Medavhengighet...

[AnonymBruker]

...hva slags erfaringer har dere gjort dere med medavhengige mennesker i hjelpeapparatet? Og hvorfor er det så mye av det?

Ordet medavhengighet har ofte blitt brukt feil, og blir i mange tilfeller dratt ut til å gjelde de som lar seg undertrykke av andre. 

Vil derfor si noe om hva jeg legger i ordet, og så trenger ikke dere være enig, men vil likevel skrive hvordan jeg definerer begrepet, slik at alle forstår hva nettopp jeg legger i det. Så ikke dere misforstår når dere skal svare.

Det jeg legger i det er det det ble lagt i det i opprinnelsen da begrepet oppsto innenfor AA. Da var det snakk om relasjonene rundt alkoholikeren og hvordan de var med på å sabotere h*n når han klarte å bli tørrlagt, og at det faktisk må et helt miljø til for å skape en alkoholiker. 

Og ønsker alkoholikeren å fortsette å drikke vil h*n trekke seg mot mennesker som nettopp er medavhengige, fordi h*n også selv da mangler vilje til å ville slutte. Og med masse medavhengige rundt seg slipper h*n å ta ansvar for eget liv, og kan legge skylden på alle de rundt uten å se sitt eget bidrag til eget misbruk.

Og hvis den medavhengige jobber med seg selv og klarer å slutte å sabotere alkoholikeren, vil relasjonen ende hvis ikke da også alkoholikeren jobber med seg selv.

Over da til det jeg begynte med.

Hvorfor er det så mange i hjelpeapparatet som prøver å sabotere de som sliter på et eller annet vis? Og hvordan tenker dere at de som blir utsatt for dem kan oppnå god psykisk helse når de hele tiden blir holdt tilbake?

Jeg vil ta et konkret eksempel på noe jeg selv erfarte for mange år siden. Jeg hadde blitt utnyttet av en mann over flere år og det hadde knekt meg psykisk. Jeg trengte å sette grenser å si nei til han, men var så forelsket at jeg den gangen så det som helt umulig.

Derfor begynte jeg i terapi og denne psykologen var faktisk den første som introduserte meg for begrepet medavhengighet og snakket om å ta ansvar selv også, ikke bare legge skylden på den andre. Og det var konstruktivt. Å se min egen rolle i samspillet.

Og da jeg etter en stund forsto at dette ikke egentlig var kjærlighet, men frykt for å få menn nær, innså jeg at jeg ubevisst la meg etter menn, som ikke ville ha meg for annet enn sex. Og trodde jeg var forelsket.

Siden terapien var dyr sa jeg da til psykologen at jeg tenkte jeg hadde fått det ut av det som jeg ville, og takket for all hjelpen.

Blant annet hadde psykologen gjentatte ganger innprintet meg med at jeg måtte holde meg unna fyren, og til slutt gikk det  inn, jeg så min rolle i det, og forelskelsen forsvant som sagt. 

Men! Da jeg sa jeg ville slutte hos psykologen så snudde han helt.

Han begynte å fortelle meg det stikk motsatte! At denne mannen jeg hadde hatt en seksuelt forhold til over flere år sikkert hadde det veldig vondt og at jeg måtte ta kontakt med han og hjelpe han til å få det bedre.

Helt vilt.

Men. Dette er ikke første gang jeg og mange mange andre jeg har snakket med har opplevd lignende. Man begynner å bli klar for å gi slipp på noe som gjør vondt, og er klar til å skape seg et bedre liv, - og så drar psykologen/annen støtteperson deg inn igjen.

Hva er dette? Og hvorfor er det så få som snakker om det? Når det tross alt er så mange som er utsatt for det. 

Forskning viser blant annet at 66% enten blir stående på stedet hvil eller blir dårligere av å benytte seg av f,eks. DPS. Og på diverse støttetelefoner hagler det jo inn meldinger på grupper på facebook og flere forum om hvor dårlige de blir møtt der.

