AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #1 Skrevet 19. oktober 2017 Alt er så umulig. Eller jeg er umulig. Jeg utsetter og utsetter ting helt til jeg får helt enormt panikk - dersom det er noe jeg absolutt må gjøre for å komme til målet mitt. Men så gir jeg opp. Fordi jeg mister selvtilliten, mister motivasjonen, mister grepet om hva som er poenget med alt strevet. Jeg er utrolig sliten, hele tiden. Mentalt sliten. Ofte ønsker jeg at tiden bare skal stoppe opp. At jeg kan ta en pause fra alt stresset, alt presset, som jeg selvfølgelig er skyld i å lage for meg selv. Men om tiden stoppet opp, da kunne jeg tatt et ordentlig pust i bakken. "Jeg vil dø" er noe jeg tenker ganske ofte. Helt ærlig skulle jeg ønske jeg aldri ble født. Jeg får meg ikke egentlig til å ta selvmord, det er ren ønsketenkning. Vet ikke helt om jeg syns det er heldig eller uheldig. Klarer ikke tanken på å såre mine aller nærmeste på den måten, selv ikke med tanke på at jeg jo ikke vil måtte håndtere den skyldfølelsen når jeg er død. Men likevel, om jeg ikke eksisterte hadde jeg sluppet det strevet av et liv. Det er jo bare et strev fordi jeg roter til alt. Hvorfor gjør jeg ikke bare det jeg skal gjøre? Hvorfor sitter jeg der som en amøbe, i stedet for å gjøre noe produktivt med hverdagen min? Hvorfor kan jeg for f*** ikke bare ta meg sammen og faktisk følge det fornuften prøver å fortelle meg?? Uansett. Jeg tror det hadde vært like greit for de rundt meg om jeg ikke eksisterte også. Fordi når jeg roter til ting, så kan det gå utover dem. Jeg har jo ikke lyst til å skuffe dem. Men jeg gjør faktisk det, jeg skuffer både dem og meg selv, for jeg klarer ikke å oppnå noen ting. Hele meg bare stopper opp! Jeg er helt maktesløst tiltaksløs. Og det ødelegger meg og livet mitt. Jeg hater meg selv. Jeg hater livet mitt. Jeg har lyst til å sovne og aldri våkne igjen. Ikke kan jeg prate med noen jeg kjenner om det heller. Bestevennen min gidder ikke å lytte. Hun skal alltid overdøve mine problemer med sine egne. Foreldrene mine har jeg aldri vært åpen med om de tingene som virkelig betyr noe. Jeg forsøkte å fortelle min far at jeg led av depresjon i fjor. Det som skjedde var at han trodde jeg blandet det med at jeg var i en kjip situasjon der og da, men at det på magisk vis var mye bedre når situasjonen min endret seg. Mitt inntrykk er derfor at han ikke helt takler det å ha et barn som sliter med depresjon, så å virkelig si hva som foregår inni hodet mitt er nok ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen med det første. Det verste er at jeg ikke engang kjenner meg selv igjen lengre. Jeg pleide å være glad og blid hele tiden. Utad ser det selvsagt ut som jeg er det fortsatt. Har funnet ut at jeg er ganske god på å spille skuespill sånn sett. Flink til å lyve kan jeg også være. Men jeg pleide å være en god lytter, og det er nesten helt borte. Jeg mister fokus. Har ikke sjans, dersom samtalen er lang. Også ler jeg ofte falsk, ofte helt automatisk. Å smile og le er min forsvarsmekanisme, har jeg funnet ut. Om jeg skal fortelle legen at jeg sliter med ditt og datt så sier jeg det gjerne med et smil. Jeg er liksom så fæl til å bagatellisere det. Jeg vil jo ikke være til bry. Eller høres ut som en oppmerksomhetssyk sutrekopp. Også tenker jeg så utrolig negativt hele tiden! Jeg pleide å være positiv til alt - og det er områder hvor jeg er veldig positiv. Utad kan jeg virke ganske positiv, tror jeg. Men jeg har plutselig litt lettere for å få dårlig førsteinntrykk av noen (har egentlig alltid vært ganske naiv), og jeg har lettere for å få fordommer. Heldigvis er jeg ganske obs på disse negative tankene, og skjønner at det er fordommer, og jeg er generelt veldig stille av meg, så det er ikke sånn at jeg buser ut med masse stygge ting