alle. Pillene fjerner ikke alt, men de kan hjelpe en opp fra det mørkeste mørke så en blir i stand til å ta tak i livet sitt. Det er slik min sønn beskriver det til meg. At det mørke ligger der fortsatt, og han kjenner det hele tiden i bakgrunnen, men før tok det over alt, det gjør det ikke lenger, nå klarer han å kjempe seg opp fra det og ha et godt liv. Ha det bra.  Det er ikke å være lobotomert. 

At noen er svært uheldige med sitt forsøk på antidepressiva er sant, men det må ikke gjøre at andre ikke tør forsøke. For noen kan få helt nye liv. I ettertid skulle jeg bare ønske vi hadde forsøkt medisin et par år før. Noen blir immune, ja. Det er synd for dem. Betyr det at andre ikke skal ha nytte av medisinen? For noen slutter de å virke. Betyr det at andre ikke skal få gå på de?

Jeg er så lei av at det skal være slik at fordi antidepressiva dessverre ikke passer for alle, så skal den ikke få være for noen. For mange er det selvsagt også nødvendig med psykologhjelp i tillegg. 

Anonymkode: 83a6b...f2c

Du blir sint fordi jeg har sett hvor dårlig det kan gå med mennesker på piller. Hvorfor er du sint over at jeg engasjerer meg og ikke ønsker det helvete for andre mennesker?

At sønnen din ikke lider utenpå betyr ikke at der ikke er problemer. Du ønsker at han skal ha det bedre, det er det du vil se. Du kan aldri være objektiv og merke negative endringer, fordi ditt ønske om at han skal få det bedre er så sterkt. Du vil at medisiner skal være en lett løsning. 

Mennesker sine følelser er ikke så enkle at enten har man det bra eller dårlig. Det er mange nyabnser innimellomg, og disse nyansene forsvinner let tnår man går på piller. Man blir et svart/ hvitt menneske, ikke et nyansert et. Da snakker jeg om følelser. Følelsene dine blir enklere, og du blir et enklere menneske. 

Anonymkode: 4eabe...501

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du blir sint fordi jeg har sett hvor dårlig det kan gå med mennesker på piller. Hvorfor er du sint over at jeg engasjerer meg og ikke ønsker det helvete for andre mennesker?

At sønnen din ikke lider utenpå betyr ikke at der ikke er problemer. Du ønsker at han skal ha det bedre, det er det du vil se. Du kan aldri være objektiv og merke negative endringer, fordi ditt ønske om at han skal få det bedre er så sterkt. Du vil at medisiner skal være en lett løsning. 

Mennesker sine følelser er ikke så enkle at enten har man det bra eller dårlig. Det er mange nyabnser innimellomg, og disse nyansene forsvinner let tnår man går på piller. Man blir et svart/ hvitt menneske, ikke et nyansert et. Da snakker jeg om følelser. Følelsene dine blir enklere, og du blir et enklere menneske. 

Anonymkode: 4eabe...501

Jeg vet også at det går dårlig for noen på antidepressiva. Men hvorfor skulle det gjelde alle? Hvorfor skal du se så svart hvitt på det og tro du har løsningen for alle selv om du har sett det gå dårlig for noen? Det betyr ikke at antidepressiva ikke kan være bra for noen andre, selv om det kanskje ikke passet deg eller de du har hatt rundt deg. Jeg skriver ganske klart at antidepressiva ikke er en lett løsning. Den er ikke en quick fix, en må selv kjempe seg opp av det. 

Du skriver at man mister nyanser når man går på piller. Men alternativet til mennesker som står i en situasjon hvor de må vurdere å begynne på et antidepressiva, er ikke en normaltilstand hvor en har hele følelseslivet sitt intakt. Det er en tilstand preget av depresjon uten normale nyanser. Det er det som er alternativet nemlig. Det er jo en grunn til at en begynner på et antidepressiva og trenger hjelp. En er jo nettopp ikke normal i følelsene sine da. 

Jeg ønsker heller ikke at mennesker skal lide på antidepressiva, og for de som det ikke passer for, så må de i samråd med lege enten slutte, få en dosereduksjon eller økning, eller bytte av medisin. For de det ikke passer for, så må de få annen hjelp, psykologhjelp og annen terapi. Folk skal ikke gå og lide på antidepressiva. Jeg har selv sluttet på flere antidepressiva som ikke passet meg, før jeg fant det jeg går på i dag.

Anonymkode: 83a6b...f2c

[AnonymBruker]

4 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg vet også at det går dårlig for noen på antidepressiva. Men hvorfor skulle det gjelde alle? Hvorfor skal du se så svart hvitt på det og tro du har løsningen for alle selv om du har sett det gå dårlig for noen? Det betyr ikke at antidepressiva ikke kan være bra for noen andre, selv om det kanskje ikke passet deg eller de du har hatt rundt deg. Jeg skriver ganske klart at antidepressiva ikke er en lett løsning. Den er ikke en quick fix, en må selv kjempe seg opp av det. 