Den eneste støttetelefonen absolutt alle jeg har snakket, med snakker fint om, er Kirkens SOS. De ser ut til å ha knekt en kode som gjør at alle som ringer dit får det bedre etterpå.

Hvorfor finnes det langt flere psykologer og støttepersoner som mangler sunnhet og emosjonell intelligens enn de som gjør det? Og hvordan kan det ha seg at de som vet om hva medavhengighet er, og advarer mot det, faktisk er det selv?

Hva tenker dere?

Shoot!

 

 

Anonymkode: c2f7b...478

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at all den tid livet her og nå kan være smertefullt, ulevelig og skuffende så er det også trygt og kjent og derfor mer behagelig å bli værende enn å gjøre noe med det. Derfor er det vel at man saboterer for seg selv og andre, fordi selv om man tror man ønsker bedring så gjør man gjerne ikke det fordi man nettopp er redd for jobben som må gjøres, man synes det er trygt i offerrollen og kjenner kanskje ikke til noe annet. Man er sliten og nedbrutt og orker ikke sjansen på at det blir verre. I tillegg har man gjerne mange syke tanker om ens egen evne til å klare å gjøre noe med problemene. 

Når det gjelder at folk blir sykere i psykiatrien blir det grovt feil å legge frem tallet 66%. Det er en mye mindre andelen som blir direkte verre. Og det er jo en del som gjør noe med dette.  Det forskes på hva det er ved behandlingen som er til hinder for bedringen,  det vektlegges mer brukermedvirkning og tilbakemelding på helsetjenestene. Men joda jeg synes som deg at det er altfor lite. Og på mange måter synes jeg det er helt åpenbart hva psykiatrien ofte mangler.  Å ikke sykeliggjøre pasientene men å legge til rette for de almenngyldige behovene vi alle har. F.eks hvis man ser på self-determination theory så trenger vi alle tilhørighet, mestring/kompetanse og autonomi. Et psykisk helsevern som på mange måter fratar de innlagte pasientene mulighetene for disse behovene legger opp til å feile. Man kan ikke forvente at et menneske skal bli bedre selv om man propper det full med piller og sprøyter hvis man har et miljø som legger opp til sykdom. Alt hos en psykisk syk bli lagt på biologi i hjernen og sykdom, men man ser ikke at det nettopp er omgivelsene som de fleste ville blitt syk av. Og selv når man ikke er syk kan man bli fanget av systemet og behandlet som syk likevel (Rosenhan eksperimentet). At en hver menneskelige naturlige reaksjon på ytre omstendigheter blir tolket som sykdomstegn er ødeleggende for et menneske. 

Når det gjelder terapeuter tror jeg nok ikke at de mangler emosjonell intelligens.  Jeg tror dette handler om noe større enn enkeltmenneskers evner og intensjoner. Det handler om kulturen i et system. Satte måter å gjøre ting på, holdninger som sitter i veggen. At veldig mange gode mennesker som går inn i helsevesenet og ønsker å hjelpe blir institusjonaliserte og kanskje mister idealismen sin og det brennende ønsket om å hjelpe fordi det kan være så slitsomt å hjelpe noen som kanskje ikke ønsker å hjelpe seg selv. At i møte med et system som gjør maktovergrep og behandler mennesker som kun pasienter og syke så blir det for tungt å holde på idealismen. Men blir mer konform, man tilpasser seg kulturen som allerede finnes. Og der denne er dårlig så blir man selv ganske raskt en del av det, selv om man i utgangspunktet aldri mente å utføre jobben sin på en så mangelfull måte. Helsevesenet er et hjelpeapparat og behandlingssted men det er også en arbeidsplass. Jeg synes pasientene burde komme først, men tilfellet er jo ofte at arbeidsmiljø og sånt kommer først, gansje naturlig fordi man setter seg selv først. Press fra de få bøllene får dessverre ganske mye makt selv om flesteparten ønsker å gjøre bedre. Når du får negative kommentarer og blir snakket om i gangene når du gjør det lille ekstra for pasienten din så bli det vanskelig å fortsette med det til tross for at du ser at det virker. Det finnes eksempler på mennesker som slutter i jobben fordi når de utøver god helsehjelp blir de trakassert av andre på jobb. De orker ikke å la seg assimilere med det systemet som er med på å gjøre en del av pasientene sykere, eller som ser vekk grunnleggende menneskelige behov og prøver å overdøve det med medisiner. 