altså. Jeg vil egentlig oppnå veldig mye med livet. Jeg kunne tenke meg å gifte meg en gang, få barn. Min selvtillit hindrer meg dog i å i det hele tatt åpne meg så mye for noen at det blir til noe forhold. Å kle av meg foran noen er egentlig helt uaktuelt slik det er nå, jeg hater kroppen min også. Ikke klarer jeg å gjøre noe med den heller, så tiltaksløs som jeg er. Hva gjør man egentlig når man er så fortapt? Jeg ser bare ikke noen utvei her. Man kan jo liksom ikke flykte fra livet. Men det er det jeg vil. Heldigvis leser jeg bøker for å overleve. De har blitt min midlertidige flukt. Ble en rotete tekst med masse syting. Beklager det. Er bare lei av å holde alt inne, og jeg skrev det her rett fra hode og sjel. Anonymkode: 892eb...c01
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #3 Skrevet 19. oktober 2017 Høres bare ut som om du holder på å bli voksen. Det går over når du flytter ut og får reelle bekymringer i livet. Anonymkode: cc804...65a 3
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #4 Skrevet 19. oktober 2017 Jeg føler det på akkurat samme måte, kunne skrevet nøyaktig det samme selv.. slik er livet, noen ganger klarer man ikke komme seg ut av det alene. Får du hjelp, hos f.eks. psykolog? Husk at alt du gjør er mer enn bra nok, du må ikke stille så høye krav til deg selv! Klem, det blir bedre Anonymkode: 590e6...8dd 2
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #5 Skrevet 19. oktober 2017 Hei. Anbefalet deg å høre på Leo Gura sine youtube videoer, han tar opp tema som du belyser. Hør på denne: " How to stop being a victim" Du kan jobbe med deg selv, det er lov å ta en pause, det er lov å kjenne på negative følelser, alt skal være så "perfekt" i dag, men slik er ikke realiteten. Til slutt får mange "nok" av krav og de reagerer helt normalt som du gjør. Vil du forandre på kroppen ( selvfølgelig innen rimelige grenser, gjør det ) Vil du få opp selvtillit og utvikle bedre selvbilde? ( jobb med deg selv ) bryt destruktive mønstre. Anonymkode: b945d...d08 1
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #6 Skrevet 19. oktober 2017 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Jeg føler det på akkurat samme måte, kunne skrevet nøyaktig det samme selv.. slik er livet, noen ganger klarer man ikke komme seg ut av det alene. Får du hjelp, hos f.eks. psykolog? Husk at alt du gjør er mer enn bra nok, du må ikke stille så høye krav til deg selv! Klem, det blir bedre Anonymkode: 590e6...8dd Det forventes så mye av folk i dagens samfunn, det er ikke rart at man stiller høye krav til seg selv. Er enig med at en psykolog kan hjelpe, men mye kan man gjøre selv så lenge man er bevisst på hva man sliter med. Igjen: Leo Gura.( selvhjelp, fyren er smart og god og ha i slike perioder ). Anonymkode: b945d...d08 1
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #7 Skrevet 19. oktober 2017 6 minutes ago, AnonymBruker said: Jeg søkte om psykolog i januar en gang. Plutselig fikk jeg brev om at jeg ikke hadde møtt til timen. Da hadde nok brevet om timen min blitt rotet vekk i posten, for jeg har ikke fått noe brev om det. Å skulle bestille legetime, og ikke minst være mentalt forberedt på at jeg faktisk må komme meg dit (er utrolig kronglete å komme seg til mitt legekontor), er et stort tiltak i seg selv, så det har liksom ikke blitt til at jeg har prøvd igjen. Takk for støtten 48 minutes ago, AnonymBruker said: Masse unnskyldninger her Det virker som om du liker å være et offer. Anonymkode: cc804...65a
