Urimelig redd for å ta lappen

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på om denne bør ligge trafikk-forumet eller her, men den får bare flyttes hvis det blir feil.

Da jeg var 19-20 hadde jeg allerede slitt med udiagnostisert generell angst i noen år. På den tiden ble jeg presset av foreldrene mine til å begynne å ta førerkortet. Jeg var såpass syk på den tiden at dette sto for meg som en helt uoverkommelig oppgave. De oppfattet meg imidlertid bare som rar/umoden og hadde verken vilje eller innsikt til å forstå hvor syk jeg var. De tenkte nok at ved å presse meg ut i det så kom det til å gå helt greit.

Det gikk på et vis. Jeg husker ikke så mye annet av kjøretimene enn at jeg prøvde å holde panikkangsten i sjakk, og at jeg var så anspent at jeg hadde vondt i hele kroppen i flere dager etterpå. Husker på et punkt at kjørelæreren lurte oppriktig på om jeg hadde konsentrasjonsproblemer av noe slag, for jeg var så distrahert. Egentlig er jeg stikk motsatt av natur.

Det gikk faktisk så langt at jeg skulle kjøre opp. Hvordan jeg kom dit er et mysterium i seg selv. Uansett så gikk det selvfølgelig helt i stå for meg pga. nervene, og etter et par forsøk skjedde det ting i livet som gjorde at foreldrene mine ikke lenger kunne benekte at jeg ikke var frisk. Jeg måtte altså nå bunnen. Oppi dette kunne jeg ikke fokusere på oppkjøring, og det ble satt til side.

Heldigvis ble jeg bedre, og etterhvert så godt som frisk. Nå har det gått ti år, og jeg har både tid, penger og ønske om å ta førerkortet. Har begynt å sette meg inn i obligatoriske krav, priser og skoler, men når jeg driver med dette merker jeg den samme angsten jeg oppleve forrige gang jeg skulle gjennom det. Hjertebank, skjelving, kaldsvette, hyperventilering, etc. Rett og slett opptrapping til et panikkanfall, ene og alene på grunn av assosiasjoner. Dette er ting jeg ikke har kjent på sikkert åtte år, og jeg aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til en sånn voldsom fysisk reaksjon. Og hvordan i alle dager skal jeg kunne sette meg i samme situasjon igjen, da det føles som det svartner for meg bare av å browse kjøreskoler?!

Jeg ønsker virkelig dette, men jeg vet ikke hvordan det skal gripes ann. Har ikke lyst å legge ut om hele sykdomshistorien til en kjørelærer heller. Hvis jeg sier jeg sliter med nerver for dette her, kan jeg forvente å få noe forståelse for det? Jeg synes det er pinlig å være så redd for noe som andre fikser så lett. Hvor skal jeg begynne? Jeg føler meg helt lost..

Anonymkode: 7fb5e...617

[AnonymBruker]

Hadde ikke så mye angst som deg da jeg skulle øvelseskjøre som 16-åring. Men jeg dreit meg ut en gang, det skremte meg virkelig. Mistet helt kontroll over bilen, og jeg slapp rattet og klarte ikke å stoppe. Kjørte ut i en grøft. Det gikk bra, det gikk ikke fort og det var ingen andre der. Men det var en kjip opplevelse. Bilen måtte taues. 

Etter ca 10 år har jeg begynt å øvelseskjøre igjen. "Angsten" tar over kjenner jeg. Jeg kan få til å kjøre helt fint rundt på en parkeringsplass, alene, men ute på veien sier det bare helt stopp. Jeg har klart å kjøre en bitteliten strekning, stoppe og starte i et lite trafikkert kryss, kjøre en liten strekning, æog svinge inn en plass og parkere. Men det tok ekstremt lang tid og alt var skummelt!

Men jeg skal klare det!

Når jeg begynner på kjøreskole tenker jeg å bare være helt ærlig om at kjøring skremmer meg og jeg er ekstremt usikker. Jeg må ha en kjørelærer som forstår meg og som er ekstremt tålmodig. Det kommer jeg til å kreve tror jeg. Gjerne noen med lang erfaring som kjørelærer. 

Anonymkode: 06b56...8d6

[AnonymBruker]

Har selv tatt lappen med en angstdiagnose, jeg klarte det imidlertid som 19-åring. Det var jævlig, jeg gråt i forkant av og etter kjøretimene, og selve kjøretimene var grusomme. Trodde aldri jeg kom til å klare det. Brukte evigheter (og enorme summer) på trinn 2, før kjørelærer litt motvillig tok meg videre til trinn 3 og deretter også trinn 4. Besto teoriprøven på andre forsøk, oppkjøring på første til tross for at jeg var så nervøs som jeg aldri har vært. Begynte å gråte mens jeg satt i bilen med kjørelærer like før oppkjøringa. I starten av oppkjøringa skalv jeg, men etter hvert ble jeg relativt rolig (eller, så rolig som det går an å være i en slik situasjon). Gjorde et par småfeil, men ingen store eller farlige/alvorlige feil og besto - kjørte jevnt over godt, til tross for at jeg ikke hadde noen tro på at jeg kom til å klare det eller tro på mine kjøreferdigheter for øvrig. 

Nå som jeg har lappen går det så mye bedre. Under kjøretimene ble kjørelæreren ofte forbanna på meg og sa det rett ut. En gang sa han at han ikke tror jeg kan kjøre, siden jeg kjørte så dårlig. 

Ikke gi opp! Jeg startet ikke å øvelseskjøre før jeg var 18, er dårlig praktisk og teknisk anlagt og tar generelt tungt for slike ting, brukte evigheter på å øve på clutchen liksom. 

Anonymkode: 83fdf...92f