Hva kan man gjøre med det? Fortsette å være idealist, selv når det er et blodslit. SE DET og anerkjenne det. Brukermedvirkning, brukermedvirkning, brukermedvirkning. Ikke la seg sluke av det behagelige monsteret som er status quo, det å ikke yte motstand. For man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv.  

[AnonymBruker]

7 minutes ago, Rainstorm said:

Jeg tenker at all den tid livet her og nå kan være smertefullt, ulevelig og skuffende så er det også trygt og kjent og derfor mer behagelig å bli værende enn å gjøre noe med det. Derfor er det vel at man saboterer for seg selv og andre, fordi selv om man tror man ønsker bedring så gjør man gjerne ikke det fordi man nettopp er redd for jobben som må gjøres, man synes det er trygt i offerrollen og kjenner kanskje ikke til noe annet. Man er sliten og nedbrutt og orker ikke sjansen på at det blir verre. I tillegg har man gjerne mange syke tanker om ens egen evne til å klare å gjøre noe med problemene. 

Når det gjelder at folk blir sykere i psykiatrien blir det grovt feil å legge frem tallet 66%. Det er en mye mindre andelen som blir direkte verre. Og det er jo en del som gjør noe med dette.  Det forskes på hva det er ved behandlingen som er til hinder for bedringen,  det vektlegges mer brukermedvirkning og tilbakemelding på helsetjenestene. Men joda jeg synes som deg at det er altfor lite. Og på mange måter synes jeg det er helt åpenbart hva psykiatrien ofte mangler.  Å ikke sykeliggjøre pasientene men å legge til rette for de almenngyldige behovene vi alle har. F.eks hvis man ser på self-determination theory så trenger vi alle tilhørighet, mestring/kompetanse og autonomi. Et psykisk helsevern som på mange måter fratar de innlagte pasientene mulighetene for disse behovene legger opp til å feile. Man kan ikke forvente at et menneske skal bli bedre selv om man propper det full med piller og sprøyter hvis man har et miljø som legger opp til sykdom. Alt hos en psykisk syk bli lagt på biologi i hjernen og sykdom, men man ser ikke at det nettopp er omgivelsene som de fleste ville blitt syk av. Og selv når man ikke er syk kan man bli fanget av systemet og behandlet som syk likevel (Rosenhan eksperimentet). At en hver menneskelige naturlige reaksjon på ytre omstendigheter blir tolket som sykdomstegn er ødeleggende for et menneske. 

Når det gjelder terapeuter tror jeg nok ikke at de mangler emosjonell intelligens.  Jeg tror dette handler om noe større enn enkeltmenneskers evner og intensjoner. Det handler om kulturen i et system. Satte måter å gjøre ting på, holdninger som sitter i veggen. At veldig mange gode mennesker som går inn i helsevesenet og ønsker å hjelpe blir institusjonaliserte og kanskje mister idealismen sin og det brennende ønsket om å hjelpe fordi det kan være så slitsomt å hjelpe noen som kanskje ikke ønsker å hjelpe seg selv. At i møte med et system som gjør maktovergrep og behandler mennesker som kun pasienter og syke så blir det for tungt å holde på idealismen. Men blir mer konform, man tilpasser seg kulturen som allerede finnes. Og der denne er dårlig så blir man selv ganske raskt en del av det, selv om man i utgangspunktet aldri mente å utføre jobben sin på en så mangelfull måte. Helsevesenet er et hjelpeapparat og behandlingssted men det er også en arbeidsplass. Jeg synes pasientene burde komme først, men tilfellet er jo ofte at arbeidsmiljø og sånt kommer først, gansje naturlig fordi man setter seg selv først. Press fra de få bøllene får dessverre ganske mye makt selv om flesteparten ønsker å gjøre bedre. Når du får negative kommentarer og blir snakket om i gangene når du gjør det lille ekstra for pasienten din så bli det vanskelig å fortsette med det til tross for at du ser at det virker. Det finnes eksempler på mennesker som slutter i jobben fordi når de utøver god helsehjelp blir de trakassert av andre på jobb. De orker ikke å la seg assimilere med det systemet som er med på å gjøre en del av pasientene sykere, eller som ser vekk grunnleggende menneskelige behov og prøver å overdøve det med medisiner. 