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #8 Skrevet 19. oktober 2017 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Kanskje det. Men jeg er 21 år, og bor ikke hos foreldrene mine. Nå studerer jeg, i et forsøk på å få en bedre fremtid enn slik livet er i dag. Prøver å ikke gi opp alt sammen. Jeg søkte om psykolog i januar en gang. Plutselig fikk jeg brev om at jeg ikke hadde møtt til timen. Da hadde nok brevet om timen min blitt rotet vekk i posten, for jeg har ikke fått noe brev om det. Å skulle bestille legetime, og ikke minst være mentalt forberedt på at jeg faktisk må komme meg dit (er utrolig kronglete å komme seg til mitt legekontor), er et stort tiltak i seg selv, så det har liksom ikke blitt til at jeg har prøvd igjen. Takk for støtten Jeg tror drivkraften min til selvhjelp døde etter ungdomsskolen. På ungdomsskolen slet jeg med prestasjonsangst, og hadde gått til BUP i et halvt år for å liksom kurere det. Dessverre skjønte jeg ikke engang hva jeg hadde angst for før etter vi var ferdig med de timene, så jeg fikk da ikke mer ut av dem enn litt vage retningslinjer over hvordan man kan komme seg gjennom angst. Jeg testet grensene mine, lærte meg hva som påkalte skikkelig angstanfall, og hva som bare var ubehagelig. Begynte å utsette meg selv for det jeg syntes var ubehagelig, og dytte på grensa for hva jeg tålte. Ble faktisk ganske mye bedre etter et par år, så det virket jo. Var ikke utpreget plaget av angsten lengre da jeg begynte på videregående. Men mens jeg gikk på videregående falt jeg i en depresjon. Etter ganske lang tid forsto jeg selv at det var det som skjedde med meg, iblandet en god dose fornektelse (tenkte at jeg bare syntes synd på meg selv, tok ikke meg selv på alvor), og frykt for at andre rundt meg ikke skulle ta problemet mitt på alvor. Det har jo vært så mye snakk om det med å være oppmerksomhetssyk. Jeg ville ikke bli beskyldt for det. Har søkt en del på hvordan å komme seg ut av depresjon, men fornuften min vil visst ikke virke på dette området. Det virker ikke som at jeg klarer å dra meg selv ut av dette. Men jeg skal se på anbefalingen din, tusen takk for tips. Anonymkode: 892eb...c01 Du har mange ressurser,og du tenker mye. Du klarer det du vil, du har klart det før. Du må komme til buns i hva sonm trigger angst/depresjon, for NOE er det. Ikke vær så opptatt av hva andre tenker/tror om deg. Sett deg mål, hold på med personlig utvikling og ikke undervurder det å trene, den beste medisin, Anonymkode: b945d...d08
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #9 Skrevet 19. oktober 2017 Jeg skal ikke ramse opp alt jeg har opplevd, men det har vært beintøft og jeg har hatt samme tankene i mange år. Men jeg er så glad for å ha bitt tennene sammen og prøvd litt til. Har ikke plan A gått så har jeg snudd meg helt rundt til plan B. Jeg er gravid med en flott samboer, kun 25 år og vi leier en fin leilighet på landet. Jeg har ikke drømmejobben og rikdom kan jeg heller ikke skryte av, men jeg kan helt ærlig si jeg er lykkelig. Bit tenna sammen og prøv flere planer. Du har et helt alfabet å gå på 😊 Anonymkode: 7a6b8...9fd 1
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #10 Skrevet 19. oktober 2017 Også innså jeg en ting: jeg ønsket ikke å dø. Jeg ønsket bare ikke å ha det så vondt inni meg lengre. Anonymkode: 7a6b8...9fd 2
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #11 Skrevet 19. oktober 2017 Hei TS. Jeg hadde samme tankene som def da jeg var i tidlig 20-årene. Idag er jeg i midten av 30-åra med flotte barn, godt gift, hund, bil og hus. Ikke gi opp, plutselig snur lykken i livet til din favør 💕 Anonymkode: 8ac83...2d1
AnonymBruker Skrevet 19. oktober 2017 #12 Skrevet 19. oktober 2017 Kan jeg spørre hvor i landet du bor og studerer nå? Anonymkode: 97127...832
ninuska_ Skrevet 19. oktober 2017 #13 Skrevet 19. oktober 2017 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre enhandling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Tråden er også ryddet for avsporinger. Med vennlig hilsen, ninuska_, adm 1
Fremhevede innlegg