Du skriver at man mister nyanser når man går på piller. Men alternativet til mennesker som står i en situasjon hvor de må vurdere å begynne på et antidepressiva, er ikke en normaltilstand hvor en har hele følelseslivet sitt intakt. Det er en tilstand preget av depresjon uten normale nyanser. Det er det som er alternativet nemlig. Det er jo en grunn til at en begynner på et antidepressiva og trenger hjelp. En er jo nettopp ikke normal i følelsene sine da. 

Jeg ønsker heller ikke at mennesker skal lide på antidepressiva, og for de som det ikke passer for, så må de i samråd med lege enten slutte, få en dosereduksjon eller økning, eller bytte av medisin. For de det ikke passer for, så må de få annen hjelp, psykologhjelp og annen terapi. Folk skal ikke gå og lide på antidepressiva. Jeg har selv sluttet på flere antidepressiva som ikke passet meg, før jeg fant det jeg går på i dag.

Anonymkode: 83a6b...f2c

Det handler ikke om svart/ hvitt. Det handler om at de verste konsekvensene er helt for  jævlig for dem det gjelder. Du tenker at alle som har dårlige konsekvenser vil enkelt merke det og enkelt skifte til annen behandling eller medisin. Men å bruke piller kan ha mer alvorlige og langvarige konsekvenser. Det er ikke slik at effekten av en pille slutter i det sekundet du slutter på den

Du viser også pessimisme over hva menneske kan forstå og lege om de blir smartere og bedre når det gjelder behandling av de som trenger det. 

Men når alt kommer til alt handler det om risiko. Selv om risikoen for noe er lav, så burde man ikke ta den når konsekvensene kan være ekstreme. Du ville ikke gjemt 1 million i kontanter under sengen din, selv om det er lite risiko for at de blir funnet, er tapet om noen finner dem enorm. Da vil du heller ha dem i banken. Å ta antidep er som å gjemme en million under sengen din. Det er trygt så lenge der ikke er en brann eller innbrudd. Men selv om det er liten sjanse, kan det skje, og når det skjer er det ødeleggende på høyt nivå

Anonymkode: 4eabe...501

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke om svart/ hvitt. Det handler om at de verste konsekvensene er helt for  jævlig for dem det gjelder. Du tenker at alle som har dårlige konsekvenser vil enkelt merke det og enkelt skifte til annen behandling eller medisin. Men å bruke piller kan ha mer alvorlige og langvarige konsekvenser. Det er ikke slik at effekten av en pille slutter i det sekundet du slutter på den

Du viser også pessimisme over hva menneske kan forstå og lege om de blir smartere og bedre når det gjelder behandling av de som trenger det. 

Men når alt kommer til alt handler det om risiko. Selv om risikoen for noe er lav, så burde man ikke ta den når konsekvensene kan være ekstreme. Du ville ikke gjemt 1 million i kontanter under sengen din, selv om det er lite risiko for at de blir funnet, er tapet om noen finner dem enorm. Da vil du heller ha dem i banken. Å ta antidep er som å gjemme en million under sengen din. Det er trygt så lenge der ikke er en brann eller innbrudd. Men selv om det er liten sjanse, kan det skje, og når det skjer er det ødeleggende på høyt nivå

Anonymkode: 4eabe...501

Jeg vet konsekvensene er jævlige for dem det gjelder. Jeg er ikke helt naiv heller. Og jeg skjønner at for mange av dem kan det også være snakk om langsiktige konsekvenser. Samtidig er jeg også helt og fullstendig overbevist om at antidepressiva har reddet tusenvis av mennesker som har stått på dødens rand fra å ta sitt eget liv. Det har også konsekvenser slik jeg ser det. Jeg er helt overbevist om at mange mennesker lar være å ta sitt eget liv pga antidepressiva. Der kan man være enig med meg eller ikke, men jeg tror det. Igjen, det bør helst være i kombinasjon med psykolog eller psykiater i terapi for best mulig effekt. Men for mitt eget tilfelle så må jeg gå på antidepressiva resten av livet, da jeg har hatt så mange depresjonsperioder og egentlig er kronisk deprimert og arvelig disponert. Jeg har egentlig ingenting å snakke med en terapeut om, siden livet mitt er bra. Jeg har gått meg ferdig i terapi, men antidepressivaen må jeg nok alltid stå på. Om jeg prøver å slutte, faller jeg rett ned i et bunnløst mørke. I hele slekten min er det mye depresjon. Vi er rett og slett arvelig disponerte. Det er det ikke så lett å lege i terapirommet. 

Anonymkode: 83a6b...f2c