Hva kan man gjøre med det? Fortsette å være idealist, selv når det er et blodslit. SE DET og anerkjenne det. Brukermedvirkning, brukermedvirkning, brukermedvirkning. Ikke la seg sluke av det behagelige monsteret som er status quo, det å ikke yte motstand. For man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv.  

TS her:

Slik jeg ser det er en emosjonelt intelligent person en som står opp for seg selv og sine verdier.

Og da ønsker h*n også å ta del i et arbeidsmiljø hvor h*n trives, kan bruke kompetansen sin og ikke trenger å liste seg i gangene.

Mange velger derfor å finne seg en annen arbeidsplass hvis man ikke kan bruke seg slik man ønsker i jobben sin.

En del av emosjonell intelligens er også å ha empati, og når man har empati har man også integritet på vegne av de som lider. Da reiser det seg noe i deg når du ser andre bli behandlet urettferdig eller rett ut mishandlet.

Og angående idealisme, en ekte idealist gir aldri etter for verdiene sine. En medavhengig gjør derimot det. For den medavhengig er, i egne øyne, den perfekte idealist. Kommet til verden for å redde den osv. men ender opp med å gjøre alt annet enn.

En ekte idealist kjenner derimot sin besøkelsestid og har ikke behov for å skilte til alle hvor fantastisk h*n er som gjør så mye godt for andre.

En slik person reiser ned til Syria for å dokumentere IS, eller Nigeria for å dokumentere Boko Haram.

En slik person blir med et nødhjelpsteam for å levere ullklær til flyktninger i Hellas. 

En slik person blir menneskerettighetsaktivist, og jobber for å bekjempe urettferdighet og undertrykkelse ved å ta seg pro bono oppdrag.

En slik person utdanner seg til lege og reiser til et sliten legestasjon i Etiopia for å kirurgisk gjøre livet enklere for kvinner med fistula. 

En idealist tar seg derimot ikke jobb på et slitent DPS-kontor. Beklager. Der må vi nok være uenige.

Jeg tror heller ingenting på at folk ikke ønsker å bli friske. Men det er gjerne det hjelpeapparatet forteller oss, slik at en gruppe mennesker som har det helt jævelig får det enda verre. Og så fortsetter vi å unnskylde for dem. 

Sånn holdt vi på med nav/fattigkassa også, i mange år, helt til det ble så mange som reiste seg og kalte en spade en spade at "alle" nå har innsett at nav ikke behandler så mange fint.

Jeg er 40 og husker da jeg var liten, at de voksne hvisket om den rare/gale/late naboen som gikk på fattigkassa. Og at det var så godt at fattigkassa fantes, selv om de - om mulig - behandlet sine brukere enda verre før. Når de fortsatt hadde folket på sin side. 

Så jeg velger å ikke være feig. Jeg velger å si noe om menneskemishandling. Uansett om vedkommende tror h*n gjør godt eller ei. Så fremt det finnes mennesker i vårt samfunn som skilter med at de hjelper andre og gjør alt annet enn, kan jeg ikke ti stille. 

Hjelpeapparatat kryr av folk som saboterer de som forsøker å bli friske. 

En forsker ved UiB kom frem til, gjennom å lese journaler fra i dag til hundre år tibake i tid, at det pasientene klagde på for 100 år siden er nøyaktig det samme de klager på i dag. Eneste forskjell er vel at de ikke lobotomerer mer.

Det er også viktig å huske på at psykoanalysen ble skapt av en mann som konstant var høy på kokain, så kanskje ikke den beste til å fortelle verden hva som skal til for å få god psykisk helse? 

Samme person mente også at undertrykte kvinner som forsøkte reise seg - under Viktoriatiden - var hysteriske. Og derfor blir ansvaret alltid lagt på pasienten, fremfor at man så samspillet mellom psykolog og pasient. Hjelpeapparatet er derfor den perfekte arbeidsplass for en medavhengig. 

Angående de 66% er dette noe jeg helt klart så på nyhetene for noen år siden, men finner dessverre ikke noen link til det. Skal lete videre etter link og legge ut så fort jeg finner det. 

Og så skriver jeg ikke at 66% blir sykere, jeg skriver at de blir sykere eller står på stedet hvil. Altså at kun 33% får den hjelpen de trenger.

Anonymkode: c2f7b...478

[AnonymBruker]

Jeg synes det er trist at dette forumet skal være et talerør for de som hater psykiatrien og gjør hva som helst for å fremstille den i et dårlig lys, uten noen som helst form for rasjonell tilnærming eller forsøk på kritisk refleksjon rundt egne tanker.

Begrepet medavhengighet er dessuten helt irrelevant i den sammenhengen det her presentees.

Anonymkode: 40637...58a

[AnonymBruker]

Veldig enig i mye av kritikken du fremmer mot psykiatrien og tror på statistikken din om at folk flest bare blir dårligere eller ikke kommer noen vei i "behandling". Men blir litt langt ute å blande medavhengighet inn her og gi det som forklaring på at psykiatrien er helsevesenets største Judas. 

Når det gjelder eksemplet ditt med psykologen klarer jeg ikke ta det som noe mer enn et eksempel på at det fins useriøse og sprøyte gale mennesker i alle yrker. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Veldig enig i mye av kritikken du fremmer mot psykiatrien og tror på statistikken din om at folk flest bare blir dårligere eller ikke kommer noen vei i "behandling". Men blir litt langt ute å blande medavhengighet inn her og gi det som forklaring på at psykiatrien er helsevesenets største Judas. 

Når det gjelder eksemplet ditt med psykologen klarer jeg ikke ta det som noe mer enn et eksempel på at det fins useriøse og sprøyte gale mennesker i alle yrker. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

Sånn tenkte jeg også før - at det bare var at enkelte var sprøyte gale, også i hjelpeapparatet - men nå har jeg hørt så mange historier at jeg ikke kan annet enn å holde fast ved det jeg står for her. 

Som jeg skriver over her trenger ingen å være enige med meg, men dette er en av mine overbevisninger i livet:

Enten løfter du mennesker opp ved ditt nærvær, eller så gjør du ingenting for dem, eller så drar du dem ned. Og sistnevnte kategori er alltid én av to, - en medavhengig eller en person med psykopatiske trekk.

Alle andre mennesker vil enten løfte deg opp, eller ikke gjør hverken fra eller til for dem. 

Tenker det er på høy tid at vi mennesker - også jeg - lærer oss å ta ansvar for projeksjonene våre. Og ikke minst blir flinkere til å beskytte de som trenger det mest, fremfor de som trenger det minst.

 

Anonymkode: c2f7b...478

[AnonymBruker]

Har du link til den studien om at folk blir verre på DPS?

Hadde ikke overrasket meg, men kunne tenkt meg lese studien

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg synes det er trist at dette forumet skal være et talerør for de som hater psykiatrien og gjør hva som helst for å fremstille den i et dårlig lys, uten noen som helst form for rasjonell tilnærming eller forsøk på kritisk refleksjon rundt egne tanker.

Begrepet medavhengighet er dessuten helt irrelevant i den sammenhengen det her presentees.

Anonymkode: 40637...58a

Har du i det hele tatt prøvd å stille relfketerte og saklige spørsmål og kommentarer til TS? Veldig lett å si at andre mennesker er usaklige uten å gjøre et forsøk på dialog selv

Anonymkode: 619e7...80c

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn tenkte jeg også før - at det bare var at enkelte var sprøyte gale, også i hjelpeapparatet - men nå har jeg hørt så mange historier at jeg ikke kan annet enn å holde fast ved det jeg står for her. 

Som jeg skriver over her trenger ingen å være enige med meg, men dette er en av mine overbevisninger i livet:

Enten løfter du mennesker opp ved ditt nærvær, eller så gjør du ingenting for dem, eller så drar du dem ned. Og sistnevnte kategori er alltid én av to, - en medavhengig eller en person med psykopatiske trekk.

Alle andre mennesker vil enten løfte deg opp, eller ikke gjør hverken fra eller til for dem. 

Tenker det er på høy tid at vi mennesker - også jeg - lærer oss å ta ansvar for projeksjonene våre. Og ikke minst blir flinkere til å beskytte de som trenger det mest, fremfor de som trenger det minst.

 

Anonymkode: c2f7b...478

Jeg er egentlig enig med deg i mange av tankene dine om psykiatrien og tenker mye det samme. Jeg er bare uenig i at årsaken er medavhengighet.

Jeg tenker mer i baner som at jeg har inntrykk av at mange som jobber i psykiatrien virker fullstendig avstumpet og ser ikke at de har et ansvar for personer de jobber med på noe nivå.

Pasienten er bare kveg som skal gjennom systemet etter et fast oppsett, der man driter i at de er mennesker med ulike personligheter, behov og begrensninger og at også hendelser som skjer i det systemet, som avvisning, likegyldighet og maktovergrep, kan ødelegge folk enda mere. Jeg syns i tillegg man har et voldsomt sykdomsfokus og diagnosevelde med lite fokus på de sidene i folk som faktisk fungerer som er de tingene som kan få folk på rett kjøl igjen. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

[AnonymBruker]

10 minutes ago, AnonymBruker said:

Har du link til den studien om at folk blir verre på DPS?

Hadde ikke overrasket meg, men kunne tenkt meg lese studien

Anonymkode: 619e7...80c

Jeg har dessverre ikke link, men prøver å finne den. Som jeg skriver over her så jeg dette på nyhetene for noen år siden, - kan godt gjøre en avtale med deg om å legge den ut under innlegget ditt så fort jeg finner linken. Den må jo finnes et sted, for jeg husker det også sto på nyhetssiden til Nrk, men jeg har dessverre ikke funnet noen link så langt.

Takk ellers for støtten du viste meg! 

Anonymkode: c2f7b...478

[AnonymBruker]

18 minutes ago, AnonymBruker said:

 

Har du i det hele tatt prøvd å stille relfketerte og saklige spørsmål og kommentarer til TS? Veldig lett å si at andre mennesker er usaklige uten å gjøre et forsøk på dialog selv

Anonymkode: 619e7...80c

Jeg tror ikke det tjener noen hensikt. Fremstillingen er nemlig svært lite rasjonell. Jeg vil egentlig bare få de som leser dette til å tenke over at slike ensidige fremstillinger er høyst diskutable, og ikke bør tas til inntekt for noen påviselige fakta.

Anonymkode: 40637...58a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det tjener noen hensikt. Fremstillingen er nemlig svært lite rasjonell. Jeg vil egentlig bare få de som leser dette til å tenke over at slike ensidige fremstillinger er høyst diskutable, og ikke bør tas til inntekt for noen påviselige fakta.

Anonymkode: 40637...58a

Det er den absolutt ikke. Tror veldig mange som har hatt kontakt med psykiatrien vil kjenne seg igjen i mye av det hun påpeker selv om en skulle være enig eller uenig i hennes konklusjon om grunnen. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

[AnonymBruker]

7 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg er egentlig enig med deg i mange av tankene dine om psykiatrien og tenker mye det samme. Jeg er bare uenig i at årsaken er medavhengighet.

Jeg tenker mer i baner som at jeg har inntrykk av at mange som jobber i psykiatrien virker fullstendig avstumpet og ser ikke at de har et ansvar for personer de jobber med på noe nivå.

Pasienten er bare kveg som skal gjennom systemet etter et fast oppsett, der man driter i at de er mennesker med ulike personligheter, behov og begrensninger og at også hendelser som skjer i det systemet, som avvisning, likegyldighet og maktovergrep, kan ødelegge folk enda mere. Jeg syns i tillegg man har et voldsomt sykdomsfokus og diagnosevelde med lite fokus på de sidene i folk som faktisk fungerer som er de tingene som kan få folk på rett kjøl igjen. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

Men er ikke den måten du beskriver psykiatrien på nettopp selve definisjonen på medavhengighet? Det er det for meg i hvert fall, for jeg er helt enig i dine refleksjoner i forhold til hvordan psykiatrien er, og det er det jeg kaller medavhengighet.

For jeg tror det er helt umulig å ville ønske å ha en slik jobb hvis ikke de bevisst, eller ubevisst, ønsker å holde andre tilbake.

De er rett og slett avhengig av at andre skal være avhengig av dem. Og ironisk nok er de noen av de mest fantastiske menneskene man kan møte helt frem til man ikke trenger dem lenger.

Mange tenker om den medavhengige at h*n er h*n som sitter klar med spritflaska så fort alkoholikeren kommer hjem fra avrusning.

For meg er medavhengighet å bevisst, eller ubevisst, bidra til at mennesker ikke kommer seg videre i livet. Uansett om man forsøker å slutte å drikke, eller forsøker å slutte å gråte hele tiden. 

Anonymkode: c2f7b...478

[AnonymBruker]

24 minutes ago, AnonymBruker said:

Det er den absolutt ikke. Tror veldig mange som har hatt kontakt med psykiatrien vil kjenne seg igjen i mye av det hun påpeker selv om en skulle være enig eller uenig i hennes konklusjon om grunnen. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

Så hvis mange mener det samme, så er det de mener automatisk rasjonelt?

Jeg kan love deg at dersom taushetsplikten ikke gjaldt, kunne man tilbakevist de fleste slike påstander. Men det gjør den heldigvis, så da får vi heller leve med kritikk man ikke kan kommentere. Det er imidlertid synd at pasienter som mener seg dårlig behandlet vil svekke folks generelle tillit til de som faktisk har mulighet til å hjelpe dem.

Anonymkode: 40637...58a

[AnonymBruker]

18 minutes ago, AnonymBruker said:

 

For jeg tror det er helt umulig å ville ønske å ha en slik jobb hvis ikke de bevisst, eller ubevisst, ønsker å holde andre tilbake.

Anonymkode: c2f7b...478

Det får da være grenser for hvor umoden og ufin man kan være?

Anonymkode: 40637...58a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men er ikke den måten du beskriver psykiatrien på nettopp selve definisjonen på medavhengighet? Det er det for meg i hvert fall, for jeg er helt enig i dine refleksjoner i forhold til hvordan psykiatrien er, og det er det jeg kaller medavhengighet.

For jeg tror det er helt umulig å ville ønske å ha en slik jobb hvis ikke de bevisst, eller ubevisst, ønsker å holde andre tilbake.

De er rett og slett avhengig av at andre skal være avhengig av dem. Og ironisk nok er de noen av de mest fantastiske menneskene man kan møte helt frem til man ikke trenger dem lenger.

Mange tenker om den medavhengige at h*n er h*n som sitter klar med spritflaska så fort alkoholikeren kommer hjem fra avrusning.

For meg er medavhengighet å bevisst, eller ubevisst, bidra til at mennesker ikke kommer seg videre i livet. Uansett om man forsøker å slutte å drikke, eller forsøker å slutte å gråte hele tiden. 

Anonymkode: c2f7b...478

Nei, det ser jeg ikke at det er det samme? Men jeg tror jeg definerer medavhengighet på en annen måte enn deg?Medavhengighet for meg er at de rundt en "misbruker" (psykiatri-pasienter i din definisjon) blir psyke og utsletter seg selv i forsøket på å hjelpe den andre og gjerne ender med å prøve å forstå seg i hjel og unnskylde en person som kanskje bare manipulerer dem til å ikke slå hånda av dem. Der misbruker fort ender med å fortsette fordi de blir unnskyldt for alt og de medavhengig blir mer og mer ødelagt.

Men jeg syns psykiatrien mer preges av folk som gir en jamn faen og kanskje bare har rent egoistiske motiver og ikke noen reell interesse som motiv for å jobbe der. Kanskje bare motiver som en mindre belastende jobb enn i resten av helsevesenet i forhold til arbeidbelastning/"ekle" ting man må gjøre/tunge løft etc men har null interesse for pasientene og bryr seg katta om å prøve hjelpe noen som helst. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

[Escape]

Jeg vet ikke om dette er relevant, men jeg bor med mormoren min som drikker og røyker mye... Kan vel si at hun er alkoholiker. I enden av hver eneste måned før hun får trygd llåner jeg penger til mormor, for hun har ikke mer penger til røyk og alkohol... Men jeg klarer ikke å si nei når hun spør, jeg vil ikke ødelegge forholdet til den eneste personen som betyr noe for meg  Hadde hun ikke fått penger av meg så måtte hun ha sluttet...

[AnonymBruker]

50 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg tror ikke det tjener noen hensikt. Fremstillingen er nemlig svært lite rasjonell. Jeg vil egentlig bare få de som leser dette til å tenke over at slike ensidige fremstillinger er høyst diskutable, og ikke bør tas til inntekt for noen påviselige fakta.

Anonymkode: 40637...58a

Jaha. Så du gir ikke andre mennesker en sjanse en gang? Du har bestemt deg for at de tar feil. Hvorfor er du da annerledes enn de du kritiserer?

Anonymkode: 619e7...80c

[AnonymBruker]

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Jaha. Så du gir ikke andre mennesker en sjanse en gang? Du har bestemt deg for at de tar feil. Hvorfor er du da annerledes enn de du kritiserer?

Anonymkode: 619e7...80c

Takk for at du understreker poenget mitt.

Anonymkode: 40637...58a

[AnonymBruker]

14 minutes ago, AnonymBruker said:

Nei, det ser jeg ikke at det er det samme? Men jeg tror jeg definerer medavhengighet på en annen måte enn deg?Medavhengighet for meg er at de rundt en "misbruker" (psykiatri-pasienter i din definisjon) blir psyke og utsletter seg selv i forsøket på å hjelpe den andre og gjerne ender med å prøve å forstå seg i hjel og unnskylde en person som kanskje bare manipulerer dem til å ikke slå hånda av dem. Der misbruker fort ender med å fortsette fordi de blir unnskyldt for alt og de medavhengig blir mer og mer ødelagt.

Men jeg syns psykiatrien mer preges av folk som gir en jamn faen og kanskje bare har rent egoistiske motiver og ikke noen reell interesse som motiv for å jobbe der. Kanskje bare motiver som en mindre belastende jobb enn i resten av helsevesenet i forhold til arbeidbelastning/"ekle" ting man må gjøre/tunge løft etc men har null interesse for pasientene og bryr seg katta om å prøve hjelpe noen som helst. 

Anonymkode: f8d3d...b1c

Ja, jeg også tror nok vi definerer det ganske så forskjellig. Og derfor prøvde jeg å forklare i innlegget jeg starter med hvordan jeg definerer ordet.

Medavhengighet er både mye brukt og mye misbrukt, og jeg tar utgangspunkt i AAs første definisjon om enhver som bidrar til at andre holdes syke. Ikke bare rusmisbruk, men alle type sykdommer. 

Ellers synes jeg du kommer med friske innspill som får meg til å tenke. Takk for det!

Anonymkode: c2f7b...478

[AnonymBruker]

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Takk for at du understreker poenget mitt.

Anonymkode: 40637...58a

Oi, wow så bra argument. Det der blåste alle av bryggen ass

Anonymkode: 619e7...80c